Skilles på grunn av oppvasken?

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Greia er at ingen gidder å pule en latsekk som mener at han er fritatt for innendørsarbeid fordi han er født med penis. I alle fall hvis han heller ikke gidder å gjøre noe utendørs heller. Det hjelper ikke hvor god mannen er i senga, om han ikke gidder bidra slik at jeg får overskudd til å ha lyst.

Veien til kvinnens vagina går gjennom vaskebøtta, rett og slett. 

Anonymkode: 5018f...2c0

Hvis du uttrykker deg like lekkert hjemme, slipper du sikkert å pule i det hele tatt ....

Anonymkode: 30448...355

[ItchyBitchySpider]

1 minutt siden, a l'orange skrev:

Herregud, man kan ALLTID velge å være singel.

Man er ikke NØDT TIL å være i et forhold.

Det er jo nettopp ved å være desperat og lite kresen at man endrer opp med feil menn. De lukter at her er det en dame som ikke sier nei til noe.

Og det er noe ekstremt tragisk-ironisk ved denne relativistiske likestillingen.

På den ene siden nekter man å vaske badet og tørke kasseroller, fordi det skal menn kunne klare. Da er likestilling et høyverdig ideal.

På den annen side nekter man å bo alene, fordi man er jo så avhengig av å ha en mann for å kunne klare seg. Da er plutselig ikke likestilling så viktig likevel. 

Vi er ikke avhengig av en mann. Men alle vil ha kjærlighet, og mange av oss vil ha barn. Mange ønsker også sex. For å få sex eller barn må man nesten ha en mann. Det samme med kjærlighet. Du sier jo at du har type. Ergo har du ikke vært singel og alene hele livet. Du vet ikke hva du prater om. Overhode. Det blir det samme som om en rik person som spiser gåselever til middag skal belære de sultne i Afrika at de bare kan skjerpe seg og ikke være så avhengige av maten. 

Og det med likestilling har jo ingen logikk. Veldig mange menn trives best i forhold, mener du at de egentlig er kvinner siden de ønsker dette? Vi nekter ikke å vaske opp heller. Men vi gidder ikke å vaske 100 kasseroller av 100. 

[ItchyBitchySpider]

4 minutter siden, a l'orange skrev:

Herregud, man kan ALLTID velge å være singel.

Man er ikke NØDT TIL å være i et forhold.

Det er jo nettopp ved å være desperat og lite kresen at man endrer opp med feil menn. De lukter at her er det en dame som ikke sier nei til noe.

Og det er noe ekstremt tragisk-ironisk ved denne relativistiske likestillingen.

På den ene siden nekter man å vaske badet og tørke kasseroller, fordi det skal menn kunne klare. Da er likestilling et høyverdig ideal.

På den annen side nekter man å bo alene, fordi man er jo så avhengig av å ha en mann for å kunne klare seg. Da er plutselig ikke likestilling så viktig likevel. 

Og igjen er alt kvinnens feil. Kvinner er fæle. De er late, desperate og uselvstendige. Blir du ikke flau av å være kvinne når du er så fæl og ubrukelig ifølge deg selv? På tide å bytte kjønn?

[AnonymBruker]

1 time siden, a l'orange skrev:

Og det er akkurat HER jeg, og flere med meg, mener at endel mennesker selger seg for lett.

Enten bryr de seg ikke om å se hvilke kort den andre har å tilby.

Eller så ser de hvilke kort den andre har å tilby, men tenker at han har nok bedre kort enn dette på lur, hvis de bare maser litt og «jobber med saken» eller sier «det er ikke bra nok».

Eller de tenker på et eller annet vis at dette er det beste de kan håpe på.

Og så inngår de en deal som er suboptimal. Og så tærer dette på de, på sikt.

Det de burde ha gjort var å innse fakta, tenke at dette er altfor dårlig tilbud - særlig med tanke på at de ønsker seg tre barn og hus med stor tomt og livsvarig romantikk - takke for seg, og så gå vekk.

