Kjenner jeg trenger å få komt meg vekk, men tør ikke å flytte langt fra foreldre

[AnonymBruker]

Den siste tiden har jeg kjent på en følelse av savn. Savn etter et bedre liv langt langt vekk. Jeg har nesten ingen venner her. Jeg har vel kun to «faste» her som jeg kan si som har vært venn med meg over 1 år i allefall. Men vi møtes jo ikke så ofte, kanskje 1-2 ganger i måneden. 

Jeg går ofte ut alene på fest(byen) fordi jeg ikke har noen jeg kan spørre om å gå ut med. De to vennene jeg har er jo så og si avholds så dem orker jeg ikke å spørre uansett. Når jeg går ut på byen er det for å ha noe å gjøre, koble av og sosialisere meg rett og slett med nye folk. Men problemet er jo at det blir jo ingen nye vennskap. Møter ofte på bekjente som man hilser på og mingler litt med. Eller så kan jeg treffe en kjekk fyr ute på byen og vi ender kanskje opp med et one night stand på nachspiel. I tillegg har jeg møtt en «venn», som jeg hadde, men han sletta meg tydeligvis så da tenker jeg det indikerer at han ikke vil ha noe mer med meg. I tillegg møte jeg ei jente ute på byen, vi har møttes et par ganger etter det, men er ganske ca på at hun bare er midlertidig «venn».. Aner ikke, men det er slitsomt å ha «venner» som kommer og går..

 

Jeg har aldri vært den som har store vennegjenger fordi jeg orker ikke det styret og opprettholde nært vennskap med så mange, det blir drama. Det vet jeg av erfaring. Hadde venninner som utnytta meg og kontakta meg kun når jeg møtte kjøpe drikke til dem eller feste. De har jeg kutta ut for lengst!

 

Utseendemessig vil jeg si jeg er pen (uten å skryte). Allikevel sliter jeg med å få et nettverk her, og noe av dette vet jeg har med at jeg har en form for høytfungerende autisme som seff påvirker dette. I tillegg ser jeg ingen fremtid for meg her oppe. Jeg sliter litt med angst og har mange personer her jeg misliker sterkt! Så jeg ønsker å flytte til et nytt sted og starte alt på nytt igjen med blanke ark. Kanskje ta en utdanning eller få en jobb så er det lettere å danne seg et nettverk. Ikke vært i skole på 3 år nå, og jeg er 21 år! 

Tillegg har jeg ofte svært lite å gjøre om dagene at dem ofte går til å bare ligge i senga og håpe på bedre tider. Når man ligger inne får man tiden til å gå fortere synes jeg. 

Ikke tror jeg at jeg blir å få meg kjæreste her fordi omtrent ingen er min type her uansett! Og de guttene som er min type er ikke aktuelle fordi dem enten er opptatt, flyttet vekk eller så har vi gått i klasse sammen og det blir bare kleint! Synes alle gutter som er min type bor på andre siden av landet og i byene. Her jeg bor bor det 4 tusen mennesker.... 

Eneste høydepunktene i livet mitt er når jeg får reist på ferie og oppleve noe nytt. Selv om ferie ikke er hverdagskost fordi man koser seg mer enn i hverdagen, så vil jeg allikevel bare vekk!

 

Hva tenker du om min situasjon?

 

- Jente 21 år

Anonymkode: bf724...305

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: bf724...305

[AnonymBruker]

Hvorfor tør du ikke å flytte langt fra foreldre?

Anonymkode: 52590...df6

[Gjest Anonym Bruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Den siste tiden har jeg kjent på en følelse av savn. Savn etter et bedre liv langt langt vekk. Jeg har nesten ingen venner her. Jeg har vel kun to «faste» her som jeg kan si som har vært venn med meg over 1 år i allefall. Men vi møtes jo ikke så ofte, kanskje 1-2 ganger i måneden. 

