Bekymret for (ung)voksen sønn.

[AnonymBruker]

Jeg er så bekymret for sønnen min som er i starten av 20-årene. Noen ganger føler jeg meg syk av bekymring,  en bekymring som vedvart i mange år.

På slutten av ungdomsskolen og på videregående hadde han endel utfordringer som til dels preger ham enda. Han ble diagnostisert med en depresjon og hadde kort sagt en veldig vanskelig tid. Nå går ting egentlig mye bedre,  han er en reflektert ung mann, han studerer og har mange venner. 

Han strever fremdeles med sitt. Blant annet takler han stress dårlig. I år har han tatt et årsstudium for å teste litt hvordan det er å studere,  pluss at han ikke vet hva han vil bli. Jeg ser at eksamensperioderstresser ham veldig og at fungerer dårligere da. Jeg har vært redd for at han skal droppe ut,  men han henger fremdeles med og vil studere videre til høsten. Studievalget da blir et studie som virker interessant,  men som dessverre byrpå dårlige jobbmuligheter etterpå. Ikke det beste valget for en som mangler arbeidserfaring. Samtidig er jeg jo glad så lenge han går på et studie og fyller dagene med noe. 

Han har ikke fått sommerjobb. Jeg er usikker på hvor hardt han har prøvd å skaffe seg en,  jeg vet at om jeg maser for mye skyver jeg ham vekk.  Han har ikke jobbet noe utenom studiene,  men er aktiv i endel verv. 

Jeg tror at den veldig dårlige perioden han hadde for noen år siden preger meg enda. Da var det lange perioder jeg var redd for hva han kunne finne på å gjøre og jeg slappet ikkeav et sekund.  Nå ser jeg en ung mann som på en måte mestrer hverdagen godt,  men på en annen side ikke gjør det. 

Å sammenligne med andre er sikkert dumt, likevel gjør jeg det. Jeg ser i jobben min, blant venner,  naboer osv kun en hel masse unge mennesker som jobber, studerer og står på. Og jeg blir så lei meg og bekymret for hvordan fremtiden til gutten min skal bli. 

Jeg hat problemer med å fokusere på det som er bra, jeg ligger våken om natten med hjertebank når jeg tenker på alt som kan gå galt i stedet.  Og jeg føler meg så innmari ensom! 

Hva vil jeg med dette? Jo..kanskje er det noe foreldre her inne som kjenner seg litt igjen?  Noen som kan dele litt om hvordan de takler bekymringer? Eller andre som har noen innspill/tanker/råd/trøst/oppmuntring å komme med? Akkurat nå for tiden er det en dårlig periode og jeg føler meg så innmari mislykket som mamma. 

Anonymkode: 0f737...101

[AnonymBruker]

Slutt å vær hønemor, han er voksen-

Anonymkode: c8d5d...872

[Carrot]

Jeg skjønner til en hvis grad at du bekymrer deg, men du må ta et valg - stole på at han kan mestre livet sitt selv, eller for alltid være bekymret...

Endret 7. mai 2019 av Carrot

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Slutt å vær hønemor, han er voksen-

Anonymkode: c8d5d...872

Man slutter ALDRI å bekymre seg for sine barn, uansett hvor gamle de blir. Sånn er det å være mor.

Anonymkode: 446cf...6c2

[spegel]

Mislykket som mamma, fordi? Gutten du beskriver i innlegget ditt har reist seg etter alvorlig sykdom. Han har nettverk og fremtidsutsikter. 

Det er veldig vanlig at studenter ikke jobber ved siden av studier. Sommerjobb er det heller ikke alle som får. Tenker også på at en friperiode på sommeren sikkert er godt for han, med tanke på hans psykiske helse. 

[AnonymBruker]

Du er veldig engstelig. Hva kommer det av? Hva er det underliggende engstelige i deg ts. 

