Skal en bli i et ulykkelig forhold for barn og økonomi?

[AnonymBruker]

Hei jeg lurer på om noen er i forhold kun pga barna og økonomi og hvordan det er?

Jeg føler meg utrolig ulykkelig med samboeren min og aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg lengre. Vi ble unge foreldre og har nå to barn i dag. Når jeg ble gravid i en alder av 18 ble vi til slutt enige om at vi skulle beholde det og bygge opp livet sammen. I dag er det eldste barnet 8 år.

Vi har kjøpt enebolig, han har god lønn og vi klarer oss i dag veldig fint. Men jeg har syntes det har vært vanskelig å være sammen med han i nesten alle år etter vi fikk barn. Nå står jeg her og har egentlig lyst å gå men føler meg fanget. Problemet er vel at vi begge har bygget opp alt vi har sammen. Jeg har satt mye av mitt på vent for at han skal bygge sin karriere opp. Det har vært vanskelig å få jobb når barna har begynt i barnehage også. Har hatt vikariater osv men aldri fått noe full stilling fast så nå tar jeg studier. Jeg har også satt billappen på vent.

Vi har nå på en måte hatt en pause og er på vei til å ende ting. Alle rundt meg har sakt at jeg må komme meg ut og være lykkelig, at økonomi ikke skal holde meg igjen. Men jeg ser mer og mer hvor vanskelig alt fra å kunne forsette studiene eller finne full jobb og bli helt selvstendig blir og hvor han vil slite med å sitte på huset eller så må vi selge og kanskje gå i tap. Det jeg tenker mest på er hvor mye dette vil påvirke ungene. Ikke nok med at familien splittes, men de vil sitte igjen med to foreldre som sliter med å få det til å gå rundt.

Skal jeg bli for dette? Alle sier at det alltid ordner seg, men det føles ikke sånn nå. Noen som har følt seg like uselvstendig og klart seg fint etter samlivsbrudd? Eller til de som har vært i lignende situasjon og blitt, hvordan er det?

Anonymkode: a7050...dc0

[AnonymBruker]

Er det lange studier du tar?

Anonymkode: 74984...587

[AnonymBruker]

Jeg ville blitt. Og jobbet med forholdet. 

Anonymkode: 6004d...f19

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det lange studier du tar?

Anonymkode: 74984...587

Hvis alt går etter planen så er jeg ferdig om to år

Ts

Anonymkode: a7050...dc0

[Ella Ellefantella]

Svaret på overskriften er: Nei!

Barna trenger glade foreldre mer enn et fint hus.

[AnonymBruker]

Delvis alene mor med to barn er ikke noe særlig å streve etter og arbeidsløs samtidig. 

Kjære deg, det er lett for alle å si at bare gå det blir bedre men det beste er jo å prøve ordentlig hardt en periode. For folk flest glemmer at den «nye» mannen du finner han har sine dårlige sider han også som du neppe vil orke etter noen år. 

Sett deg nå ned med mannen din og få til en løsning, og da bør dere sette dere ordentlig inn for det. Bare dere to uten noen form får råd fra alt å alle!

Om ikke det fungerer i det hele tatt når alt er prøvd så hører du ikke på andre enn deg selv og går.

Først da kan du jo gå for da veit du at dere prøvde alt. Også får du samtidig sørge for at du får deg en jobb/utdanning. Bare det forteller meg at du har hatt det for behagelig i det forholdet og det kan komme som et stort sjokk for deg når du går. 

 

Anonymkode: 42b8b...614

[AnonymBruker]

Barn trenger mat på bordet. Fokuser på studier dine, så kan du bygge et liv med eller uten mannen din etterpå. 

