Hvordan ville du som foreldre reagert om barnet ditt kom ut av skapet og ville skifte kjønn?

[AnonymBruker]

Så saken er at jeg er 15, snart 16 år gammel gutt, men føler og vet at jeg er jente. Jeg bare merker med meg selv at jeg ikke klarer denne tilværelsen lenger. Å prøve å være noen man ikke er merker jeg hvor ulykkelig jeg blir, men putter på meg en maske hverdag og tilfredstiller alle rundt meg. Alle tror jeg er denne gutte gutten som jeg absolutt ikke er. Jeg vil heller være som de andre jentene, og kunne leve som dem. Absolutt ingen vet om dette. Ikke en eneste sjel, annet enn hunden min fordi det er den eneste jeg stoler på og vet ikke går i fra meg for den jeg er  

Jeg har hørt foreldrene mine si ikke fullt så pene ting om transpersoner. Dette gjør at det er skummelt å ta sjansen på å komme ut til dem. Homofile har dem ingenting imot, og tror kanskje dem kunne akseptert meg for det da jeg selv vet at jeg liker gutter. Men om jeg sa jeg er jente er jeg faktisk redd dem kaster meg ut og ikke vil ha meg lenger.... 😔 Men jeg er jo jente og nå som jeg snart er voksen merker jeg mer og mer at jeg snart MÅ ut av skapet... Jeg klarer ikke å ha det sånn lenger. Jeg prøver så hardt jeg kan å være maskulin for å motbevise alle at jeg ikke er den jeg egt er. Jeg har kjøpt noen jenteklær som jeg har holdt i skjul hjemme, og jeg føler meg så mye bedre og meg selv når jeg går i dette. 

Jeg hater alt med meg selv, den mørke stemmen min som jeg kanskje kunne sluppet å få om jeg kom ut av skapet mye tidligere. Jeg ønsker fullt kjønnsskifte som navnebytte, hormoner og kirurgi osv... Jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Kanskje jeg skal gå til en psykolog og rådføre meg der. Vurderer også å si det til en svært nær venninne av meg før jeg sier det til mine foreldre... Men jeg føler det haster sånn nå. Jeg orker ikke å vente mer, fordi jo mer jeg venter jo mer ulykkelig og mer vil jeg angre på at jeg ikke kom ut MYE tidligere... 

Og nei jeg ikke vært i tvil de siste årene. Jeg var det litt i barndommen, men har alltid skjønt at jeg er annerledes og mer som jentene... Da jeg ble 13 var jeg HELT sikker på at jeg er trans. 

Hvordan ville du som mor/far reagert om ditt tenåringsbarn kom ut av skapet og sa den ville skifte kjønn? 

Og btw hvis det finnes noen som har gått igjennom det samme som meg og skifta kjønn vil jeg gjerne prate med noen over PM. Bare skriv med nicknavnet ditt og jeg kan kontakte deg! 

Takk for at du leste 🙂

Anonymkode: c36c0...72f

[Trolltunge]

Jeg hadde støttet barnet mitt fullt ut, men det er jo ikke vesentlig, for du må forholde deg til dine foreldre. 

Anbefaler deg å ta kontakt med noen som vet mer, og som kanskje kan hjelpe deg med å forklare til dine foreldre. Husker ikke hva hun heter, men hun som hjalp jenta i tv serien med å teste brystproteser virker som en fantastisk kvinne. Hva om du forsøker å få kontakt med henne? 

Jeg husker dessverre ikke hva hun heter, men de har en gård som virker å være et fristed for transpersoner. Kanskje noen andre her vet hva hun heter? 

[AnonymBruker]

Det viktigste for meg som mamma er at barna mine er lykkelige og har det bra. Om min sønn hadde fortalt at han føler han er en jente og vil bytte kjønn, hadde jeg sikkert blitt sjokkert og bekymret for hvordan resten av verden vil reagere.

Men jeg ville elsket støttet sønnen/datteren min uansett❤ Vil mye heller ha en lykkelig datter enn en ulykkelig sønn❤

Fortell gjerne venninnen din først så di har litt støtte, og fortell så dine foreldre. Lykke til med veien til å få være deg selv😊

Anonymkode: 90974...104

[AnonymBruker]

Snakk med en psykolog og andre som har erfaring med dette for å få støtte og råd. 

