Hvilken oppfølging og omsorg har tenåringer behov for fra foreldrene?

[AnonymBruker]

Om noen år er jeg tenåringsmor selv, så jeg reflekterer litt rundt dette. Da jeg var tenåring selv, vokste jeg opp hos min mor som er alenemor. Har to yngre brødre som er 10 og 12 år yngre enn meg. Min far døde da jeg var barn, så jeg vokste opp uten far. Min mor og stefar ble skilt etter ca. 7 år sammen, og jeg har hatt lite kontakt med ham siden det. Jeg tenker i ettertid på at min mor ikke hadde mulighet til å gjøre ting sammen med meg, vi dro aldri på utenlandsturer eller kino f.eks. Jeg hadde ikke faste innetider, og fikk lite hjelp med lekser. Ble mye overlatt til meg selv. Min mor hadde jo hendene fulle med brødrene mine og dårlig økonomi.

Så jeg er opptatt av at mine to barn skal ha foreldre som stiller opp for de i denne perioden. Har dere noen tanker om hva som er viktigst for tenåringer når det gjelder omsorg og oppfølging fra foreldrene? Fint om dere ønsker å dele. 

Anonymkode: ad76d...55f

[Gjest WhisperingWind]

Jeg tror at barn, uavhengig av alder, trenger struktur, faste rammer og gode rutiner.

Sørge for at tenårngen får nok søvn og har energi og overskudd til å komme seg opp på morgenen og følge med på skolen.

Sørge for gode lekserutiner og at plikter kommer før fornøyelse. Lekser må gjøres før man henger med venner og gjør fritidsaktiviter.

La tenåringen være med på avgjørelser som omhandler familien, ferie, plikter i hjemmet. Inngå kompromisser.

Sette klare grenser på hva som er ok og ikke, men aldri kjefte om barnet bryter regler. Innfør heller konsekvenser som inndragning av goder, husarrest etc som passer med regelbruddet, men ha dette avklart med tenåringen forkant. At dere sammen setter dere ned og finner passende konsekvenser for hva regelbrudd medfører. 

Forhandlinger om det meste. Som innetider etc og vis til frihet under ansvar. Dess mer pliktoppfyllende tenåringen er og at tenåringen beviser at h*n er til å stole på dess mer frihet og mer stemme får tenåringen.

La tenåringen vite at uansett hva det har gjort, om det så er graviditet eller stupfylla, så kan de ALLTID ringe/fortelle det uten å være redd.

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon som din mor bortsett fra at jeg ikke er alenemor. Har et barn på 14 år og to små på 2 år og 2 mnd. Merker jo at det blir mindre tid og oppfølging nå enn det var før men det hadde det kanskje blitt naturlig. En 11 åring trenger jo mer oppfølgning enn en 14 åring. 

Desverre utgår utenlandsturer og kinoturer akkurat denne perioden med to tette. Men det får vi ta igjen når yngste er over på fast føde. 

Allikevel passer jeg på lekser, prøver, tentamener osv. Dvs spør og hjelper henne om hun trenger det. Men hun har alltid vært veldig selvstendig og flink når det gjelder skolearbeid så det er ikke så ofte hun trenger hjelp. Lekser gjør hun uoppfordret hver dag og har bare fått gode tilbakemeldinger på utviklingssamtaler. 

Hun har innetider å forholde seg til og regler angående hvor hun er. Er hun på kjøpesenteret skal hun ut derfra senest kl 19 f.eks men hun får være hos en venninne til kl 21 osv. Vi prioriterer å kjøre henne hit og dit med mindre hun kan sykle og været tillater det. 

Hun har også plikter i hjemmet som hun har valgt selv når vi lagde en avtale. Hun går tur med hunden hver dag og gir den mat/vann. Tar inn og ut av oppvaskmaskinen og lager middag en dag i uken. Passer småsøsken i korte perioder. Dvs hvis jeg skal hente 2 åringen i bh så passer hun babyen. Eller når jeg skal lage middag eller en rask tur på butikken. 

Jeg har inntrykk av at vi følger henne godt opp men jeg ser at det skorter på mor-datter tid. Dette har vi pratet mye om så jeg vet at det er  noe hun savner. Men hun var enebarn i 12 år så hun har fått masse oppmerksomhet disse årene så det ble en omveltning når det kom to små. 

Anonymkode: bda68...cc0

[AnonymBruker]

Kloke ord fra dere som svarte. Skal ta ordene til meg, tusen takk ❤️

TS

Anonymkode: ad76d...55f

[AnonymBruker]

Hadde forresten trodd at dette var et tema som ville engasjere, men. Det gjorde visst ikke det. 

TS

Anonymkode: ad76d...55f

[AnonymBruker]

Det er like viktig å gi tenåringer god omsorg som mindreårige barn. Tenåringer er ofte usikre og er i en sårbar periode av livet. De trenger trygge og gode foreldre som ser dem og veileder dem. Oppfølging på skolen og det å gi de opplevelser på fritiden er vel så viktig. Også må man som foreldre vurdere hvilket individuelt behov hver enkelt tenåring har for oppfølging. Tenåringer trenger like mye kjærlighet og trygghet som mindreårige barn, men de trenger også faste rammer og tydelige grenser. 

Anonymkode: af054...c8b

[Lycka]

Selv om man er tenåring trenger man fortsatt trygge rammer og trygge voksne rundt seg.

Mine to har fortsatt innetider og plikter hjemme. De har godt av å bli stilt krav til. Yngste på 14 har også leggetid da han ikke klarer å ta ansvar for å komme seg i seng selv innen rimelig tid. Vi har prøvd, men det sklir ut og da kommer han seg ikke opp på morgenen. 

Jeg følger de opp med både lekser (når det trengs) og fritidsaktiviteter. Mye kjøring hit og dit til venner og trening og sosiale aktiviteter. Det er så viktig å være involvert og vite hva som skjer og rører seg i deres liv.

Selv om det går i bølgedaler og det til tider kan gå ei kule varmt, så har vi et veldig åpent og nært forhold. De vet at de kan komme til meg med hva det skulle være. Jeg tok det som et kompliment da min datters venninne ble snydens full på en fest og det var meg de ringte til for hjelp ❤

Jeg gir de tillit og frihet under ansvar (innen rimelighetens grenser), men det forplikter og det vet de. 

Vet ikke om dere andre føler det samme, men jeg synes at det på noen måter er mer utfordrende å være forelder nå som de er tenåringer enn da de var små. Merker at jeg bekymrer meg mer, men det er vel kanskje bare en naturlig del av det å måtte gi litt og litt slipp på de 💔