Hvorfor ble du mobbet?

[Millimani]

Det er ikke alltid man klarer å finne årsaken til mobbing! Noen ganger kan mobbere dessverre plukke seg ut et nærmest "tilfeldig" offer. Kanskje har mobberen så store psykiske problemer at det er et "mål" å lete etter noen å mobbe. Det er i alle fall min erfaring med ei som mobba meg en periode.

Jeg ble mobba fra jeg begynte på ungdomsskolen. Slutten av barneskolen var også vanskelig, men det var ikke det samme. Jeg kom flyttende rett før siste året på barneskolen begynte, og gled ikke akkurat godt inn i miljøet der. Selv om jeg fikk noen venner så holdt det ikke. Ved overgang til ungdomsskolen hadde jeg forhåpninger om å få flere nye venner. Klasser fra barneskolen jeg gikk på ble splittet og fordelt med klasser fra andre barneskoler. Fordi min beste venninne søkte seg til en privatskole ble ikke ting som jeg ønska. De som hadde sagt at ville gå i klasse med meg stengte meg ute, det samme gjorde resten av klassen. Ungdomsskolen var da et mareritt fra første til siste dag. Ingen nye venner, elendig klassemiljø og håpløse lærere som "så med blinde øyne".

De fleste årskull på sånne ungdomsskoler er elevene åpne for nye vennskap, men i mitt årskull gikk det på å tviholde på det gamle, og ikke tenke nytt i det hele tatt. Jeg var tilflytter, mistet min beste venninne til en privatskole og ja... Jeg kunne ramsa opp mye mer.

Hvorfor jeg ble mobba? Det er vanskelig å svare på det. Svaret på det kan være flere ting, og det er ikke alltid man finner svaret. Vel var jeg tilflytter sent på barneskolen, stille og forsiktig, og med helt andre erfaringer enn resten av klassen jeg kom til på barneskolen. Noen begynner tidlig, andre har det ikke fullt så travelt. Frisyrer, moter og sminke? Fremmed for meg, men naturlig for dem. Barneskolen da, der jeg flytta fra ble det ungdomsskole-tid før det begynte

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet gjennom det meste av ungdomsskolen. Jeg var rett og slett enkel å heve seg over, tror jeg. