Hjelpesløs eksmann. Råd?

[AnonymBruker]

Min eksmann er like hjelpesløs med barna, ett år etter bruddet, som han var da vi var gift. Han har ikke oversikt over noe. Vi har 80/20 samværsfordeling.

Eksempler: Han ringer ved hvert samvær for å spørre hvilke klær som tilhører hvilket barn (uten å sjekke med barna). De bruker hhv. str. 128 og 158, så det er ikke hjernekururgi. Han ringer ved 20-tiden og spør hva de har i lekser enda han har tilgang til lekseplanen på Fronter, klassenes FB-sider, barnas læringsbrett og tekstmeldingen jeg har sendt med lekseoversikt*. 

Alt må inn med teskje. Selv da går det ikke inn. Jeg er så sliten av å forklare å tilrettelegge for en godt voksen mann som tydeligvis verken evner eller gidder.

Poenget? Hvordan løser jeg dette uten at det går utover barna?

(* I samråd med skolen har alle lekser blitt gjort hos meg de fire siste skoleukene. Han ringer likevel og spør om lekser, selv om jeg har gitt ham både muntlig og skriftlig beskjed og barna sier fra at leksene er gjort.)

Anonymkode: d3e20...9ff

[AnonymBruker]

Du slutter å svare han og sier at han må finne ut av ting selv. Det ordner seg. Men 20% samvær, virker unormalt nå for tiden. 

Anonymkode: 2b110...259

[Fjaselina]

Der har du ein jobb å gjere, og det er ikkje å fortsette å hjelpe han til å vere hjelpelaus.... 

Borna er hans ansvar, og han får skjerpe seg og fokusere!!

[Gjest ti10]

Det virker ikke på meg som at han virkelig er hjelpeløs eller ikke gidder. Får inntrykk av at dette er et påskudd for å komme i kontakt med deg. Hvorfor han vil komme i kontakt med deg, det er en annen sak.

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du slutter å svare han og sier at han må finne ut av ting selv. Det ordner seg. Men 20% samvær, virker unormalt nå for tiden. 

Anonymkode: 2b110...259

Man skjønner kanskje hvorfor når man leser hvordan han er mtp å ta ansvar for barna

Anonymkode: 40531...174

[Gjest WhisperingWind]

Du ignorerer han totalt når han ringer. Enkelt og greit. Med mindre det er akutt der barnas liv og helse står i fare der han da må sende deg en SMS om det så du vet at det er det som gjelder, så slutter du å svare. 

[AnonymBruker]

Jobber han? Fungerer han på jobben?

Anonymkode: 4b10e...786

[AnonymBruker]

Han bruker det nok bare som en unnskyldning til å opprettholde kontakt. 

Anonymkode: ecdcb...d8a

[AnonymBruker]

Prøver å svare alle:

Han fant ut når skolen begynner først i mars i år da skolen kontaktet oss fordi barna kom for sent nesten hver gang de hadde vært på samvær. Eldstemann går i fjerde klasse (far trodde forøvrig at han gikk i tredje...).

Han har fått skriftlig kostveiledning fra helsestasjonen, men velger å overse det. Kjeks er et fullverdig måltid, helst skylt ned med is og brus. Og det på hverdager.

Han har blitt kontaktet av tannlegen om nødvendigheten av å pusse barnas tenner og at søtsaker og konstant småspising ikke er bra for noens tenner.

Han synes skolen, helsestasjonen og tannlegen er teite.

= hvis jeg overlater ansvaret til ham, går det utover barna.

Han ønsket 50/50, men jeg kommer aldri til å godta det. Barna ønsker ikke å dra på overnattingssamvær i det hele tatt (de vil heller ha besøk av faren her hjemme). Han kan ingen rutiner, vet ikke når de går på aktiviteter og ser ikke barnas ønsker eller behov. Han er en lekepappa som prøver å kjøpe seg inn med godteri, ubegrenset skjermtid osv. Bosatte seg i tillegg på en minihybel 45 minutter unna. Han klarer heller ikke å gjennomføre 80/20 da han heller prioriterer jobb og venner/ferie. I mai blir det 90/10*.

Han jobber mye, og er mellomleder.

Det stemmer nok at det delvis er et påskudd for å komme i kontakt med meg. Det var mer behagelig for ham da vi var gift, for da hadde han en å lempe ansvaret over på. Han savner nok sin versjon av et familieliv.

* Han bare sier at han skal bort dato-dato. Jeg må steppe inn.

Anonymkode: d3e20...9ff

[AnonymBruker]

Vel, Ts, du valgte jo å få barn med en hjelpeløs mann. Nå må du (og barna) nesten bare leve med det valget. 

