Skilsmisser, bryllup og skikk og bruk...

[Gjest Gjest1]

Mulig dette havner i feil forum nå, moderator får i tilfelle flytte meg....

Ville bare høre noen synspunkter på skikk og bruk i skilsmissefamilier når barna blir store nok til å gifte seg. Jeg har i et par år vært sammen med en skilt mann med nesten voksne barn. I sommer skal ett av barna gifte seg og det skal arrangeres det jeg vil kalle et stort bryllup (mer enn bare nær familie).

Og jeg er ikke bedt.

Det er ingen stor katastrofe for meg. Brudeparet må jo få be hvem de vil, men mannen "min" regner med at det ikke kommer så svært mange fra hans familie. Så da føles det litt trist både for ham og meg at jeg må sitte hjemme. Må føye til at jeg har et bra forhold til barna hans sånn i det daglige, men det barnet som skal gifte seg har hele tiden bodd hos sin mor så vi kjenner ikke hverandre så svært godt.

Regner med at det er flere som har vært utsatt for dilemmaet med eks'er og nye partnere og høytider, så det ville være interessant å høre litt om hvordan slike problemstillinger håndteres.

[Mrs. K]

Jeg vet ikke hva som er skikk og bruk, men jeg syns at det må være trist for faren at hans kjæreste gjennom flere år ikke er invitert med i datterens bryllup. Og trist for deg også.

Hvordan håndtere problemet? Tja, kunne kjæresten din i første omgang finne på å forhøre seg om grunnen hos datteren?

Jeg hadde blitt litt lei meg, hvis jeg var deg. :trøste:

Hilsen Trille

for å være helt ærlig, så syns jeg er det er frekkt gjort

[Kali-]

Min far har selv en samboer som ikke har vært særlig glad i meg opp gjennom åra, men jeg ber henne også i mitt bryllup. Noe annet ville vært rart for meg, for det er jo pappas nye livspartner.

Tidligere - da pappa og stemora mi ikke ville ha noe med meg å gjøre - tenkte jeg mye på åssen det ville bli på bryllupsdagen min, men så ble pappa bestefar og alt retta seg opp av seg selv, men det var ganske trist at de ville ha eget selskap for min bror da han konfirmerte seg og jeg ikke fikk komme.

Jeg hadde nok også blitt lei meg om jeg ikke ble bedt i mine stebarns bryllup, ja... Men jeg hadde nok først og fremst fått samboeren min til å forhøre seg om grunnen. Det er jo trossalt voksne mennesker vi snakker om.

Kanskje barnet til din samboer syns det er litt snodig at både du og hennes mor skal være der smatidig?

Hva som er skikk og bruk og hva som føles riktig for den som er hovedpersonen på en sånn anledning, kan jo være veldig motstridende, men jeg ville nok funnet ut hvorfor det var sånn.

Håper du får vite grunnen og at det ikke blir ubehageligheter ut av situasjonen

[Gjest Anonymous]

Så snålt at samboeren må dra alene :o . Hvis bare han er invitert er det jo et merkelig, men bevisst valg av det kommende brudepar. La samboeren din forhøre seg hvis det faller seg naturlig, han vil sikkert helst ha deg med!

[Annie]

Har ikke samboeren din, i egenskap som far, noe å si han da?

Merkelig greie som ikke kunne forekommet hos noen jeg kjenner.

[Gjest Gjest1]

Vi hadde diskutert muligheten for at det kunne skje i forkant og var (og er) enige om at brudeparet må få bestemme hvem de skal ha i sitt eget bryllup. Og faren har blitt lite involvert i bryllupsforberedelsene, så han visste heller ikke med sikkerhet hvem som skulle inviteres før invitasjonen kom. Slik vi ser det så skal først og fremst dagen være hyggelig for brudeparet og ikke for oss.

Men det er hyggelig å se at det er flere enn jeg/vi som synes det ville vært naturlig å invitere pappa'ns dame til en slik anledning. (Vi er særboere.)

[Veslejenta]

Nå er det dessverre slik at i enkelte tilfeller er ikke de skilte foreldrene gode venner. Og det hender for eksempel at moren til bruden/brudgommen ikke har lyst til å komme i bryllupet hvis den nye samboeren til eksmannen blir invitert. Dette kan for eksempel komme av at eksmannen var utro med denne damen...

Men jeg synes ihvertfall at faren til bruden/brudgommen fortjener en forklaring på hvorfor samboeren ikke er invitert.

[Mrs. K]

Nå er det dessverre slik at i enkelte tilfeller er ikke de skilte foreldrene gode venner. Og det hender for eksempel at moren til bruden/brudgommen ikke har lyst til å komme i bryllupet hvis den nye samboeren til eksmannen blir invitert. Dette kan for eksempel komme av at eksmannen var utro med denne damen...

Da synes jeg ikke at man kan være noe stort menneske. Selv etter utroskap går veien videre. På en sånn dag må man kunne sette til side egne følelser og feire hovedpersonene.

Nå vet vi ikke grunnen her. Kanskje datteren har noe imot trådstarter. Kanskje moren sliter. Kanskje datteren ikke tenker på trådstarter som fast følge i og med at trådstarter ikke bor sammen med kjæresten. Kanskje grunnen er en teit liten misforståelse.

Skriv gjerne her senere og fortell hvordan det går, trådstarter!

Hilsen Trille

[Gjest Gjest1]

Synes jeg må ile til og si at i dette tilfellet var det ikke tale om utroskap. På det tidspunkt det ble tale om separasjon/skilsmisse så kjente mannen og jeg hverandre kun overfladisk og det var ingen varmere følelser inne i bildet.

Har ikke hatt inntrykk av at noen av barna (inkludert den som skal gifte seg) har hatt noe spesielt i mot meg, selv om de naturligvis syntes det var litt rart da far fortalte at han hadde var sammen med ny dame. De har heller ikke gitt uttrykk for det når han har forhørt seg litt på tomannshånd. Men det er sannsynligvis forskjell på "ikke ha noe i mot" og "invitere i bryllup" -og det kan jo være at eks'en har hatt et ord med i laget da gjestelista ble satt opp.

[Gjest Anonymous]

Utroskap inne i bildet, 5 år siden seperasjon, vi har vært gift i 3 år, tre av barna hans er OK, eldste sønn godtar fremdeles ikke farens valg. Nå skal far/min ektemann bli bestefar, regner ikke med å bli bedt i barnedåp, regner ikke med å få se barnet engang.

Avvisningen er vel en kombinasjon av "støtte til mor", at han føler seg sviktet og at han har vært avvisende så lenge nå at han vet ikke veien tilbake. Jeg blir ikke lei meg - lenger. Jeg tenker han har rett til å velge selv, og at det ikke er meg som person men den rollen jeg har som han misliker.

Jeg er lei meg på fars/min ektemanns vegne. Han får ikke oppleve å dele denne begivenheten med de han elsker mest, sine barn og sin kone. Men dette er konsekvensen av det valget han tok.

Jeg tenker, en dag vil også eldste sønn få livserfaring nok til å se at livet er ikke bare enkelt, at av og til får valgene våre konsekvenser vi kunne vært foruten.

Jeg forsvarer IKKE utroskap, jeg forsvarer sønnens rett til å ta dette valget, men jeg forsvarer også mitt valg om å leve resten av livet sammen med den mannen jeg elsker.

Ikke lett dette...