Foreldrene mine så på at jeg ødela meg selv uten å hjelpe

[AnonymBruker]

Jeg hadde en ekstrem depresjon som tenåring hvor jeg trøstespiste og ikke skjønte at jeg måtte til tannlegen. Gikk opp 35 kg på 1,5 år. Fikk strekkmerker og en tann måtte trekkes og erstattes med implantat. Foreldrene mine så på uten å sørge for psykolog eller tannlege. Kom med stikkende kommentarer om at jeg var feit isteden. De sørget for at min bror gikk til tannlegen hvert år men meg lot de bare falle.

Hva skal jeg gjøre med dette? Burde jeg kutte dem ut fra livet mitt? Jeg sliter psykisk med å forstå og akseptere at noen kunne gjøre noe sånt mot meg. Mot sitt eget barn. 

Anonymkode: 12b20...f04

[AnonymBruker]

Det er ikke sikkert de så hvorfor du la på deg annet enn at det var fordi du spiste for mye. Foreldre er ikke tankelesere. De skjønner ikke automatisk at man trøstespiser fordi man er deprimert. At de ikke tvang deg til tannlegen kan være av flere grunner. Enten at de ikke skjønte du ikke dro, eller at du lagde så mye dramalama rundt det at de ikke orket kampet eller flere andre grunner. Her høres du rett og slett bare ut som en furten dritunge som velger å legge skylda på livet ditt på andre i stedet for å ta ansvar for deg selv. 

Anonymkode: 8cff1...a65

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke sikkert de så hvorfor du la på deg annet enn at det var fordi du spiste for mye. Foreldre er ikke tankelesere. De skjønner ikke automatisk at man trøstespiser fordi man er deprimert. At de ikke tvang deg til tannlegen kan være av flere grunner. Enten at de ikke skjønte du ikke dro, eller at du lagde så mye dramalama rundt det at de ikke orket kampet eller flere andre grunner. Her høres du rett og slett bare ut som en furten dritunge som velger å legge skylda på livet ditt på andre i stedet for å ta ansvar for deg selv. 

Anonymkode: 8cff1...a65

Man skal være ganske dum for å ikke se at et liv i fritt fall skyldes depresjon. Man trenger ikke tenke mye for å skjønne at psykolog bør på plass. Men å gjøre null? De spurte ikke engang hvordan jeg hadde det eller om jeg ville snakke med noen.

Anonymkode: 12b20...f04

[AnonymBruker]

Typisk ansvarsfraskrivelse. 

Anonymkode: ea4c0...0ab

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man skal være ganske dum for å ikke se at et liv i fritt fall skyldes depresjon. Man trenger ikke tenke mye for å skjønne at psykolog bør på plass. Men å gjøre null? De spurte ikke engang hvordan jeg hadde det eller om jeg ville snakke med noen.

Anonymkode: 12b20...f04

Nei faktisk trenger man ikke være dum for å ikke se det. Ofte ser man det ikke fordi man er for nær vedkommende, man delvis lukker øynene fordi man ikke vil se, og delvis fordi det skjer gradvis så man ikke legger merke til endringene. Det gjelder også fysisk sykdom. DU har ansvar for eget liv. Samme hva du sier. DU kunne sagt til dem at du slet. DU kunne sagt du ville snakke med noen. Jeg slet hardt i tenårene selv, har vært åpen med mamma om ting i dag når jeg er voksen, og hun fikk helt sjokk over hvor ille det hadde vært. Hun sa hun hadde skjønt det var noe, men aldri i verden om hun trodde det var sånn som jeg beskriver nå. 

Anonymkode: 8cff1...a65

[AnonymBruker]

Jeg tenker at man har ansvar for eget liv, man kan ikke alltid skylde på andre for hvordan ting blir.

Anonymkode: 23287...374

[AnonymBruker]

Sannsynligvis skjønte ikke foreldrene dine hva som foregikk, og de skjønte heller ikke hva de kunne gjøre for å hjelpe deg. Det er ikke enkelt å være forelder, særlig ikke når barnet sliter. 