Anonymkode: 74984...587

[AnonymBruker]

Jeg og mannen prøvde i litt for mange år, til slutt var vi begge så deprimerte at vi nesten ikke klarte å stå opp om morgenen, livet var bare svart. Dette påvirket barna våre langt mer enn da vi gikk fra hverandre og de fikk to lykkelige foreldre som fortsatt er veldig glad i hverandre og respekterer hverandre. Fælt å tenke på hvordan det påvirket barna uten at vi en gang var klar over det, vi trodde jo vi gjorde det beste for dem ved å holde sammen. 

Man skal prøve lenger enn 1 år når man er foreldre syns jeg, man skal prøve til alt er prøvd og man vet 100% sikkert at livet ikke fungerer sammen. Men etter det må det være lov å tenke på andre alternativer, å være sammen for enhver pris kan ødelegge livet for en selv og barna.

Anonymkode: d7b9e...e25

[AnonymBruker]

Du sier ikke mye om nøyaktig hva som er problemet. Men jeg tenker at uansett er det på tide å få time hos samlivsterapeut. Forhør dere gjerne på familievernkontoret.

Det er ikke enkelt å starte familie når man er så ung at man nesten ikke vet hvem man selv er engang. Flott at du er igang med studier! Fokuser på dette, da blir det lettere for deg selv, uavhengig av om dere går ifra hverandre eller ikke. Sørg også for å ta lappen. Studier og lappen er nyttig både for dere sammen og om du skulle bli alene.

Prøv å la være å høre på alle andre. Kjenn etter hva som er riktig for deg. Hva skal til for at du vil bli? Hva må endres, og hva er verdt å bevare mellom dere? Hva kan du selv gjøre for å endre situasjonen?

Anonymkode: 24029...cb3

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Delvis alene mor med to barn er ikke noe særlig å streve etter og arbeidsløs samtidig. 

Kjære deg, det er lett for alle å si at bare gå det blir bedre men det beste er jo å prøve ordentlig hardt en periode. For folk flest glemmer at den «nye» mannen du finner han har sine dårlige sider han også som du neppe vil orke etter noen år. 

Sett deg nå ned med mannen din og få til en løsning, og da bør dere sette dere ordentlig inn for det. Bare dere to uten noen form får råd fra alt å alle!

Om ikke det fungerer i det hele tatt når alt er prøvd så hører du ikke på andre enn deg selv og går.

Først da kan du jo gå for da veit du at dere prøvde alt. Også får du samtidig sørge for at du får deg en jobb/utdanning. Bare det forteller meg at du har hatt det for behagelig i det forholdet og det kan komme som et stort sjokk for deg når du går. 

 

Anonymkode: 42b8b...614

Dette☝🏻

Bør virkelig vurderes nøye. Kan ting jobbes med? Kan det være at hverdagen har tatt dere og at dere kan finne sammen igjen? Gresset er absolutt ikke alltid grønnere på andre siden, men skal selvfølgelig ikke være martyr å ofre egen lykke for andre.

Anonymkode: 64083...e29

[AnonymBruker]

Takk for svar Problemet ligger i mye egentlig. Han er en snill mann, men alt som er her hjemme utenom spill virker uinteressant og slitsomt for han. Har helt siden vi fikk barn prøvd å jobbet med oss, ønsket parterapi men har ikke komt noen vei siden han ikke ville jobbe for å få ting bedre. 

Hadde jeg vært i full jobb så hadde jeg gått uten å se meg tilbake. Håpte det fantes en ordning som skulle få det til å gå, men ser at støtteordninger for å komme seg på beina er bare for dem som har barna mye mer, og jeg kunne aldri krevd det, det er jo hans barn også. Det å få full fast jobb på dagen er også vanskelig her for tiden som er mye av årsaken jeg tar utdanning.

Jeg sliter også med tanken at barna skal være med kun han så mye. Ikke at han er en dårlig eller slem far, men føler ungene vil føle seg like ensomme som jeg ved å gå rundt en hel uke om gangen med bare han.

