Forventninger ifht ny kjæreste og egne barn.

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med en mann i ca. et år nå. Jeg har to barn på 7 og 8 år, mens han har ingen barn fra tidligere. Jeg ble brått helt alene om foreldreansvaret for mine barn da deres far ble alvorlig syk og ikke lenger er i barnas liv for tre år tilbake.

Så, nå lurer jeg på hvor mye jeg kan forvente av min nåværende kjæreste når det gjelder praktiske gjøremål med mine barn. Jeg jobber 100% og har to veldig aktive barn med blant annet treninger og kamper flere ganger i uka. Så langt vil han ikke være med på treninger eller sitte barnevakt hvis jeg for eksempel skal på dugnad eller et foreldremøte... og det begynner å føles frustrerende. Samtidig som jeg vet at han har forelsket seg i meg og ikke barna. Men jeg har vært tydelig på at det er alle tre eller ingen, da barna mine selvsagt går foran alt. 

Vi har pratet om å flytte sammen, men jeg mener at da må han ta del som en voksen med ansvar for barna mine. Han kan ikke komme og gå som han vil, slik det på en måte er nå. 

Han sier at det «vil komme, at han bare trenger litt mer tid». Og jeg kunne så klart gitt ham mer tid, dersom jeg visste at han ville ta mer ansvar om litt til. Men det har jeg jo ingen garanti for. 

Jeg har selv vært stemor for tre barn tidligere, og i mange år delte jeg ansvar med barnefaren ifht. kjøring, lekser, matlaging, treninger, foreldremøter oss. For meg falt det seg helt naturlig for at vi skulle være en familie. Hadde ingen barn selv da vi ble sammen. 

Har dere noen innspill? ☺️

 

Anonymkode: 7fe25...97c

[Nerine_]

Så lenge dere "bare" er kjærester tenker jeg at han ikke har noe ansvar. Men den dagen han bestemmer for å bo med dere, må han såklart ta en del av ansvaret. Iallefall når du har barna 100%. Jeg ville ikke forhastet meg frem i forholdet før jeg var helt sikker på at han er klar for "hele pakka". 

[xinnia]

Bruk tiden til å være kjærester og se om han etterhvert kommer mer på banen som stefar. Ikke forvent noe- la han selv ta initiativ. 

 

[AnonymBruker]

Foreslår dere fortetter som kjærester og særbo og ser hvordan det utvikler seg, dersom det fungerer for deg. Men ikke sett til side din hverdag for han. Han får få den tiden som er til overs. Enten vokser han opp og tar ansvar, følelsene vil kjølne, eller det å være kjærester når det er tid til det - vil fungere. Ikke flytt sammen uansett før han inkluderer barna i deres liv og tar ansvar, ellers blir det som å ha en voksen i et parallelt univers i huset..

Anonymkode: 934aa...b93

[AnonymBruker]

Jeg synes, at når dere kun har vært sammen i et år og heller ikke bor sammen - så forventer du for mye hvis du forventer at han skal følge opp dine barn, sitte barnevakt og kjøre på treninger. 

Jeg forstår jo at du har et travelt liv og sliter med å få det til å gå opp, men det er tidlig å «legge det problemet på ham». Det vil alltid være først og fremst ditt ansvar med barna, sånn er det jo bare.

Det vil jo falle seg naturlig at han bidrar mer etterhvert, og du er tydelig på at det må skje hvis dere skal flytte sammen. Men det er det jo umulig å få noen garanti på. Han har jo ingen juridisk plikt til å følge opp dine barn sånn sett. 

Anonymkode: f2345...a31

[AnonymBruker]

Jeg syns du forventer litt mye. 

Anonymkode: 12759...b32

[AnonymBruker]

Ja, jeg forventer kanskje litt mye. Men er ikke sånn at jeg forventer at han skal gjøre ting fast. Han er hos oss nesten hver dag, og sover her. Men likevel må jeg be andre om hjelp hvis jeg f.eks skal på et foreldremøte i to timer. 

 Noen ganger krasjer ting barna skal på, og da kunne han kanskje tilbudt seg å bli med den ene... 

Foreldrene mine bor noen mil unna, han et steinkast... 

I min verden er det rart at en som tilbringer mye tid her, ikke kan noen ganger i måneden hjelpe meg. 

Men ja, jeg forstår at jeg er alene om barna og at de er mitt ansvar juridisk sett. 

Jeg var aldri sånn selv, jeg hjalp eksen min masse med hans barn. Vi bodde også sammen, så det var lettere. 

Men jeg er jo kjempeskeptisk til å flytte sammen med en som jeg føler ikke klarer/vil ta del. Selv om han påstår at det vil komme... 😅

Vi får bruke noen måneder til, å se hvor vi er da.. 😉 Vi har det veldig fint sammen, utenom dette.. 

 

Anonymkode: 7fe25...97c

[AnonymBruker]

Tenker du skal være forsiktig med å forvente slikt av han siden han kun er en kjæreste og ikke samboer. Det er en vesentlig forskjell - selv om han tilbringer mye tid hos deg. Selv om du tok det fulle ansvaret på strak arm naturlig for barna til din eks, så ligger ikke dette like naturlig for alle. Noen trenger gradvis tilpasning.