Jeg hadde støttet mitt barn uansett, håper dine foreldre tenker det samme!

Anonymkode: 90974...104

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Snakk med en psykolog og andre som har erfaring med dette for å få støtte og råd. 

Jeg hadde støttet mitt barn uansett, håper dine foreldre tenker det samme!

Anonymkode: 90974...104

Ts her altså

Jeg håper de gjør det, men tror ikke det. De har ikke sagt så bra ting om transpersoner utifra den gangen jeg har hørt det  

 

Anonymkode: c36c0...72f

[Wagner]

hvordan ville du som foreldre reagert om barnet ditt kom ut av skapet og ville skifte kjønn?

Personlig tenker jeg at folk skal få lov til å realisere seg selv og at de skal ha muligheten til å være den de er uten at de skal møte motbør for dette. Dette er en menneskerett. Dessverre er det altfor mye stigmatisering i samfunnet så det er fremdeles et stykke igjen før vi har et tolerant samfunn, vi har kommet langt på vei men det er fremdeles mye arbeid igjen foran oss.

Foreldres jobb er å gi barnet støtte og omsorg. Jeg råder deg til å ta en prat om disse tankene med din helsesøster eller eventuelt lege, de har garantert noen gode innspill på lur og de har også taushetsplikt.

Om et eventuelt barn av meg vil skifte kjønn så vil jeg føle meg stolt over at min sønn eller datter stolte nok på meg til at de ville dele disse tankene med meg. De ville ikke møtt annet enn aksept fra min side og jeg ville også gjort det jeg kunne for å hjelpe.

Ønsker deg en riktig fin 17. mai!  

Endret 16. mai 2019 av Wagner

[AnonymBruker]

Et tips: Du er straks 16 år, som betyr at du kan gå til lege og få behandling uten at foreldrene dine må vite det. Start der, særlig siden du føler at du skulle startet med hormoner alt.

Og du, hopp ut i det! Fortell dem det, eller en av dem. Du er barnet deres, uansett reaksjon vil de alltid elske deg. En evt. negativ reaksjon vil de forandre meningen på etter hvert.

 

Anonymkode: 7ab95...a37

[AnonymBruker]

Hadde blitt superglad, da hadde jeg hatt en sv hver 😂

 

Neida. Jeg hadde støttet sønnen min, men mannen min hadde slitt veldig og prøvd å overtale sønnen til at dette er en dum fase og at han må slutte med det tullet der

 

Iansett, jeg hadde kastet ut mannen, før sønnen i hvert fall

Anonymkode: 97374...528

[kaleidoskop]

Det kan hende foreldrene dine allerede har en misstanke. De får ofte med, seg mer en man skulle tro. 

Er det en voksen du stoler på og kan snakke med? Det kan være fint å ha noen å snakke med. Som kanskje også kan hjelpe deg med å snakke med foreldrene dine

[Fru Uperfekt]

Jeg ville støttet barnet mitt fullt ut, men det er jo dine foreldre som må godta deg for den du egentlig er

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her altså

Jeg håper de gjør det, men tror ikke det. De har ikke sagt så bra ting om transpersoner utifra den gangen jeg har hørt det  

 

Anonymkode: c36c0...72f

Husk at ofte sier man negative ting fordi man ikke har kjennskap til eller nok kunnskap om situasjonen eller personer. 

Det vil nok bli helt annerledes når det er deg det gjelder, du er sønnen deres.

Anonymkode: 90974...104

[AnonymBruker]

Jeg ville blitt overrasket, og det hadde krevd tid å venne seg til at vesla ville være gutt. Jeg ville støttet henne, og samtidig brukt tid på å forsikre meg om at dette var reelt, at hun faktisk hadde fått feil kropp (hun er bare andreklassing ennå).

