Mat og følelser

[SuperNova]

Hvor går grensen mellom sunn slanking og spiseproblemer? Ikke det at jeg tror jeg er i ferd med å utvikle anoreksi, men jeg har en del følelser i forhold til kropp/vekt/mat som jeg gjerne vil drøfte med noen som har vært i samme situasjon selv. Dette blir kanskje litt usammenhengende... Og det er seriøst ment, så jeg blir utrolig takknemmelig for svar. Vel:

I høst begynte jeg med antidepressiva, og var redd for å legge på meg i forbindelse med det. Les her hvis du er interessert: Jeg begynner med seroxat

Jeg er 175 høy, og veide på det tidspunktet 74 kilo. I dag veier jeg 58 1/2 kilo, og mye av det er muskler, for jeg trener mye styrke. Jeg er fornøyd med vekta mi, men jeg kan ikke se på meg selv at jeg har blitt tynnere. Jeg føler jeg ser lik ut som før. Men jeg får mange kommentarer fra andre om at jeg er så tynn, det spenner fra "så fin du har blitt" til "nå må du ikke bli tynnere". Og jeg synes begge deler er like positivt. Og skal jeg være helt ærlig, kjenner jeg at det er fint å få høre "nå må du ikke bli tynnere", og det trigger meg litt. Det får meg for eksempel til å droppe kake til fredagskaffen på jobb, bare for at jeg ikke skal få i meg unødvendige kalorier. Men det er jo ikke usunt ikke å spise kake!

Jeg spiser frokost, lunsj, middag og kveldsmat, så det er ikke snakk om å sulte seg. Og i helgene spiser jeg godteri og drikker vin, bare mye mindre enn jeg gjorde før.

Da jeg veide 62 kilo, fant jeg ut at jeg skulle stabilisere vekta og ikke gå ned mer. Men jeg har altså fortsatt å gå ned. Og det er så deilig å få kommentarer på at jeg er blitt tynn.

Som sagt begynte jeg på antidepressiva - naturlig nok fordi jeg hadde en depresjon/angslidelse. Nå føler jeg meg mye bedre!! Men det jeg tenker i mitt stille sinn, er at kanskje jeg flytter problemet fra én ting til en annen, at jeg fokuserer på vekt i stedet for angst...? Og at når jeg klarer å gå ned i vekt, føler jeg meg bra, at det blir en slags substitutt for noe annet. Ikke vet jeg, det er bare tanker jeg gjør meg.

Jeg er 29 år gammel og har aldri hatt spiseproblemer før. Og jeg føler jo egentlig ikke at dette er noe problem, det bare ringer en varsellampe i bakhodet mitt om at jeg bør passe meg.

Shit, dette ble rotete, men jeg sletter det ikke likevel. Takk for at du tok deg tid til å lese det.

[Eliza Doalot]

Jeg verken kan eller vil synse om hvorvidt du er i faresonen for et spiseproblem, men...

Jeg gikk selv ned 25 kilo for noen år siden, og jeg opplevde akkurat det samme som deg. Fikk for første gang i hele mitt liv høre at jeg så slank og flott ut og det var selvfølgelig en kjempetrigger, som motiverte meg til å prøve å gå ned enda mer.

Jeg var heller ikke i stand til å se at jeg selv hadde gått ned. Hadde MANGE turer i butikker hvor jeg plukket med meg klær som var ALTFOR store.

Som sagt jeg vil ikke synse, men i forhold til mine erfaringer, er reaksjonene dine ganske normale :-)

[SuperNova]

Jeg var heller ikke i stand til å se at jeg selv hadde gått ned. Hadde MANGE turer i butikker hvor jeg plukket med meg klær som var ALTFOR store.

Akkurat det samme gjør jeg også! Kjøpte meg nettopp en kul jeans fra DKNY, men den er jo alt for stor!!! Og når de som jobber der sier "beklager, vi har ikke den i small", tenker jeg alltid at det ikke gjør meg noe, for det er jo ikke min størresle...

Kanskje det ikke er noe å stresse med, da. Hvis det er noe mange opplever når de går ned i vekt.

[Hilde]

Jeg har ingen erfaring selv (jeg ser derimot meg i speilet, og sier til meg selv "yeah, nå har du gått ned", også har jeg heller gått opp.. ), men mamma gikk ned 20 kilo på kort tid da hun var yngre (fra 70 til 50), og hun så ikke selv at hun hadde blitt tynn. Hun gjorde ikke noe selv for å gå ned, men personlige forhold gjorde det vanskelig for henne å leve/spise normalt. Men hun så det altså ikke selv, selv om hun var altfor tynn. Brukte vel str 27 i buksestørrelse, og det var etter to barnefødsler. Nå kan vi se på bilder av henne, og hun utbryter "fyttikatta så fryktelig tynn jeg var der!"..

