Dere som har opplevd traumatiske ting. Blitt sviktet av noen, mistet noen osv. Hva har hjulpet deg for å komme deg til hektene?

[AnonymBruker]

Har du noen råd?

Anonymkode: 7f921...4ef

[AnonymBruker]

Tanken på at dette er noe alle opplever og at selv om det skjer endringer i livet så går smerten over om man ikke dyrker den. 

Anonymkode: e962d...12a

[AnonymBruker]

Man tar seg selv i nakken, drar seg opp og lar livet gå videre en dag om gangen.

Anonymkode: be4cf...397

[AnonymBruker]

Tid. Nye opplevelser og minner. Ta gode valg for framtiden, og vokse på det. Ikke gå i fellen og være selvdestruktiv.

Anonymkode: 7994b...d65

[AnonymBruker]

Tror ikke du skjønner hva traumatisk betyr?

Anonymkode: 9d507...0d4

[AnonymBruker]

- Å ha fokus fremover ikke bakover. 

- Ikke prate om ting for mye.

- Medisiner.

- Tid.

 

Anonymkode: daef6...2fa

[løvetanndamen]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tanken på at dette er noe alle opplever og at selv om det skjer endringer i livet så går smerten over om man ikke dyrker den. 

Anonymkode: e962d...12a

Vel. Det hjelper ikke å legge lokk på følelser.

[Kitcat]

Tid hjelper. Å snakke med noen, slik at man ikke legger lokk på. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Kitcat skrev:

Tid hjelper. Å snakke med noen, slik at man ikke legger lokk på. 

Tid hjelper. Men ikke i kraft av seg selv, men hva man fyller den med. Sitter du innelåst på et rom og stirrer i veggen, kan 10 år fyke avsted og virke som ingenting. Det er de nye opplevelsene, inntrykkene og minnene som gjør at de gamle (vonde) minnene blekner og kan legges bort. Man må fylle tiden sin med gode ting. Mennesker. Mat. Samtaler. Musikk. Hobbyer. Gå tur. Oppleve naturen. Lese bøker. Reise.

Anonymkode: 7994b...d65

[AnonymBruker]

Det finnes glede og latter hver dag. Kanskje du ikke føler det, men det er der, rundt deg.

Bare se, hør og vær her og nå. Tiden stopper, for oss som sørger. Men egentlig ikke. Jeg har sett noe av det mest grusomme, hjernen jobber vilt for å glemme. Men det skal ikke ta knekken på meg, livet er hardt.

Død er en del av det.

Mitt råd. Lev her og nå😍 tillat deg å se, høre og føle. 

Anonymkode: 70a19...e47

[AnonymBruker]

1 time siden, løvetanndamen skrev:

Vel. Det hjelper ikke å legge lokk på følelser.

Å ikke dyrke smerte eller nederlag er ikke det samme som å legge lokk på følelser. 

Anonymkode: e962d...12a

[AnonymBruker]

Jeg mista noen veldig nære for ikke så lenge siden, og det er dager som virkelig er tøffe. Det som hjelper meg er å ta en dag av gangen, og ta hensyn til at ikke alle dagene er like gode, og godta at studiene ikke viser en A, og at jeg ikke har krefter til å presse meg slik jeg ellers ville gjort.

Jeg kan virkelig falle sammen, men har ikke tillatt meg å gjøre det enda. Har vært veldig trist, men klarer ikke å tenke på det så mye. Tårene kommer, men kjenner jeg etter gjør det innmari vond, så vondt at det blir vanskelig å puste. Det er ingenting som skal til. Men jeg klarer ikke tenke så mye på det, klarer ikke knekke sammen mere. Savnet er så innmari stort, og følelsen om at det skal bli bedre er veldig fjernt nå. 

Det som kanskje er verst er at jeg studerer helsefaglig bachelor studie, og der er det ingen som har brydd seg. Heller ikke skolen virker å ta så mye hensyn. 

De i kullet mitt skal bli helsefolk de også, og jobbe med denne type sorg og hendelser i livet til folk. Likevel er det som om ingenting har skjedd. Jeg har også ei venninne som studerer det samme som heller ikke har brydd seg stort. Slike ting er vanskelig. Man føler seg veldig alene. 

Anonymkode: f6f27...ce4

[AnonymBruker]

Mistet min beste venn, og barnefar til selvmord.

Det som har hjulpet er tid, og det at jeg MÅTTE ta meg sammen og leve videre for barna mine. Men det er tidvis fortsatt vondt, og savnet er alltid der. Men trengte profesjonell hjelp for å takle det og gå videre.

Anonymkode: 114b8...88e

[barbent]

Selv ble jeg misbrukt i veldig ung alder, fikk store problemer psykisk og måtte få hjelp, jeg går fremdeles til psykolog i voksen alder og har fått en del varige men etter dette.

Jeg har fått god hjelp av medisiner og psykologer som gjør at jeg har det fint i dag

[Solsikke2]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mista noen veldig nære for ikke så lenge siden, og det er dager som virkelig er tøffe. Det som hjelper meg er å ta en dag av gangen, og ta hensyn til at ikke alle dagene er like gode, og godta at studiene ikke viser en A, og at jeg ikke har krefter til å presse meg slik jeg ellers ville gjort.

Jeg kan virkelig falle sammen, men har ikke tillatt meg å gjøre det enda. Har vært veldig trist, men klarer ikke å tenke på det så mye. Tårene kommer, men kjenner jeg etter gjør det innmari vond, så vondt at det blir vanskelig å puste. Det er ingenting som skal til. Men jeg klarer ikke tenke så mye på det, klarer ikke knekke sammen mere. Savnet er så innmari stort, og følelsen om at det skal bli bedre er veldig fjernt nå. 

Det som kanskje er verst er at jeg studerer helsefaglig bachelor studie, og der er det ingen som har brydd seg. Heller ikke skolen virker å ta så mye hensyn. 

De i kullet mitt skal bli helsefolk de også, og jobbe med denne type sorg og hendelser i livet til folk. Likevel er det som om ingenting har skjedd. Jeg har også ei venninne som studerer det samme som heller ikke har brydd seg stort. Slike ting er vanskelig. Man føler seg veldig alene. 

Anonymkode: f6f27...ce4

Jeg heier på deg ♥️

Endret 26. april 2019 av Solsikke2

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror ikke du skjønner hva traumatisk betyr?

Anonymkode: 9d507...0d4

Jeg er enig, men jeg tror dessverre begrepet er i ferd med å utvannes. 

Problemet ligger litt i at en personlig selvsagt har definisjonsmakten over hva som oppleves som traumatisk. Enkelte i denne tråden beskriver ting som åpenbart har vært psykologiske traumer, men når relativt vanlige hendelser i et liv som kan være svært triste, plutselig blir snakket om som «traumer», merker jeg at jeg blir oppgitt.

Anonymkode: 9b507...85b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

men når relativt vanlige hendelser i et liv som kan være svært triste, plutselig blir snakket om som «traumer», merker jeg at jeg blir oppgitt.

Men vanlige hendelser i et liv kan også oppleves traumatisk for den enkelte? 

Anonymkode: f72e6...9c6