Skilles på grunn av oppvasken?

[a l'orange]

⭐

Endret 12. oktober 2020 av a l'orange

[Trolltunge]

2 timer siden, CamillaCollett skrev:

Og det verste med denne diskusjonen, både her og når den inntreffer på hjemmebane, er at det blir en konkurranse av det.

Person A: "Kan du hjelpe meg X? Jeg er sliten."

Person B: "Jeg gjør faktisk Y og Z i blant!"

Sånn blir det. Og hele greia kunne vært løst av følgende:

Person B: "Ja."

Hvorfor sier ikke bare folk mer ja? Hallo, kjæresten din ber deg om noe! Det er noe hun/han trenger! Er ikke "ja" det opplagte svaret?

Jeg ville sagt "ja" til å være med å grave grøft, rydde garasje og skifte dekk. Og hvis vi kunne gjort husarbeidet inne sammen også, så ville det kanskje blitt hyggeligere og føltes som om det gikk raskere? Kanskje vi til og med ville fått en fellesskapsfølelse av å gjøre ting sammen?

Må bare si det jeg også ; Dette! 

Veldig mange bruker veldig mye energi på å argumentere for hvorfor de ikke vil si ja, og påfølgende krangel og misnøye, når det ofte tar både mindre tid og krefter å si ja. Og så hvilken forskjell å si ja vs nei kan gjøre for forholdet da! Vise partner den respekt og omtanke, istedenfor å avvise hans/hennes behov. 

Og ja, å gjøre ting sammen er genialt! Selv der den ene kan det mye bedre enn den andre. Min mann er ofte håndlanger og skrue-skruer når jeg snekrer nå. Det er veldig koselig. Lære gjør han og. At han i det siste har snekret gjerde med meg har halvert byggetiden, og det har vært mye koseligere enn å stå alene med det. Veldig kjekt å kunne si at dette laget VI sammen. Begge får et eierskap til prosessen, og til resultatet. Samme med husarbeid. Vi kan begge krølle oss like fornøyd opp i sofaen etterpå når det er tatt sammen. Fornøyd med jobben, og fornøyd med hverandre. 

[ItchyBitchySpider]

8 minutter siden, a l'orange skrev:

Grunnen til at jeg ikke svarte konkret er fordi jeg opplever det som frekt og hensynsløst å spørre mennesker om hjelp til personlige anliggender i tråder som ikke handler om en selv. Det er å snike i køen i forhold til de som oppretter egne tråder, hvor man selv kan velge å svare eller ei, det er å kapre de brukerne man vil ha svar fra, bare fordi man får øye på de.

Det sagt, så leste jeg det du skrev og det som slo meg var at det var et rødt flagg som jeg la merke til. Det gikk på at han ville gifte seg og få barn fort.

En mann som er opptatt av å gjøre ting riktig vil se an en kvinne over tid. Han vil både se an henne, og han vil gi henne muligheten til å oppleve og bli trygg på han.

En mann som har dårlig tid, vil nesten alltid forsøke å fange en kvinne, slik at hun sitter i saksa før hun rekker å forstå at det er noe galt. Det finnes ikke noen andre grunner til å gå raskt frem, som jeg kan se.

Du skrev om hva «felles venner» fortalte om han, og hvordan han var mot eksen. Jeg forsto ikke helt hvem sine felles venner det var snakk om; hans/dine, eller hans/hennes, venner. En sjarmør som klarer å overbevise andre, vil uansett ikke røpes gjennom hva andre forteller. Men han vil typisk forsøke å få ting til å skje fort, og bli stresset hvis man ikke lar ting skje fort. 

Det sagt, jeg synes dette er leit å høre at har skjedd med deg. Jeg ha selv vært kjæreste med feil person. Det var ille nok, om jeg ikke i tillegg skulle hatt barn med vedkommende.

Mener jeg at det er tegn som jeg burde ha sett? Ja, i ettertid ser jeg at det er det. Skulle jeg ønske at jeg hadde visst om dette før? Ja, det skulle jeg. 