Men mangen av dere har nok rett, det beste er nok å bli for barnas skyld en stund til slik jeg kan følge dem ordentlig opp på egenhånd 

Ts

 

Anonymkode: a7050...dc0

[Ella Ellefantella]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar Problemet ligger i mye egentlig. Han er en snill mann, men alt som er her hjemme utenom spill virker uinteressant og slitsomt for han. Har helt siden vi fikk barn prøvd å jobbet med oss, ønsket parterapi men har ikke komt noen vei siden han ikke ville jobbe for å få ting bedre. 

Hadde jeg vært i full jobb så hadde jeg gått uten å se meg tilbake. Håpte det fantes en ordning som skulle få det til å gå, men ser at støtteordninger for å komme seg på beina er bare for dem som har barna mye mer, og jeg kunne aldri krevd det, det er jo hans barn også. Det å få full fast jobb på dagen er også vanskelig her for tiden som er mye av årsaken jeg tar utdanning.

Jeg sliter også med tanken at barna skal være med kun han så mye. Ikke at han er en dårlig eller slem far, men føler ungene vil føle seg like ensomme som jeg ved å gå rundt en hel uke om gangen med bare han.

Men mangen av dere har nok rett, det beste er nok å bli for barnas skyld en stund til slik jeg kan følge dem ordentlig opp på egenhånd 

Ts

 

Anonymkode: a7050...dc0

Ja, det er sikkert det, men bare til du er ferdig med utdanningen! Og det kan jo gjøre det lettere for deg også, når du vet at det er midlertidig? At du tar disse to ekstra årenene for din egen og barnas skyld, så dere skal få det lettere etterpå!

[I Grosny]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei jeg lurer på om noen er i forhold kun pga barna og økonomi og hvordan det er?

Jeg føler meg utrolig ulykkelig med samboeren min og aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg lengre. Vi ble unge foreldre og har nå to barn i dag. Når jeg ble gravid i en alder av 18 ble vi til slutt enige om at vi skulle beholde det og bygge opp livet sammen. I dag er det eldste barnet 8 år.

Vi har kjøpt enebolig, han har god lønn og vi klarer oss i dag veldig fint. Men jeg har syntes det har vært vanskelig å være sammen med han i nesten alle år etter vi fikk barn. Nå står jeg her og har egentlig lyst å gå men føler meg fanget. Problemet er vel at vi begge har bygget opp alt vi har sammen. Jeg har satt mye av mitt på vent for at han skal bygge sin karriere opp. Det har vært vanskelig å få jobb når barna har begynt i barnehage også. Har hatt vikariater osv men aldri fått noe full stilling fast så nå tar jeg studier. Jeg har også satt billappen på vent.

Vi har nå på en måte hatt en pause og er på vei til å ende ting. Alle rundt meg har sakt at jeg må komme meg ut og være lykkelig, at økonomi ikke skal holde meg igjen. Men jeg ser mer og mer hvor vanskelig alt fra å kunne forsette studiene eller finne full jobb og bli helt selvstendig blir og hvor han vil slite med å sitte på huset eller så må vi selge og kanskje gå i tap. Det jeg tenker mest på er hvor mye dette vil påvirke ungene. Ikke nok med at familien splittes, men de vil sitte igjen med to foreldre som sliter med å få det til å gå rundt.

Skal jeg bli for dette? Alle sier at det alltid ordner seg, men det føles ikke sånn nå. Noen som har følt seg like uselvstendig og klart seg fint etter samlivsbrudd? Eller til de som har vært i lignende situasjon og blitt, hvordan er det?

Anonymkode: a7050...dc0

Jeg vil spørre om din ulykkelighet kan skyldes samboeren, eller om det enda mer handler om deg selv?
Å sette livet på vent er ett ganske ulykkelig trekk.

Det du iallfall trenger er å få fart på livet, og også overskudd.  Det betyr at ting på vent må rulles igang, inkludert førerkortet. Du er allerede igang med studier. Kjempebra. Hvordan er det med kosthold, søvn , trening, venner og moro? Dette er ting som kan prioriteres og løfte deg opp av den ulykkelige grøfta.

