Voksne «stebarn» forteller: en tråd stemødre kan lære av.

[AnonymBruker]

Det er mange stemor tråder her inne, derfor ønsker jeg å lage en «stebarn» tråd, hvor vi som er voksne stebarn idag kan få snakke ut om hvordan perspektivet til barnet er. Dette opplever jeg ofte blir glemt, og trådene ender ofte opp i en uendelig sirkel med hvem som er verst av stemor eller biomor, og at stebarna må bare se til å innfinne set med at de nå har en stemor de skal leve med. 

Jeg fikk stemor da jeg var 5 år som selv hadde to langt eldre barn. Hun er en omsorgsfull og omgjengelig person, godt likt stort sett av alle. Hun var nok en som ville sagt at hun valgte mannen ikke barnet, noe jeg ser mange skrive her inne også. Men; hun valgte faktisk meg og. Hun valgte å gå inn i det jeg anså som mitt hjem og min familie, og det endret hele min tilværelse. 

Jeg valgte aldri henne, det er sikkert og visst. 

Jeg har som alle skilsmissebarn måtte leve med «utenforskap» følelsen, og jeg vet at de gangene jeg var vanskelig, gjorde «feil» eller trasket så hadde jeg en stemor som gjerne forsterket alt det negative fokuset rundt meg overfor min far. Jeg ble nok omtalt som både bortskjemt og vanskelig, og dessverre var far «svak» i å la seg påvirke av hennes omtale av meg. 

Jeg har måttet leve med hennes bunnløse sjalusi og konstante behov for oppmerksomhet. Alt jeg fikk av nærhet var visst på hennes bekostning, skulle man tro. Fordi «hun hadde jo ikke valgt meg», - eller..? 

Det er slitsomt å ha en «rival» som er 40 år eldre og forventer et stormende kjærlighetsforhold du åpenlyst er «i veien for». Det er slitsomtå føle at man skal være ekstra takknemlig de gangene man får det som egentlig er ganske ordinær omsorg og affeksjon. Som om det er noe unikt, fordi man er skilsmissebarn og likevel får dette. 

Og jo: vi vet at du ikke er like glad i oss som i ungene dine, og det er greit, men ikke forvent at vår foreldre skal være mer glad i dine barn heller da. 

Jeg er idag mor selv og har null kontakt med stemor. Selv om hun var et godt menneske på mange måter var hun ikke egnet til å være stemor. Sjalusi, negativ «omtale» av meg gjennom min barndom og mangel på genuin omsorg er ødeleggende nok. Men det er noe de aller første skilsmissebarn faktisk lever med, vil jeg påstå. 

Andre voksne «stebarn» som vil dele ?

Anonymkode: ac121...665

[AnonymBruker]

Hva med stefedre? Mange barn som har det også. 

Anonymkode: 526e5...440

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva med stefedre? Mange barn som har det også. 

Anonymkode: 526e5...440

Ja del gjerne!  

Anonymkode: ac121...665

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er mange stemor tråder her inne, derfor ønsker jeg å lage en «stebarn» tråd, hvor vi som er voksne stebarn idag kan få snakke ut om hvordan perspektivet til barnet er. Dette opplever jeg ofte blir glemt, og trådene ender ofte opp i en uendelig sirkel med hvem som er verst av stemor eller biomor, og at stebarna må bare se til å innfinne set med at de nå har en stemor de skal leve med. 

Jeg fikk stemor da jeg var 5 år som selv hadde to langt eldre barn. Hun er en omsorgsfull og omgjengelig person, godt likt stort sett av alle. Hun var nok en som ville sagt at hun valgte mannen ikke barnet, noe jeg ser mange skrive her inne også. Men; hun valgte faktisk meg og. Hun valgte å gå inn i det jeg anså som mitt hjem og min familie, og det endret hele min tilværelse. 

Jeg valgte aldri henne, det er sikkert og visst. 

Jeg har som alle skilsmissebarn måtte leve med «utenforskap» følelsen, og jeg vet at de gangene jeg var vanskelig, gjorde «feil» eller trasket så hadde jeg en stemor som gjerne forsterket alt det negative fokuset rundt meg overfor min far. Jeg ble nok omtalt som både bortskjemt og vanskelig, og dessverre var far «svak» i å la seg påvirke av hennes omtale av meg. 