For din del var det tidsperspektivet. For min del var det noe annet. Men begge deler er gjengangere når man ser på hva slags forhold mennesker ender opp i. Så ja, jeg mener det er viktig å lære hverandre hva man skal se etter. Slik at både vi selv og andre slipper å repetere disse forholdene, men i stedet klarer å navigere og finne rett person.

Edit; Og det er også derfor jeg synes det er leit når noen sier at man skal passe seg for noe og se opp for noe, og andre sier «Neida, det går så bra så!» Og så vet man allerede nå at det gjør det ikke. Det kommer til å bli en smell. 

Med fort mente jeg ikke med en gang, men at han tidlig i forholdet var klar på at han ønsket giftemål og barn, og ikke bare pule for moro skyld. Vi ble ikke gift fort. Er det også et faretegn at en mann ikke bare vil ha sex? Merkelig. Felles venner mente jeg selvfølgelig deres felles venner. Vi hadde ingen felles venner da vi ble kjent. 

[a l'orange]

⭐

Endret 12. oktober 2020 av a l'orange

[ItchyBitchySpider]

3 minutter siden, a l'orange skrev:

Jeg vil ikke dette.

Det virker på meg som du forsøker å fange meg i en felle her. Noen opplysninger her, noen opplysninger der. Vi misforstår hverandre hele tiden og du avkrever meg for svar, samtidig som du vrir på alt jeg skriver. For alt jeg vet, var dette som skjedde med dere to også. Det er ikke kun menn som kan være vrang. 

Så nå holder det. Både i denne tråden og ellers  

Nei, jeg spør oppriktig. Hva er oppskriften? Finne en mann som kun vil ha sex i begynnelsen og håpe på at han endrer mening etter hvert? Det har ingenting med en felle eller noe sånt å gjøre. Jeg prøver å forstå ditt syn. 

[Trolltunge]

3 timer siden, a l'orange skrev:

Tillat meg å være uenig i at du ikke sitter på noen fasit. 

Du er en av de ytterst få her inne som jeg faktisk lærer noe av, eller synes det er interessant å lese noe av, nettopp fordi du sitter på så mye kunnskap og erfaring om dette gyldne trekløveret; ansvar, omsorg og respekt.

Som jo da er det jeg opplever at er det viktige i enhvert forhold.

 

Det sagt, så har du en tålmodighet ut av en helt annen verden enn jeg har. Så hvis det føles som jeg ikke alltid er like interessert, la meg forsøke å si det på denne måte;

Jeg liker Marge.

Det er Homer jeg har langt oppi halsen.

😌

 

Jøss, plutselig var alle helt enig!

Så hyggelig da!  

Takk for det, men jeg mener at du da gir meg for mye kred. Jeg undres og observerer i forhold til andres forhold, og vrir og vender på eget forhold, og vurderer det fra ulike vinkler, rett og slett fordi jeg leter etter en fasit, ikke fordi jeg har den. 

Jeg er vokst opp med to foreldre som klarte og klarer dette med ansvar, omsorg og respekt. For familien sin, og for hverandre. Dermed ikke sagt at de aldri hadde tøffe tider og uenigheter, men dette lå og ligger ennå i bunnen. De kan være forbanna på hverandre, situasjonsbetinget, men det er godhet og trygghet mellom dem. Vilje til å tilgi og forstå. Det er ingen tvil om at de er et par, et team, i alle ting i livet. Selv i de interesser de ikke deler. Der har begge to respekt for at dette må den andre få lov til å drive med. De respekterer til og med hverandres feil og mangler. Kan spøke om dem. Kjærlig! 

For meg ble voksenlivet, og dette med forhold, et sjokk for meg. Jeg trodde faktisk at de fleste menn var like reale og lojale som min far, som mine onkler, og som fedrene til mine venninner. Like familieorienterte og ansvarlige som dem. 

