Orker ikke tanken på nr 2 :(

[AnonymBruker]

Jeg har alltid tenkt at jeg skulle ha to barn. Da jeg møtte mannen min, og vi snakket om barn og fremtiden, ville han også ha to. 

Men nå sitter vi her, med ett barn, og blir helt dårlig av tanken på å få nr 2... 

Jeg er 37 år gammel, så vi har ikke god tid til å vente på at lysten skal melde seg. 

Det var forferdelig tøft å få førstemann. Han var en krevende baby (også ifølge helsesøster, og en venninne som er firemannsmor sa rett ut at hun aldri hadde klart å være mammaen hans...). Store ammeproblemer, brystvegring, klistremerke deluxe, ville kun sove på dagtid om han ble trillet, gulpet og gulpet og gulpet og gulpet, måtte bæres hele tiden og nektet alt av sjal og seler, sov forferdelig dårlig om natten - og på toppen fikk jeg fødselsdepresjon og gikk helt i kjelleren. 

De første 6 mnd var et helvete. Det ble gradvis bedre, og nå når han har bikket ett år, er ting endelig sånn nogenlunde ok. Det er fremdeles så som så med nattesøvnen, og vi må fremdeles trille for dagsøvn, men ellers går ting bedre. 

Men det var så dritt i starten at nå orker vi ikke tanken på å begynne på nytt.. 

Vi ser også at vi begge takler stress og bråk dårlig. Jeg blir forferdelig stresset av mer eller mindre alt, takler søvnmangelen dårlig, og sliter med å ikke være irritabel og sur. Jeg føler jeg såvidt har hodet over vannet. Jeg ser ikke hvordan jeg skal takle å ha et barn til sånn som ting er. Når jeg knapt føler jeg takler ha ETT barn, hvordan i alle dager skal jeg liksom klare TO? 

Og det er med et friskt barn. Hva om vi får et barn med spesielle behov? Jeg er såpass gammel at faren for det er større enn normalt. 

Samtidig har jeg så forferdelig vondt av tanken på at gutten min skal bli enebarn... Jeg ville aldri vært enebarn selv. En ting er i barndommen, men hva når han blir voksen? Han har ingen søskenbarn i nærheten, de han har bor alle langt vekke og er mye eldre enn ham. Så han har ikke søskenbarn å være nær med heller. Om vi faller fra, blir han aleine. 

Jeg synes dette er så vanskelig og leit. Skal vi få et barn til, som vi egentlig ikke orker tanken på, og risikere en hverdag som består av stress, og at vi ikke klarer være gode foreldre til to, kun for at gutten vår skal få søsken? 

Hva er verst, å være enebarn og risikere å bli familieløs når foreldrene dør, eller å vokse opp med foreldre som er kronisk stressede og irritable og sliter med å ha nok energi og tid til å følge opp som man ønsker? 

Er det noen andre som ikke har orket tanken på barn nr 2? Hva har dere gjort? Fått en til, eller latt barnet bli enebarn? 

Anonymkode: 2f11c...780

[Måbarefåsiat...]

Vi hadde hatt lyst på et barn til. Men sånn ble det ikke. Han er enebarn, og så blir det vår jobb å jobbe på et nettverk av søskenbarn og venner, slik at han har noen å spille på som søskenerstatning. 

Ts, har dere ikke lyst eller ork til flere barn, så la være. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Måbarefåsiat... skrev:

Vi hadde hatt lyst på et barn til. Men sånn ble det ikke. Han er enebarn, og så blir det vår jobb å jobbe på et nettverk av søskenbarn og venner, slik at han har noen å spille på som søskenerstatning. 

Ts, har dere ikke lyst eller ork til flere barn, så la være. 

Jeg har strengt tatt lyst på et barn til, jeg vet bare ikke om jeg har ork til det. Det er det som gjør det ekstra vanskelig. Jeg vet ikke om jeg takler det, rett og slett. Om jeg klarer være en god mor til to stykker, når jeg knapt nok føler jeg klarer være god nok for den ene jeg har. 