Først: søk å gå over til mindre samvær. Kontakt med foreldre skal ikke skje for enhver pris, og her høres det kanskje ut som det beste om dere tre går på jakt etter en pappa, ikke en sæddonor (som er det dere har). En «pappa» trenger for øvrig ikke være en  samboer til deg. Det behøver bare være en stabil mannsperson som viser ungene at menn flest faktisk er fungerende mennesker.

Anonymkode: 38956...796

[AnonymBruker]

Gjør det enkelt kjøp deg noen klistremerker som du kan sette på klærne, når han da ringer så svarer du som vanlig. Lurer han på de samme tingene så sier du bare at du har veldig dårlig tid nå og at du allerede har sagt ifra om det så legger du på. 

 

Når det gjelder middag så må du bare gi han en advarsel og gå videre med det til noen andre han frykter (helsestasjon/barnevernet) 

virker jo som om han mest sliter med at han har mistet putene som er blitt sydd under armene. Og de vil han ha tilbake, så det beste for deg er å ta dem bort. Holde deg rolig og tenke at så lite samvær som han har med barna gjør ikke nødvendigvis så innmari stor skade på tenner osv. Sier ikke at det er bra! Men for at han skal ta ansvar så må du nesten bare la han holde på også innser han det selv når han blir forlatt til seg selv. Det viktigste er at du egentlig ikke svarer med mindre det gjelder noe alvorlig med barna.

 

Anonymkode: 61148...1b6

[AnonymBruker]

Eksen min var noe av det samme som din Ts, ingenting hjalp, så det endte med null samvær i ukedager når det var skole. Han klarte ikke å følge opp lekser, beskjeder fra skolen (dette var før alle beskjeder kom elektronisk til begge foreldrene), ungen ble sendt til skolen uten skolemat og i møkkete klær. Gjerne uten å ha dusjet på flere dager. Å sende med f.eks utedress og regntøy etter ei helg ble også avglemt. Så han endte med samvær fredag ettermiddag-søndag ettermiddag. 

Anonymkode: 441b0...99d

[AnonymBruker]

 Men fungerer han ellers i livet? Altså, kan han planlegge noe detaljert og gjennomføre det, selv om han ikke er superinteressert?

Min mann har alltid hatt ADHD-symptomer, men har fungert ok i jobb og livet ellers - trodde jeg. Når vi nå har et barn er det det rene kaos. Det er slik du beskriver - tannpuss glemmes 99% gangene, hva spiser barnet? hva skal hun ha på seg? hva slags medisin går hun på og hvorfor? Han har ikke peiling.

Vi bor sammen og jeg har virkelig prøvd å slippe tøylene og gjøre ting lett for han, men resultatet har gang på gang vært at barnet sendes i barnehage med bare tjukke vinterklær når det er 18 grader ute, og at viktig medisin ikke gis.

For meg er det tydelig at han bare ikke greier bedre. Når han skikkelig prøver fordi noe er ekstremt viktig, kan han få det til, men da ryker noe annet. Det er akkurat som at oppmerksomhetsmegden han har den dagen blir oppbrukt på å pakke matpakke OG huske at ungen skal ha på karnevalantrekk den dagen OG leveres før kl 08.

Uansett hva grunnen er så skjønner jeg at dette er utrolig vanskelig.. Det går jo ganske hardt utover barna.. 😕

Anonymkode: 5c224...31e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vel, Ts, du valgte jo å få barn med en hjelpeløs mann. Nå må du (og barna) nesten bare leve med det valget. 

Først: søk å gå over til mindre samvær. Kontakt med foreldre skal ikke skje for enhver pris, og her høres det kanskje ut som det beste om dere tre går på jakt etter en pappa, ikke en sæddonor (som er det dere har). En «pappa» trenger for øvrig ikke være en  samboer til deg. Det behøver bare være en stabil mannsperson som viser ungene at menn flest faktisk er fungerende mennesker.

Anonymkode: 38956...796

Han var ikke alltid hjelpesløs. Han forandret seg "over natten" da yngstebarnet var cirka ett år. 

Anonymkode: d3e20...9ff

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Gjør det enkelt kjøp deg noen klistremerker som du kan sette på klærne, når han da ringer så svarer du som vanlig. Lurer han på de samme tingene så sier du bare at du har veldig dårlig tid nå og at du allerede har sagt ifra om det så legger du på. 

