Er barn noe for meg? Introverte der ute med barn?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært litt " enstøing". Jeg har reist mye, tatt lang utdannelse og hatt et avstandsforhold. Jeg trivdes i avstandsforholdet fordi jeg hadde personen milevis unna😐  Jeg har reist alene, så vel som sammen med venner, kjæreste og foreldre. Må si jeg er tappet for energi etter å være så tett på andre, selv om det er hyggelig.

Jeg orker ikke å påta meg verv eller ha faste dager hvor jeg har forpliktelser, som gitartimer, kor eller frivillig/ forpliktende aktiviteter som krever konsentrasjon etter lange dager på jobb. Jeg blir nedstemt av å være med store grupper mennesker på fritiden. Mindre grupper er bare hyggelig.

Jeg hater å lage mat. Jeg elsker å sove. Er et b- menneske. Jeg sover middag en halvtime hver dag. 3 dager i uken trener jeg. I helgen er jeg med venner uten barn. 

Ved følelsesmessige påkjenninger, kan jeg miste hodet litt og få angst. Jeg skjelver og gråter. Det skal riktignok mye til.

Føler jeg er lite organisert i hverdagen, for tar det meste som det kommer.

Vil et barn ta knekken på meg og gjøre meg ulykjelig?

Lyst til å oppleve å være mor. Jeg er glad i barn, men trenger jo så mye alenetid og blir sliten nok av jobben jeg har.

 

 

Anonymkode: a0344...b0f

[AnonymBruker]

Jeg elsker det barnet jeg har, men om jeg kunne valgt på nytt hadde jeg valgt å ikke få barn, nettopp på grunn av mange av de samme tingene du nevner.

Anonymkode: 863ae...58b

[AnonymBruker]

Det kommer helt an på om du klarer å omstille deg fra slik du lever og har det nå, for det må man med barn. De har behov som må oppfylles selv om man selv føler for å legge seg til å sove, ikke gå ut døra, slippe matlaging osv. Det er babytiden som utfordrer søvnen din, trassalderen, barnehagehverdager, skole med lekser, oppfølging på aktiviteter, barn på besøk osv. 

Anonymkode: 12b8c...f08

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Det kommer helt an på om du klarer å omstille deg fra slik du lever og har det nå, for det må man med barn. De har behov som må oppfylles selv om man selv føler for å legge seg til å sove, ikke gå ut døra, slippe matlaging osv. Det er babytiden som utfordrer søvnen din, trassalderen, barnehagehverdager, skole med lekser, oppfølging på aktiviteter, barn på besøk osv. 

Anonymkode: 12b8c...f08

Og ikke minst alt det sosiale dramaet med andre foreldre og standarder, og sladder og konkurrering om hvem som er de beste/flinkeste foreldrene, oversikter over hvem som stiller opp på hva, og hvem som ikke gjør det, og så videre, og så videre...

Det verste med å ha barn er egentlg de andre foreldrene man må forholde seg til....

Anonymkode: 863ae...58b

[Gjest hind]

Jeg er introvert og har unger, men jeg har aldri vært så ekstrem som deg når det gjelder behov for alenetid. Unger kan selvfølgelig til en viss grad formes etter foreldrenes personlighet, men bare til en viss grad. De er som de er, og de trenger mye tid og ekte tilstedeværelse fra foreldrene sine. De første årene har man minimalt med alenetid og det kan nok gå på nervene løs for en som deg. Det spørs om ikke du er en av de som bør avstå fra barn, både for din egen og barnets skyld.

[Gjest frankie85]

Hyggelig med unger da, du burde prøve

[AnonymBruker]

Kjenner meg mye igjen i det du skriver ts. Har 3 barn. Man må omstille seg mye og legge tilside egne behov.  Du kan ikke fortsette den livsstilen din og fortsatt være god forelder mener nå jeg. Så det kommer av på din evne og vilje til å omstille deg. 

Anonymkode: 516be...31d

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke ha barn pga det. Orker ikke tanken på å ikke ha mulighet til å være helt alene og få «ladet opp».

Anonymkode: d3439...1f1

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil ikke ha barn pga det. Orker ikke tanken på å ikke ha mulighet til å være helt alene og få «ladet opp».