Anonymkode: 2f11c...780

[tass]

Hei. Jeg vill bare si at jeg deler tanker med ett ork med to 2. Jeg har selv en datter på 6 år er 28 år gammel selv å for nesten 2 år siden brøt jeg med barnefar. Jeg har sakt til meg selv at jeg ikke ønsker fler barn av den enkle grunn at jeg har det ikke i meg å oppdra en unge til. 

Så ikke få om dere ikke har lyst på.. 

Lykke til 😊

[AnonymBruker]

Det er helt supert å være enebarn! Kos dere med barnet dere har, og vær en harmonisk familie på 3 🙂

Anonymkode: ad050...b50

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske jeg var enebarn! Dropp toeren. 

Anonymkode: 26ba4...071

[l86]

Det er ingen selvfølge at han vil ha glede av et søsken heller, det er mange voksne som ikke har et godt forhold til søskenet sitt. Det er viktigere med foreldre som fungerer og har overskudd, enn et søsken. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker også mye på ting som "Hva om han dør?" Da sitter jeg der og er barnløs, uten barn i det hele tatt... 

Så tenker jeg mye på det at 25% av menn nå ikke får barn.. Hva om han blir blant dem, og ender opp som ufrivillig singel og barnløs? Når vi dør, er han da helt alene. 

Så tenker jeg på hvor nitrist mye av barndommen min hadde vært uten søsteren min, og hvor glad jeg er for at jeg hadde henne da jeg vokste opp. 

Skal jeg nekte sønnen min et søsken bare fordi jeg blir stresset og sliten? 

"Alle andre" klarer jo ha mer enn ett barn, er jeg virkelig så mye dårligere enn andre, jeg da? 

Og så er det drømmen som alltid har vært to... To små som leker sammen, to stykker i baksetet i bilen på tur, en i hver armkrok i sofaen.. 

Jeg får så vondt av tanken på å bare ha én, samtidig som jeg føler meg helt dårlig av tanken på å stå med TO hylende unger som løper i hver sin retning.. 

Anonymkode: 2f11c...780

[Gjest Doggo]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid tenkt at jeg skulle ha to barn. Da jeg møtte mannen min, og vi snakket om barn og fremtiden, ville han også ha to. 

Men nå sitter vi her, med ett barn, og blir helt dårlig av tanken på å få nr 2... 

Jeg er 37 år gammel, så vi har ikke god tid til å vente på at lysten skal melde seg. 

Det var forferdelig tøft å få førstemann. Han var en krevende baby (også ifølge helsesøster, og en venninne som er firemannsmor sa rett ut at hun aldri hadde klart å være mammaen hans...). Store ammeproblemer, brystvegring, klistremerke deluxe, ville kun sove på dagtid om han ble trillet, gulpet og gulpet og gulpet og gulpet, måtte bæres hele tiden og nektet alt av sjal og seler, sov forferdelig dårlig om natten - og på toppen fikk jeg fødselsdepresjon og gikk helt i kjelleren. 

De første 6 mnd var et helvete. Det ble gradvis bedre, og nå når han har bikket ett år, er ting endelig sånn nogenlunde ok. Det er fremdeles så som så med nattesøvnen, og vi må fremdeles trille for dagsøvn, men ellers går ting bedre. 

Men det var så dritt i starten at nå orker vi ikke tanken på å begynne på nytt.. 

Vi ser også at vi begge takler stress og bråk dårlig. Jeg blir forferdelig stresset av mer eller mindre alt, takler søvnmangelen dårlig, og sliter med å ikke være irritabel og sur. Jeg føler jeg såvidt har hodet over vannet. Jeg ser ikke hvordan jeg skal takle å ha et barn til sånn som ting er. Når jeg knapt føler jeg takler ha ETT barn, hvordan i alle dager skal jeg liksom klare TO? 

Og det er med et friskt barn. Hva om vi får et barn med spesielle behov? Jeg er såpass gammel at faren for det er større enn normalt. 