Ja voksenlivet og forhold ble et sjokk for meg! Jeg vet heller ennå ikke om det er jeg som feiler stort, enten i egen væremåte eller i valg av menn, men ansvarsfølelsen "fikk jeg inn med morsmelken", og jeg er veldig bevisst på at man sjelden /aldri kan endre noen uten å endre seg selv. 

Du kaller det tålmodighet, men det er ikke det, det er ansvarsfølelse. Jeg tar gjerne min del av byrde og skyld, og er åpen for at min X påvirker å få utfall Y eller P, eller hvilket som helst utfall, hos den andre. Fordi jeg kommer fra utgangspunktet at det er to til å danse tango, også i de vanskeligste stegene. To til å rette opp også, når det går galt i "koreografien". Så når ting ikke går bra er jeg villig til å endre min X til noe annet, for å få bedre utfall. Har erfart at det er mulig også, uten å viske ut den grunnleggende MEG, fordi det mest er måten å kommunisere og handle på jeg endrer. Ikke hvem jeg er. Det har jeg passet meg for. Det er jeg ikke villig til å gå på akkord med! 

Ingen av mine partnere har kommet fra samme utgangspunkt. I de tre lange forhold jeg har vært i kom to menn fra skilte foreldre, og en fra foreldre som holdt sammen, men hvor mor burde ha reddet seg og barna bort fra drittsekken. Han var en forferdelig ektemann, en skitstøvell av en far og en bestefar ungene ikke leet et øyebryn over at døde. 

Det har kanskje vært min store tabbe, å velge partnere som egentlig ikke vet hvordan et bra forhold fungerer, men det løser meg ikke fra min ansvarsfølelse.

Ansvar, omsorg og respekt har stått svakere i bevisstheten til samtlige partnere jeg har hatt. Vernet om seg selv og sine egoistiske interesser stått høyere. I samtlige forhold har det tæret på min respekt for dem igjen. I to tilfeller dødelig. I siste også egentlig, men vi ble på sett og vis gjenopplivet. Ikke uten komplikasjoner, men det er liv, og så lenge det er liv er det håp. 

Jeg må uansett stå tro mot meg selv, også i det at jeg har denne ansvarsfølelsen. Jeg tar også ansvar for at jeg, ingen andre, valgte mine partnere. Det er ikke bare deres skyld at ting har skåret seg. Jeg har hatt forventninger til forhold og samliv som de ikke engang hadde forutsetninger til å innfri, for mens jeg hadde mange rollemodeller som viste meg dette hadde de ingen slike. Det fratar meg ikke ansvar i forhold til å ta ansvar, vise omsorg og gi respekt, det gjør det større. 

Jeg kan imidlertid dessverre si det samme som deg, jeg liker Marge, fremdeles, trossalt, og Homar har jeg litt opp i halsen. Ja i samme vending som jeg oppfatter at du mener det. 

Bare så synd at "Homar" også har en del bra kvaliteter, som lojalitet og evne til å lære av sine feil, selv om det går tregt. Det hadde vært enklere uten, for det man mistet på veien er det ikke sikkert man finner igjen. Det er ikke sikkert at man har motivasjon til å lete heller. Man har plutselig alt man ville ha, men ikke et veldig sterkt ønske om å ha det lenger. 

Nei, jeg har ingen fasit! Jeg synes forhold er fordømt vanskelig, og beundrer dem som lykkes. 

 

 

Endret 7. mai 2019 av Trolltunge

[Hartroa]

5 timer siden, CamillaCollett skrev:

Og det verste med denne diskusjonen, både her og når den inntreffer på hjemmebane, er at det blir en konkurranse av det.

Person A: "Kan du hjelpe meg X? Jeg er sliten."

Person B: "Jeg gjør faktisk Y og Z i blant!"

Sånn blir det. Og hele greia kunne vært løst av følgende:

Person B: "Ja."

Hvorfor sier ikke bare folk mer ja? Hallo, kjæresten din ber deg om noe! Det er noe hun/han trenger! Er ikke "ja" det opplagte svaret?