Jeg kan bare ta meg selv som eksempel: Jeg er kjæreste med en mann som har barna 50% (så sånn sett litt annerledes situasjon, men likevel..). Vi har vært sammen like lenge som dere ca, bor ikke sammen enda, jeg er barnløs og har veldig lite erfaring med det å være sammen med barn. Det er ikke det at jeg ikke liker barn, eller ikke er flink med dem - men jeg har aldri hatt noen ansvarlig voksenrolle/foreldreaktig rolle for et barn før. Dette er helt nytt for meg, og jeg har måttet ta ting veldig gradvis for å bli vant og trygg i situasjonen. Det er først nå de siste månedene at jeg har passet barna 1time eller 2 en sjelden gang, og jeg har heller aldri vært med barna på deres treninger for eksempel. Jeg synes det har vært veldig fint å få ta ting i mitt eget tempo, uten krav fra kjæresten. Jeg har heller vært på tilbudssiden når det har kjentes greit for meg når det gjelder for eksempel pass. Det er noe annet å være på besøk og være en "venninne" enn det å plutselig ha fullt ansvar alene (mens kjæresten er borte) for barna med alt det innebærer. 

Jeg tenker dette blir å gå seg naturlig til jo mer tid dere tilbringer sammen og jo mer vant kjæresten din blir i sin rolle, og såklart blir det annerledes når man bor sammen.  

Anonymkode: e0e86...031

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke man kan forvente noe særlig når man ikke bor sammen, utover å kunne spørre om barnevakt når det er krise (det bør man jo kunne spørre gode venner om også).

Når man bor sammen, bør man kunne forvente mer, men synes ikke man kan forvente at den andre trer inn i en fars/morsrolle, i alle fall ikke med én gang.

Jeg har to barn fra tidligere og er gift på nytt. Jeg tar det (nå som vi har vært gift og bodd sammen i flere år) som en selvfølge at han kan passe ungene når jeg skal et eller annet, men det er jeg som følger dem opp med foreldremøter, lekser, fritidsaktiviteter osv. Vi lever jo ellers sammen som en familie der vi spiser sammen, prater sammen, gjør ting sammen i helgene osv, men ungene er mitt hovedansvar.

Anonymkode: dd0f1...b12

[kisskissbangbang]

Jeg er uenig med de andre, og synes det er selvsagt at han er sammen med barna mens du er på f.eks. foreldremøte. Sånt gjør jo til og med venner for hverandre. Jeg hadde blitt særdeles skeptisk.  

[AnonymBruker]

Og dette er hvorfor det er uaktuelt for meg med en partner som har barn. Dere har kun vært sammen i ett år og likevel forventer du en stefar? 

Anonymkode: dce61...f96

[AnonymBruker]

37 minutter siden, kisskissbangbang skrev:

Jeg er uenig med de andre, og synes det er selvsagt at han er sammen med barna mens du er på f.eks. foreldremøte. Sånt gjør jo til og med venner for hverandre. Jeg hadde blitt særdeles skeptisk.  

Enig.

Og ikke enig i de som sier at TS «forventer en stefar» etc.

Når har er så ofte hos dere, han kjenner barna godt og du må på f.eks et foreldremøte, synes jeg det er rart han ikke stiller opp noen timer. Såfremt han ikke er opptatt selv da. 

Ville sett det an litt til, men ville nok vært skeptisk til om denne mannen kommer til å bli klar for å ta særlig ansvar om dere flytter sammen.

Anonymkode: 66c19...58a

[AnonymBruker]

Når han vet du trenger barnevakt, og ikke tilbyr seg for knappe to timer slik du får med deg foreldremøtet/dugnader, det synes jeg er sært.

Ville ikke vurdert samboerskap før han viser tegn til å hjelpe deg litt i hverdagen.

Anonymkode: 49c0c...469

[AnonymBruker]

41 minutter siden, kisskissbangbang skrev:

Jeg er uenig med de andre, og synes det er selvsagt at han er sammen med barna mens du er på f.eks. foreldremøte. Sånt gjør jo til og med venner for hverandre. Jeg hadde blitt særdeles skeptisk.  

Det er vel ikke så vanlig å ha samme venn som barnevakt flere ganger i uken, uke etter uke.

Eller at man forventes å utføre oppgaver for en kjæreste utenom i samvær med kjæresten flere timer i uken i et forhold hvor man ikke bor sammen, uke etter uke.

De er kjærester, han er ikke en fast avlaster/jevnbyrdig del av et team enda.

Hun må se på om hun har kapasitet til å følge opp mye fritidsaktiviteter på 2 barn, ikke gå rundt og surne.

Anonymkode: d9216...9f5

[Suss80]

Jeg er enig i at det det kan være for tidlig å gå inn som stepappa, men det er forskjell på dette og aldri hjelpe til. Det må være rom for nyanser her, ikke nødvendigvis enten eller. Kan det være at han er usikker på å passe barna dine? 

For meg er det helt naturlig å hjelpe den man er sammen med og er glad i - og i bunn og grunn er det dette det handler om synes jeg - å være der for hverandre. Å vise at man bryr seg. Så ja, innimellom synes jeg du kan forvente at din kjæreste passer dine barn, for å hjelpe den man er glad i -  så fremt at han kjenner barna godt og har en god relasjon til de. 

 

 

[AnonymBruker]

Forventning er at han skal stille opp som om det er hans egne barn. Sånn er det med med mine og kjæresten sine barn. Vi stiller like mye opp for alle barna. Den regelen hadde vi fra dag en.  Måtte han jobbe kveld så satt jeg barnevakt for barna hans og omvendt . Nå har jeg barna hans flere ganger i uken fordi han må jobbe natt,  og barnemor ikke har mulighet selv pga jobb. 

Anonymkode: c0bea...041