Med en eneste gang, før de rakk å utvikle følelser eller tilknytning til vedkommende.

Men endel mennesker, og kanskje særlig kvinner, har det iboende i seg, at de tror på mennesker, tror at det finnes en skatt inni alle mennesker, som de skal klare å dyrke frem.

Nei nei!

Mennesker ligner mer på østers. Det er heller sånn at det finnes perler i noen få av disse, og resten inneholder mudder og saltvann. 

Ikke gidd å gå all in for mudder og saltvann!

 

Tror det også er på dette området man snakker forbi hverandre. Fordi de aller fleste gidder ta oppvasken ti tusen ganger for en perle. Men ikke en eneste gang for saltvann og mudder. 

Jeg må innrømme at jeg veldig ofte blir fasinert av svarene du gir.  Jeg vet ikke om det skyldes måten du skriver på, men det virker alltid som om du er veldig sikker på at du er veldig sikker på at du sitter med fasiten. 

Like sikker er ikke jeg! Det eneste jeg vet med sikkerhet etter nesten 30 år som gift med samme mann, er at jeg ikke er sikker på noe som helst.

Livet er ikke statisk,  ei heller er menneskene som lever et liv.  

Jeg har erfart at den mannen jeg flyttet sammen med for 28 år siden ikke er den samme mannen jeg lever med i dag.

Og han har sikkert erfart det samme om meg.

I perioder har han måttet ta en større del av belastningen hjemme,  og av og til har det vært motsatt.  Og jeg har erfart at etter slike perioder har det av og til vært vanskelig å komme tilbake til en balansert fordeling igjen. 

Det handler altså ikke alltid om dårlige valg, men om livet, og hvordan det utvikler seg igjennom årene. 

Anonymkode: 18035...470

[AnonymBruker]

1 time siden, a l'orange skrev:

Og dette behøver du altså ikke en gang bruke tid på å fortelle.

Det er ingen som er interessert.

Det er bortkastet tid.

Du kan i stedet bare gå rett vekk fra de som ikke gjør det du vil at de skal, for at du skal gidde å tilbringe tid med de.

Men det at du sier det likevel, tyder på at du mener det «hjelper å prate om det».

Det er feil.

 

For å være mer konkret;

Det er få eller ingen damer som har skutt gullfuglen på første forsøk. Det er ikke sånn at man enten møter den perfekte mann, eller møter en mann og gjør han perfekt.

Det man gjør er å avvise. Hardt og brutalt. Om og om igjen til man treffer den perfekte. 

Du har alltid noen gode poenger, men de drukner lett i absolutt svart-hvitt tenkning. Det er selvsagt besnærende å tro at man kan forstå all samhandling og alle relasjoner med noen få universelle grep, men når kartet blir for enkelt i forhold til terrenget, blir det misvisende.

Anonymkode: 30448...355

[Trolltunge]

4 timer siden, a l'orange skrev:

Og det er akkurat HER jeg, og flere med meg, mener at endel mennesker selger seg for lett.

Enten bryr de seg ikke om å se hvilke kort den andre har å tilby.

Eller så ser de hvilke kort den andre har å tilby, men tenker at han har nok bedre kort enn dette på lur, hvis de bare maser litt og «jobber med saken» eller sier «det er ikke bra nok».

Eller de tenker på et eller annet vis at dette er det beste de kan håpe på.

Og så inngår de en deal som er suboptimal. Og så tærer dette på de, på sikt.

Det de burde ha gjort var å innse fakta, tenke at dette er altfor dårlig tilbud - særlig med tanke på at de ønsker seg tre barn og hus med stor tomt og livsvarig romantikk - takke for seg, og så gå vekk.

Med en eneste gang, før de rakk å utvikle følelser eller tilknytning til vedkommende.

Men endel mennesker, og kanskje særlig kvinner, har det iboende i seg, at de tror på mennesker, tror at det finnes en skatt inni alle mennesker, som de skal klare å dyrke frem.