Foreldrene vil nok bli sjokkerte, TS. Spesielt fordi de har holdninger som vitner om liten forståelse for transkjønnede. Samtidig er de høyst sannsynlig så glade i deg, at de ikke slår hånden av deg. Det er utrolig hva man som foreldre kan svelge, når man ser hvor riktig og viktig det er for ungene.

Kan du ordne deg en time hos fastlegen? Det er uansett der man må begynne for å få henvisninger til de ulike instanser som er involvert. Så kanskje fastlegen kan hjelpe og støtte deg når du skal fortelle det til foreldrene dine - det går an å spørre i alle fall. Fastlegens jobb er jo helse, og nå høres det ut som det begynner å gå på din psykiske helse løs å leve som en gutt du ikke er. Fastlegen kan henvise til psykolog, eller gi støttesamtaler selv slik at du holder hodet over vannet.

Eller har du en ålreit helsesøster på skolen? Mange helsesykepleiere er veldig fine å snakke med. Han/hun kan også være til støtte når du skal fortelle det til foreldrene dine, om du vil det. Helsesykepleier tilbyr også støttesamtaler når ting er vanskelige. Og ofte hjelper det mye å ha noen å øse gørra utav seg til. Det blir som å ta hull på en vond kvise - når noe av gørra kommer ut, sprenger det ikke så det gjør vondt. 

Lykke til, vær tro mot deg selv. Det er du som skal leve med den du er, det er deg selv det er viktigst å please.

Anonymkode: 13bb8...f6d

[Gjest WhisperingWind]

Jeg hadde ærlig talt vært litt skuffet ovenfor meg selv som mor som IKKE hadde plukket dette opp mye tidligere. Ikke minst hva jeg som mor hadde gjort galt siden du som mitt barn ikke følte at du kunne snakket med meg om dette for lenge siden.

Jeg elsker sønnen min. Uansett og uavhengig av hvem han er og hvordan han vil leve sitt eget liv. For det er det det er. Hans liv. Det er han som må leve med seg selv og valgene sine resten av livet. Og så lenge han er lykkelig så er det det eneste jeg bryr meg om. 

Om du synes dette er vanskelig å fortelle alene så har du kanskje noen som kan hjelpe deg? Helesesøster eller noe? Evt la dem lese dette innlegget. 

Kanskje de får sjokk og kanskje de blir opprørt. Men du du er barnet deres og de elsker deg og jeg tror de vil aksepterer det. Hva valg har de egentlig? Du er den du er og det skal du være fordømt stolt av.

Endret 17. mai 2019 av WhisperingWind

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så saken er at jeg er 15, snart 16 år gammel gutt, men føler og vet at jeg er jente. Jeg bare merker med meg selv at jeg ikke klarer denne tilværelsen lenger. Å prøve å være noen man ikke er merker jeg hvor ulykkelig jeg blir, men putter på meg en maske hverdag og tilfredstiller alle rundt meg. Alle tror jeg er denne gutte gutten som jeg absolutt ikke er. Jeg vil heller være som de andre jentene, og kunne leve som dem. Absolutt ingen vet om dette. Ikke en eneste sjel, annet enn hunden min fordi det er den eneste jeg stoler på og vet ikke går i fra meg for den jeg er  

Jeg har hørt foreldrene mine si ikke fullt så pene ting om transpersoner. Dette gjør at det er skummelt å ta sjansen på å komme ut til dem. Homofile har dem ingenting imot, og tror kanskje dem kunne akseptert meg for det da jeg selv vet at jeg liker gutter. Men om jeg sa jeg er jente er jeg faktisk redd dem kaster meg ut og ikke vil ha meg lenger.... 😔 Men jeg er jo jente og nå som jeg snart er voksen merker jeg mer og mer at jeg snart MÅ ut av skapet... Jeg klarer ikke å ha det sånn lenger. Jeg prøver så hardt jeg kan å være maskulin for å motbevise alle at jeg ikke er den jeg egt er. Jeg har kjøpt noen jenteklær som jeg har holdt i skjul hjemme, og jeg føler meg så mye bedre og meg selv når jeg går i dette. 