Din samboer, hvordan helt konkret er det han plager deg? Kan han slutte med det? Ta dere ett samlivskurs og lær bedre kommunikasjon. Min mistanke er at din ulykkelighet skyldes at du har ofret deg selv, og hvis det er sant, så er det din feil, og noe du kan fikse. Slutt å ofre deg selv. Prioriter egne planer og kjør på.

 

Endret 26. april 2019 av I Grosny

[I Grosny]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar Problemet ligger i mye egentlig. Han er en snill mann, men alt som er her hjemme utenom spill virker uinteressant og slitsomt for han. Har helt siden vi fikk barn prøvd å jobbet med oss, ønsket parterapi men har ikke komt noen vei siden han ikke ville jobbe for å få ting bedre. 

Ts

Anonymkode: a7050...dc0

Har du sagt i klartekst at du ikke gidder dette mer?

Jeg synes du skal kreve samlivskurs, og spørre om han gidder det eller om han foretrekker skilsmisse.

Du kan vise han denne debatten. Interessant og kanskje oppbyggende om han kommer inn med sine synspunkter her også.

Til slutt. Det trenger ikke være dårlig å bo sammen som venner eller kollegaer som samarbeider om barneoppdragelse. Problemet er vel mest at du irriterer deg over at han sitter og spiller? Her bør dere finne ett kompromiss. Kanskje han kan spille på ett rom der du ikke ser han, eller begrense spilletiden?

Endret 26. april 2019 av I Grosny

[AnonymBruker]

10 minutter siden, I Grosny skrev:

Jeg vil spørre om din ulykkelighet kan skyldes samboeren, eller om det enda mer handler om deg selv?
Å sette livet på vent er ett ganske ulykkelige trekk.

Det du iallfall trenger er å få fart på livet, og også overskudd.  Det betyr at ting på vent må rulles igang, inkludert førerkortet. Du er allerede igang med studier. Kjempebra. Hvordan er det med kosthold, søvn , trening, venner og moro? Dette er ting som kan prioriteres og løfte deg opp av den ulykkelige grøfta.

Din samboer, hvordan helt konkret er det han plager deg? Kan han slutte med det? Ta dere ett samlivskurs og lær bedre kommunikasjon. Min mistanke er at din ulykkelighet skyldes at du har ofret deg selv, og hvis det er sant, så er det din feil, og noe du kan fikse. Slutt å ofre deg selv. Prioriter egne planer og kjør på.

 

Det ligger nok noe i det du sier. Jeg føler meg veldig mislykket siden jeg ikke har klart å få fast jobb f.eks. tross at vi har klart å komme der vi er og har oppdratt to gode barn. Fikk en mulighet men den måtte jeg gi slipp på pga samboer sine jobbtider.

Det som plager meg med min samboer er at han er så utrolig selvsentrert og kald. Eks. en gang fikk vi gratisbilletter til en fornøyelsespark som var utrolig gøy for ungene, men da måtte jeg nesten tvinge han med for han likte ikke den plassen. Sånn er det med alt, jeg må dra han med og ungene får jo med at han heller vil sitte hjemme i sofaen. Når det kommer til oss så avviser han meg hvis jeg kommer og spør om vi skal gjøre noe sammen eller prøver å ha sex, det er bare når han en sjelden gang vil vi skal det og driter i at det blir for lite for meg. Middag og husarbeid blir det til at jeg må gjør, selv når jeg har vært i full jobb. Er jeg syk så er han trøtt, så da blir det til at jeg springer rundt med barna.. ja det er mye, og jeg har prøvd så mye for å fikse det, inkludert å endre meg selv.