Anonymkode: d3439...1f1

Ja, det med å lade opp er absolutt nødvendig for meg. Ser mange av de mest aktive på studiet har fått barn. De er virkelig karrierekvinner, atleter og i tillegg mødre. Hadde jeg i det minste hatt en jobb som gjorde at jeg følte meg tilfreds nok, så hadde jeg vært mer tilbøyelig til å slå fra meg tanken om barn.

Slik det er nå, hadde jeg hatt valget, ville jeg ha ofret jobben og brukt kapasiteten til å være mamma. Dessverre har jeg begrenset kapasitet og ingen "rik mann" som vil betale for at jeg skal takle livet som mamma, så da får jeg kanskje velge det bort. Selvsagt redd for å ikke stå på egne bein, så det er jo grunn nok i seg selv til å ofre barn til fordel for selvstendighet for en som meg😞( siden jeg har vanskeligheter for å se at en kombo er mulig)

TS

Anonymkode: a0344...b0f

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og ikke minst alt det sosiale dramaet med andre foreldre og standarder, og sladder og konkurrering om hvem som er de beste/flinkeste foreldrene, oversikter over hvem som stiller opp på hva, og hvem som ikke gjør det, og så videre, og så videre...

Det verste med å ha barn er egentlg de andre foreldrene man må forholde seg til....

Anonymkode: 863ae...58b

Det varierer nok, har ikke vært borte i det foreløpig. Men nå er jeg en sånn som lar sånt prelle rett av uansett. 

Anonymkode: 12b8c...f08

[Gjest MizBiz]

Vi er to introverte som har fått barn sammen. Vi er nødt til å gi hverandre fri fra forpliktelser med jevne mellomrom for å lade batteriene. Har til tider vært nesten uutholdelig, men også vært verdt det. 

[AnonymBruker]

Jeg er veldig introvert og har to barn. Fikk dem da jeg var helt i begynnelsen av 20-årene, mulig jeg hadde valgt annerledes om jeg ikke hadde fått muligheten før jeg var eldre og kjente meg selv bedre. Jeg har i tillegg vært alene med barna størstedelen av oppveksten deres. Det er slitsomt, men det tror jeg alle synes. Synes likevel ikke det har blitt så lite med alene-tid, barna legger seg jo tidlig, slik at man får tid til å hente seg inn litt. Frem til de begynte på skolen la de seg kl 19 hver kveld, man får en del timer for seg selv da. Har alltid vært streng på leggerutiner; hadde ikke orket småunger som fløy oppe til midnatt (ikke er det bra for ungene heller). Mye søvn må du nok ofre.

Anonymkode: 1b31f...e65

[AnonymBruker]

44 minutter siden, frankie85 skrev:

du burde prøve

Er det med returrett? 

Anonymkode: df7ea...acb

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid vært litt " enstøing". Jeg har reist mye, tatt lang utdannelse og hatt et avstandsforhold. Jeg trivdes i avstandsforholdet fordi jeg hadde personen milevis unna😐  Jeg har reist alene, så vel som sammen med venner, kjæreste og foreldre. Må si jeg er tappet for energi etter å være så tett på andre, selv om det er hyggelig.

Jeg orker ikke å påta meg verv eller ha faste dager hvor jeg har forpliktelser, som gitartimer, kor eller frivillig/ forpliktende aktiviteter som krever konsentrasjon etter lange dager på jobb. Jeg blir nedstemt av å være med store grupper mennesker på fritiden. Mindre grupper er bare hyggelig.

Jeg hater å lage mat. Jeg elsker å sove. Er et b- menneske. Jeg sover middag en halvtime hver dag. 3 dager i uken trener jeg. I helgen er jeg med venner uten barn. 

Ved følelsesmessige påkjenninger, kan jeg miste hodet litt og få angst. Jeg skjelver og gråter. Det skal riktignok mye til.

Føler jeg er lite organisert i hverdagen, for tar det meste som det kommer.

Vil et barn ta knekken på meg og gjøre meg ulykjelig?

Lyst til å oppleve å være mor. Jeg er glad i barn, men trenger jo så mye alenetid og blir sliten nok av jobben jeg har.