Jeg hater alt med meg selv, den mørke stemmen min som jeg kanskje kunne sluppet å få om jeg kom ut av skapet mye tidligere. Jeg ønsker fullt kjønnsskifte som navnebytte, hormoner og kirurgi osv... Jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Kanskje jeg skal gå til en psykolog og rådføre meg der. Vurderer også å si det til en svært nær venninne av meg før jeg sier det til mine foreldre... Men jeg føler det haster sånn nå. Jeg orker ikke å vente mer, fordi jo mer jeg venter jo mer ulykkelig og mer vil jeg angre på at jeg ikke kom ut MYE tidligere... 

Og nei jeg ikke vært i tvil de siste årene. Jeg var det litt i barndommen, men har alltid skjønt at jeg er annerledes og mer som jentene... Da jeg ble 13 var jeg HELT sikker på at jeg er trans. 

Hvordan ville du som mor/far reagert om ditt tenåringsbarn kom ut av skapet og sa den ville skifte kjønn? 

Og btw hvis det finnes noen som har gått igjennom det samme som meg og skifta kjønn vil jeg gjerne prate med noen over PM. Bare skriv med nicknavnet ditt og jeg kan kontakte deg! 

Takk for at du leste 🙂

Anonymkode: c36c0...72f

Jeg elsker ungene mine over alt i verden og mitt største ønske er at de får et lykkelig liv. Å være en jente inni en guttekropp høres IKKE bra ut, og jeg hadde blitt veldig glad om en av mine hadde turt å snakke med meg om det om de hadde hatt det sånn! 

Det er lurt å fortelle det til en nær venninne først, kanskje hun kan støtte deg mår du forteller foreldrene dine det. 

Lykke til❤️

Anonymkode: a9efd...1fc

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så saken er at jeg er 15, snart 16 år gammel gutt, men føler og vet at jeg er jente. Jeg bare merker med meg selv at jeg ikke klarer denne tilværelsen lenger. Å prøve å være noen man ikke er merker jeg hvor ulykkelig jeg blir, men putter på meg en maske hverdag og tilfredstiller alle rundt meg. Alle tror jeg er denne gutte gutten som jeg absolutt ikke er. Jeg vil heller være som de andre jentene, og kunne leve som dem. Absolutt ingen vet om dette. Ikke en eneste sjel, annet enn hunden min fordi det er den eneste jeg stoler på og vet ikke går i fra meg for den jeg er  

Jeg har hørt foreldrene mine si ikke fullt så pene ting om transpersoner. Dette gjør at det er skummelt å ta sjansen på å komme ut til dem. Homofile har dem ingenting imot, og tror kanskje dem kunne akseptert meg for det da jeg selv vet at jeg liker gutter. Men om jeg sa jeg er jente er jeg faktisk redd dem kaster meg ut og ikke vil ha meg lenger.... 😔 Men jeg er jo jente og nå som jeg snart er voksen merker jeg mer og mer at jeg snart MÅ ut av skapet... Jeg klarer ikke å ha det sånn lenger. Jeg prøver så hardt jeg kan å være maskulin for å motbevise alle at jeg ikke er den jeg egt er. Jeg har kjøpt noen jenteklær som jeg har holdt i skjul hjemme, og jeg føler meg så mye bedre og meg selv når jeg går i dette. 

Jeg hater alt med meg selv, den mørke stemmen min som jeg kanskje kunne sluppet å få om jeg kom ut av skapet mye tidligere. Jeg ønsker fullt kjønnsskifte som navnebytte, hormoner og kirurgi osv... Jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Kanskje jeg skal gå til en psykolog og rådføre meg der. Vurderer også å si det til en svært nær venninne av meg før jeg sier det til mine foreldre... Men jeg føler det haster sånn nå. Jeg orker ikke å vente mer, fordi jo mer jeg venter jo mer ulykkelig og mer vil jeg angre på at jeg ikke kom ut MYE tidligere... 

Og nei jeg ikke vært i tvil de siste årene. Jeg var det litt i barndommen, men har alltid skjønt at jeg er annerledes og mer som jentene... Da jeg ble 13 var jeg HELT sikker på at jeg er trans. 

Hvordan ville du som mor/far reagert om ditt tenåringsbarn kom ut av skapet og sa den ville skifte kjønn? 