Jeg går ofte ut alene på fest(byen) fordi jeg ikke har noen jeg kan spørre om å gå ut med. De to vennene jeg har er jo så og si avholds så dem orker jeg ikke å spørre uansett. Når jeg går ut på byen er det for å ha noe å gjøre, koble av og sosialisere meg rett og slett med nye folk. Men problemet er jo at det blir jo ingen nye vennskap. Møter ofte på bekjente som man hilser på og mingler litt med. Eller så kan jeg treffe en kjekk fyr ute på byen og vi ender kanskje opp med et one night stand på nachspiel. I tillegg har jeg møtt en «venn», som jeg hadde, men han sletta meg tydeligvis så da tenker jeg det indikerer at han ikke vil ha noe mer med meg. I tillegg møte jeg ei jente ute på byen, vi har møttes et par ganger etter det, men er ganske ca på at hun bare er midlertidig «venn».. Aner ikke, men det er slitsomt å ha «venner» som kommer og går..

 

Jeg har aldri vært den som har store vennegjenger fordi jeg orker ikke det styret og opprettholde nært vennskap med så mange, det blir drama. Det vet jeg av erfaring. Hadde venninner som utnytta meg og kontakta meg kun når jeg møtte kjøpe drikke til dem eller feste. De har jeg kutta ut for lengst!

 

Utseendemessig vil jeg si jeg er pen (uten å skryte). Allikevel sliter jeg med å få et nettverk her, og noe av dette vet jeg har med at jeg har en form for høytfungerende autisme som seff påvirker dette. I tillegg ser jeg ingen fremtid for meg her oppe. Jeg sliter litt med angst og har mange personer her jeg misliker sterkt! Så jeg ønsker å flytte til et nytt sted og starte alt på nytt igjen med blanke ark. Kanskje ta en utdanning eller få en jobb så er det lettere å danne seg et nettverk. Ikke vært i skole på 3 år nå, og jeg er 21 år! 

Tillegg har jeg ofte svært lite å gjøre om dagene at dem ofte går til å bare ligge i senga og håpe på bedre tider. Når man ligger inne får man tiden til å gå fortere synes jeg. 

Ikke tror jeg at jeg blir å få meg kjæreste her fordi omtrent ingen er min type her uansett! Og de guttene som er min type er ikke aktuelle fordi dem enten er opptatt, flyttet vekk eller så har vi gått i klasse sammen og det blir bare kleint! Synes alle gutter som er min type bor på andre siden av landet og i byene. Her jeg bor bor det 4 tusen mennesker.... 

Eneste høydepunktene i livet mitt er når jeg får reist på ferie og oppleve noe nytt. Selv om ferie ikke er hverdagskost fordi man koser seg mer enn i hverdagen, så vil jeg allikevel bare vekk!

 

Hva tenker du om min situasjon?

 

- Jente 21 år

Anonymkode: bf724...305

Ditt innlegg ber preg av en ensomhetsfølelse, og at du ikkje er særleg sosial av deg.  Oppfatter deg slik at du bor hjemme med foreldrene , men ønsker nå å flytte.       Mange ungdommer bor utvilsamt alltfor lenge hjemme hos sine foreldrene  , og blir av den grunn gjerne "heimalne" og får etterhvert problemer m/ å tilpasse seg eit liv der foreldrene ikkje tar ansvar.    Mange ungdommer må idag flytte fra hjemmet gr. skolegang , jobb etc. og får dermed eit brukbart utgangspunkt for å stå på egne ben.

Mange unge opplever det nok akkurat slik som du,  og går seg etterhvert "trøtt " på sitt gamle nettverk av venner , og mange kan etterhvert få følelsen av å bli utstøt.     Du må belage deg på at å flytte til eit ukjent sted  kan by på eindel utfordringer,men det spørst i hvilken samanheng.   Er det snakk om skolegang, så har du muligheter for å bli kjent med likesinnede, og er det snakk om jobb, så har du muligheter for å bli kjent m/ nye arbeidskolegaer.    Har du ingen inntekt, så må du nok bare belage  deg til å bo hjemme da det koster å etablere seg utenom hjemmet.

Endret 15. mai 2019 av Anonym Bruker