Nå har jeg truffet en ny som er helt fantastisk, han vil ha meg tross alt og jeg vil jo ha han (ja jeg vet det er fælt, men følelsene kan jeg ikke bare slå av selv om jeg vil) men har kuttet kontakt med han og går nå med hjertesorg rundt mens jeg prøver å overbevise meg selv at det var rett valg. Føler jeg må bli og ta ansvar for mine tidligere valg selv om det gjør meg ulykkelig. Ungene kommer jo først.

Ts

Anonymkode: a7050...dc0

[I Grosny]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det ligger nok noe i det du sier. Jeg føler meg veldig mislykket siden jeg ikke har klart å få fast jobb f.eks. tross at vi har klart å komme der vi er og har oppdratt to gode barn. Fikk en mulighet men den måtte jeg gi slipp på pga samboer sine jobbtider.

Det som plager meg med min samboer er at han er så utrolig selvsentrert og kald. Eks. en gang fikk vi gratisbilletter til en fornøyelsespark som var utrolig gøy for ungene, men da måtte jeg nesten tvinge han med for han likte ikke den plassen. Sånn er det med alt, jeg må dra han med og ungene får jo med at han heller vil sitte hjemme i sofaen. Når det kommer til oss så avviser han meg hvis jeg kommer og spør om vi skal gjøre noe sammen eller prøver å ha sex, det er bare når han en sjelden gang vil vi skal det og driter i at det blir for lite for meg. Middag og husarbeid blir det til at jeg må gjør, selv når jeg har vært i full jobb. Er jeg syk så er han trøtt, så da blir det til at jeg springer rundt med barna.. ja det er mye, og jeg har prøvd så mye for å fikse det, inkludert å endre meg selv.

Nå har jeg truffet en ny som er helt fantastisk, han vil ha meg tross alt og jeg vil jo ha han (ja jeg vet det er fælt, men følelsene kan jeg ikke bare slå av selv om jeg vil) men har kuttet kontakt med han og går nå med hjertesorg rundt mens jeg prøver å overbevise meg selv at det var rett valg. Føler jeg må bli og ta ansvar for mine tidligere valg selv om det gjør meg ulykkelig. Ungene kommer jo først.

Ts

Anonymkode: a7050...dc0

Det virker som om gubben din i praksis har dumpet både deg og familien.  Du kan foreslå åpent forhold, men gi gubben eget rom så kan han sitte der og spille data, slik at du slipper å se for mye til han.

Det viktigste er at du setter deg selv først. Du har ansvar for barna, men for å kunne stille opp for de på lang sikt er det nødvendig at du fungerer og tar vare på egen fysisk og psykisk helse, og det kan faktisk innebære skilsmisse.

De eneste tidligere valgene du har ansvar for er barna dine. Ingenting annet betyr noe, bortsett fra deg selv. Du må ta vare på deg selv og slutte å ofre deg. Å ofre seg er selvdestruktivt, og selvdestruksjon har du som mor ikke rett til å bedrive.

Gubben din må du avskrive som tapt. Han har slått opp, men han gidder ikke å si det. Synes sikkert det er fint å bo i samme hus som barna, selv om han ikke er aktiv far. 

Det å være mislykket , i betydning uten fast jobb, er noe mange opplever flere ganger i livet med ujevne mellomrom. Du utdanner deg, og tar tak i problemet. Det er det motsatte av å være mislykket. Det er framdrift. Hold trykket oppe og kjør på!

Endret 26. april 2019 av I Grosny

[Ella Ellefantella]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det ligger nok noe i det du sier. Jeg føler meg veldig mislykket siden jeg ikke har klart å få fast jobb f.eks. tross at vi har klart å komme der vi er og har oppdratt to gode barn. Fikk en mulighet men den måtte jeg gi slipp på pga samboer sine jobbtider.