Jeg ville sagt "ja" til å være med å grave grøft, rydde garasje og skifte dekk. Og hvis vi kunne gjort husarbeidet inne sammen også, så ville det kanskje blitt hyggeligere og føltes som om det gikk raskere? Kanskje vi til og med ville fått en fellesskapsfølelse av å gjøre ting sammen?

Veldig bra!!!

Jeg tror at fasiten på et godt forhold ligger i det du beskriver her. Jeg tenker at samarbeid er med på å forebygge mange konflikter, men det er også en fin måte å ta vare på forholdet. I det man gjør ting sammen, så gir også det mulighet for gode samtaler og ikke minst humor. Med andre ord å "jobbe" sammen kan være terapi for forholdet.

For de av dere som ser på Sommerhytta, så vil jeg si at Anette og Tor Erling er gode eksempler på dette. Nå vet vi selvsagt ikke hvordan de har det i real Life, men ut i fra det vi ser og deres samarbeid om prosjektet, så virker det som de har stor glede av samarbeidet. Det knytter dem sammen.

Så med godt samarbeid vil alt det kjedelige arbeidet bli enklere og morsommere for begge to.

[a l'orange]

⭐

Endret 12. oktober 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

1 time siden, a l'orange skrev:

Ikke alle har det bra på strake landeveien.

Noen trives med å gå i fjellet  

De fleste går på fjellet en periode. Men når man stadig havner i redningsaksjoner på Trolltunga, frister ikke fjellet like mye lenger. Mye klyving og tørr matpakke. Ikke lett å nyte den flotte utsikta når det ofte stormer. Det spennende blir så forutsigbart. 

Et anna liv, det ser kanskje ut som en kjedelig landevei. Istedet er det en sti til ei lun strand med uteservering og panoramautsikt man ikke blir lei av. Og man spør seg selv, hva gjorde jeg oppe på fjellet? Hvorfor kompliserte jeg det gode liv?

Anonymkode: e8561...8ba

[wintergirl]

2 timer siden, a l'orange skrev:

Another one bites the dust(er)!  

Jeg tror at nå ligger utfordringen i å ta innover seg at det var faktisk nettopp dette trådstarter skrev om i HI.

 

Jeg synes du gir deg selv for lite kred.

Det jeg tenkte på som fasit er at du har et kompass. Noe som nålen stadig returnerer til. I min bok er det det viktigste. 

Så sier folk at «Jamen jeg trenger kart! Man trenger kart for å kunne bruke et kompass!»

Det var tilfelle for bare etpar sider siden. 

Nei, det finnes ikke alltid et kart. Men man kan lage et, når man vet hvor nord er.  

Utfordringen er å lagre det, når man har laget det. For sånne kart er mentale. 

Jeg skrev at man kan hoppe fra A til B i en krangel, hvis man bare minner seg selv på den egentlige beslutningen, og ikke tillater seg å gå gjennom hele dramaet for hver gang. Vi kan kalle det en snarvei. 

Litt som når man er på IKEA og man plutselig ser en snarvei fra skoskap til lamper og man forstår at man er ikke nødt til å gå den laaange pil-befengte veien forbi bokhyller, sofaer, spisebord, oppvevaring, duftlys, helvete, og man tenker; «Yes! Hurra! Jippi! La meg gå inn hit! Gjennom veggen!»

Der samme kan man gjøre når det gjelder å minne seg selv på hvorfor man valgte den partneren man gjorde, de gangene man er lengst unna å huske det.

For ja, det finnes det endel av oss som velger seg en partner som er alt annet enn den enkle typen.

Det er fordi det gir oss noe.

Fordi alt annet dypest sett, gjør at vi ender opp med å kjede oss.

Og det er her man har en ypperlig anledning til å lage en sånn snarvei.

Man danner en bro som hopper raskt fra «arghhh!» til «åja, det var jo derfor!» og deretter til «smelt!»

