Flere med vanskelig forhold til mor og/eller far?

[AnonymBruker]

Jeg har et veldig dårlig forhold til min mor. For noen år siden valgte jeg å kutte henne ut siden jeg bare ble terrorisert av usaklige anklager og var lei av å være mental søppelbøtte. Har fått et bedre forhold til min far, men han er også ganske flink til å si nedverdigende ting til meg. Det har alltid vært en "trend" for hans del å si stygge ting. Det kommer spesielt når han blir irritert, og han har en kort lunte. 

De er nok begge glade i meg, men de har vært sykt dårlige på å formidle sin kjærlighet til meg opp gjennom årene. Jeg sliter masse idag med dårlig selvfølelse, og det er et stort tomrom inni meg som mangler fundamental bekreftelse, kjærlighet og støtte. Jeg må klare meg selv helt på egenhånd, og det er så innmari tungt. Derfor lurer jeg på om det er flere der ute som også har vært nødt til å "oppdra seg selv"? Hvordan gjør dere det? Jeg sliter en del med å synes synd i meg selv, og det tror jeg ødelegger en del for fremgangen min. Hvordan kan jeg slutte med det?

Anonymkode: 2410b...73c

[AnonymBruker]

Hei kjære deg ❤️ Jeg kunne faktisk skrevet dette innlegget selv, bortsett fra at jeg ikke klarer helt å sette kroken på døra for min mor. Men har ikke møtt henne siden før jul, og de siste telefonsamtalene fra samme tid var så lite trivelige at jeg ikke orker. Det vanskeligste med å kutte helt, er at jeg må forholde meg til henne når det kommer til andre familiemedlemmer. 

Min mor og far ble skilt da jeg var 10 år, og jeg har alltid kommet best overens med pappa. Men han har alltid utav seg negative ting, og jeg blir nesten alltid lei meg av å prate med han. 

Jeg synes også mye synd på meg selv, og blir liksom ikke ferdig med problemene de har gitt meg ved å gi meg den oppveksten jeg fikk.. Jeg har gått i terapi i flere omganger, men jeg kommer meg ikke helt opp. Jeg er sårbar og tander, tåler lite fra omverden av kommentarer og utsagn, og pga dette er jeg heller ikke i jobb. Jeg har startet i terapi på nytt igjen, men jeg føler ikke dette er noe de kan hjelpe meg med, da disse grunnfølelsene sitter så innmari forankret.. 

Pga dette sliter jeg med depresjon, tidvis angst og spiseforstyrrelse, og jeg spiser følelsene mine.. har jeg snakket med en an dem på telefon føler jeg enormt for å spise etterpå!! Så utrolig slitsomt.. 

Så.. du er ikke alene, men noen gode råd har jeg dessverre ikke ❤️

Anonymkode: 6c8c5...86e

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei kjære deg ❤️ Jeg kunne faktisk skrevet dette innlegget selv, bortsett fra at jeg ikke klarer helt å sette kroken på døra for min mor. Men har ikke møtt henne siden før jul, og de siste telefonsamtalene fra samme tid var så lite trivelige at jeg ikke orker. Det vanskeligste med å kutte helt, er at jeg må forholde meg til henne når det kommer til andre familiemedlemmer. 

Min mor og far ble skilt da jeg var 10 år, og jeg har alltid kommet best overens med pappa. Men han har alltid utav seg negative ting, og jeg blir nesten alltid lei meg av å prate med han. 

Jeg synes også mye synd på meg selv, og blir liksom ikke ferdig med problemene de har gitt meg ved å gi meg den oppveksten jeg fikk.. Jeg har gått i terapi i flere omganger, men jeg kommer meg ikke helt opp. Jeg er sårbar og tander, tåler lite fra omverden av kommentarer og utsagn, og pga dette er jeg heller ikke i jobb. Jeg har startet i terapi på nytt igjen, men jeg føler ikke dette er noe de kan hjelpe meg med, da disse grunnfølelsene sitter så innmari forankret.. 

Pga dette sliter jeg med depresjon, tidvis angst og spiseforstyrrelse, og jeg spiser følelsene mine.. har jeg snakket med en an dem på telefon føler jeg enormt for å spise etterpå!! Så utrolig slitsomt.. 

Så.. du er ikke alene, men noen gode råd har jeg dessverre ikke ❤️

Anonymkode: 6c8c5...86e

Så leit å høre at situasjonen din er håpløs. Kjenner meg veldig igjen i det du beskriver. Jeg har ikke kuttet kontakten til min mor 100% enda jeg heller, men så og si. 

Det er frustrerende at foreldre skal ha så mye å si for hvordan livet blir senere. Man kan jo ikke velge sine foreldre. Det er godt å vite at det ikke bare er jeg som sliter med dette, men jeg unner deg selvfølgelig ikke problemene og smertene det medfører. Det gjør vondt og er tungt. Stor klem ❤️

Anonymkode: 2410b...73c

[AnonymBruker]

Det er vondt og tungt, og så ødeleggende for så mye. Har voksne barn, og ser at mye har jeg klart å snu på.. men noe av arvesynden blir dessverre med. Heldigvis har jeg klart å beholde et godt forhold til dem, og jeg sier aldri stygge, nedlatende ting. Men pga min mentale helse i ungdomstiden deres, har de også blitt utrygge, og er redd for å ikke bli sett av feks kjæreste, i arbeidsliv osv. 

Heldigvis er vi en åpen liten familie, så vi prater mye, og er ikke redd for hjelp fra fagfolk for å få til endring. 

Stor klem til deg også, håper du finner en måte å takle det på ❤️

Anonymkode: 6c8c5...86e

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er vondt og tungt, og så ødeleggende for så mye. Har voksne barn, og ser at mye har jeg klart å snu på.. men noe av arvesynden blir dessverre med. Heldigvis har jeg klart å beholde et godt forhold til dem, og jeg sier aldri stygge, nedlatende ting. Men pga min mentale helse i ungdomstiden deres, har de også blitt utrygge, og er redd for å ikke bli sett av feks kjæreste, i arbeidsliv osv. 

Heldigvis er vi en åpen liten familie, så vi prater mye, og er ikke redd for hjelp fra fagfolk for å få til endring. 

Stor klem til deg også, håper du finner en måte å takle det på ❤️

Anonymkode: 6c8c5...86e

Men bare det at du faktisk er klar over at du kan ha påvirket de litt negativt og er villig til å gjøre det som trengs for å bedre situasjonen er jo fantastisk bra. Ingen er perfekte, så det beste man kan gjøre er jo å være åpen med hverandre, snakke om problemene, se framover og gjøre det beste ut av det. Jeg syns du gjør akkurat det som jeg skulle ønske mine foreldre kunne gjøre. 

Jeg har ingen barn, men har dessverre latt mine problemer gått særlig hardt ut over min kjæreste. Vi har dessverre nylig gjort det slutt, men vi begge håper på at med tiden til hjelp så finner vi tilbake til hverandre. Men jeg kan absolutt kjenne meg igjen i det at noe av arvesynden følger med. Er veldig lei meg for ting jeg har sagt og gjort pga min usikkerhet og mentale helse. 

Anonymkode: 2410b...73c