Dere som var veldig sjenert som barn og ungdom, hvordan er du i dag?

[AnonymBruker]

Jeg var FRYKTELIG sjenert som barn og ungdom (ble litt bedre på VGS) og det grusomt å ha det sånn! Siden jeg var så sjenert, så hadde jeg problemer med å få venner. Sa ingenting i timen, bare når læreren spurte meg. Fikk ofte høre hvor stille og sjenert jeg var. Ikke gøy 😕 ville bare være usynlig og ikke bli lagt merke til. Ble flau om en gutt snakket med meg

I dag er jeg fortsatt sjernert og rolig, men klarer å være sosial og prate. Hater smalltalk da. Ikke så ille som jeg var som barn. Blitt bedre. Har en jobb jeg MÅ være sosial i og kan ikke gjemme meg.

Du som var sjernert som barn og ungdom, hvordan er du i dag?

Anonymkode: 87d0f...3fc

[mannor]

Jeg har utviklet meg; fått bedre selvtillit, men det er fremdeles enkelte ting jeg sliter med, f eks tilstelninger med mange ukjente. 

[AnonymBruker]

Er 27 år nå og sliter fremdeles med sjenansen. Må være full for å ikke være det, men alkohol løser ingenting, snarere tvert imot.

HATER DET! Livet er ikke lett som sjenert, for da blir du angrepet av alle som skal latterliggjøre deg. 
 

Anonymkode: 5999a...1e6

[AnonymBruker]

Jeg var veldig sjenert som barn og ungdom. Var kun klassekamerater og familie jeg snakket med. Jeg hadde få venner. Jeg rakk aldri opp hånda i klassen og sa aldri noe. Jeg har fortsatt få venner og jeg sier ikke noe i forsamlinger, kurs el. Men jeg kan fint smalltalke, det gjør meg ingenting. Men jeg gjør lite ut av meg, jeg vil ikke bli sett. 

Jeg forstår innimellom at folk overhode ikke kjenner meg, når man skal beskrive hverandre ol "morsomheter". Det er mye min egen skyld for jeg byr lite på meg selv. Men grunnen til det er at folk prater så himla mye, stort sett om seg selv. Jeg kommer aldri til og nå har jeg gitt opp. 

Anonymkode: 9dc1b...220

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er 27 år nå og sliter fremdeles med sjenansen. Må være full for å ikke være det, men alkohol løser ingenting, snarere tvert imot.

HATER DET! Livet er ikke lett som sjenert, for da blir du angrepet av alle som skal latterliggjøre deg. 
 

Anonymkode: 5999a...1e6

Samme her. Blir mer sosial og ikke så sjenert når jeg drikker alkohol. Men er jo litt redd for at de kommer til å synes jeg er så stille og litt annerledes som edru. "Hun var sosial på festen, men mindre nå" kanskje teit å tenke sånn, men er redd for å bli dømt. Er liksom "feil" å være sjenert 

Jeg kommer alltid til å være sjenert, men er ikke så ille som jeg var. For før sa jeg ingenting 

Anonymkode: 87d0f...3fc

[Hoppetaujenta]

Det var litt sånn en gang >>>  ....men det har blitt mere sånn her etter hvert >>>

[AnonymBruker]

Jeg er over 40 år og har vært sjenert så lenge jeg kan huske. Da jeg var liten, gledet jeg meg bare til å bli stor, for jeg var overbevist om at da kom jeg endelig til å bli som mamma ( pratsom og sosial) Så feil kan man altså ta, jeg er nesten like sjenert i dag. Husker venninnen min sa alltid at hun skulle ønske jeg kunne være like pratsom når vi var sammen med andre, så de kunne se hvor morsom jeg egentlig var... I senere tid har jeg fått høre at mange synes jeg var mystisk og spennende siden jeg var så stille😄

Anonymkode: 648b9...6a2

[AnonymBruker]

Trenger litt tid til å bli «varm» blant nye mennesker, og holder meg i bakgrunnen i store grupper. Foretrekker små grupper med mennesker. Fungerer bra om jeg finner folk jeg klikker med, men elendig på small talk, og i «kunstige grupper» - kollegaer / arrangementer med mange ukjente osv, som ikke egentlig er venner. De som kjenner meg sier jeg er ganske morsom. Alle vennene jeg har fått er utelukkende fordi folk har gitt meg tid til å åpne opp.

Anonymkode: 3185d...e63

[AnonymBruker]

Jeg har funnet stemmen min. Sier meningen min i felleskap hvis jeg har en som avviker fra resten etc. Kunne aldri ha gjort som barn/ung voksen. Men hater smakltalk. Er såå dårlig på det. Men jeg er fortsatt den rolige stille i forsamlinger. Ikke den som tar ordet og shower liksom. 

Anonymkode: dc8ed...069

[AnonymBruker]

Jeg var aldri spesielt redd for å snakke i skoletimene, for da visste jeg (som regel  ) hva som var forventet av meg. Var/er sjenert i sosiale sammenhenger der jeg ikke vet hva jeg skal si. F.eks når jeg møter folk jeg ikke kjenner så godt. Hva er det normalt å si, liksom? Tror ikke det går over, nei.

Anonymkode: 62d7d...a36

[AnonymBruker]

Jeg var smertefull sjenert som barn og ung ungdom. Når jeg ble 18 flyttet jeg langt vekk til en ny by og startet på et studie der ingen kjente meg. Det var befriende å møte nye mennesker og mulighet til å bruke sider av meg, eks humor, som lenge lå dypt begravet under sjenansen. For meg ble dette et vendepunkt, og jeg tror ikke jeg hadde hatt det så bra som jeg har det med meg selv uten denne erfaringen.