Og btw hvis det finnes noen som har gått igjennom det samme som meg og skifta kjønn vil jeg gjerne prate med noen over PM. Bare skriv med nicknavnet ditt og jeg kan kontakte deg! 

Takk for at du leste 🙂

Anonymkode: c36c0...72f

Elsker barna mine av hele mitt hjerte. Jeg kan ikke elske dem mindre bare fordi de har andre ønsker og behov for seg selv enn det jeg har for dem.

kjære deg! Jeg snakker til deg som mor selv. Det er klart at det vil bli et sjokk for en hver foreldre, men når sjokket har lagt seg, vil de fleste foreldre klare å se at du trenger å være det som er deg. 

I mellomtiden må du finne deg noen som støtter deg og aksepterer den du ønsker å bli. En venn, psykolog eller prest kan være en slik person. 

Ikke gi opp! Du vil møte mange fordommer, men gå med hodet hevet. Og lov meg at du IKKE gir deg før du er deg selv 100%. 

DET er du verdt!❤️. Lykke lykke til!!

 

Anonymkode: 64dc4...5ef

[AnonymBruker]

Helt ærlig, så hadde det vært enklere for meg om min sønn eller datter fortalte meg at de var homofil eller lesbisk. Det hadde ikke utgjort noen stor omveltningen hverken på mitt liv eller deres.Om den de elsker er av samme eller motsatt kjønn, betyr ingenting for meg.

Men å få vite at min sønn eller datter ønsker å bli min datter eller sønn, det hadde krevd mye mer av meg. Jeg hadde trengt tid og mange samtaler for både å være sikker på at det ikke fantes andre løsninger, og for å være helt sikker på at det ikke lå noe annet bak. Men om det viste seg at dette var det barnet mitt ønsket, og jeg følte meg trygg på at dette var det eneste riktige, så hadde jeg støtte han eller henne hele veien. 

Men jeg hadde virkelig satt pris på at barnet mitt fortalte meg dette, og lot meg ta del i tankene, følelsene og avgjørelsen. Om barnet mitt ikke stoler tilstrekkelig på meg til å fortelle meg det som er vanskelig og vondt, ville jeg vært skuffet over meg selv.

Siden du er usikker på hvordan foreldrene dine kommer til å reagere, ville jeg først snakket med fastlegen eller helsesøster om dette. Du er 100% ikke den første som kommer til de med denne utfordringen. Å si det høyt til noen, er første steget i retning av å gjøre noe med det. Så kan lege eller helsesøster være tilstede når du snakker med foreldrene dine. Å ha en tredjepart tilstede, som støtter deg, men også kan gi faglige svar til dine foreldre, kan skape mer ro rundt situasjonen enn om du sier dette alene hjemme. 

Jeg håper det ordner seg for deg. 

Anonymkode: 6f0b1...5ed

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok først fått litt sjokk. Blitt veldig overrasket og kanskje ikke helt skjønt hvordan jeg ikke hadde sett det før. Og sikkert også vært usikker på om dette faktisk er skikkelig gjennomtenkt. Det er jo en omstilling for foreldrene og. Men jeg ville aldri kastet han ut eller ikke vært der for han. Jeg hadde søkt info, vært med på alt av møter han ville hatt meg med på, og støttet så godt jeg kunne. Jeg ville aldri latt han føle seg sviktet eller alene. Han ville jo fremdeles vært seg selv. Personlighet, omsorg, interesser osv vil jo forbli de samme. Jeg elsker ikke noen mindre av grunner som det der. Jeg har vel også helt fra de ble født, vært innstilt på at en av de kan være homofile eller komme til å ønske å bytte kjønn i framtida. Det har blitt så mye mer åpenhet om sånne ting, og mange flere tar valget om å endre kjønn i dag enn tidligere, da det virker på meg som det er mer godtatt i dag enn tidligere. 

 

Folk latterliggjør ofte eller snakker negativt om ting dem ikke forstår eller er redd for. Det betyr heldigvis ikke at de ikke ville støttet barnet sitt om det kommer i den situasjonen.