Samtidig har jeg så forferdelig vondt av tanken på at gutten min skal bli enebarn... Jeg ville aldri vært enebarn selv. En ting er i barndommen, men hva når han blir voksen? Han har ingen søskenbarn i nærheten, de han har bor alle langt vekke og er mye eldre enn ham. Så han har ikke søskenbarn å være nær med heller. Om vi faller fra, blir han aleine. 

Jeg synes dette er så vanskelig og leit. Skal vi få et barn til, som vi egentlig ikke orker tanken på, og risikere en hverdag som består av stress, og at vi ikke klarer være gode foreldre til to, kun for at gutten vår skal få søsken? 

Hva er verst, å være enebarn og risikere å bli familieløs når foreldrene dør, eller å vokse opp med foreldre som er kronisk stressede og irritable og sliter med å ha nok energi og tid til å følge opp som man ønsker? 

Er det noen andre som ikke har orket tanken på barn nr 2? Hva har dere gjort? Fått en til, eller latt barnet bli enebarn? 

Anonymkode: 2f11c...780

Det er ikke alltid livet blir so man hadde tenkt. Har en venninne som ønsket et barn til. Men svangerskapet ble høyrisiko og hun fikk beskjed at det ville mest sannsynlig det neste bli også. Svangerskapet gikk hardt ut over mors fysiske helse, så etter mange runder kom hun frem til at det ikke var mulig for dem å få flere barn. Det ble på en måte en sorg å gå gjennom at ikke idealet o søsken kunne gjennomføres. Samtidig har foreldre en helt annen mulighet til å følge opp et enebarn. Og mye forskning viser at enebarn gjør det bedre på skole, sosialt og i arbeidslivet nettopp pga oppfølging. Det er en mye at enebarn blir bortskjemt eller ikke klarer å lære å være sosial. 

Det er jo ingen garanti at søsken går godt overens. Foreldre kan håpe på det og tilrettelegge, men barn er som voksne, veldig forskjellige og da kan det bli vanskelig å komme overens. Til slutt må jeg nevne at barnet til min venninne elsker å være enebarn fordi han får så mye tid med mor og far og sier dette faktisk selv til foreldrene sine.

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, det har gått helt fint med meg! I barndommen hadde jeg nabobarn og søskenbarn jeg lekte masse med. Fikk en tøff periode som ung voksen med sykdom i familien, da tenkte jeg for første gang at jeg skulle ønske jeg hadde søsken jeg kunne delt byrden med.

Så møtte jeg min samboer, som har tre søsken, og har virkelig fått se på nært hold at blodsbånd ikke nødvendigvis betyr at de er venner. Den søskenflokken der er preget av dårlig kommunikasjon, konkurranse og sjalusi, og sånn har det vært hele oppveksten deres. Vi treffer dem bare når det er bursdager etc. Samboer har faktisk sagt at han misunner meg litt som har en ukomplisert familie, og at jeg har vært heldig som ikke har måttet kjempe for oppmerksomhet og annerkjennelse. Nå er foreldrene deres gamle, og den dagen de dør kommer det til å bli en ny kamp om arv, det er bare å "glede seg". 

Jeg tenker uansett at hvis dere vil ha et barn til, så må det være fordi dere ønsker det og orker det, ikke fordi dere "må". 

Anonymkode: 1faca...efb

[AnonymBruker]

Jeg klarte heller ikke å bestemme meg for nummer to eller ikke så vi bare drøyer det. Da jeg ble 42 følte jeg meg klar. Ble gravid på første forsøk og har aldri angret.

Bare slapp av og vent til det føles rett.

Anonymkode: fe9db...053

[Gjest LaptopPute]

Gi han et innholdsrikt liv med et nettverk og la han få berikelse av dyr. Dyr som dere selvfølgelig har hovedansvaret for. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg klarte heller ikke å bestemme meg for nummer to eller ikke så vi bare drøyer det. Da jeg ble 42 følte jeg meg klar. Ble gravid på første forsøk og har aldri angret.

Bare slapp av og vent til det føles rett.