Jeg er den samme personen i dag, sjenansen eller de rolige sidene ved meg har jeg enda og har lært meg å akseptere og like meg for den jeg er. Men sjenansen er ikke så tydelig hos meg mer da jeg har hatt mye tid på å utvikle mere sosiale sider av meg selv. 

Anonymkode: a8795...6c0

[AnonymBruker]

Var veldig sjenert. Snakket aldri i klassen eller rakk opp handa. Å snakke med ei jente var helt utenkelig. Dersom jeg møtte på noen jenter på gata så krysset jeg over og gikk på andre siden. 

Helt forferdelig. 

I dag er jeg 45 og har stort sett kvitt meg med det meste av de sjenerte følelsene. Tror mye ordnet seg når jeg sluttet å være så redd for at andre ikke skulle like meg eller at dem skulle le av meg. 

Har i dag en jobb der jeg må være ganske så sosial og snakker jevnt og ofte i grupper med mye folk. Går helt fint. 

Anonymkode: db7d9...82a

[frubaluba]

Jeg var helt ekstremt sjenert på skolen av mange grunner. Sa ikke et ord i timene, snakket aldri med fremmede eller i større grupper, gjorde det dårlig på intervjuet, gikk i perioder uten venner. 

Og det varte vel nesten helt opp til noen år siden, da jeg fikk et vendepunkt i livet som endret meg. Jeg ble mer åpen, fikk flere venner, folk liker meg mer, har blitt mer utadvendt og folk ser endringer i meg. Og jeg ser hvor stor forskjell det er på meg, for folk har fått et helt annet syn på meg og jeg har blitt mer selvsikker og liker meg selv bedre. 

Det viktigste er jo faktisk å trives med seg selv om man er stille eller ikke, og jeg vet hvor vanskelig det er å endre seg når det liksom står en mur i veien, det er ikke bare å ta seg sammen. Men merker at når ting løsnet så har jeg det bedre med meg selv, for det å være ufrivillig sjenert er et mareritt. 

[AnonymBruker]

Det løsnet da jeg ble kastet ut i en krevende jobb. Der jeg måtte holde presentasjoner og lede kundemøter, møte nye mennesker nesten daglig, og etterhvert holde kurs og innlegg. 

Har nå blant annet holdt innlegg på engelsk til over 100 personer, og vært toastmaster i to bryllup. Og er av typen som elsker free-seating og splitting av par i sosiale sammenkomster. 

Skulle gjerne fortalt 13 år gamle meg dette.... 

Anonymkode: a10df...92e

[AnonymBruker]

Jeg gjør fremdeles ikke noe som andre kan se, som jeg ikke er helt trygg på at jeg kan.

Anonymkode: 707cd...7b0

[AnonymBruker]

Jeg har ALDRI likt å være mange sammen. Liker bedre å være noen stykker, for da slapper jeg mer av og klarer å snakke mer. Er vi mange, så forsvinner jeg i mengden. Da er det vanskelig å komme til ordet og jeg vil ikke avbryte. Det er fryktelig slitsomt med de som snakker mye og tar mye plass. Blir helt overkjørt 

Merker når vi mange sammen i lunsjen på jobb, at jeg snakker mindre og blir litt usikker. Er vi 4, så går det greit. Så noen skravler uansett hvor få eller mange vi er

Anonymkode: 87d0f...3fc

[AnonymBruker]

Var veldig sjenert og stille. Er utadvendt nå og kommer lett i prat med andre, opplever også at andre lett oppsøker meg. Jeg er introvert, så innimellom trekker jeg meg litt bort fordi jeg blir litt sliten av veldig mye sosial kontakt.

Anonymkode: 623dd...d73

[AnonymBruker]

Jeg var sjenert når jeg var yngre, og er det fortsatt. Og etter et år hvor det har skjedd mye på privaten, har det blitt verre. Men aner ikke helt hvordan jeg skal bryte ut mønstret, for jeg ser jo at det hindrer meg både sosialt og jobbmessig. Håper på å komme over kneika snart.

Anonymkode: cd258...32b

[AnonymBruker]

Jeg var ganske sjenert som barn og ungdom, særlig ut ungdomsskolen. Av yrke endte jeg opp som lærer, og trives godt i den rollen, noe som nok ville overraske de som kjente meg den gangen. I andre settinger er jeg likevel svært sjelden midtpunkt. Jeg vil ikke lenger beskrive meg selv som sjenert, men jeg er introvert som type. I sosiale settinger kan jeg fort ende med å observere mer enn jeg deltar, jeg er ikke veldig glad i småprat for pratens del, og jeg kan fort bli litt stille. Samtidig er jeg lett å få i prat om ting som engasjerer meg, jeg er ikke redd for å si klart og tydelig ifra om ting, og med mennesker jeg er trygg på kan jeg nok oppleves som utadvent.

Anonymkode: b0966...f53

[VKM]

Er i 20 årene og var ekstremt sjenert som barn. Har blitt litt bedre og har lært å snakke med fremmede, men det tar mye «prep» før jeg får det til. Har ingen problem med presentasjoner foran folk f.eks (selv ikke på mitt verste stadie) men å snakke med grupper og fremmede sliter jeg fortsatt med og liker ikke å ta plass. 

Er jeg full derimot er jeg super sosial! 😂 snakker med alt og alle og er veldig ulik meg selv da