Har så intens kjærlighetssorg

[AnonymBruker]

Det har vært et veldig tøft brudd, mye frem og tilbake. 

Vi har avsluttet det omtrent hundre ganger. 

Nå sitter jeg her med en enorm følelse av tomhet, og en enorm smerte. Jeg sliter mye med å være deprimert og suicidal fra før av.

Smertene jeg kjenner på er så ekstremt sterke at jeg sliter med å puste. 

Jeg gråter så intenst hele tiden, det kommer nesten ikke tårer mer. Jeg klarer nesten ikke å åpne øynene mine fordi de er så hovne. Alt jeg gjør er å sitte og fiksere over livets slutt. 

Jeg har aldri kjent en så intens smerte og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Og det syke er, at jeg tror ikke en gang jeg elsker han eller ville tilbrakt hele livet mitt med han? Jeg vet ikke.. Det er mange ting ved han jeg ikke liker, og jeg har flere andre aktuelle.. Likevel slår dette meg så hardt? Har noen et slags svar?

Anonymkode: dcf25...197

[AnonymBruker]

Dette må ha vært vondt for deg, så leit å høre. 

Har du annet stress i livet nå eller på forhånd? Kanskje dette var dråpen som fikk det til å renne over? 

 

Du har lov å være lei deg, men husk at flere før har overlevd brudd. Det er kanskje ikke lett å trøste seg med dette, men kanskje det hjelper litt av og til. Stor klem til deg. Husk å pust 💕

Anonymkode: d5351...675

[Solstråla74]

Hadde også en intens sorg etter et brudd for noen mnd siden. Det var en del frem og tilbake før jeg tok den vanskelige avgjørelsen og avsluttet for godt. Det har vært en tlf tid, men samtidig så jeg at jeg ikke hadde det godt sammen med han. Selv om jeg har noen brudd bak meg, var han den jeg trodde jeg skulle bli gammel med. 

 

Selv om det bare er noen mnd siden det endelige bruddet, kjenner jeg at jeg har det så godt som jeg ikke har hatt på flere år. Er liksom begynt å bli meg selv igjen. Noe som også mine nermeste har lagt merke til. Kan fremdeles kjenne på savnet etter han, og lurer jo selfølgelig på hvordan han har det. Men jeg bestemt meg for å ikke ta kontakt med han, og samtidig håper jeg at også han lar være å kontakte meg igjen. 

Jeg er sikker å at du blir å kjenne på de samme tingene etter hvert. Må bare la tiden jobbe for deg. Prøv å gjøre noe godt for deg selv hver dag. 

Forstod det slik at du hadde andre problemer i tillegg. Er dette noe du kan få hjelp til? 

Ønsker deg alt godt. Mange klemmer ❤️❤️

 

 

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

[Tinkywinky]

Jeg kjenner meg veldig igjen! Jeg hadde det slik med eksen min. Jeg tenkte at hadde han fridd, ville jeg sagt nei, etc. Jeg så aldr for meg at det skulle være oss. Allikevel gjorde bruddet ufattelig vondt. Det var en avhengighet, ikke kjærlighet ser jeg nå. Det er ekstra vanskelig i avvenningen. 

Still det på lik linje med f eks sjokolade (eller noe annet du bare MÅ ha, men tenker «må spise mindre av», men aldri kunne klart deg helt uten). 

Det ER vondt når man blir forlatt (regner med han tok den endelige avgjørelsen?). Det går  heldigvis over. Det vil og er vondt når relasjoner tar slutt. Enten man selv går, han/hun går eller man er enig. Vi er vanedyr.  Vi blir vant til ting. Det er vondt når noe man er vant til ikke er mer, helt normalt. Selvom man selv ser vanen er lur å bryte. 

[Virrevirrevapp]

Jeg tror sorgen handler om knuste drømmer. 

[AnonymBruker]

Uff..kjenner meg veldig igjen i mitt første brudd i det du skriver...har noen tips til deg som hjalp meg veldig gjennom den tøffe tiden, men selvfølgelig er det lettere sagt enn gjort når man har det så sinnsykt vondt.... mitt første og beste tips er å trene, gå tur og ja generelt være i fysisk aktivitet. Når man føler at tankene tar over og man kjenner det gjør vondt i kroppen så må du bare komme deg ut å få deg frisk luft. Ta med deg en venninne på en tur, trenger ikke å være den lengste turen men da får du brukt kroppen litt og kanskje luftet tankene dine til venninnen din. Skjønner veldig godt at det som frister mest når man har det vondt er å bare ligge i sengen å gråte.. det er viktig å gråte og reflektere over forholdet også men ikke la det ta over. Noe som også hjalp meg veldig var å prate og lufte tankene mine til noen jeg var trygge på. 