Men, det med at det går sport i å klare å kutte ut det kakestykket her og der, det kan være skummelt. For etterhvert kan man føle at man ikke har kontroll om man ikke klarer "sporten". Som du sier, det er ikke usunt å kutte ut kaker og godis, men det må være lov å unne seg det også, om man har lyst på, uten å kjenne skyldfølelse.

[Gjest gjest 0]

Så lenge du er obs på det selv har du iallefall et godt utgangspunkt!

Jeg hadde et svært unormalt forhold til kropp og mat i ungdomsårene. Og som deg gikk jeg ned mange kilo (15) og oppdaget hvor mye oppmerksonhet jeg fikk som slank. Jeg fikk stadig kommentarer på hvor flott jeg hadde blitt og ikke minst var guttene interreserte! Men likevel så ikke jeg at jeg var like slank som de jeg alltid hadde misunt... Ei veninne av meg så på bilder av meg sammen de andre og prøvde å få meg til å forstå at jeg var like tynn som de andre, men jeg så ikke det selv.

Nå ser jeg det jo, men nå har jeg igjen fått et galt syn på kroppen... Jeg vet jeg er overvektig nå, men jeg tror nok at jeg er mye større en jeg egentlig er. Iallefall i følge alle andre :-?

Det som fungerte for meg var at han jeg var sammen med fikk vite om problemet mitt og han lærte meg at jeg var fin som jeg var. Det tok tid, men jeg lærte å elske meg selv.

Hvis du kan si at du er fornøyd med deg selv nå tror jeg ikke du har et problem, men hvis du ønsker å gå ned litt til og litt til og litt til, da vil jeg tro du har et problem!

Du bør jobbe med ditt eget selvbilde. Se på bilder og sammenlign. Er du virkelig tykkere/tynnere enn de andre? Ifølge vekta synes jeg det kan virke som om du er litt for tynn, men dette avhenger av hvordan kroppen din er.

Hvis andre synes du er fin så TRO på dem! Jeg tror ingen kommer frivillig med slike kommentarer uten å mene det. Når folk sier at du ikke må bli tynnere leser jeg det som at du allerede er litt for tynn i deres øyne..

Det her ble kanskje litt rart og rotete, men jeg håper du forstår hva jeg mener. Jeg er ingen lege men snakker kun av egen erfaring! Hvis du tror du har et problem snakk med en proffesjonell om det!

Pam

[Dru]

Jeg regner nesten med at du går til psykolog eller lignende siden du går på antidepressiva. Jeg ville tatt det opp med denne personen, og sagt at jeg var redd jeg overførte problemene til et annet område.

Det er noe med når man virkelig føler at man mestrer noe, og den viljen man får til å fortsette med akkurat det. Jeg har det samme, men ikke i forbindelse med mat. Og husk at det egentlig er en god egenskap, helt opp til et visst punkt.

Men som sagt, jeg ville tatt det opp med profesjonelle før det blir et større problem enn det er. Men jeg sier ikke at det blir et større problem, bare at det kanskje er lurt å være litt føre var.

[MiniMjau]

Det med angst/antideprissiva kan jeg ikke svare på, MEN jeg gikk ned 15 kg for et par år siden, og jeg synes også det var vanskelig å forholde seg til en "ny" kropp som var mye tynnere. Jeg såg jo selfølgelig i speilet at kroppen var blitt tynnere, men jeg FØLTE meg ikke tynnere. Jeg gikk også å prøvde str 44 i klær, for så å måtte gå ut i butikken og hente str. 38/40....Jeg skjønner fortsatt ikke at det har blitt mindre av meg, ennå det har gått 2 år. Blir lett at jeg "gjemmer" meg i litt vide klær osv. Fått litt pepper for det av venninner da... :-)

[Gjest Sukkerert]

Det er bra at du er oppmerksom på at du kanskje kan være i faresonen.

Du bør i alle fall passe på så du ikke går ned i vekt. Og dette er selvsagt ikke ment som et kompliment, men som et råd.

[SuperNova]

Tusen takk for så bra svar! Dette er noe jeg ikke kan snakke med NOEN om, føler jeg, så det er så fint å kunne få luftet tankene på KG - og få gjennomtenkte svar.

(Skal ta det opp med psykologen min, er bare redd for at han skal tro jeg overdriver...)