Har noen blitt utbrent selv ved kort tid på jobb?

[Butternut]

Jeg fikk ny jobb i februar, men har nå måttet sluttet pga helt grusomt arbeidsmiljø. Har blitt mobbet, utfryst og mistenkeliggjort, i tillegg til at det er et ekstremt høyt tempo og mye stress. Jeg fikk heller ikke skikkelig opplæring. Har naturligvis sagt i fra til ledelsen og jeg måtte skrive mail/rapport om det. Det hele var svært ubehagelig, og nå er kollegaene mine veldig falskt "snille" mot meg, noe som nesten er enda mer ubehagelig. Jeg er høysensitiv og jeg burde jo logisk nok IKKE ha en slik type jobb, men det får være min egen feil. Jeg søkte og fikk den, til min store forbauselse. Jeg vet ikke helt hva som har skjedd, gradivs har jeg bare blitt verre og verre, mer og mer stressa, har grudd meg til jobb, ligget våken om nettene, hjertebank og angst, og nå til slutt angstanfall på jobb. Jeg fikk ikke dra hjem, så jeg satt inne på toalettet i 30 min og var helt fortvilet. Kroppen er tung og trøtt, og nå tok jeg sykedager pga kroppen klarte rett og slett ikke komme seg opp av senga, enda det bare er kort tid igjen til jeg har min siste dag der. Er det mulig og bli utbrent på såpass kort tid, eller er det noe jeg innbiller meg? Har aldri vært borti sånt før, jeg trener mye crossfit og er i god form, spiser sunt osv. Har aldri klagd over en jobb før, og liker jo og jobbe sånn ellers. Men dette var definitivt ikke rett for meg. Har noen vært borti lignende? Kan si såpass at dette er innen hotellbransjen. 

[AnonymBruker]

Jeg har ikke opplevd det så ille selv, men kan absolutt se for meg at det er fullt mulig ja. Ikke sikkert du er utbrent, men dette var nok absolutt feil arbeidsplass for deg, og kroppen gjør alt den kan for å si ifra. Jeg er høysensitiv selv, og før jeg lærte meg å tolke alle signaler så var jeg mye utkjørt. Nå merker jeg med en gang om noe er feil eller riktig for meg. Om jeg befinner meg i en situasjon som på ingen måte er riktig, så kjenner jeg at hele meg bare stritter imot. Da er det bare å komme seg unna. Så fort du er ute av døra der for siste gang så vil du kjenne all energien komme strømmende tilbake tenker jeg.

Anonymkode: ed76c...eca

[AnonymBruker]

Du har fått en depresjon, helt normalt de fleste opplever det en eller annen gang. 

Hvorfor kaller vi normale reaksjoner på stress, som som feks en depresjon er, for å være utbrent. En vanlig reaksjon, depresjon/angst enkelt og greit. 

Anonymkode: a2891...105

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har fått en depresjon, helt normalt de fleste opplever det en eller annen gang. 

Hvorfor kaller vi normale reaksjoner på stress, som som feks en depresjon er, for å være utbrent. En vanlig reaksjon, depresjon/angst enkelt og greit. 

Anonymkode: a2891...105

Slutt, bare slutt og diagnotisere andre på et forum. Man kan være utbrent uten å lide av depresjon. 

Anonymkode: 14db4...df3

[Butternut]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke opplevd det så ille selv, men kan absolutt se for meg at det er fullt mulig ja. Ikke sikkert du er utbrent, men dette var nok absolutt feil arbeidsplass for deg, og kroppen gjør alt den kan for å si ifra. Jeg er høysensitiv selv, og før jeg lærte meg å tolke alle signaler så var jeg mye utkjørt. Nå merker jeg med en gang om noe er feil eller riktig for meg. Om jeg befinner meg i en situasjon som på ingen måte er riktig, så kjenner jeg at hele meg bare stritter imot. Da er det bare å komme seg unna. Så fort du er ute av døra der for siste gang så vil du kjenne all energien komme strømmende tilbake tenker jeg.

Anonymkode: ed76c...eca

Tusen takk:) Det er akkurat sånn, at hele meg stritter imot.  Depresjon har jeg ikke. Når jeg ikke har den jobben i tankene, fungerer jeg utmerket og har det kjempefint. Men angst for jobben..ja, big time. Holder på og finne ny jobb, og følger magefølelsen:)

[AnonymBruker]

Utbrenthet handler per definisjon av å ha slitt for mye over tid.

Jeg stiller ikke spørsmål ved om TS føler seg for jævlig på grunn av jobbforholdene, men utbrenthet er det ikke, og ikke nødvendigvis depresjon heller.

Anonymkode: f3de5...34f

[herremann]

Har selv hatt en slik type jobb. Har over 600 timer ubetalt overtid på 1 år. 

Med mindre stillinga utgjør en betydelig karrieremulighet videre så er det bare å si opp og finne seg noe nytt. 

[AnonymBruker]

Å blir drittlei trenger ikke være depresjon.