Anonymkode: bee30...2e7

[AnonymBruker]

Jeg hadde prøvd å snakke med barnet mitt om det, og prøvd å finne ut hvorfor hun tror hun er en gutt. Mest sannsynlig er det noen som har overbevist henne, så jeg vil med en gang ta henne vekk fra kilden til problemet. Og jeg vil forklart til henne at ditt kjønn er bestemt av biologi, men det er helt greit å være en guttete jente.

Her jeg bor så kan man uansett ikke bytte kjønn, så det er best om hun forstår at hun ikke er en gutt, men en guttete jente.

Anonymkode: 75bb0...4c7

[AnonymBruker]

På 16.5.2019 den 23.56, AnonymBruker skrev:

Så saken er at jeg er 15, snart 16 år gammel gutt, men føler og vet at jeg er jente. Jeg bare merker med meg selv at jeg ikke klarer denne tilværelsen lenger. Å prøve å være noen man ikke er merker jeg hvor ulykkelig jeg blir, men putter på meg en maske hverdag og tilfredstiller alle rundt meg. Alle tror jeg er denne gutte gutten som jeg absolutt ikke er. Jeg vil heller være som de andre jentene, og kunne leve som dem. Absolutt ingen vet om dette. Ikke en eneste sjel, annet enn hunden min fordi det er den eneste jeg stoler på og vet ikke går i fra meg for den jeg er  

Jeg har hørt foreldrene mine si ikke fullt så pene ting om transpersoner. Dette gjør at det er skummelt å ta sjansen på å komme ut til dem. Homofile har dem ingenting imot, og tror kanskje dem kunne akseptert meg for det da jeg selv vet at jeg liker gutter. Men om jeg sa jeg er jente er jeg faktisk redd dem kaster meg ut og ikke vil ha meg lenger.... 😔 Men jeg er jo jente og nå som jeg snart er voksen merker jeg mer og mer at jeg snart MÅ ut av skapet... Jeg klarer ikke å ha det sånn lenger. Jeg prøver så hardt jeg kan å være maskulin for å motbevise alle at jeg ikke er den jeg egt er. Jeg har kjøpt noen jenteklær som jeg har holdt i skjul hjemme, og jeg føler meg så mye bedre og meg selv når jeg går i dette. 

Jeg hater alt med meg selv, den mørke stemmen min som jeg kanskje kunne sluppet å få om jeg kom ut av skapet mye tidligere. Jeg ønsker fullt kjønnsskifte som navnebytte, hormoner og kirurgi osv... Jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Kanskje jeg skal gå til en psykolog og rådføre meg der. Vurderer også å si det til en svært nær venninne av meg før jeg sier det til mine foreldre... Men jeg føler det haster sånn nå. Jeg orker ikke å vente mer, fordi jo mer jeg venter jo mer ulykkelig og mer vil jeg angre på at jeg ikke kom ut MYE tidligere... 

Og nei jeg ikke vært i tvil de siste årene. Jeg var det litt i barndommen, men har alltid skjønt at jeg er annerledes og mer som jentene... Da jeg ble 13 var jeg HELT sikker på at jeg er trans. 

Hvordan ville du som mor/far reagert om ditt tenåringsbarn kom ut av skapet og sa den ville skifte kjønn? 

Og btw hvis det finnes noen som har gått igjennom det samme som meg og skifta kjønn vil jeg gjerne prate med noen over PM. Bare skriv med nicknavnet ditt og jeg kan kontakte deg! 

Takk for at du leste 🙂

Anonymkode: c36c0...72f

Hadde jeg hatt et barn som hadde fortalt meg det hadde jeg ikke endret syn på barnet mitt, men støttet fult ut valget hans/hennes .

Anonymkode: 6cc6f...e27

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvordan jeg ville reagert. Det er det nok ingen, som ikke faktisk har opplevd det, som vet.

Men jeg tenker at om det går så langt som til hormonbehandling og irreversible inngrep, da skal du være veldig sikker. Og det er ikke en på 15-16. For den typen behandling bør du i alle fall være over 25.

Anonymkode: b8ad0...c16