Jeg er for sensitiv til å kunne jobbe med barn, og få barn selv?

[AnonymBruker]

Først av alt lurer jeg på; dere som er foreldre, hvordan takler dere at barna blir større? Syns dere det er trist at visse perioder går over, f.eks at barnet blir mindre og mindre avhengig av deg når det begynner på skole? Når spedbarnsperioden går over, eller når barnet flytter ut?

Jeg har ikke egne barn, og ei heller nieser eller nevøer. Men jeg har jobbet som assistent på skole i noen år, og jeg har bitt meg i merke at jeg føler en tristhet når jeg ser at barna blir større og mer selvstendige. F.eks de første jeg jobbet med som da gikk i 2.klasse, begynner snart i 6.klasse. Jeg ser at de er større, og har helt andre interesser nå enn før. Rolleleken er ferdig, ingen hopper i vannpyttene lenger eller bruker bøtter og spader. Jeg er heller ikke "helten" deres lenger, som jeg var tidligere.

Da jeg etter to skoleår mistet denne gjengen, og måtte få andre oppgaver, så strigråt jeg. Jeg grudde meg til neste skoleår fordi jeg ikke skulle være med dem. Jeg trodde ikke det var mulig å knytte sånne bånd til "ukjente" barn. Og den dag i dag savner jeg den gjengen veldig, selv om de fremdeles hilser på i skolegården.

Når jeg er såpass følsom overfor andres barn, så lurer jeg på hvordan jeg hadde taklet det med egne barn? Å se dem bli selvstendige, blir mindre avhengige av meg, og etterhvert miste barne-sjarmen.. Jeg er litt sånn skeptisk til om jeg er sterk nok til å være forelder.

Anonymkode: 36554...c63

[AnonymBruker]

Gråter når barnehagebarna «mine» begynner på skolen😅

Med mine barn føler jeg en slags tristhet når de vokser, men den følelsen blir fort erstattet av en voldsom stolthetsfølelse.

Eldste barnet mitt skal konfirmeres og keg er så stolt av ham at jeg nesten sprekker, samtidig som jeg gråter en skvett mens jeg ser i bilder av ham som liten😅

Anonymkode: 2e556...64a

[AnonymBruker]

Hm, nei jeg synes det er gøy å se eldste bli større, utvikle seg og forandre seg. Jeg kan savne tiden da han var liten og tenke at han har vokst så fort, men jeg blir ikke lei meg heller. Litt vemodig kanskje. Jeg tror at som forelder så er oppveksten til barna en linje man følger, og hver alder har sin sjarm og sine utfordringer. Og hver alder har noe det er deilig å bli ferdig med også. Barna du jobber med, har du jo ikke hele tiden på godt og vondt. 

Anonymkode: 6beae...764

[AnonymBruker]

Ja, jeg griner også for ingenting, inkludert det du skriver om (jobber på skole). Har vært overfølsom hele livet. 

Det hindrer meg så klart ikke i å få barn, og har ett barn til nå. 

Anonymkode: 6dce0...5dd