Anonymkode: 386fb...5ce

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

g tror at den veldig dårlige perioden han hadde for noen år siden preger meg enda. Da var det lange perioder jeg var redd for hva han kunne finne på å gjøre og jeg slappet ikkeav et sekund

Få hjelp ts. Snakk med legen din , få time hos noen som sorterer dette for deg, bli tryggere i deg selv 

Anonymkode: 386fb...5ce

[AnonymBruker]

Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det, jeg er i samme situasjon som deg. Noen ganger bekymrer jeg meg så veldig at jeg blir nesten fysisk dårlig av det, særlig når datteren min har tøffe perioder. Jeg er den som må vise styrke da, og jeg er veldig glad jeg har et nettverk rundt meg jeg kan snakke med. Jeg har grått bøtter og spann i de verste periodene, men det hjelper barnet mitt så lite. Jeg er heldigvis positiv av natur og ser heller opp og frem enn tilbake, tror det har hjelpt meg mye. 

Det er vondt å se barnet sitt slite og det en hårfin balansegang mellom det å støtte/være til hjelp og det å sy puter under armene. Man er livredd for at barnet sitt skal gjøre noe dumt, og man er livredd for at man ikke alltid oppfatter hvor alvorlig situasjonen er. Jeg tror at åpenhet er viktig, men ser at de som sliter ikke alltid klarer å gi beskjed om hvor ille det er. 

Som foreldre slutter man aldri å bekymre seg og man ønsker jo på en måte å rydde banen for barnet sitt, men vi vet jo også at det er ting vi foreldre hverken kan eller bør gjøre, og det er ting barna våre må klare seg. Det er et ordtak som sier at motgang gjør sterk, og det stemmer nok for min del, men for de som sliter alvorlig psykisk er ikke alltid at det stemmer. 

Anonymkode: d8a15...65e

[Apis]

Syntes det høres ut som dere har fostret en sterk sønn, som på mange måter har reist seg fra problemene han hadde, bare det å ville fortsette å studere er flott, han er voksen nå og du kan ikke lenger ta kampene for han , men du kan vise at du er der rett ved hans side når han kjemper

[AnonymBruker]

Du har gjort ditt mor. Verden forventer ikke mer. Hallo, nå er han voksen, og er ansvarlig for sitt eget liv. 

Anonymkode: bd4d0...563

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man slutter ALDRI å bekymre seg for sine barn, uansett hvor gamle de blir. Sånn er det å være mor.

Anonymkode: 446cf...6c2

Nei. Men dersom en tar denne byrden som en har valgt seg og legger den på skuldrene til sine barn (som ts er veldig tydelig på at hun gjør) så har barnet kun to valg:

1. Gå under av den kumulerte vekten av eget stress pluss morens stress pluss egen bekymring for morens stress

2. Kutte kontakt i det all vesentlige.

Så tenk litt over det, ts. Mesteparten av byrden din sønn bærer på er din byrde. Lagt der av deg. Ta den tilbake. Oppsøk psykolog. Ta ansvar.

Anonymkode: f072f...ba7

[AnonymBruker]

Hva er det du mener går dårlig for han?(mtp at du skriver at på den ene siden går det bra, men på den andre ikke). Han er motivert for å studere videre, han har mange venner og er aktive i ulike verv. Jeg er selv student uten deltidsjobb(men har sommerjobb), er ikke aktiv i noen verv og hadde også en vanskelig ungdomstid. Alikevel går det veldig fint med meg, og jeg tror(og håper) at min familie ikke er bekymret for meg, det har de iallfall ingen grunn til  Det er også helt normalt å stresse foran eksamen, og jeg har sett mange studenter på bristepunktet rett før eksamen, men som har det veldig bra ellers. For meg virker det som at du ser for deg at siden du har en dårlig periode, har han det dårlig også. Jeg forstår at hans vanskelige ungdomstid har satt en støkk i deg, men jeg tror det er lurt om du oppsøker hjelp for dine bekymringer

Anonymkode: b221a...e6d