Jeg har måttet leve med hennes bunnløse sjalusi og konstante behov for oppmerksomhet. Alt jeg fikk av nærhet var visst på hennes bekostning, skulle man tro. Fordi «hun hadde jo ikke valgt meg», - eller..? 

Det er slitsomt å ha en «rival» som er 40 år eldre og forventer et stormende kjærlighetsforhold du åpenlyst er «i veien for». Det er slitsomtå føle at man skal være ekstra takknemlig de gangene man får det som egentlig er ganske ordinær omsorg og affeksjon. Som om det er noe unikt, fordi man er skilsmissebarn og likevel får dette. 

Og jo: vi vet at du ikke er like glad i oss som i ungene dine, og det er greit, men ikke forvent at vår foreldre skal være mer glad i dine barn heller da. 

Jeg er idag mor selv og har null kontakt med stemor. Selv om hun var et godt menneske på mange måter var hun ikke egnet til å være stemor. Sjalusi, negativ «omtale» av meg gjennom min barndom og mangel på genuin omsorg er ødeleggende nok. Men det er noe de aller første skilsmissebarn faktisk lever med, vil jeg påstå. 

Andre voksne «stebarn» som vil dele ?

Anonymkode: ac121...665

Akkurat som å høre om min oppvekst. Eneste forskjell er at det var biomor og ikke stemor! 

Anonymkode: 285ec...a4c

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Akkurat som å høre om min oppvekst. Eneste forskjell er at det var biomor og ikke stemor! 

Anonymkode: 285ec...a4c

Hehe! Jeg syns steforeldre får ufortjent mye tyn, så jeg liker veldig godt at du drar frem biomor her! Det er like ofte at mor eller far er den som ikke stiller opp for barnet! Takk!

Anonymkode: 4ada9...b97

[AnonymBruker]

Jeg har 3 steforeldre. Kun 1 av de hadde barn fra før. Ene så helst at jeg ikke gjorde noe ut av meg, at jeg satt på rommet mitt og lekte for meg selv og har aldri tatt en aktiv del i mitt liv. Når egne barn kom ble jeg holdt utenfor og ble ikke invitert med på familieferiene, de møtte ikke på mine skoleavsluttninger, mine søsken fikk dyre gaver mens jeg fikk noe til en brøkdel av summen (og ikke engang noe billig jeg ønsket meg, men noe jeg ikke engang likte). Skillet mellom meg og kjernefamilien var så markant at jeg kunne ha vært en leieboer. Den andre ble som en ekstra foreldre. Tok en aktiv del i hverdagen, gjorde ting med meg. Bryr seg fortsatt om mine interesser og behandler meg som familie. Det endret seg ikke når egne barn kom. Nummer 3 hadde barn fra før og var den som presset på for at det skulle være samvær. Ikke mye, men nok til at det så bra ut for omverdenen. Har null kontakt etter skilsmissen.

Anonymkode: 62ccd...b11

[AnonymBruker]

Jeg legger forresten mer skyld på mine foreldre for å ikke ha satt meg først når jeg var barn enn jeg gjør på de 2 udugelige steforeldrene. 

Anonymkode: 62ccd...b11

[AnonymBruker]

Så fint å sette fokus på dette. Er ikke alltid man vet som foreldre eller steforeldre hva som blir bra og feil, noe er selvfølgelig innlysende. Jeg har selv ikke hatt steforeldre, men jeg er helt alene med en datter. Min datter og jeg har et fint forhold, hun er syv år. Jeg har helt bevisst valgt å ikke innvolvere meg i noen mann nettopp fordi jeg ikke vil utsette henne for noe som ikke blir bra, eller noe som kanskje jeg som mor ikke fanger opp. Så denne tråden vil jeg følge med på for å lese om andres erfaringer med å være stebarn.

Anonymkode: 113c0...f0e

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hehe! Jeg syns steforeldre får ufortjent mye tyn, så jeg liker veldig godt at du drar frem biomor her! Det er like ofte at mor eller far er den som ikke stiller opp for barnet! Takk!