Nei nei!

Mennesker ligner mer på østers. Det er heller sånn at det finnes perler i noen få av disse, og resten inneholder mudder og saltvann. 

Ikke gidd å gå all in for mudder og saltvann!

 

Tror det også er på dette området man snakker forbi hverandre. Fordi de aller fleste gidder ta oppvasken ti tusen ganger for en perle. Men ikke en eneste gang for saltvann og mudder. 

Du har nok sikkert rett i mye av dette, men jeg tror også at en del drar opp en del kort i starten, som de med tiden inndrar, eller ikke ser seg bryet med å ta frem når de har fått den andre på kroken. Blir mer bedagelige. Eller late rett og slett. Tror jobben med å få den andre er gjort, så nå kan de lene seg bakpå. 

Min mann var i starten veldig flink til å bidra. Ryddet, vasket og laget mat. I sjarmperioden var han virkelig på tilbudssiden. Så ble det gradvis verre. Han hadde satt et par unger på meg, og regnet vel med at han hadde sikret seg fra at jeg enkelt og greit forlot ham. Så var han syk en periode (og slikt kan jo skje), og jeg tok da naturligvis det meste. Han syntes nok det var behagelig, så det kunne jo gjerne fortsette for hans del, da han ble frisk. En stund fant jeg meg også i det, rett og slett fordi jeg var redd for ham, og for at han skulle bli syk igjen. Så mistet han faren og var svært nedfor. Forståelig for en periode, men da begynte absolutt ALT å falle på meg, og han begynte aldri å bidra igjen, selv da han ellers hadde reist seg fra sorgen igjen. 

Jeg tror at i vårt tilfelle ble han bare gradvis mer lat og bedagelig, fordi han tok meg litt for gitt, og trodde at jeg ikke enkelt og greit ville forlate ham. Han sluttet med å gjøre innsats for forholdet, og for meg. 

Jeg forlot ham heller ikke enkelt og greit, men jeg gjorde det til slutt. Da jeg ikke lenger så vitsen med et "partnerskap" der bare jeg skulle vedlikeholde det, og mine følelser og min respekt rant ut. På slutten hadde jeg ingen gode følelser igjen. For lenge hadde han gitt for lite, og jeg hadde ikke mer å gi. 

Opp gjennom disse årene har jeg også vært gjennom tunge ting, og har selv slitt med helsen. Det ble ikke tatt hensyn til, mens jeg skulle ta hensyn og forstå, forstå og ta hensyn. Til jeg gikk helt tom. 

Han fortjente å bli forlatt! Heldigvis forsto han det selv, og nå har jeg fått tilbake den mannen jeg opprinnelig "solgte meg til". For det hadde ikke blitt oss dersom han hadde vist seg slik fra starten av! 

Jeg tror han virkelig trengte det sjokket, for å våkne opp igjen. Han trodde nok ikke at jeg virkelig kom til å forlate ham, til jeg gjorde det. Trodde ikke at jeg kom til å "klippe tråden" og gå videre, til jeg gjorde det. Han ventet nok ennå på at jeg skulle angre meg og komme tilbake, til han fikk høre at jeg hadde begynt med å date andre, og hadde det helt greit uten ham. Først da våknet han, og forsto at han hadde feilberegnet veldig, og at det var nå eller aldri, om han skulle ha en sjanse til å vinne familien sin tilbake. 

Nå vet han at jeg faktisk er beredt til å gå, og jeg håper han har lært at det å bli for bedagelig og lat ikke fungerer. 

Jeg tror du har rett i at mange selger seg for billig i utgangspunktet, eller at de tror de skal klare å slipe en gråstein til en diamant. Jeg tror også at mange kvinner skjemmer bort sine menn i starten, for så å tro at de vil trå mer til når det blir behov for det, på grunn av barn eller at kvinnen etterhvert blir sliten av å stå alene med det hun som nyforelsket gjorde med glede. (For så å finne at det ikke var de kortene han kjøpte.)