Anonymkode: fe9db...053

Det er langt ifra en selvfølge at man klarer bli gravid når man er 42. Om man venter til det føles rett, risikerer man å ikke lenger klare å få det barnet. 

Jeg skulle så gjerne vært minst fem år yngre.. så hadde jeg hatt mer tid på meg til å vente. 

Anonymkode: 2f11c...780

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har strengt tatt lyst på et barn til, jeg vet bare ikke om jeg har ork til det. Det er det som gjør det ekstra vanskelig. Jeg vet ikke om jeg takler det, rett og slett. Om jeg klarer være en god mor til to stykker, når jeg knapt nok føler jeg klarer være god nok for den ene jeg har. 

Anonymkode: 2f11c...780

Sånn at det er sagt...Jeg hadde baby som din...når nr to kom 20 mnd etterpå var det noe helt annet. Babyen var rolig og fornøyd å sov godt, eldstemann vokste som storebror og jeg var mye tryggere i morsrollen med nr to. Og nå har de enormt mye glede av hverandre selv om minsten bare er ett år. Storebror går og klemmer og koser hele dagen på han å er fryktelig kry.

Så det kan bli helt Annerledes med nr to.

Anonymkode: 39d85...f92

[AnonymBruker]

Har tenkt mange av de samme tankene som deg. Vi gikk for nr 2 og tenkte at denne babytiden/småbarnstiden får vi bare komme oss gjennom.

Dette med å gi han ett søsken er en gave for resten av livet. I tillegg så vet vi at de har hverandre dersom de mister oss. Familie er viktig. 

Flere sa også noe fornuftig til meg; «ingen angrer på de barna de får, men mange angrer på de som de ikke fikk før det var forsent».

 

Anonymkode: 11ef3...282

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Sånn at det er sagt...Jeg hadde baby som din...når nr to kom 20 mnd etterpå var det noe helt annet. Babyen var rolig og fornøyd å sov godt, eldstemann vokste som storebror og jeg var mye tryggere i morsrollen med nr to. Og nå har de enormt mye glede av hverandre selv om minsten bare er ett år. Storebror går og klemmer og koser hele dagen på han å er fryktelig kry.

Så det kan bli helt Annerledes med nr to.

Anonymkode: 39d85...f92

Ja, det kan bli sånn også. Men så kan det også bli stikk motsatt, at nr 2 er enda mer krevende. Og det vet vi ikke på forhånd. Hadde vi hatt garanti for at nr 2 ble en rolig sovebaby, så hadde vi nok fått en til. Men når vi vet hvor jævlig nr 1 var, og vet at nr 2 kan bli enda verre, så er det litt vanskeligere å "gamble" på fremtiden 😕 Og ikke minst få mannen til å være med på det.

Anonymkode: 2f11c...780

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Har tenkt mange av de samme tankene som deg. Vi gikk for nr 2 og tenkte at denne babytiden/småbarnstiden får vi bare komme oss gjennom.

Dette med å gi han ett søsken er en gave for resten av livet. I tillegg så vet vi at de har hverandre dersom de mister oss. Familie er viktig. 

Flere sa også noe fornuftig til meg; «ingen angrer på de barna de får, men mange angrer på de som de ikke fikk før det var forsent».

 

Anonymkode: 11ef3...282

Nja, det er nok fullt mulig å angre på de barna man får også, bare at det er det ikke så mange som tør å si høyt. 

Jeg har også prøvd å tenke at det er ikke evig man er småbarnsmor - men samtidig husker jeg at det føltes sånn da det sto på som verst med førstemann. Når jeg satt det med fødselsdeprejsonen min, og alt var kølsvart, og dagene ikke gikk i det hele tatt, og jeg gruet meg til hver natt, og til hver nye dag, og alle sa at "bare vent til han blir et år gammel"; og det føltes som det var 100 år til minst.. Når jeg ser tilbake på den tiden, er det jo ikke så lenge, men når man sto i det, føltes det uoverkommelig.

