Hvordan reagerer kjæresten når han blir sur/sint?

[Gjest ikke innlogget nå..]

Min kan noenganger bli dritsur og gå inn på soverommet, eller bli ganske sint & vi kommuniserer dårlig. Ettersom det roer seg ned, går det greitt å snakke. Men er lei av å være den som "springer etter" hver gang..

Er litt stressende når han reagerer så sint eller bare stikker av, og blir redd for at det ska skje oftere i fremtiden. det gjør at jeg blir litt .... :o :cry: ... og føler meg alene & at han ikke bryr seg.

men det er vel litt vanlig at gutter forsvinner inn i hulen sin. Og jeg kan jo være grunn til at han blir sint, men ikke såå sint... uff, vet ikke.

derfor lurer jeg på: Hvordan blir kjæresten din i slike situasjoner..krangler osv..

[Gjest ¤Humlen¤]

Kjärsten min..

Han blir bare mer logsik og klar. Blir han sinna pga noe rent tekninsk dårlig (f.eks) så kanskje han skriker FAEN e.l. Ikke mer :o

Men det er han. Vi reagerer alle forskjellig du :oops: Jeg blir skrikende og helt mongo i ett kort sekund (eller 100), men sånn er jeg. Og så lenge han ikke skader forholdet ved å si stygge ting til deg, gjemme seg borte i flere dager, eller ikke er velsignet med muligheten til å si unnskyld, så må du kanskje godta at han er annerledes enn deg. Alstå så lenge det går under sunn fornuft.

Men det virker jo som du er bekymret over dette. Er du selv veldig rolig som person?

[Gjest Gitte]

han holder kjeft og gidder ikke snakke til meg. sier han ikke orker å høre skravla mi gå når jeg maser om det samma hele tia (når vi krangler). da holder jeg kjeft å, kanskje noen timer, så prater vi, så er alt bra=)

[Gjest gjest1]

Har ennå ikke sett han sinna, det etter snart 3 måneder! men har sett han sur på dataen da, han slo på den, og slikt gir meg en litt noia-følelse, men skal kanskje ikke snakke da, siden jeg bokset til musa mi da jeg var sint på den fordi den var sår og ugjennomtrengelig...

[Gjest trådstarteren]

jeg bare syns det er så vanskelig å takle. for jeg kan bli kjempesint sjøl, men det går fooort over. mens han er litt mer langsint. Da er han ikke å snakke til & hvis jeg maser blir han enda mer sint.

Og mens han er sint gjør det så utrooolig vondt.. :cry:

Men jeg må vel bare akseptere det ja.. Vi pleier å kunne snakke om det igjen etter 30 min-2 timer kanskje..

er bare så vanskelig når han trekker seg unna.. for jeg er typisk en som trenger å snakke & at han skal forstå meg & vil forstå han. Men når han holder seg vekke, da føler jeg han driter i meg. Men han har sagt om det, at det er bare sånn han er, han trenger feks å sitte med dataen en stund før vi snakker om det igjen..

[Caramba]

Kanskje du skal la ham være i fred hvis han går sin vei. Det må være litt slitsomt å alltid være den som skal ordne opp. La ham tenke seg litt om, så kanskje han kan ta initiativet til å bli venner igjen neste gang? Fortell han når krangelen er over at måten han reagerer på gjør deg fortvilet.

[Gjest trådstarteren]

Har prøvd å la han være i fred, men så går det så lang tid at jeg holder ikke ut...

Jeg har sagt det gjør meg fortvilet & han sier han skal prøve å skjerpe seg.. men det skjer gang på gang.

Jeg får heller respektere at han springer til hulen sin...

Er bare så vondt når jeg føler han ikke HAR LYST å få meg til å forstå at han mente det ikke vondt feks, og at han vil overbevise meg at jeg tar feil feks..

Han bare går inn i hulen sin, mens jeg har det vondt i feks en time, for SÅ å gidde å bruke tid på meg liksom..

Som om han ikke fatter at jeg har det vondt & hvis han er glad i meg bør han jo ikke synes det er ok at jeg har det vondt...?

[Gjest Anonymous]

Som om han ikke fatter at jeg har det vondt & hvis han er glad i meg bør han jo ikke synes det er ok at jeg har det vondt...?

I stunder da man er sur, så er det vel heller ikke så merkelig om det blir slik kansje?

Jeg tenkte som så at dere (han) kansje ikke er så gamle? Folk oppfører seg sikkert forskjellig når de blir sure og leie.. Hva som er viktigere å finne ut av kansje, er hvorvidt det er noen grunn til å løpe rundt i huler og føle seg støtt?

Litt små-krangling kan være sunt tror jeg. Men de må ikke komme for ofte, og heller ikke over bare tulle ting. Da må man kansje prøve å 'prate' litt om hva det kan komme av.

[Gjest trådstarteren]

I stunder da man er sur, så er det vel heller ikke så merkelig om det blir slik kansje?

Jeg tenkte som så at dere (han) kansje ikke er så gamle? Folk oppfører seg sikkert forskjellig når de blir sure og leie.. Hva som er viktigere å finne ut av kansje, er hvorvidt det er noen grunn til å løpe rundt i huler og føle seg støtt?

Litt små-krangling kan være sunt tror jeg. Men de må ikke komme for ofte, og heller ikke over bare tulle ting. Da må man kansje prøve å 'prate' litt om hva det kan komme av.

Vi er 29 år begge to.