 

Det var en venninne, en av disse suksesshistoriene, som lærte meg denne måten å rasjonalisere på, den gangen hun selv skulle gifte seg. Dette er snart tyve år siden. Selv hadde jeg nettopp gått ut av et forhold fordi jeg ikke ville gifte meg, jeg klarte ikke forstå at noen ville, og jeg spurte henne om hvorfor.

Hun sa; 

Den gangen mannen min og jeg datet, da spurte jeg meg selv ofte om dette er rett mann for meg. Kanskje en gang hver uke. Er han bra nok, har han gode nok kvaliteter å bygge et liv med, får vi det til sammen?

Den gangen vi ble kjærester, spurte jeg også meg selv om dette er rett mann for meg. Men det skjedde sjeldnere og sjeldnere at jeg gjorde det. Kanskje en gang i måneden.

Den gangen vi forlovet oss, spurte jeg meg selv om han var den jeg ville ha, og jeg ga meg selv en frist på å svare.

Og nå som jeg skal gifte meg, så er det fordi jeg har tatt et valg, om at ja, det er han. Det er for at jeg skal slippe å lure på dette mer. Jeg har allerede tenkt gjennom det. Jeg har allerede tatt en avgjørelse. Da slippe jeg å bruke tid på dette spørsmålet.

Noe sånt svarte hun. 

 

Det er rett rundt tyve år siden dette skjedde. Omtrent like lenge har det tatt meg å forstå det. 

Det som nok var den hardeste kneika for min del, var å forstå at de vanskeligste og mest utilgjengelige egenskapene, ofte er de viktigste. 

Ikke alle har det bra på strake landeveien.

Noen trives med å gå i fjellet  

Nei. Hun skrøt til de grader av seg selv og tråkket på alle andre kvinner som ikke var like heldige med mannen sin. Ikke pakk dritt inn i rosa papir og sløyfe.

[a l'orange]

⭐

Endret 12. oktober 2020 av a l'orange

[wintergirl]

10 minutter siden, a l'orange skrev:

Nope.

Og igjen, det er her utfordringen ligger;

- er man i stand til å se at dette er noe man selv kan velge hvordan man vil forstå, og ser at nord er noe som finnes inne i en selv, noe som kompasspilen vil peke på hvis man venter litt, så har man sjanse til å få til et forhold

- er man ikke i stand til å se at dette er noe man selv kan velge hvordan man vil forstå, og tror at nord er noe som ligger utenfor en selv, noe som andre har kontrollen over, så har man dårlige muligheter til å få til et forhold

Dette er da umulig å formidle fra de første, til de siste. Så håpet er egentlig at de vil innse dette selv  

 

(Og hvis ikke? Neivel. Det er nok ikke alle som noen gang kommer til å forstå. Og man kan ikke slite seg ut i forsøket.)

Kan du kutte ut bullshitten nå? Vi er ikke blinde,  så det hun skrev. Sånn oppmuntrer man ikke andre, så der feilet hun isåfall grundig. 

En annen ting, slutt nå. Du tror du er vis og ser nyanser, men det er akkurat det du ikke gjør. Du har ikke fasiten, samme hva DU har opplevd. Alle har sin historie og alle er forskjellig. 

Skal ts oppmuntre andre kvinner så skal hun drite i å si at alle kvinner burde ta bedre vare på mannen sin og si at de er skylden i at han går. For enkelte kjerringer der ute, så er menn fritatt alt.  

Endret 8. mai 2019 av wintergirl

[CamillaCollett]

3 minutter siden, a l'orange skrev:

Nope.

Og igjen, det er her utfordringen ligger;

- er man i stand til å se at dette er noe man selv kan velge hvordan man vil forstå, og ser at nord er noe som finnes inne i en selv, noe som kompasspilen vil peke på hvis man venter litt, så har man sjanse til å få til et forhold

- er man ikke i stand til å se at dette er noe man selv kan velge hvordan man vil forstå, og tror at nord er noe som ligger utenfor en selv, noe som andre har kontrollen over, så har man dårlige muligheter til å få til et forhold

Dette er da umulig å formidle fra de første, til de siste. Så håpet er egentlig at de vil innse dette selv  

(Og hvis ikke? Neivel. Det er nok ikke alle som noen gang kommer til å forstå. Og man kan ikke slite seg ut i forsøket.)