Spis is, snakk med en god venninne, gråt, reflekter over forholdet, kom deg ut en liten tur, sov.. kjærlighetssorgen går over..  bare ta tiden til hjelp. Ønsker deg alt godt❤️

 

Anonymkode: 58bdc...f71

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det har vært et veldig tøft brudd, mye frem og tilbake. 

Vi har avsluttet det omtrent hundre ganger. 

Nå sitter jeg her med en enorm følelse av tomhet, og en enorm smerte. Jeg sliter mye med å være deprimert og suicidal fra før av.

Smertene jeg kjenner på er så ekstremt sterke at jeg sliter med å puste. 

Jeg gråter så intenst hele tiden, det kommer nesten ikke tårer mer. Jeg klarer nesten ikke å åpne øynene mine fordi de er så hovne. Alt jeg gjør er å sitte og fiksere over livets slutt. 

Jeg har aldri kjent en så intens smerte og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Og det syke er, at jeg tror ikke en gang jeg elsker han eller ville tilbrakt hele livet mitt med han? Jeg vet ikke.. Det er mange ting ved han jeg ikke liker, og jeg har flere andre aktuelle.. Likevel slår dette meg så hardt? Har noen et slags svar?

Anonymkode: dcf25...197

Kjærlighets sorg ja, "SORG". Å miste noen... Det kan samlignes med ett sår som trenger tid for å gro, så blir det bra igjen. Men når det gjelder sorg så er aåret mye større.. Da snakker vi om en brukket fot som tar lengre tid å gro...

Sorg er en stor psykisk skade og smerte som tar tid å bli bra. Kroppen din jobber vær dag for å gjøre deg sterkere nå.

Det er faktisk bare tiden du må ta til hjelp. Du må faktisk ha det vondt og si til deg selv at slik har du det nå, og du må leve slik en stund.  

Du må tenke at du skal være den personen som klarer å ha det fint igjenmom sorgen. Gjøre det beste ut av situasjonen rett og slett.

Kjærlighets sorg handler ikke om at den personen er alt for deg, det handler bare om å miste noen man hadde nært. Kan være kem som helst. Men det kan ikke hjernen forstå under sorgen, men etter sorgen.

Jeg vil anbefale trening. Trening øker produksjonen av lykke hormon i kroppen som vil gjøre det lettere å komme seg igjennom sorgen. Det er viktig å snakke litt med noen også, men prøv å ikke snakk for mye om det. Lov å grine litt. Men fokuser på å få i deg riktig næring og trening og kroppen vli takke deg psykisk og fysisk.

Jeg garanterer deg dette. Du må faktisk ha det vondt en stund, men kjemp mot det! Plutselig er du helt nøytral igjen. Lover deg.  Ta tran vær kveld og ta en iskald dusj for å føle deg litt glad. 

 

Anonymkode: 9ff6e...03b

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar <3 

Nei, det var jeg som avsluttet det. Pga veldig ulike livssyn og at familiene våre aldri hadde godtatt det.. Jeg tror nok aldri i livet at han hadde avsluttet det

Jeg savner han bare så uendelig mye. Jeg vet ikke om jeg overlever dette en gang.. 

Jeg tror du som skrev om avhengighet har rett.. For jeg vet ikke en gang om jeg elsker han på den måten. Men han ble min klippe likevel. Hjalp meg gjennom de vanskelige dagene. Selv når hver eneste dag var vanskelig.. Tok hånda mi og bokstavelig talt dro meg med rundt for å oppleve ting og få noen lyspunkt. Jeg følte meg bra og trygg og elsket med han. Jeg kunne være meg selv 100%, vi hadde fantastisk kjemi.. Han hadde så mange sider som jeg verdsatte. Han tok 100% hensyn til angsten min. Vi kunne sikkert bare sittet på en benk i 4 timer om det var alt jeg fikk til den dagen. Men han pushet meg også til nye ting. Jeg hadde flere angstanfall når jeg var med han, men han elsket meg like mye likevel, og han var så flink til å vise det. 