 

 

Anonymkode: a0344...b0f

Det anbefaler jeg deg ikke. Barn har masse greier å forholde seg til. Andre foreldre og alt de arrangerer som du skal være med på. Dugnader i massevis, sitte i treningshaller hele helger, foreldretreff, juleavslutningen, sommeravslutninger, foreldremøter, foreldresamtaler. Det krever masse. Og noen barn liker å stå opp tidlig...   6 åringen min står opp 0600 hver dag...  mens storesøsteren hadde godt sovehjerte og var fornøyelig på det viset. Du skal arrangere bursdagsselskaper for skolebarna og for familien din. Barn er langt mer sosialt enn mine evner tilsier at jeg kan, men jeg må jo. Vil ikke at de skal falle utenfor og vil de skal ha venner. Det er selvsagt koselig med barn, men det krever mye av deg. Hvertfall sosialt. Holdt på å forgå av søvnmangel de første årene. 

Anonymkode: 1117c...94a

[AnonymBruker]

Bør du ikke ha en far til det barnet først, og høre hva han mener og ønsker?

Anonymkode: ae9ab...a0f

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det anbefaler jeg deg ikke. Barn har masse greier å forholde seg til. Andre foreldre og alt de arrangerer som du skal være med på. Dugnader i massevis, sitte i treningshaller hele helger, foreldretreff, juleavslutningen, sommeravslutninger, foreldremøter, foreldresamtaler. Det krever masse. Og noen barn liker å stå opp tidlig...   6 åringen min står opp 0600 hver dag...  mens storesøsteren hadde godt sovehjerte og var fornøyelig på det viset. Du skal arrangere bursdagsselskaper for skolebarna og for familien din. Barn er langt mer sosialt enn mine evner tilsier at jeg kan, men jeg må jo. Vil ikke at de skal falle utenfor og vil de skal ha venner. Det er selvsagt koselig med barn, men det krever mye av deg. Hvertfall sosialt. Holdt på å forgå av søvnmangel de første årene. 

Anonymkode: 1117c...94a

Å stå opp kl 6, det skal gå. Jeg gjør ofte det i dag også, selv om jeg foretrekker å stå opp i 7-tiden. Kjæresten min er også introvert, men morgenfugl og klarer seg på 6 timer søvn, jeg sover i snitt 7,5-8. Han er mindre sosial enn meg. Denne uken har jeg planer onsdag, torsdag, fredag og søndag. Det er med nære venninner og jeg kan dra hjem og lade opp etterpå. Det er i overkant mye på sosialkvoten, men det går fordi det er impulsivt og jeg vet jeg klarer.

Det maset fra et barn, presset, støy og forventninger er det som skremmer meg. Det å bli holdt igjen når jeg skal noe, måtte forklare, argumentere, lese bok, vaske klær osv osv

TS

Anonymkode: a0344...b0f

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Denne uken har jeg planer onsdag, torsdag, fredag og søndag

Er dette utenom jobb?

For meg er en dag jeg jobber "planer" nok, jeg er totalt ubrukelig utenom dette.

"Planer" kan jeg kun ha dager jeg ikke allerede jobber, og jeg vil helst ikke bruke de dagene jeg ikke jobber på "planer", for da har jeg i praksis aldri tid til å hente meg inn.

Anonymkode: 863ae...58b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er dette utenom jobb?

For meg er en dag jeg jobber "planer" nok, jeg er totalt ubrukelig utenom dette.

"Planer" kan jeg kun ha dager jeg ikke allerede jobber, og jeg vil helst ikke bruke de dagene jeg ikke jobber på "planer", for da har jeg i praksis aldri tid til å hente meg inn.

Anonymkode: 863ae...58b

Men nå har du jo barn og, det har ikke TS. SÅ du har barn OG jobb. Jeg blir stresset bare av tanken 

Anonymkode: cce1b...b6e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Men nå har du jo barn og, det har ikke TS. SÅ du har barn OG jobb. Jeg blir stresset bare av tanken 

Anonymkode: cce1b...b6e

Det er det jeg sier, at bare en av delene hadde vært nok i seg selv, enten jobb, eller barn, eller "planer".

Anonymkode: 863ae...58b

[AnonymBruker]

Jeg er introvert og har fått barn. Det er tøft, men man omstiller seg helt naturlig, og du vil aldri angre på å ha fått barn❤️

Anonymkode: 8c6a6...ae9