Dere som var veldig sjenert som barn og ungdom, hvordan er du i dag?

[Scoops]

Jeg var veldig sjenert som barn/ungdom og desverre har det ikke bedret seg. 

 

[AnonymBruker]

Er jeg sliten kan jeg bli veldig sjenert. Ellers har jeg fått kommentarer på at jeg skravler mye, nå som voksen. Så det har forandret seg veldig. 

Anonymkode: 9f871...f82

[AnonymBruker]

Trygg på meg selv og ikke sjenert, men ekstremt introvert. Håndterer og liker intense sosiale settinger til et punkt, men blir så jævlig sliten av det at det etterhvert nærmest gjør fysisk vondt.

Anonymkode: 3ae94...928

[AnonymBruker]

Jeg var veldig sjenert som barn, og det hjalp virkelig ikke at jeg i tillegg begynte å stamme når jeg var 7-8 år. 

På gymnaset fant jeg likevel min stemme (klikket i vinkel på enkelte politiske diskusjoner), og etter det har det vært vanskelig å stoppe kjeften på meg 😉 

Nå er jeg over 50 år, og har overhodet ikke problemer med å snakke i større forsamlinger. Bortsett i fra i perioder som jeg sliter litt med psyken. Da stammer jeg... 

 

Anonymkode: 1a799...dea

[AnonymBruker]

Jeg var som deg, ts, men nå (35) er jeg veldig utadvendt. Ble bedre sosialt rundt 14 årsalderen, men fortsatte å være sjenert i skolesammenheng, selv om jeg var veldig flink på skolen. Slitsomt å være så sjenert! 

Anonymkode: e0a65...00b

[AnonymBruker]

Jeg var ganske sjenert som barn, generelt veldig rolig og litt usikker. Men når jeg ble kjent med andre ble jeg mer frampå.

Som voksen finnes jeg ikke sjenert. Har dog slitt mye med generalisert og sosial angst. Har klart å bli mer eller mindre frisk (i den grad man blir frisk av angst), og lar ikke angsten stoppe meg fra det jeg vil gjøre. Kan lett begynne å prate med fremmede, snakke foran publikum etc.

Det viktigste jeg har lært meg er å gi faen, rett og slett. Tror det er «kuren» for mange angstlidelser.

Anonymkode: c41f1...843

[AnonymBruker]

Vet ikke om min historie er helt "gyldig" siden jeg har unnvikende pf, men deler allikevel. 

Som barn var jeg faktisk ganske oppmerksomhetssøkende og forsøkte vel å være "klassens klovn", men etter å ha fått et par stikk på at jeg faktisk var mer irriterende og slitsom enn morsom så sank jeg veldig inn i meg selv. 

Tenårene og tidlig 20-år med skole, arbeidsforsøk osv var de verste årene for meg. 

Nå er jeg i slutten av 20-årene og merker såvidt at jeg endelig ser litt mer positivt på mitt eget selvbilde og dermed er det bittelitt lettere å eksponere meg for andre mennesker. Jeg forstår sakte men sikkert at andre ikke er farlige og at deres potensielt selvsikre og perfekte overflate ikke nødvendigvis speiler det indre. 

Jeg har fremdeles ingen venner og sosialisere meg kun med nærmeste familie og kjæresten, men jeg er vant med det og vet uansett ikke helt om jeg tør å ta "risikoen" og ansvaret det medfører å skaffe venner. Liker ikke å åpne meg helt for andre og stoler ikke lett på andre. 

Anonymkode: 75c53...e85

[AnonymBruker]

Ikke mye sjenert lenger, prater lett med både folk jeg kjenner og ikke kjenner. Da jeg fikk mitt første barn forandret det seg totalt. Var supersjenert i hele barndommen, og endel i ungdomstiden. Deilig at det er et tilbakelagt stadium. 

Anonymkode: 36aa9...014

[AnonymBruker]

Ekstremt sjenert som barn/ungdom. Uføretrygdet pga angst/depresjon som voksen...mye av det pga sosial angst...utviklet seg fra mobbing pga den ekstreme sjenertheten. Fordi jeg ikke lærte sosiale koder,fordi de trodde jeg var overlegen,trodde meg bedre enn andre..o.l.

Unner ingen å være så sjenert at det gjør vondt.

Anonymkode: b0c0f...74b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ekstremt sjenert som barn/ungdom. Uføretrygdet pga angst/depresjon som voksen...mye av det pga sosial angst...utviklet seg fra mobbing pga den ekstreme sjenertheten. Fordi jeg ikke lærte sosiale koder,fordi de trodde jeg var overlegen,trodde meg bedre enn andre..o.l.

Unner ingen å være så sjenert at det gjør vondt.

Anonymkode: b0c0f...74b

❤️

Anonymkode: 36aa9...014

[AnonymBruker]

En klem til dere alle som fortsatt sliter med dette🤗

Anonymkode: 36aa9...014

[draug 75]

Jeg skal ikke si om jeg var genert eller "veloppdragen" som barn og ungdom, men jeg gjorde i alle fall lite av meg og det falt meg naturlig å ikke stikke meg fram. -Det skal sies at hvis jeg gjorde noe framstøt i retning av å stikke meg fram, ble jeg hysjet på. 

Kanskje en kombinasjon av kledelig sjenanse, sosial tilpassing og vane? Jeg skal ikke vekte det. Men jeg holdt meg altså i bakgrunnen, syntes det var ubehgelig å gjøre ting: "enn hvis det blir feil og folk ler av meg/ blir sinte på meg.."

Resultat? Skoleresultatene mine (gode) tok det lang tid før jeg fikk utnyttet, karrieren tok saaaaaakte av. Jeg brukte opp mye av tjueårene på å fri meg fra vaner og handlingsmønster som ikke var tjenlige Jeg debuterte seint, og jeg etablerte meg seint og fikk barn seint.

Så det med å venne seg til å holde seg i bakgrunnen, ikke stikke seg fra og å dyrke/ opmmuntre de generte sidene av meg, det var ikke noen tjeneste. Samtidig som at det ikke er noen generøs tanke som er forutsatt i avsnitt 2 her, det at mine medmennesker bare leter etter grunner til å le av meg.