"Oppmerksomhetssyke"/ytrestyrte barn

[AnonymBruker]

Hei, jeg lurer på hva dere som har barn i 10-12 årsalderen (store barneskolebarn) eller har hatt det tenker om denne situasjonen?

Jeg har ei jente i 5. klasse. Snill og grei, kjærlig og hyggelig, en stor positiv ressurs i klassemiljøet, skoleflink, mange venner og alt sammen. En flott jente på mange måter. Hun har to eldre søsken og en tvillingbror. Far og jeg er skilt, men bor rett i nærheten av hverandre og samarbeider veldig bra (vi har hatt mange samtaler om dette, og han er like usikker som jeg)

Men hun er så enormt oppmerksomhetskrevende. Det er vanskelig å forklare, men det er liksom ingenting, verken positivt eller negativt, som ikke følges av en oppførsel som nærmest skriker "Se på meg og hør på meg, klapp for meg eller synes synd på meg!". Hun har en hobby som hun er veldig glad i og etter eget utsagn ønsker å satse på. Men å øve, det gidder hun knapt, med mindre pappaen eller jeg står og ser på henne hele tiden, hjelper henne hele tiden med ting hun egentlig kan osv. Det samme med lekser, husarbeid osv. Alt skal skje med publikum. Hun har veldig få plikter, og det kunne gått unna på fem minutter her og der, men det skjer aldri noe før vi maser og deretter omtrent står og applauderer henne ferdig (i mellomtiden bruker hun en halvtime, okker seg og stønner). Om det er plikter eller interesser har det hun gjør liten verdi i seg selv, virker det som, det viktigste er at omgivelsene legger merke til det og kvitterer med beundring eller sympati. Er hun syk, bruker hun det for å få mest mulig oppmerksomhet. Hun overdriver alle symptomer, vi har vært flere ganger på legevakt og helsetjeneste med ting som viser seg å være grunnløse. Hun ønsker liksom å få stor ståhei for alt, krykker for et kne som egentlig er i orden, hørselstester og synstester som ikke avdekket noe unormalt i det hele tatt. Noe så enkelt som å snyte seg i allergisesongen (det var veldig viktig for henne at hun ble diagnostisert med allergi, slik som storebror) blir gjort til et fem minutters ritual midt i stua med masse dramatiske fakter. Se på meg, se på meg! Nå er det naturlig at barn er ganske egosentrisk anlagt, og de fleste barn liker oppmerksomhet. Men hun tar det virkelig til et parodisk nivå, og det verste er at hun sjelden gjør noe for sin egen del eller for å få noe gjort. Det handler bare om at hun skal få reaksjoner på det.

Jeg (og far) er veldig i stuss om hva dette dreier seg om, og hvordan vi skal møte det. Er det at hun føler seg oversett? At vi ikke har sett eller forstått henne nok? Selvtillit har hun, men skorter det på selvfølelsen? Er det bare en krevende del av hennes personlighet, som vi må sette grenser for? Er hun bortskjemt? Jeg er livredd for å underkjenne hennes følelser, at hun bli voksen, skuffet og bitter fordi mamma og pappa aldri forsto henne. Samtidig er det både slitsomt og irriterende med det evige oppmerksomhetsjaget over enhver filleting, og jeg er ikke sikker på om det bare er slik her hjemme. 

Ikke minst er jeg bekymret for hvordan dette vil utvikle seg videre. Når hun er så opptatt av andres reaksjoner, og finner liten egenverdi i ting hun gjør, hvordan blir det da i tenårene? Noen som har tanker om dette? 

Anonymkode: 0c9e9...582

[AnonymBruker]

Dette er ikke normalt, og jeg tror egentlig ikke kg kan hjelpe deg mer enn at du burde forsøke få hjelp til henne. 