Er selv drittlei arbeidslivet, skikkelig lei. Så forstår deg godt. Usikker på hva jeg skal gjøre med det selv, uansett hva jeg jobber med så blir jeg lei.

Drømmen er å kunne jobbe 50%, annenhver uke. En fin balanse, da kan man dyrke egne ting som trening/reise etc.

Man-fredag jaget suger meg helt tom.

Anonymkode: c6075...fa2

[AnonymBruker]

Kjenner igjen føleøsen, men tror ikke det er verken utbrenthet eller depresjon. Jeg jobbet hver 3. helg på avlastning med en diverse-brukergruppe med masse diagnoser. Var helt forjævelige arbeidsforhold, store forskjeller på brukerene, ansatte som ga faen og jeg følte at jeg ikke fikk lov til å gjøre en forskjell.

F.eks var mobiltelefonkamerane på jobben helt forferdelige og vi hadde ikke skikkelig kamera. Så var det en bruker som skulle bli tatt bilde av med en person som betydde mye for denne brukeren, typ en kjendis som h*n ser opp til. Helt tilfeldig at vi møtte på h*n. Brukeren viste at h*n ville at jeg skulle ta bilde av dem, og jobbtenlefonkameraet var så uskarpt og fargefeil at det var ikke ett bilde verdt å ta vare på. Jeg tok derfor bildet med min eget kamera (jeg har ett lite sony-kamera i vesken siden jeg bruker gammel nokia-telefon fra 2000 taller ). La bildet  inn på jobb-pcn og printet det ut til h*n. Sendte en kopi til pårørende til brukeren,  de takket og var superhappy. Forklarte dem at bildet ble tatt med mitt kamera og nå var slettet.. Sente mail til min leder om at jeg hadde brukt mitt eget kamera, lagt inn bildet til bilde-mappen til brukeren, brukeren hadde fått ett printet ut bilde og at det ble slettet umiddelbart fra kameraet mitt. 

Lederen reagerte med å ringe meg kl 2230 natt til onsdag fire uker senere (jeg jobber 25%helg..) og kjeftet meg huden full fordi vi ikke skulle bruke eget kamera eller mobil. Hun beordret kameraet mitt inn til henne for at hun skulle slette bildet. Jeg forklarte at bildet allerede var slettet, slik jeg skrev i mailen. Det var ikke godt nok, hun ville ha kameraet. Så begynner hun å legge ut om hvor sinte familien til bruker var for at vi hadde misbrukt tilliten deres. Jeg bare whaat, men leverte inn kameraet til henne. To uker senere jobbet jeg med gitt bruker igjen, og familien kom for å hente h*n. Jeg beklaget masse for at jeg hadde tatt bildet, og la meg helt flat. De skjønte ingenting, og var kjempeglad for at jeg hadde tatt det. Hadde ikke engang snakket med sjefen. 

 

Alle brukerene var skikkelig belastende å jobbe med, men lederen var verst.

Anonymkode: 6282f...a7d

[AnonymBruker]

Jeg ble utbrent etter litt over et halvt år i en ny jobb. Jobbet mellom 50-60 timer i uka, hver eneste uke. Ett par uker var jeg oppe i 70 timer. Veldig hektisk tempo på jobb også, må alltid være på. Tenkte på jobb hele tiden også. Og jeg har barn, følte ikke jeg klarte å følge barnet opp slik jeg burde og dette førte til ekstremt dårlig samvittighet i tillegg.

Ble sykemeldt i tre måneder, nå er jeg tilbake i 40% stilling og har sagt opp. Denne jobben er overhode ikke for meg. Føles ut som en enorm lettelse at jeg snart er helt ute av den.

Trodde heller ikke det var mulig å bli utbrent på så kort tid, men det var det legen satte som diagnose. Da jeg var på det verste var det et ork å gå på toalettet, et ork å dusje. Jeg ble totalt tappet for krefter. Hadde ikke overskudd til å møte venner eller være sosial. Orket ikke trene (jeg har alltid trent veldig mye og har vanligvis henter energi fra trening, men hadde ikke sjans).

Ble mye bedre i løpet av disse månedene, skulle trodd det ville vare lenger. Men etter et par uker klarte jeg å ikke tenke på jobben, begynte å gå noen korte turer, gjøre ting jeg synes er hyggelig (lese bøker osv). Og da jeg bestemte meg for å si opp, løsner det ordentlig. Har merket at jeg tappes veldig fort for krefter igjen bare av å gå inn døra på jobben, men er lettere fordi jeg vet jeg snart kan gå ut den døra for godt. Klarer å holde ut da og ikke gå helt i oppløsning. Hadde mye panikkangst jeg også, og til slutt klarte jeg ikke sove mer enn to timer sammenhengende.

Skjønner jo at det er psyken som råder, men jeg ble overrasket over hvor kraftig den påvirket det fysiske. Enkelte ganger kastet jeg opp fordi jeg var så stressa og sliten.

Ønsker deg riktig god bedring! ❤️

Anonymkode: d04aa...6b6