Tja.

Vi er sikkert alle enige i at forhold bør bestå av mest mulig "Ja". Man kan si ja til en person, eller man kan si ja til oppgaver. I noen tilfeller er det overlapp, som i TS sitt tilfelle. Hun og mannen sier ja til hverandre, og de sier ja til hverandres oppgaver, noe som er enkelt å gjøre fordi de har sammenfallende interesser.

Problemet oppstår i andre situasjoner, hvor man har sagt "Ja" til en person, men ikke har samme holdninger til oppgavene. Da må man velge om man skal si "Ja" fordi det er viktigere å tilfredsstille partneren enn å ha oppgaver som man synes er kjempeinteressante, eller å si "Nei". Sier man "Nei" veldig mye, vil det gå utover forholdet etter hvert. Derfor sier man ofte "Ja", noe som fungerer, men bare hvis begge parter gjør det. Og den gjensidigheten har ikke TS forstått helt.

Hvis jeg sier "Ja" til en mann og hans oppgaver, så forventer jeg at han svarer "Ja" til meg også. Ellers sier jeg "Nei" til hele fyren. Jeg fortsetter ikke og prøver å hjernevaske meg selv til å tro at jeg er heldig som har ham.

 

[a l'orange]

⭐

Endret 12. oktober 2020 av a l'orange

[ItchyBitchySpider]

14 minutter siden, a l'orange skrev:

Legg merke til at noen mener jeg er sort/hvitt.

Andre mener jeg tror jeg ser nyanser.

Det er jo det motsatte.

Sånn er det hele tiden.

Det ene øyeblikket hører jeg at jeg hater kvinner.

Det neste øyeblikket hører jeg at jeg hater menn.

Igjen, det motsatte. Beskyldninger helt i hytt og pine.

Atter andre driver og kverulerer og utsetter å forstå.

Men det er en likhet her!

Alle disse tingene skyldes at man vil at jeg skal slutte med det jeg gjør.

Og det skyldes at man, dypest sett, vet at jeg har rett.

Og at det at jeg har rett, vil kreve noe av en selv.

Og det vil man jo helst ikke.

Man vil helst være lat og bedagelig og skylde på alle andre.

Derfor vil man at jeg skal slutte.

 

 

Det er selvfølgelig helt den samme årsaken til at man forsøker å stoppe trådstarter. Man vet at hun har rett. Og at hvis folk skjønner at hun har rett, så vil det vil rette fokus på hva man selv gjør. Og derfor gjelder det å få henne til å fremstå som dum. 

Fremfor å gå i seg selv.

Så alt folk skriver til deg, uansett innhold, mener du er et bevis på at du har rett? Vet du hva, ingen, absolutt ingen kan ha rett hele tiden. Mener du at du alltid har rett, bør du skaffe deg selvinnsikt. Slutt å tro at du er smartere og mer reflektert enn de fleste. Det er ikke noe belegg for det. 

Og trådstarter har ikke rett. Det er ikke alltid kvinnens feil at mannen går. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, a l'orange skrev:

Legg merke til at noen mener jeg er sort/hvitt.

Andre mener jeg tror jeg ser nyanser.

Det er jo det motsatte.

Sånn er det hele tiden.

Det ene øyeblikket hører jeg at jeg hater kvinner.

Det neste øyeblikket hører jeg at jeg hater menn.

Igjen, det motsatte. Beskyldninger helt i hytt og pine.

Atter andre driver og kverulerer og utsetter å forstå.

Men det er en likhet her!

Alle disse tingene skyldes at man vil at jeg skal slutte med det jeg gjør.

Og det skyldes at man, dypest sett, vet at jeg har rett.

Og at det at jeg har rett, vil kreve noe av en selv.

Og det vil man jo helst ikke.