Vi krangler sjeldent, jeg bare liker ikke at han stikker av &/eller ikke sier noe. Føler han da ikke bryr seg om at jeg har det vondt. For hvis han hadde det, skulle jeg tro han ville snakke ut om det med engang vi begynner en krangel..

[Gjest SumoBryter]

NÅr vi blir sinte er det som oftest som en tornado men det går fort over, vi orker ikke å ødelegge hverandres liv med unødvendig furting.

[Laina]

Vi er 29 år begge to.

Vi krangler sjeldent, jeg bare liker ikke at han stikker av &/eller ikke sier noe. Føler han da ikke bryr seg om at jeg har det vondt. For hvis han hadde det, skulle jeg tro han ville snakke ut om det med engang vi begynner en krangel..

Har det slått deg at han kansjke har det vondt når han ikke får være i fred? Menn og kvinner reagerer ofte forskjellig. I tillegg reagerer hvert individ forskjellig.

Hvis jeg blir ordentlig sint, må jeg rett og slett få lov til å være i fred og samle hodet og tankene litt. Roe sinnet ned rett og slett. Ellers er det stor fare for at jeg sier ting jeg ikke mener. Jeg misliker sterkt å være sint. Det gjør at jeg mister kontrollen over meg selv, hvilket jeg rett og slett ikke kan fordra. Har hatt kjærester som har prøvd å holde meg igjen med fysisk makt når jeg vil gå. Det ender bare med et ennå sterkere sinne, og nesten hat til den personen i øyeblikket.

Jeg forstår godt din kjæres reaksjon, fordi det er noe jeg kan kjenne meg igjen i. Han gjør det helt sikkert ikke for å være kjip mot deg. Men i stedet for å fokusere på at du har det vondt, så fokuser på at han trenger den tiden for seg selv før han kan kommunisere på et normalt nivå. (Dersom det er slik.) Og dersom han er ordentlig sint, tenker han helt sikkert ikke over at du har det vondt i øyeblikket.

[Gjest Gjesta]

Hos oss er det JEG som er snarsint, ikke han. Han kan banne og rase f.eks over problemer med PCene, eller lokk som han ikke får opp, men i løpet av snart tre år har jeg aldri sett ham sur eller sint over andre ting.

Jeg, derimot, er en kruttønne, og jeg raser og bråker, og vil da gjerne være i fred. Hvis noen presser meg, føler jeg meg som et dyr i bur.

Så du gjør klokt i å la ham være i fred; ikke tenk så mye på DINE følelser, prøv å forstå i stedet.

[Gjest Anonymous]

Vi er 29 år begge to.

Vi krangler sjeldent, jeg bare liker ikke at han stikker av &/eller ikke sier noe. Føler han da ikke bryr seg om at jeg har det vondt. For hvis han hadde det, skulle jeg tro han ville snakke ut om det med engang vi begynner en krangel..

Ok. Mente inget vondt jeg altså. Folk er sikkert forskjellige. Du har nok tatt det opp med ham, ellers kunne jeg kansje råde deg til det.

Jeg er ikke så kranglete av meg selv, så..

Han mener nok ikke noe vondt med det ser du

[Gjest Anonymous]

Hos oss kan begge blir fort sinte, men kjæresten min er ikke langsint i det hele tatt. I motsetning til meg, selv om jeg ikke VIL være det. Sånn sett er det egentlig bra for meg at han prøver å ordne opp og roe ned og bli venner før jeg er klar for det - jeg tror det kan gjøre meg mindre langsint. Hos dere er det kanskje du som har den rollen. Fint om dere kan snakke sammen om hvordan og hvorfor dere krangler, så forstår dere kanskje hverandres reaksjonsmåte bedre og tar det ikke så personlig.

(kjæresten og jeg kan forresten krangle og bli snurte for divverse bagateller... og jeg kan bli usaklig hissig, samtidig som han, selv om han er roligere anlagt enn meg, provoserer meg ved å skulle hale fornuft ut av meg når jeg er rasende... Ser ikke for meg at vi kan holde på sånn resten av livet, egentlig)

[Amarone]

Jeg er snarsint og det går fort over. Kjæresten min blir sur og skal grave seg ned i diskusjonen i en evighet. Heldigvis blir han sjelden sur...

[smidja]

Jeg blir ikke lett sint, det skal ganske mye til for å trekke meg opp, men når jeg først blir sint så blir jeg eksplosiv, men det forsvinner igjen like fort som det kom.

Min mann er langsint, og blir også fort sint. Han forsvinner alltid avgårde ut av huset når vi har kranglet, og han kan bli veldig lenge borte, og kan være sint veldig lenge. Utrolig slitsomt, og jeg prøver også å gjøre alt for at han skal bli blid igjen... :veldigsur:

[Gjest trådstarteren]

Takk for alle svar!!

Neste gang skal jeg bare tenke: "Ok, det er HANS måte å reagere på & han mener det ikke vondt. Skal la han være i fred."

[Donnie Darko]

Aner ikke hvordan fruen er når hun er sint. Kanskje jeg skal gå ut og trampe ned blomsterbedet som hun har jobbet med og observere hennes reaksjon.

[Vesle Vesla]

Ingen av oss liker og krangle, blir helt stille begge to

Helt latterlig egentlig

[Mimosa]

Vi er to kruttønner begge to, så det kan bli ganske eksplosivt og ingen er vel bedre eller værre enn den andre.

Men ingen av oss går rundt og er langsinte over flere dager, og ingen av oss forlater huset.