Jeg tror imidlertid ikke vår historie er helt unik heller, det at den ene part gradvis blir bedagelig, lat og tar partner for mye som en selvfølge, selv om utgangspunktet, det som ble solgt inn, var bra. Det er bare det at begynner man å ta partner som en selvfølge, så dør forholdet før eller siden. Noen velger likevel å forbli sammen, men da er man ikke lenger et par likevel, man er bare to individer som lever sammen, uten å ha glede av hverandre. 

For min del er jeg da heller alene, og nå vet han det. 

Endret 6. mai 2019 av Trolltunge

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og jeg har erfart at etter slike perioder har det av og til vært vanskelig å komme tilbake til en balansert fordeling igjen. 

 

Anonymkode: 18035...470

 

2 minutter siden, Trolltunge skrev:

 

Min mann var i starten veldig flink til å bidra. Ryddet, vasket og laget mat. I sjarmperioden var han virkelig på tilbudssiden. Så ble det gradvis verre. Han hadde satt et par unger på meg, og regnet vel med at han hadde sikret seg fra at jeg enkelt og greit forlot ham. Så var han syk en periode (og slikt kan jo skje), og jeg tok da naturligvis det meste. Han syntes nok det var behagelig, så det kunne jo gjerne fortsette for hans del, da han ble frisk. En stund fant jeg meg også i det, rett og slett fordi jeg var redd for ham, og for at han skulle bli syk igjen. Så mistet han faren og var svært nedfor. Forståelig for en periode, men da begynte absolutt ALT å falle på meg, og han begynte aldri å bidra igjen, selv da han elles hadde reist seg fra sorgen igjen. 

 

I innlegget ditt her beskriver du nøyaktig det samme som jeg snakket om at jeg har erfart.

Hos oss gikk det ikke så langt som du beskriver, men det måtte en oppvåkning til hos oss også.

 

Anonymkode: 18035...470

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du uttrykker deg like lekkert hjemme, slipper du sikkert å pule i det hele tatt ....

Anonymkode: 30448...355

Du, det har jeg ikke gjort på mange år. Jeg gadd nemlig ikke slite meg ut over en latsekks sure boksere lengre. Det finnes ikke god nok sex til å tenne gnisten når man vasser til anklene i dritt etterlatt av en hjemmeværende mann som ikke gidder løfte en finger i kåken når man sjøl jobber 100%. 

Anonymkode: 5018f...2c0

[a l'orange]

⭐

Endret 12. oktober 2020 av a l'orange

[ItchyBitchySpider]

2 minutter siden, a l'orange skrev:

Er det noen som «ikkje veit ka dei snakkar om» så er det vel like gjerne deg. 

Blir litt matt av å høre gjenfortellinger fra folk her inne om hvordan jeg lever og hva slags liv jeg har, om hvorfor jeg gjør som jeg gjør og hva jeg føler og mener og ditt og datt. Det er vel omtrent en eller to personer her inne som er i nærheten av å forstå hva jeg sier, når jeg snakker. De vet nok også hvem de er.

Men for å si det viktigste; Jeg er lykkelig. Jeg kunne ikke hatt det bedre. Men jeg har også forsaket en temmelig stor del av de tingene som mange kvinner takker ja til, for å komme hit jeg er i dag. 

Mye av grunnen er at jeg sier nei veldig ofte.

Selv de gangene det ikke finnes noe alternativ å si ja til.

 

Jeg føler nok jeg sitter på fasiten nå, ja. Men det er mange ganger jeg skulle ønske jeg gjorde det for 28 år siden. Om man kan si det på den måten...

For ja, alle endrer seg. Også jeg endrer meg. Jeg er både den unge jenta, den unge damen og den voksne damen. Har ikke helt rukket å bli virkelig gammel enda. 

