Hjelp

[vivalacannes]

Altså uææ😱 

Jeg er ei jente på 31 år, gift og har barn. Eldste barnet mitt har nylig blitt 11. Jeg var 19 år da jeg ble gravid. Jeg var ikke i forhold, men hadde nettopp kommet ut av et, så og si. Dvs, jeg fikk stadig meldinger fra han om jeg ville *kremtkremtja*. Dette var omtrent hver helg, helt til jeg ble gravid. Han ville ikke ha noe med verken meg eller barnet å gjøre og prøvde stadig å overtale meg til å ta abort. Til og med etter abortgrensa, da ville han dra til England for å få det hele overstått. Jeg var en livredd 19åring, men fast bestemt på at dette skulle jeg klare. Fastlegen min var god støtte.

Kort tid før termin fikk jeg telefon fra moren hans. Jo hun holdt på strikke babyteppe. Og etter dette var det mulig å snakke med faren også. Men det var et voldsomt press. Middager, besøk osv. Jeg var med på det, selv om jeg syntes det var ubehagelig. «Det var det riktige å gjøre». Baby kom, og det ble ikke bedre. Måten han snakket til meg da, og fremdeles gjør er vanskelig å forholde seg til. Det er ikke snakk om å spørre om noe, nei. Det er mer, dette skal du, eller må du. Han er degraderende. Det «traume» jeg hadde igjen fra graviditeten satt enda(det har enda ikke sluppet). Dåpen hadde jeg ikke noe jeg skulle sagt i. Og vi måtte jo flytte sammen. Jeg var fremdeles der at jeg gjorde det som var «det rette» - for alle andre. Jeg var hos ham en liten stund som et prøveprosjekt på familie. 

Det gikk ikke. Mannen var spillegal, og var våken om natta, og sov på dagen. Var en utrolig kald person, som kunne bli kjempegretten dersom jeg ikke ville *kremtkremtja* med han. Og han kunne plystre mens jeg gråt. Han hadde aldri lille, unntatt når han var hos sin egen familie. Prøveprosjekt familie var over, og det var kun greit om det var jeg som fortalte det til moren hans. Det var hvertfall over. 

Jeg har også funnet brukerutstyr til stoff. Dette avfeide han med at han passet på det for noen andre. Jeg trodde han. 

Samvær var han ikke interessert i. Kun når det passet han. Jeg måtte mase. Det ble bedre etterhvert. Og var greit en stund, selv om basic hygiene av barnet ikke ble fulgt opp. Og, jeg ofte fikk hans skitne truser i retur i klesbaggen til barnet. Og slik har det vært siden. 

Han har også ønsket å prøve på ny mellom alle fadesene. Noe jeg ikke har ønsket. Blir stiv i kroppen bare navnet hans nevnes.

Barnet er 7 år når jeg blir i sammen med han som nå er mannen min. Dette liker ikke faren til førstelille og blir rett og slett sur, og sier til meg at det er dårlig gjort. 

Han kommer mer inn på banen når det gjelder lille. Han blir eksepsjonell i forhold. Fra det øyet kan se, så kan det se ut som om barnet for engangs skyld er viktigere enn  han selv. Følger henne på trening, og tar henne med på ting. 

Alt dette rakner. I en god stund lover han gull og grønne skoger. Barnet står i vinduet og venter på han. Gang på gang. Telefonen tar han ikke. Vi finner også ut at bilen ikke er eu-godkjent. Og prøver å få han til å ordne dette. Uten hell. 

I samme periode får jeg telefon fra barnevernet, han har blitt meldt inn pga rusproblemer. Og dette er en tung periode. Men håper noen tar tak slik at det kan bli bedre. Men jeg har hele foreldreansvaret, og barnevernet mener jeg tar gode valg når det gjelder mitt barn. Det hele blir derfor opp til meg. Han tar urinprøve før samvær og i noen måneder går dette helt fint. 

Før barnevernet ringer igjen. Han har blitt tatt i et narkoreir, og det har slått ut positivt på urinprøve. Men denne saken avsluttes også på bakgrunn av at jeg har foreldreansvaret alene, og at min omsorgsevne er god. Jeg er en trygg voksen  og tar de rette valgene. 