 

Anonymkode: 2f11c...780

[AnonymBruker]

Småbarnsårene (0-2) er utrolig slitsomme. Vi kjente veldig på det at vi alltid hadde sagt vi skulle ha to, men selv etter nesten 3 år var vi liksom ikke helt klare for å få nr 2. Da begynte ting endelig å føles litt lettere. Vi hadde et barn som klarte mer selv, og som ikke var klistremerke hele tiden, lenger.

De første årene med første var slitsomme. Veldig slitsomme. Ikke hjalp det at jeg er totalt ubrukelig når jeg er gravid heller. Orker ingenting.

Vi endte opp med at vi aldri kom til å bli klare. Så det handlet om å ta et valg. Skal vi ha 2, så må vi bare får nr 2. Og det før vi synes ettbarnslivet er så komfortabelt at vi ikke orker en runde til med småbarn.

Vi hadde "flaks". Nr 2 var både roligere og enklere å ha med å gjøre de første årene. Overgangen mellom ett og to var liksom ikke så stor, og alt gikk veldig greit. Grunnen til at jeg skriver "flaks", er at jeg tror mye ligger i at vi som foreldre var tryggere. Vi KUNNE bæring og byssing og tolke signaler og amming og bleieskift og alt det der. Det gikk på ren rutine, det aller meste.
I tillegg hadde vi jo småbarnsrutiner. Leggetider og morgen og dagsoving og alt ble bare tilpasset det vi allerede hadde. Lille ble også raskt bæresjal-barn. For det startet vi med allerede på sykehuset. (Barnet har liksom "alltid" hatt det sånn, og kjenner ikke noe liv uten det der bæring i sjal er en naturlig del av hverdagen.) Jeg trengte jo hendene fri til det barnet jeg allerede hadde.

Etter nr 2 tenkte jeg ofte at det hadde ikke vært noe problem med nr 3 eller flere heller. For alt var så enkelt når vi hadde erfaring og rutiner på baby fra start.
Men vi var enige om at 2 var det vi skulle ha, og jeg orket ikke en graviditet til heller, så ble stopp etter 2.

 

Jeg tenker altså at dere bare må bestemme dere. De er EGENTLIG bare små (og altoppslukende) i en veldig kort periode. Selv om den kan føles uendelig lang. Og vil dere egentlig ha 2, så klarer dere dette. Selv om det første året med 2 også blir "langt" og slitsomt, og dere sikkert kunne hatt enda bedre tid til eldste dersom dere ikke får flere.

Både dere og barnet er mer tilpassingsdyktige enn dere tror. Og dere blir like glade i nr 2 som i nr 1.

Men lysten på nr 2, og det å bli ordentlig "klar", det er det ingen garanti for at kommer av seg selv.

 

Anonymkode: a20b5...f57

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn og trivdes godt med det i oppveksten. Tenkte aldri noe over det.

Men - nå som foreldrene mine begynner å bli gamle, kunne jeg inderlig ønske jeg hadde søsken jeg kunne dele med. Jeg blir sittende helt alene med dem, og tiltakende vanskelige avgjørelser om omsorg og pleie er jeg alene om. Pappa har parkinson og da mamma fikk kreft for noen år siden merket jeg veldig godt at jeg ikke hadde noen å fordele «byrdene» på. Jeg har begynt å tenke på at de snart kommer til å dø, og så blir jeg alene om det også. Jeg ser med misunnelse på min kones søskenflokk, ikke bare pga deling av pleie og byrder, men også fordi de har vokst opp sammen og derfor har en delt historie. «Husker du at pappa alltid gjorde sånn» osv.

Anonymkode: 33746...307

[Clefable]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er helt supert å være enebarn! Kos dere med barnet dere har, og vær en harmonisk familie på 3 🙂

Anonymkode: ad050...b50

Enig! Jeg er veldig glad jeg forble enebarn, når jeg ser hvordan søskenforholdene rundt meg (og i oppveksten) ser ut.

Jeg og mannen ønsker oss bare ett barn selv, med god samvittighet. Dette blant annet av samme grunner som noe av det du nevner TS, som det med å ha tid og overskudd til flere. Det kan jo hende vi får et brennende ønske om flere etterhvert da.