Noen som føler at foreldre har så "kort tid" igjen på jorden?

[AnonymBruker]

I det siste har jeg fått litt dårlig samvittighet for at jeg ikke bruker mer tid sammen med mine foreldre, og da særlig min mor. Jeg er 27 år gammel, og mamma fikk meg da hun var 39. Hun fyller derfor 66 år gammel år. Begge besteforeldrene mine levde til de var 90 år gamle, men jeg vet at ikke alle er så heldig. Og nå føler jeg, kanskje litt snodig nok, at mamma realistisk sett ikke har mer enn ca 14 år igjen. Og kanskje det høres litt lite ut, fordi begge hennes foreldre ble mye eldre, og det er ikke noen grunn til at det ikke skal bli det samme for henne... Men jeg opplever likevel å få så dårlig samvittighet! Dårlig samvittighet for at jeg ikke besøker henne nok, ikke finner på nok ting med henne, ikke ringer henne ofte nok.. Er det vanlig å føle det slik, til tider?

Anonymkode: 2ea15...646

[AnonymBruker]

Det er nok heilt vanlig. Og har du et godt forhold til dem så er det jo fint å besøke dem engang i blandt. så har du god samvittighet den dagen de ikke er blandt oss lenger. Det er jo ingen som vet hva morgendagen bringer. 

Anonymkode: 23a24...34a

[AnonymBruker]

Min mamma ble bare 66 😞. Jeg ante ikke at hun hadde så lite tid igjen. Skulle ønske jeg visste. 

Anonymkode: 3cef4...b0a

[AnonymBruker]

Jeg er heldig. Jeg har en ung mamma. Jeg er 40, hun 60. Oldefar ble 96 og jeg har enda en mormor igjen. Jeg har liksom aldri tenkt over at mamma er gammel eller at hun skal dø "snart", ikke før morfar døde i en alder av 81. Da først gikk det opp for meg på ordentlig at det ikke er noen garanti at hun blir rundt meg for alltid. Vi bor i nærheten, er mye sammen, snakker mye sammen og jeg har ikke dårlig samvittighet eller noe. Men jeg er livredd hun skal dø for tidlig. Både for min skyld og for ungenes skyld. Hun hadde et hjerteinfarkt i vinter som gjorde at jeg kjenner enda mer på frykten enn før også. 

Anonymkode: f1932...cf3

[AnonymBruker]

Når du kjenner så sterkt på den dårlige samvittigheten; hvorfor ikke gjøre noe med det? 

Jeg mistet pappa da han var 70 og moren min da hun var 65. De døde med kort tids mellomrom, og med det mistet jeg ikke bare foreldrene mine, men også forbindelsen til barndom og oppvekst - og muligheten til å få kjenne dem og deres historie enda bedre. Gud, jeg skulle gitt mye for bare én dag til med dem.

Anonymkode: eccf2...7c3

[Anonymburker]

Pappaen min er allerede død, og nå nærmer mamma seg slutten av 60-åra. Jeg lever i en konstant frykt for at det skal skje noe med henne. Ser henne heldigvis hver uke.

[AnonymBruker]

Tror du bør se foreldrene dine oftere ❤️

Anonymkode: 08e99...d84

[AnonymBruker]

Dør av å tenke på det 😢

Anonymkode: bcde6...9ff

[Zaga]

Ja er redd for det skal skje noe med foreldrene mine 😓

[AnonymBruker]

Foreldrene? Ingen garanti for noen hvor lang tid man har... Ta vare på alle som betyr noe for deg. Selv mistet jeg min mor da jeg var 16 år gammel.  

Besøk foreldrene dine minst 1 gang i mnd. Det er greit å ha som rutine. 

Anonymkode: d3dd5...169

[AnonymBruker]

Året før Bestemor døde spurte jeg henne hva hun ønsket seg i bursdagssgave , og med et sårt smil svarte hun "Mer besøk". Jeg klarte å stikke innom der en jævla gang på den tiden, og da hadde hun glemt hvem jeg var. Ikke mange måneder etter døde hun. 

Anonymkode: 0076a...614

[AnonymBruker]

Nei, her er mor bare 17 år eldre enn meg, så virker som en evighet til hun skal falle fra! 

Anonymkode: 94cf1...c92

[AnonymBruker]

Mine foreldre er i 60-årene, og fortsatt spreke. Men tiden går veldig fort. Om 15 år er de godt over 80. De siste 15 årene har gått veldig fort, synes jeg. Så realistisk sett er det jo ikke veldig mange år før jeg enten må forholde meg til gamle og skrøpelige fireldre, eller at jeg kan miste dem. Så er jeg plutselig eldste generasjon. Jeg prøver å ikke tenke på det så mye... 

Anonymkode: 135cd...1cf