Jeg har aldri stolt på denne mannen, men nå  skal jeg ha håndfaste bevis på at han er ren før jeg sender mitt barn til han. Kan også nevnes at dette med samvær ALDRI var viktig for han før han ble «tatt» av barnevernet. 

Vell, han sluttet for et par måneder siden å ta urinprøver. Eller, han tar dem enda, men det er fordi han mistet lappen. Mest sannsynlig rus det også. I ettertid har jeg fått trusler av foreldrene hans om advokat etc.

Jeg blir kalt inn til familiekontoret til mekling. Dette har jeg prøvd på selv, uten at han har brydd seg om å møte. Jeg møter , jeg har dog fått attest fra legen at jeg kan møte alene siden han gjør at jeg «mister» meg selv. 

Han ønsker samværsavtale samt del i foreldreansvaret. Jeg er fullt og helt for samvær under trygge rammer, men helt i mot at han kan ha endel av foreldreansvaret. Familieterapeut sier at han mest sannsynlig vil få del i foreldreansvaret dersom han går til retten. Det beste vil derfor være å skrive under, jeg kan derimot sette krav. Dette kravet er ren minst ett år. Ruser han seg, begynner det året på nytt. Dette mener familieterapeut høres fornuftig ut. Og han ska ta kontakt med far til lille igjen. 

Han er lik seg selv, og tar ikke telefonen etter mange forsøk. Han var kun ute etter meklingsattest. Ikke å faktisk løse noe. 

Jeg har nå fått dette brevet, og har fått litt å bryne meg på og må også skaffe advokat. Det står han ønsker å skrive samværsavtale og han ønsker del i foreldreansvaret. Men det sto også at han ønsket å stadfeste sitt farskap overfor barnet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal tolke den siste delen. Vil han sjekke om han er faren? Eller vil han bare vise at han kan være en god far?

Dette har nemlig gitt meg litt og tenke på. Tanker som jeg aldri i løpet av lille sitt liv har tenkt før. Jeg VAR en vill og festglad 19 åring, og jeg kan ikke utelukke at jeg har vært med noen andre i samme periode, vet ikke om det var i nærheten av da jeg ble gravid heller. Det er snakk om en sommer.  Ikke mange. Kommer på to ganger hvor jeg har fått en god tone med noen på foreksempel dansegulvet, fått et innfall og bare dratt de med meg til toalettene. Og det var det. Kanskje vist navnene dems, men de husker jeg ikke igjen nå. Jeg er så tynget i meg selv pga alt, at jeg vet ikke om hodet mitt spiller meg et puss fordi det hadde vært fint å få sluppet denne mannen, eller om det er reelt. Barnet mitt har blitt fortalt gjennom hele oppveksten at hun ligner på han. Men jeg har siden disse tankene kom tatt meg selv i å studere mitt barns ansikt og virkelig lure. Barnet mitt er 11, selv om det er krise i seg selv at hun har den faren hun har, så er det krise om det skulle vise seg at faren er en helt annen som er nærmest umulig å oppdrive. Jeg ønsker selvfølgelig at rett skal være rett. Men akk, jeg er rådvill akkuratt nå. 

Tanker om dette? 

Stor klem fra sliten😔

 

 

 

 

 

 

 

 

[Perelandra]

Hei trådstarter.

Da tittelen på tråden din er mangelfull, må jeg stenge tråden. Viser til forumets regelverk:

* Trådtitler på forumet er begrenset til 140 tegn. Vi anbefaler våre brukere å benytte seg av gode titler for å beskrive trådens innhold og dermed treffe riktige mottakere. Tråder med tittelen "Hjelp?" og lignende ufullstendige titler vil stenges. Trådstarter kan velge mellom enten å sende PM til moderator med ønske om endring av tittel, eller selv starte en ny tråd med forbedret tittel.

Du kan enten sende meg en PM med ønsket oppdatering av tittelen, så vil jeg åpne tråden igjen, eller starte en ny tråd med mer beskrivende tittel.

Perelandra, mod.