Anonymkode: 4ada9...b97

JEg sitrer meg selv i H.I og hever ut følgende: 

Derfor ønsker jeg å lage en «stebarn» tråd, hvor vi som er voksne stebarn idag kan få snakke ut om hvordan perspektivet til barnet er. Dette opplever jeg ofte blir glemt, og trådene ender ofte opp i en uendelig sirkel med hvem som er verst av stemor ellerbiomor, og at stebarna må bare se til å innfinne set med at de nå har en stemor de skal leve med. 

Ønsker man å lage en tråd om dårlige biologiske mødre må man gjerne gjøre det men ikke lag dette til en konkurranse om hvem som er verst, det er nettopp den type retorikk som gjør at barna sitt perspektiv drukner og barna blir enda mer usynlig. 

Anonymkode: ac121...665

[AnonymBruker]

Hadde en stefar som ikke brydde seg noe særlig, tror det sårer mindre enn om en stemor hadde vært slik. En episode husker jeg veldig godt, han skulle hente meg etter musikkøvelse, jeg sto ute og venta. Han kom kjørende og så meg, og jeg var på tur mot bilen så kjørte han bare... det var lenge før mobilene for å si det sånn... i dag har vi et greit forhold, ofte meg han spør om ting han trenger hjelp til og ikke sine biologiske barn.

Har en stemor, hun var fantastisk og tvang vel faren min til å ha kontakt med meg. Hadde det ikke vært for henne hadde jeg nok ikke kjent familien min på fars side overhode.

 

Anonymkode: 2e59c...5b7

[AnonymBruker]

Jeg er overhodet ikke enig i det du beskriver fra min oppvekst som skilsmissebarn. 

Pappa og min stemor valgte riktig nog hverandre pga stormende forelskelse men med 3 barn på hver side valgt de hverandres barn med den største selvfølge og. 

Jeg har aldrig følt meg ekskludert eller mindre verdt, jeg har heller aldri hørt stemor ytre noe mer negativt om oss stebarn enn sine egne. 

Jeg har heller aldri følt meg til side satt av pappa pga stemor. Kan ikke huske noen sjalusi følelse noen veier heller.

Så det er nok som med alt annet at opplevelser og hvordan man takler forskjell ting her i livet er veldig individuelt. 

Anonymkode: 01ca1...1ba

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg legger forresten mer skyld på mine foreldre for å ikke ha satt meg først når jeg var barn enn jeg gjør på de 2 udugelige steforeldrene. 

Anonymkode: 62ccd...b11

Det forstår jeg godt. Jeg er ambivalent her fordi jeg mener min mor er uskyldig i akkurat dette og oppfattet stort sett min stemor som en fin dame, det var ikke før jeg ble eldre at mor ble mer kritisk når hun så endel negative trekk, og dessuten tror jeg mor ønsket et godt samarbeide så hun kunne. Min far brukte nok mange år på å forstå at stemor var sjalu og ikke alltid like grei. 

Man kan kamuflere mye negativ adferd som omsorg, eller «stemors behov for egentid» og å spille offerrolle. Mange stemødre er nok heller ikke klar over konsekvensene av hva de driver med, og mener det nok omsorgsfult når de «bekymrer seg» om stebarnets «negative adferd/utvikling». Problemet er bare at de ikke er like flinke til å være like genuint stolt over stebarnet, rett og slett fordi de ikke føler den type «eierforhold» til barnet. Men barnet trenger at foreldre også er stolte og skryter, ikke kun kritiserer.  

 

Anonymkode: ac121...665

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er overhodet ikke enig i det du beskriver fra min oppvekst som skilsmissebarn. 

Pappa og min stemor valgte riktig nog hverandre pga stormende forelskelse men med 3 barn på hver side valgt de hverandres barn med den største selvfølge og. 

Jeg har aldrig følt meg ekskludert eller mindre verdt, jeg har heller aldri hørt stemor ytre noe mer negativt om oss stebarn enn sine egne. 

Jeg har heller aldri følt meg til side satt av pappa pga stemor. Kan ikke huske noen sjalusi følelse noen veier heller.