Jeg hadde også spiseforstyrrelser i tenårene, raste først ned og så opp i vekt. Jeg har også følt på en bitterhet ovenfor foreldrene mine, hvorfor gjorde de ingenting? De skjønte nok ikke alvoret. Og de ante ikke hva som var riktig å gjøre. Jeg skulle ønske jeg hadde turt å snakke med dem om det. Kanskje du burde prøve det, er dette lenge siden? Prøv å fortelle hvordan du hadde det uten å anklage dem. La dem fortelle hvordan de oppfattet deg da dette stod på. Prøv å se deres side av saken også, selv om det ikke er lett!

Anonymkode: d1ab3...6ce

[AnonymBruker]

En får jo innkallelse til tannlegen regelmessig. Og foreldrene dine ble vel hjemmeblinde, det er lett å bli når en ser en person hver dag. Og om du ikke sa noe, så er det vanskelig for de å vite hvordan du følte deg.

Anonymkode: 31be9...956

[_Pixiedust_]

Det som er viktig her er det jeg har sagt til deg i den forrige tråden din. At du nå søker hjelp for det du sliter med. Du vil ikke komme så mye lenger ved å bare dvele over hvordan det har vært og å opprette x antall tråder om samme tema. Det eneste du oppnår da er at du vil framstå som en som har tatt offerposisjonen uten vilje til å forsøke å gjøre noe med livet sitt. Offerposisjonen kan være ganske trygg og behagelig, men det vil ikke føre deg til noe som helst godt. 

[SoWhat?]

Du la på deg mye, men når det går over 1,5 år så er det ikke like synlig. En legger jo på seg gradvis.

Hvor gammel er broren din idag til deg? 

Hvordan kom depresjonen din til uttrykk når du ser bort fra kiloene du la på deg?  Ikke ok av dem å komme med stikk. Vil det hjelpe deg å kutte dem ut, eller gjør du det for å "straffe" dem? Hva med å snakke med dem da? 

*Hvor gammel er broren din ifh til deg, skulle det stå. 

Endret 6. mai 2019 av SoWhat?

[Sussudio]

Jeg skjønner at du ikke føler deg sett av foreldrene dine. Det er vanskelig å vite hvorfor det ble som det ble, men som tenåringsforelder må jeg innrømme at det er vanskelig å ha så god oversikt over ungdommenes liv som man burde, om ikke ungdommene selv ønsker å dele. Jeg har ganske åpne tenåringer, men det er også perioder der jeg føler de trekker seg unna og vil være i fred. Da blir det til at jeg i deres øyne maser om jeg forsøker å finne ut hva som står på, og samtalene blir ikke gode. Jeg tenker at dette ikke er noens skyld, men jeg skulle ønske at jeg klarte å få dem på tale.

Jeg vet ikke hvor gammel tenåring du var, men det er stor forskjell på 13 og 19. En trettenåring regner jeg mer eller mindre som et barn, og ville fulgt tett opp med lege og tannlege. Ved 16 er man helsemessig myndig, og som foreldre er det plutselig mye vanskeligere å styre og følge opp alt som har med ungdommens helse å gjøre. I myndighetenes øyne er man da voksen nok til å ta selvstendige valg knyttet til egen helse. Jeg som forelder vil jo fortsatt hjelpe og støtte barnet mitt, men jo eldre man blir, jo mer naturlig er det å forvente at man ber om hjelp om man trenger det. Selv om det var opplagt for deg at du var deprimert, er det dessverre ikke alltid så enkelt for andre å skjønne det. Å skjønne forskjellen på en deprimert ungdom og en lat og sur ungdom er ikke nødvendigvis så enkelt om ikke ungdommen selv forteller hvordan den har det.

Og ble du ikke fulgt opp av skoletannlegen? Her går tannlege helt av seg selv, og 17-åringen min får innkalling direkte til seg. Jeg maser av og til om at god munnhygiene er en investering for livet, men bortsett fra det er det lite jeg kan gjøre om jeg ikke blir bedt om det.

Jeg skjønner at du ikke har det lett, og at det er godt å legge skylden på andre enn seg selv. Men jo eldre man blir, jo mer må man ta ansvar for selv. Det er slitsomt i dårlige perioder, og mitt beste tips er å be om hjelp om du trenger det. Kanskje var foreldrene dine dårlige foreldre, kanskje de ikke skjønte hvordan du hadde det. Uansett er den tiden forbi, og du må hjelpe deg selv til å få det best mulig fremover.

Lykke til!