Anonymkode: b7357...2af

[AnonymBruker]

Har hun (gode) venner på skolen? Ser dere henne nok? Om dere er sikre på alt dette ville jeg rett og slett vært ærlig med henne. Forklar henne hva hun gjør og spør hvorfor hun trenger litt ekstra oppmerksomhet. Ikke angrip henne, men spør rolig og behersket. Mye kan komme frem ved samtale.

Anonymkode: bf4ca...c99

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er ikke normalt, og jeg tror egentlig ikke kg kan hjelpe deg mer enn at du burde forsøke få hjelp til henne. 

Anonymkode: b7357...2af

Takk, og jeg skjønner hva du mener   Kommer til å lese eventuelle bombastiske svar med forbeholdne briller, altså.

Men faktisk er ditt svar til hjelp i seg selv, fordi du også mener at dette ikke er normalt. Bare der har vi noe jeg kan ta med meg inn i vurderingen. Normalområdet er jo fryktelig stort, og mye er normalt. Vi har som sagt stusset på det lenge, men hun er så velfungerende og grei på så mange måter. Likevel synes vi det skurrer. At andre også er enige i det, er noe vi kan ta med oss inn i vurderingen.

VI er absolutt ikke fremmed for å søke hjelp. Jenta gikk en kort periode til helsesøster pga noen tøffe tak i familien (en kjær besteforelder som var mye til stede i barnas liv døde brått og uventet). Det var både vellykket og helt mislykket. Vellykket fordi hun trengte å prate med noen om sjokket, mislykket fordi det eskalerte til nettopp det jeg beskrev i HI der hun gikk til helsesøster sent og tidlig og pratet om alt mulig, og helsesøster ble tvinnet rundt lillefingeren og ga henne nettopp så mye respons på alle småting som hun ønsket. Min eksmann var i ferd med å initiere et møte med helsesøster da hun gikk ut i sykemelding og deretter foreldrepermisjon, så det ble dessverre ikke noe mer. Hvis vi kontakter andre instanser skal vi sørge for å være tett innpå i forkant.

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har hun (gode) venner på skolen? Ser dere henne nok? Om dere er sikre på alt dette ville jeg rett og slett vært ærlig med henne. Forklar henne hva hun gjør og spør hvorfor hun trenger litt ekstra oppmerksomhet. Ikke angrip henne, men spør rolig og behersket. Mye kan komme frem ved samtale.

Anonymkode: bf4ca...c99

Takk for fint innspill. Det er nettopp det. Vi ser henne, men er det nok? Burde vi ha gjort noe annerledes i lang tid som vi ikke skjønner selv? Vi er ganske bevisste på dette, siden våre to eldste barn kom tett og vi har vært nødt til å være obs på dette med å se hvert individ for seg allerede fra den tiden. Men det behøver ikke bety at vi har klart det, i alle fall ikke like godt med alle barna. De har jo forskjellige behov og forskjellige terskler for sårbarhet.

Gode venner har hun, men også veldig mange. Det kan jo bety at kontakten med hver enkelt er ganske overfladisk, men det er vel også litt typisk for barn. Hun har et par jenter hun er ekstra mye sammen med, så jeg tror hun har det bra sosialt sett.

Den siste delen av innlegget ditt fikk meg til å tenke. Jeg har hatt mange samtaler med henne rundt dette, og vet at far har hatt det samme. Men for min del har det ofte vært veldig konkret og situasjonsrettet. Jeg har kanskje ikke turt å ta tyren ved hornene og ha en dypere samtale om hvorfor hun handler som hun gjør, hva hun selv tenker, hva man kan forvente av omgivelsene, og hvorfor det er viktig å kunne motivere seg selv. Antagelig fordi jeg er redd for å såre henne, og sikkert litt fordi det kan bli ubehagelig. Men det er jo helt klart der vi må starte. Da kan vi også få avklart om dette er noe vi kan nøste opp i selv, eller om vi bør dra inn andre instanser. 

Anonymkode: 0c9e9...582

[AnonymBruker]

Spilte hun mye mobilspill? 

Anonymkode: d02e9...7b9