Så det er nok som med alt annet at opplevelser og hvordan man takler forskjell ting her i livet er veldig individuelt. 

Anonymkode: 01ca1...1ba

Såklart, det er flott at du har en solskinnshistorie, det er også hyggelig å lese om. Klart mange stefamilier fungerer bra, men la nå også oss stebarn som sitter med endel annen erfaring få uttrykke oss uten å vifte med pekefingeren ved første anledning  

Anonymkode: ac121...665

[AnonymBruker]

Min far døde da jeg var 8. Den dagen mamma ble sammen med stefar mistet jeg mamma også. Jeg og hans barn var kun i veien for deres forelskelse, og jeg var som luft for mamma. Følte meg uvelkommen i mitt eget hjem. Forskjellen var vel at hans barn tross alt bare bodde her annenhver helg og hadde en kjærlig mor å bo til. Slik er det enda etter 20 år, stefar kommer først alltid.  Anser det som tapte barndomsår og tenker at jeg aldri skal utsette mine barn for det samme. Om jeg skulle bli skilt noen gang skal jeg ikke finne meg ny parter før barna er store/flyttet ut.

Barna skal komme først alltid. Har intrykk av at det er mye egoistiske foreldre der ute. For ikke å snakke om at alle absolutt skal lage nye kjærlighetsbarn med alle de er sammen med .........

Anonymkode: 90be1...d52

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min far døde da jeg var 8. Den dagen mamma ble sammen med stefar mistet jeg mamma også. Jeg og hans barn var kun i veien for deres forelskelse, og jeg var som luft for mamma. Følte meg uvelkommen i mitt eget hjem. Forskjellen var vel at hans barn tross alt bare bodde her annenhver helg og hadde en kjærlig mor å bo til. Slik er det enda etter 20 år, stefar kommer først alltid.  Anser det som tapte barndomsår og tenker at jeg aldri skal utsette mine barn for det samme. Om jeg skulle bli skilt noen gang skal jeg ikke finne meg ny parter før barna er store/flyttet ut.

Barna skal komme først alltid. Har intrykk av at det er mye egoistiske foreldre der ute. For ikke å snakke om at alle absolutt skal lage nye kjærlighetsbarn med alle de er sammen med .........

Anonymkode: 90be1...d52

❤️

Anonymkode: ac121...665

[AnonymBruker]

Hos meg skulle jeg virkelig ønske mine foreldre og kjærestene deres bare kunne vært særboere. De Kine fint møttes, vi kunne dratt på ferier osv sammen, men ikke bodd sammen.

Anonymkode: b9a57...5a6

[AnonymBruker]

Jeg har hatt tre stemødre. Alle fantastiske mennesker. Hun første hadde jeg fra jeg var 3 - 14 år. Hun hadde to døtre på min alder, men jeg fikk et helt spesielt forhold til henne etterhvert. I starten var det litt trøblete, jeg brukte tid på å godta henne. Men da jeg ble litt eldre, sa hun ofte at hun følte vi to var likere enn hun og sine egne døtre. 

Stemor nr to var etterhvert som en venninne, jeg var 16 år da hun kom inn i livet mitt. Jeg betrodde henne ting, og hun kom med gode råd.

«Stemor» nr tre ble sammen med min far da jeg var over 20. Hun fungerer i så måte ikke som en ekstra mor. Men jeg setter veldig stor pris på henne. 

Anonymkode: 2821b...f24

[AnonymBruker]

Har hatt to stemødre. Den første var en flott dame med et barn som var eldre enn meg. Da de to gikk fra hverandre husker jeg sorgen over å ikke få si hadet. Hverken til henne eller mitt eldre stesøsken. Møtte igjen stesøskenet mitt for mange år siden og har delvis kontakt. Stemor døde dessverre dor noen år siden uten at jeg noensinne fikk snakket med henne igjen etter bruddet.