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei faktisk trenger man ikke være dum for å ikke se det. Ofte ser man det ikke fordi man er for nær vedkommende, man delvis lukker øynene fordi man ikke vil se, og delvis fordi det skjer gradvis så man ikke legger merke til endringene. Det gjelder også fysisk sykdom. DU har ansvar for eget liv. Samme hva du sier. DU kunne sagt til dem at du slet. DU kunne sagt du ville snakke med noen. Jeg slet hardt i tenårene selv, har vært åpen med mamma om ting i dag når jeg er voksen, og hun fikk helt sjokk over hvor ille det hadde vært. Hun sa hun hadde skjønt det var noe, men aldri i verden om hun trodde det var sånn som jeg beskriver nå. 

Anonymkode: 8cff1...a65

Selvsagt har man ansvaret for eget liv. Det betyr ikke at man som familie ikke bør hjelpe hverandre. Man går ikke forbi noen som ligger hjelpesløs i gata fordi «de har ansvar for eget liv». Man skal hjelpe medmennesker og særlig egen familie, særlig egne barn. Som forelder burde man faktisk tilby hjelp uten at tenåringen sier noe. Og foreldre burde merke at noe har endret seg. Men de har jo ikke antenner for slikt.

Anonymkode: 12b20...f04

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at man har ansvar for eget liv, man kan ikke alltid skylde på andre for hvordan ting blir.

Anonymkode: 23287...374

Å Ts skal attpåtil bli lege. Kan ikke fatte og begripe hvordan hun skal kunne klare og hjelpe andre når hun ikke engang evner og søke hjelp for egne problemer. 

Anonymkode: db4fe...fa2

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selvsagt har man ansvaret for eget liv. Det betyr ikke at man som familie ikke bør hjelpe hverandre. Man går ikke forbi noen som ligger hjelpesløs i gata fordi «de har ansvar for eget liv». Man skal hjelpe medmennesker og særlig egen familie, særlig egne barn. Som forelder burde man faktisk tilby hjelp uten at tenåringen sier noe. Og foreldre burde merke at noe har endret seg. Men de har jo ikke antenner for slikt.

Anonymkode: 12b20...f04

Og da hadde du vel blitt traumatisert fordi foreldrene dine satt hengelås på kjøleskapet, kontrollerte matinntaket ditt, tvang deg til tannlegen, på trening og fikk deg innlagt på BUP. Hva i alle dager mener du foreldre skal gjøre med en tenåring som spiser for mye og er nedfor. Det er litt begrenset hva de KAN gjøre. De så det helt sikkert, men visste ikke hva de skulle gjøre uten at det bare ble bråk og feil. 

Anonymkode: 08464...a47

[AnonymBruker]

Tenåringer blir innkalt til tannlegen hvert år, og det er gratis!

VISSTE foreldrene dine at du var deprimert?

Jeg fikk i vinter vite at min sønn slet litt med depresjoner... Jeg ante ikke noenting om det! Han kom og ba om hjelp selv.

At de kom med kommentarer om overvekt, kan jo bunne i forskjellig...

1. Er de slemme?

2. Er de konfliktsky?

3. Tror de at de er morsomme?

4. De har ikke peiling på hvordan de skal angripe saken, og velger en ikke så lur måte...

Alle er ansvarlige for eget liv, men det kan jo være vanskelig for en ungdom. Men trenger du hjelp, så har alle skoler helsesøster, og alle kommuner har psykolog.

Søk hjelp og ta tak! ❤️

 

Anonymkode: 5c798...915

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvor gammel du er TS, men for egen del ble jeg skuffet da jeg som voksen endelig skjønte hvor lite voksne rundt meg hadde sett og forstått av meg. Men, det er klart det er skuffenede å ikke bli sett eller forstått av egne foreldre.

Anonymkode: f0c87...7f4

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tenåringer blir innkalt til tannlegen hvert år, og det er gratis!

VISSTE foreldrene dine at du var deprimert?

Jeg fikk i vinter vite at min sønn slet litt med depresjoner... Jeg ante ikke noenting om det! Han kom og ba om hjelp selv.

At de kom med kommentarer om overvekt, kan jo bunne i forskjellig...

1. Er de slemme?

2. Er de konfliktsky?

3. Tror de at de er morsomme?

4. De har ikke peiling på hvordan de skal angripe saken, og velger en ikke så lur måte...

Alle er ansvarlige for eget liv, men det kan jo være vanskelig for en ungdom. Men trenger du hjelp, så har alle skoler helsesøster, og alle kommuner har psykolog.