Og det er vel også derfor jeg blander meg inn. Som den damen jeg skulle ønske at hadde blandet seg inn da jeg selv var yngre. 

Det sagt, så er jeg fremdeles veldig interessert i og glad for å høre fra andre som har levd noen år, som har klart å leve sammen med noen, og som har ting å fortelle, erfaringer, refleksjoner. 

Selv kunne jeg godt ha lært meg å si ja til endel ting litt før jeg gjorde det. Det er greit nok at man blir kvitt de verste ved å alltid si nei. Men man utvikler ikke nødvendigvis seg selv, hvis man aldri takker ja.

Favoritten min må være Clay Wheeler i ‘Did you hear about the Morgans?’, etter å ha hørt på det unge parets drama og baluba, krangel og skrål;

"You should expect everything from each other! Marriage doesn't make any sense! You gotta stop thinking about it, and just get over all the bulls___ and make it work. Look I figured if she said something, I was gonna... Oh, God. Come on, honey, let's just go."

Og med det, sier jeg takk for meg i denne tråden og god natt  

Men hvis kun et par stykker på et forum forstår hva du sier, så ligger nok problemet hos deg? Det blir det samme som å kjøre i feil retning på motorveien og tro at alle andre er idioter. Du sitter ikke på fasiten når de fleste ikke forstår hva du mener.  

[a l'orange]

⭐

Endret 12. oktober 2020 av a l'orange

[ItchyBitchySpider]

1 minutt siden, a l'orange skrev:

Mente av de som dilter etter meg fra tråd til tråd og leser alt jeg skriver og prøver å tolke det og spør og graver.

Har stort sett ikke noe problem med å gjøre meg forstått blant folk, sånn utenom KG.

Så da fikk du svar på det også, som handlet om meg. Kanskje vi nå skal returnere til tema?

Så vi får ikke lov å være i samme tråd som deg? 

[AnonymBruker]

Anonymkode: bdf4d...e3b

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du, det har jeg ikke gjort på mange år. Jeg gadd nemlig ikke slite meg ut over en latsekks sure boksere lengre. Det finnes ikke god nok sex til å tenne gnisten når man vasser til anklene i dritt etterlatt av en hjemmeværende mann som ikke gidder løfte en finger i kåken når man sjøl jobber 100%. 

Anonymkode: 5018f...2c0

Jeg er egentlig helt enig med deg - fullstendig håpløs situasjon som jeg aldri ville ha funnet meg i verken som mann eller kvinne.

Anonymkode: 30448...355

[a l'orange]

⭐

Endret 12. oktober 2020 av a l'orange

[ItchyBitchySpider]

1 minutt siden, a l'orange skrev:

Et kompass forholder seg ikke til terrenget. Der har du svaret  

Mørkt og mystisk som vanlig 😂

[AnonymBruker]

6 minutter siden, a l'orange skrev:

Et kompass forholder seg ikke til terrenget. Der har du svaret  

Det var ikke kompasset jeg hadde innvendinger mot, men kartet ..... og uten kart, er kompasset som kjent verdiløst som navigasjonsinstrument.

Anonymkode: 30448...355

[a l'orange]

⭐

Endret 12. oktober 2020 av a l'orange

[ItchyBitchySpider]

2 minutter siden, a l'orange skrev:

Nope. Men jeg gidder ikke krangle.

Hvorfor skriver du flere innlegg for å provosere, eller så uklare at folk må spørre hva de betyr, for så å si at du ikke gidder å forklare? Hvorfor må folk skrive ting for å provosere egentlig?

[AnonymBruker]

3 minutter siden, ItchyBitchySpider skrev:

Hvorfor skriver du flere innlegg for å provosere, eller så uklare at folk må spørre hva de betyr, for så å si at du ikke gidder å forklare? 

Det er bare sånn appelsinen gjør. Slenger ut lange passasjer som ingen får kommentere. Litt som Skraphaugen. 

Anonymkode: e8561...8ba