 

Når det gjelder middag så må du bare gi han en advarsel og gå videre med det til noen andre han frykter (helsestasjon/barnevernet) 

virker jo som om han mest sliter med at han har mistet putene som er blitt sydd under armene. Og de vil han ha tilbake, så det beste for deg er å ta dem bort. Holde deg rolig og tenke at så lite samvær som han har med barna gjør ikke nødvendigvis så innmari stor skade på tenner osv. Sier ikke at det er bra! Men for at han skal ta ansvar så må du nesten bare la han holde på også innser han det selv når han blir forlatt til seg selv. Det viktigste er at du egentlig ikke svarer med mindre det gjelder noe alvorlig med barna.

 

Anonymkode: 61148...1b6

Klærne har navnelapper og barna kjenner igjen sine egne klær. Far ringer før han har sett på navnelappene og størrelsene eller spurt barna (noen ganger også før han har åpnet bagen, som inneholder ett skift og nattøy per barn - altså spør han om hvor i bagen det enkelte barns klær er).

Han frykter ingen. Råd/ veiledning preller av som vann på gåsa. Hans barn, han bestemmer. 

Han mobber eldstebarnet for vekten, men gir bare snop. Yngstebarnet fikk hull i to tenner etter at samværet startet. Tannlegen tok det selvfølgelig opp med meg, primæromsorgspersonen, men var tilfreds med mine rutiner.

Skal slutte å svare når han ringer. Heller svare med SMS og spørre hva det gjelder. Eldstebarnet har telefon, så de kan nå meg uten å gå via far.

Anonymkode: d3e20...9ff

[AnonymBruker]

Jøss. For en utrolig evneveik og umoden dott!

Anonymkode: ed48d...9de

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Men fungerer han ellers i livet? Altså, kan han planlegge noe detaljert og gjennomføre det, selv om han ikke er superinteressert?

Min mann har alltid hatt ADHD-symptomer, men har fungert ok i jobb og livet ellers - trodde jeg. Når vi nå har et barn er det det rene kaos. Det er slik du beskriver - tannpuss glemmes 99% gangene, hva spiser barnet? hva skal hun ha på seg? hva slags medisin går hun på og hvorfor? Han har ikke peiling.

Vi bor sammen og jeg har virkelig prøvd å slippe tøylene og gjøre ting lett for han, men resultatet har gang på gang vært at barnet sendes i barnehage med bare tjukke vinterklær når det er 18 grader ute, og at viktig medisin ikke gis.

For meg er det tydelig at han bare ikke greier bedre. Når han skikkelig prøver fordi noe er ekstremt viktig, kan han få det til, men da ryker noe annet. Det er akkurat som at oppmerksomhetsmegden han har den dagen blir oppbrukt på å pakke matpakke OG huske at ungen skal ha på karnevalantrekk den dagen OG leveres før kl 08.

Uansett hva grunnen er så skjønner jeg at dette er utrolig vanskelig.. Det går jo ganske hardt utover barna.. 😕

Anonymkode: 5c224...31e

Han klarer det han vil. Han er leder for 50 personer på jobb. Han kan bestille og reise på egne ferieturer. 

Skole, kosthold, aktiviteter osv. er tydeligvis ikke viktig nok.

Anonymkode: d3e20...9ff

[AnonymBruker]

Herregud, hvorfor sendte ikke tannlegen bekymringsmelding til bv når ungene har hull i tennene pga far? Kan du få tannlege, helsestasjon, skole og familievernkontoret med på laget for å få ned samværet?

Anonymkode: 9beee...7d5

[AnonymBruker]

Kan fjerdeklassingen ta mer ansvar i hvert fall selv for seg og sitt? Altså klær, tannpuss osv. Spare godteri til lørdag. Ringe deg selv hvis det er noe reelt barnet lurer på mht lekser, klær,tidspunkter (ha alarm på egen mobil når det er på tide å gå) eller annet?

Ellers er vel familievernkontoret stedet. Dere må klargjøre konkret hva som er hans ansvar: Mat, tannpuss, komme seg på skolen i tide. Hva er ditt: lekser, at klærne ligger i baggen. Ftitidsaktiviteter, bursdager, andre avtaler: I hvilke tilfeller skal han ringe deg, i hvilke skal du ringe ham? Ser han selv hvor urimelig det er?

Anonymkode: 9c0d4...8fd

[AnonymBruker]

Hvis dette endret seg brått over natten vil jeg heller mistenkt at han har en eller annen diagnose ( stress - utbrenthet?) enn å bare si han er en tufs - som mange her gjør. Jeg lever selv med en ektefelle som har brukt noen år på å gå ned med stress og nå bruker noe år på bli frisk... og noe av det du beskriver kunne gjelde min ektefelle også. Har vel ingen andre råd til deg enn å prøve å få han til å gå til legen og bli skikkelig undersøkt. 

Anonymkode: 3b304...93f