Søk hjelp og ta tak! ❤️

 

Anonymkode: 5c798...915

TS går siste året på legestudiet og bør være klar over at det finnes hjelp hun kan søke. 

Anonymkode: 37329...c7b

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS går siste året på legestudiet og bør være klar over at det finnes hjelp hun kan søke. 

Anonymkode: 37329...c7b

Vet det nå men det er lite hjelp i å komme seg over fortiden.

Anonymkode: 12b20...f04

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det er sårt, at du har spørsmål, og at du ikke følte deg sett.

Jeg synes folk her er litt vel strenge, og jeg klarer ikke helt å forstå hvordan foreldre ikke kan merke store endringer hos barnet sitt. Men alle er forskjellige. Noen kan lettere se hvis en person har det tøft, andre klarer det ikke i det hele tatt. Noen lukker øynene. Men når man ser en person hver dag merker man kanskje ikke stort? Dine foreldre tenkte kanskje at du bare var en gretten tenåring (slik som min far gjorde)? 

Jeg ble deprimert da jeg var 11-12 år og satt med mange av dine tanker når jeg begynte å bli gammel nok til å forstå at noe feilet meg (var vel 14-15 år da jeg begynte å forstå psykiske sykdommer og spiseforstyrrelser). Jeg synes ikke man skal forvente så mye av en barneskoleelev eller en som går på ungdomsskolen. Jeg hadde ikke peiling på hva depresjon var da jeg var 11 år. Så jeg ville faktisk blitt skikkelig sint hvis noen fortalte meg at det var fullt og helt mitt eget ansvar å ta kontakt med noen da jeg var så liten. Foreldre har et ansvar. Når man er et barn eller er en ung tenåring så vet man faktisk ikke så mye om psykiske problemer med mindre foreldre eller skolen snakker om dette. Jeg kan ikke huske å ha hatt om psykiske problemer på skolen. Kanskje i 9. eller 10. klasse. Det er ikke særlig mange år siden psykiske problemer var tabu, og det er fortsatt litt tabu. Så det hadde kanskje noe å si. Pappa gikk det ikke an å prate med fordi psykiske problemer ikke fantes i hans verden. Mamma lå hardt skadd på sykehus i en annen by i ett år, og da hun kom hjem levde hun på smertestillende og hadde mer enn nok med å komme seg gjennom hverdag med store fysiske smerter, i de neste årene. Flere sendte inn bekymringsmld til BV (fikk jeg vite i ettertid) så var visst 'alle andre' enn mine foreldre som merket noe. Det vil jeg si er en omsorgssvikt. Men når jeg ble litt eldre og forstod mer, og mamma var friskere og ikke var i en smerteboble, så snakket jeg med henne om det meste. Hun leste meg som en åpen bok og hjalp meg mye. Prøvde å prate med min far men han lo meg i trynet. Jeg har jobbet mye for å akseptere at slik var det, og for å ikke være sint og skuffet. Jeg begynte vel å gi slipp på dette sinnet da jeg var rundt 19 år gammel og gikk hos psykolog. Tok ytterligere noen år før jeg klarte å gi mer slipp på de vonde tankene og følelsene knyttet til at jeg ikke ble sett.

Men nå i ettertid er det faktisk bare DU som kan ta tak i ting. Jeg skjønner godt at du lurer på hvorfor dine foreldre var blinde. Men DU må gjøre noe med dette. Hvis ikke kommer det bare til å plage deg. Og jeg synes også at det er en ansvarsfraskrivelse når du er såpass gammel. Så du må få profesjonell hjelp hvis du ikke allerede har det. Du bør også ta en prat med foreldrene dine. Det gjør kanskje ikke ting bedre, men jeg synes i alle fall at de skal få vite hvordan du hadde det og hvilke følelser du sitter igjen med.

Håper ting ordner seg for deg.

Anonymkode: 98cdc...9cf

[Sinsiew]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at man har ansvar for eget liv, man kan ikke alltid skylde på andre for hvordan ting blir.

Anonymkode: 23287...374

Som voksen, ja. Som barn? Det er en grunn til at foreldre har ansvar for barna sine.