 

stemor nummer to er rett og slett et forferdelig kvinnemenneske. Hun anså meg som en konkurrent. Jeg måtte plutselig dele pappa med henne og to yngre barn. Det bar forsåvidt greit nok. Men hun passet alltid på at pappa måtte ut på ærender mens jeg var der og jeg kunne ikke bli med. Hun fikk redusert samværet først til en helg PR mnd og deretter en dag PR mnd uten overnatting. Han begynte å glemme avtaler. Husker jeg bar rundt 11 år og skulle være hos pappa en helg. Mamma skulle reise bort. Pappa var forsinket, noe han alltid var, så mamma dro. Pappa henta meg aldri så jeg ble alene hjemme en hel helg. 

Da samværet ble redusert ril en dag PR mnd passet hun på at det var storhandling denne dagen. Hennes barn fikk og fikk og fikk, og jeg husker jeg spurte om jeg kunne få et par tøysko til 20kr. Nei det har vi ikke råd til!! Har alltid eid minst to par tøysko etter at jeg tjente penger og kunne kjøpe selv. Ikke fikk jeg lørdagsgodt heller for jeg skulle jo hjem til mamma.

Da jeg var 13 sa min far at han ikke lenger ønsker kontakt med meg.

Selv om hun står bak alt sammen er det min far som feilet i å beskytte meg fra henne. Det var han som skulle satt ned foten.

Resultatet er at jeg i dag ikke har kontakt med søsken, far og heller ingen andre på farssiden min. Mine voksne barn har heller ikke noen kontakt med dem og muligens heller ikke deres etterkommere.

 

Og alt dette pga en dame som ikke kunne tolerere at han hadde et barn fra før.

Er glad jeg er født til to hjem og ikke er skilsmissebarn oppi alt dette. Det har skadet meg for livet og gitt meg mange egenskaper på både godt og vondt.

Men aller mest sliter jeg med at jeg alltid jager etter anerkjennelse. Og det tok meg over 20 år å innse at det ikke var min feil at han dro fra meg. At det ikke hadde hjulpet om jeg var snillere og flinkere. 

De er PR i dag skilt og jeg har hørt rykter om at han skal gifte seg igjen.

Anonymkode: fb8fb...49d

[AnonymBruker]

Min stemor var fantastisk❤️ Et virkelig godt menneske som alltid snakket pent om min mor, og hadde et godt forhold til henne også. Da hun og min far fikk et felles barn, var det veldig viktig for henne at vi søsken hadde et godt og nært forhold. Jeg er ikke stemor selv, men om jeg noen gang skulle blitt det, ville jeg prøvd alt jeg kunne for å være som min stemor var for meg.

Anonymkode: 958df...5ed

[AnonymBruker]

Jeg har to steforeldre, en stemor og en stefar, som har vært i livet mitt siden jeg var veldig liten. De har vært FANTASTISKE! De valgte både partner, forelderen min, og meg. Ingen av de hadde barn fra før, men jeg fikk etterhvert halvsøsken på begge sider.

Hva gjorde de riktig? Vel. De var der for meg, på alle måter. De tok en selvsagt plass i livet mitt, men prøvde ikke å bytte plass med bioforelder. De viste aldri at de ble truet av at jeg for eksempel snakket om bioforelder eller delte opplevelser (også omvendt!). De VILLE være i livet mitt, og tok initiativ til å gjøre ting med meg uten at bioforelder var med. Vi var rett og slett familie. De ga aldri uttrykk for at biologiske barn var mer deres barn enn jeg var, det samme gjaldt deres foreldre - så jeg hadde mange besteforeldre  Rett og slett var de voksne, varme mennesker som tok et barn inn i livet sitt da de valgte kjæresten sin. Dessuten var de en nydelig motvekt til mine foreldre, som begge har vært ganske tydelige i krav og forventninger til meg. Steforeldre fant et smutthull, der de la masse vekt på at jeg var bra nok som jeg var, og at jeg ikke trengte å være så «flink». Hos oss var det like naturlig at stefar var med på konferansetime og foreldremøte som mamma, og det var heller ikke pappa noe annet enn glad folk. 

 

Steforeldre: barn flest vil helst ha en god relasjon til de rundt seg. De vil at dere skal være glade i de, uten forbehold. Vær den voksne, vær raus, vær trygg - og ikke se barnet som et uromoment i din relasjon til partner.

Anonymkode: 8917d...e3f