Det som plager meg med min samboer er at han er så utrolig selvsentrert og kald. Eks. en gang fikk vi gratisbilletter til en fornøyelsespark som var utrolig gøy for ungene, men da måtte jeg nesten tvinge han med for han likte ikke den plassen. Sånn er det med alt, jeg må dra han med og ungene får jo med at han heller vil sitte hjemme i sofaen. Når det kommer til oss så avviser han meg hvis jeg kommer og spør om vi skal gjøre noe sammen eller prøver å ha sex, det er bare når han en sjelden gang vil vi skal det og driter i at det blir for lite for meg. Middag og husarbeid blir det til at jeg må gjør, selv når jeg har vært i full jobb. Er jeg syk så er han trøtt, så da blir det til at jeg springer rundt med barna.. ja det er mye, og jeg har prøvd så mye for å fikse det, inkludert å endre meg selv.

Nå har jeg truffet en ny som er helt fantastisk, han vil ha meg tross alt og jeg vil jo ha han (ja jeg vet det er fælt, men følelsene kan jeg ikke bare slå av selv om jeg vil) men har kuttet kontakt med han og går nå med hjertesorg rundt mens jeg prøver å overbevise meg selv at det var rett valg. Føler jeg må bli og ta ansvar for mine tidligere valg selv om det gjør meg ulykkelig. Ungene kommer jo først.

Ts

Anonymkode: a7050...dc0

Ja, men ungene trives ikke med en ulykkelig mor!

Jeg har blitt mye gladere etter bruddet, det siste året følte jeg meg som en dårlig mor, for jeg var så sliten hele tiden og syntes det var vanskelig å være der for tenåringen. Nå derimot er jeg i strålende humør og det smitter veldig! Så lenge foreldre oppfører seg og ikke krangler, men klarer å snakke pent om hverandre o.l. så er ikke brudd ille for de fleste barn. Jeg trodde min ville ta det supertungt, er helt satt ut av hvor lett det gikk! Så ikke den komme! MEN her har vi begge oppført oss veldig bra og svelget kameler og feiret jul sammen o.l. og vi er fortsatt venner og møtes til middager. Og snakker pent om hverandre. Det er DER de fleste brudd ødelegger for barna, det er jeg sikker på, fordi foreldre ikke klarer å oppføre seg.

[Ella Ellefantella]

3 minutter siden, I Grosny skrev:

Det virker som om gubben din i praksis har dumpet både deg og familien.  Du kan foreslå åpen forhold, men gi gubben eget rom så kan han sitte der å spille data, slik at du slipper å se for mye til han.

Det viktigste er at du setter deg selv først. Du har ansvar for barna, men for å kunne stille opp for de på lang sikt er det nødvendig at du fungerer og tar vare på egen fysisk og psykisk helse, og det kan faktisk innebære skilsmisse.

De eneste tidligere valgene du har ansvar for er barna dine. Ingenting annet betyr noe, bortsett fra deg selv. Du må ta vare på deg selv og slutte å ofre deg. Å ofre seg er selvdestruktivt, og selvdestruksjon har du som mor ikke rett til å bedrive.

Gubben din må du avskrive som tapt. Han har slått opp, men han gidder ikke å si det. Synes sikkert det er fint å bo i samme hus som barna, selv om han ikke er aktiv far. 

Enig! Han har allerede valgt dere bort!

[Carrot]

Hei TS, gjør opp status - altså sett deg inn i hvilke rettigheter du har. Er dere gifte for eksempel? Hvilken støtte får du under utdanning, overgangsstønad, bidrag osv. Det er mulig du fint klarer deg økonomisk selv som student. Finn ut hvilke krav du har til et forhold - still dem, er han med er det håp - er han ikke legg en slagplan for ditt eget liv videre. Å leve i et halvgodt forhold vil til slutt gi seg utslag i helsemessige problemer for de aller fleste.

[AnonymBruker]

Hva sier din mann? Vil han leve flere år til med en kjæreste  som ikke elsker ham? Hvordan er dere mot hverandre?  Krangler dere?

Anonymkode: 6737d...03a