Man vil helst være lat og bedagelig og skylde på alle andre.

Derfor vil man at jeg skal slutte.

Det er selvfølgelig helt den samme årsaken til at man forsøker å stoppe trådstarter. Man vet at hun har rett. Og at hvis folk skjønner at hun har rett, så vil det vil rette fokus på hva man selv gjør. Og derfor gjelder det å få henne til å fremstå som dum. 

Fremfor å gå i seg selv.

Nei. Det skyldes noe så enkelt som at du noen ganger er svært nyansert, og andre ganger ser færre nyanser enn ei høne i en hønsegård. Du framstår som en misantrop, også når der gjelder deg selv, men redder deg iblant inn med humor og gode bilder. Du snakket enkelt mye dritt til damer, men mener det er innenfor fordi du egentlig snakker til deg selv i gamle dager. Du forsvarer det "vanskelige" forholdet, vaktsjef fordi et "enkelt" forhold kjeder deg. Du snakker om å være konservativ, men mener samtidig at man må kunne tilgi utroskap (noe ikke alle er enig i at er konservativt). Når ting blir for vanskelig for deg, er det andre som "krangler" - du kniper av diskusjonen på måter man iblant kan gjøre med en kjæreste, men som er frekt på et forum. 

Det er såklart ikke all drittslenginga mot ts som er fortjent, men bare noe så basalt som at hun ikke ser forskjell på at begge jobber fulltid i vanlige jobbet vs at en jobberdeltid/i lavtlønns-yrke mens en jobber 100-150% i et høytlønnsyrke, virker ikke om verdens største gangsyn. Hun tror også at alle menn er handy og at alle har hus å vedlikeholde. Hun evner ikke å se at dette handler om å forvalte tid og penger, to ting mange har mye mindre av enn dem som par. 

Anonymkode: e8561...8ba

[wintergirl]

28 minutter siden, a l'orange skrev:

Legg merke til at noen mener jeg er sort/hvitt.

Andre mener jeg tror jeg ser nyanser.

Det er jo det motsatte.

Sånn er det hele tiden.

Det ene øyeblikket hører jeg at jeg hater kvinner.

Det neste øyeblikket hører jeg at jeg hater menn.

Igjen, det motsatte. Beskyldninger helt i hytt og pine.

Atter andre driver og kverulerer og utsetter å forstå.

Men det er en likhet her!

Alle disse tingene skyldes at man vil at jeg skal slutte med det jeg gjør.

Og det skyldes at man, dypest sett, vet at jeg har rett.

Og at det at jeg har rett, vil kreve noe av en selv.

Og det vil man jo helst ikke.

Man vil helst være lat og bedagelig og skylde på alle andre.

Derfor vil man at jeg skal slutte.

 

 

Det er selvfølgelig helt den samme årsaken til at man forsøker å stoppe trådstarter. Man vet at hun har rett. Og at hvis folk skjønner at hun har rett, så vil det vil rette fokus på hva man selv gjør. Og derfor gjelder det å få henne til å fremstå som dum. 

Fremfor å gå i seg selv.

Nei, du har ikke rett. Du og ts sprer ikke annet enn kvalme og beskyldninger kun rettet mot kvinner.  Virker som du forestiller deg ting. Ja, du ser svart hvitt. Jeg skrev at du TROR du ser nyanser og at du er vis. Problemet her er ikke at ts og mannen har det bra. Det som provoserer er at hun legger skylden på alle kvinner, mens menn slipper unna. Kvinner i deres øyne skal tydeligvis ikke ha noen rettigheter i et forhold. Kvinner skal måtte kreve en cv av en mann hun møter osv osv. Men så enkelt er det ikke. Mange forandrer seg med tiden, enten til det verre eller bedre. At du kjenner mange par i en viss alder som har holdt ut i mange år gjør deg heller ikke til noen ekspert. 

Og det å hele tiden påstå at du har rett er en ren og skjær hersketeknikk fra din side. For du har så feil.  Mange har gått mer enn nok inn i seg selv.  Men du mener vel at kvinner skal ta på seg skylden uansett? 