Jeg vet det er lett å bare se de positive tingene etter det er over. Det var selvsagt mye negativt også. Han snakket alltid om alt han ofret for meg, og til tider kunne det gå lang tid mellom hvert møte. Han prøvde å gjøre meg sjalu, han ville ikke fortelle om meg til familien, jeg følte han dømte meg for alt mulig til tider. Jeg måtte ofte ta initiativ osv. Var nesten aldri han som spurte om å møtes. Dessuten er han ikke den typen jeg normalt ville gått for. Jeg føler det blir smålig å skrive utseendemessige ting som jeg ikke syntes var attraktivt, da jeg uansett fant han attraktiv pga personligheten, kjemien osv. 

Likevel brenner det seriøst innvendig. Han sa han alltid ville være der for meg uansett om det var over, men så endret han mening. Og sa han måtte finne en ny.

Jeg forstår det, men det gjør vondt. Det er som å miste en arm eller noe. Jeg føler meg helt ute. Jeg våknet opp i panikk i natt og det første jeg tenkte på var han. Fikk ikke sove igjen. Bare gråt. Jeg vil bare vite at han har det bra, at han finnes. Nå er det som om vi var ingenting.  Men jeg kan bare skylde meg selv. Fordi jeg ikke ville gi etter for han og hans families livssyn, og bli en del av den religionen. Og fordi min familie har fått med seg en del av tingene han har skrevet når han var sint, og derfor aldri ville latt meg treffe han mer.

Anonymkode: dcf25...197

[Virrevirrevapp]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var jeg som avsluttet det. Pga veldig ulike livssyn og at familiene våre aldri hadde godtatt det.. 

Anonymkode: dcf25...197

Hvorfor må foreldrene deres godta at dere er sammen?

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Virrevirrevapp skrev:

Hvorfor må foreldrene deres godta at dere er sammen?

Jeg ønsker ikke å oppdra barna mine etter hans livssyn, dessverre. Og det er ikke lett å være med noen når begge må bryte fra familien heller.. Jeg vet at han antagelig aldri ville klart det.. Han virket ikke villig til å gi etter på det punktet som var viktigst for meg heller, for det var en "lov" i følge han og familien hans

Anonymkode: dcf25...197

[Virrevirrevapp]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg ønsker ikke å oppdra barna mine etter hans livssyn, dessverre. Og det er ikke lett å være med noen når begge må bryte fra familien heller.. Jeg vet at han antagelig aldri ville klart det.. Han virket ikke villig til å gi etter på det punktet som var viktigst for meg heller, for det var en "lov" i følge han og familien hans

Anonymkode: dcf25...197

Omskjæring? 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Virrevirrevapp skrev:

Omskjæring? 

Korrekt 

Anonymkode: dcf25...197

[Virrevirrevapp]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Korrekt 

Anonymkode: dcf25...197

Høres ikke ut som familiene er problemet, men at dere har ulike framtidsdrømmer. 

[AnonymBruker]

50 minutter siden, Virrevirrevapp skrev:

Høres ikke ut som familiene er problemet, men at dere har ulike framtidsdrømmer. 

Det er flere problemer. 

Ekstremt merkelig å ikke anse det å måtte bryte kontakten med hele familien sin for et forhold som et problem.

Anonymkode: dcf25...197

[Virrevirrevapp]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er flere problemer. 

Ekstremt merkelig å ikke anse det å måtte bryte kontakten med hele familien sin for et forhold som et problem.

Anonymkode: dcf25...197

Jeg har vært i en situasjon der jeg valgte å bryte med familien for forholdet jeg var i. Da var vi ikke internt uenige om ting som barn.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er flere problemer. 

Ekstremt merkelig å ikke anse det å måtte bryte kontakten med hele familien sin for et forhold som et problem.

Anonymkode: dcf25...197

Korrekt!

Anonymkode: b60cb...c9c

[AnonymBruker]

Så han er muslim? Godtok familien deg? Synes det er helt utrolig at vi mennesker ikke klarer å bryte slike tradisjoner. Vi hadde spart oss for mange problemer.

Anonymkode: f52b6...e2c