Vet du har rett og derfor vil vi du skal slutte? Si det til deg selv du. For dette er heller ikke sant. Det er vel heller du som er besatt av å "vinne "diskusjon her inne. Det du sier henger faktisk ikke på greip. Mange kvinner går mer nok inn i seg selv,  men de skal ikke utslette seg selv underveis.  Og det er ikke pga oppvasken alene det blir slutt, men pga mye annet ved siden. Så de tar ansvar for seg selv og går, fordi mannen de trodde var ganske grei visste seg å være en lat shit som ikke eier respekt for dama si. 

 

Endret 8. mai 2019 av wintergirl

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei. Det skyldes noe så enkelt som at du noen ganger er svært nyansert, og andre ganger ser færre nyanser enn ei høne i en hønsegård. Du framstår som en misantrop, også når der gjelder deg selv, men redder deg iblant inn med humor og gode bilder. Du snakket enkelt mye dritt til damer, men mener det er innenfor fordi du egentlig snakker til deg selv i gamle dager. Du forsvarer det "vanskelige" forholdet, vaktsjef fordi et "enkelt" forhold kjeder deg. Du snakker om å være konservativ, men mener samtidig at man må kunne tilgi utroskap (noe ikke alle er enig i at er konservativt). Når ting blir for vanskelig for deg, er det andre som "krangler" - du kniper av diskusjonen på måter man iblant kan gjøre med en kjæreste, men som er frekt på et forum. 

Det er såklart ikke all drittslenginga mot ts som er fortjent, men bare noe så basalt som at hun ikke ser forskjell på at begge jobber fulltid i vanlige jobbet vs at en jobberdeltid/i lavtlønns-yrke mens en jobber 100-150% i et høytlønnsyrke, virker ikke om verdens største gangsyn. Hun tror også at alle menn er handy og at alle har hus å vedlikeholde. Hun evner ikke å se at dette handler om å forvalte tid og penger, to ting mange har mye mindre av enn dem som par. 

Anonymkode: e8561...8ba

«Nå holder det» 

Anonymkode: bdf4d...e3b

[wintergirl]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

«Nå holder det» 

Anonymkode: bdf4d...e3b

Kan du si det samme til a l'orange?

[Trolltunge]

2 timer siden, a l'orange skrev:

Jeg synes du gir deg selv for lite kred.

For ja, det finnes det endel av oss som velger seg en partner som er alt annet enn den enkle typen.

Det er fordi det gir oss noe.

Fordi alt annet dypest sett, gjør at vi ender opp med å kjede oss. 

Man danner en bro som hopper raskt fra «arghhh!» til «åja, det var jo derfor!» og deretter til «smelt!»

Ikke alle har det bra på strake landeveien.

Noen trives med å gå i fjellet  

Du har kanskje rett i dette. Jeg tar meg imidlertid i å lengte etter strak landevei, for det er noe myrete på fjellet, og det er en ganske smal strimmel mellom å bare la ting gå, ta snarveier, og å være likegyldig til turen. 

Jeg forsøker imidlertid å se det slik at vi er to i dette forholdet. Ofte har jeg båret forholdet i vårt samliv. Nå må han bære det en stund, for jeg er sliten. Det ideelle er at vi bærer det sammen, og jeg håper at vi kommer dit. Blir det litt rolig vei fremover klarer jeg nok å samle krefter til det. Blir det for mye myr og tunge topper vet jeg ikke hvor mye mer jeg har i meg til det. Iallefall ikke om han dytter byrden av forholdet over på meg. Det er ikke helt utenkelig at jeg bare setter det fra meg da. 

Det virker som han forstår det, og ser det rettferdige i at han bærer nå. Så får tiden vise om han har styrken som kreves, for jeg vet at det er sårt og tungt å bære alene, mens den andre bare tusler etter. Jeg har ikke all verdens tiltro, men han har overrasket meg før, så hvem vet!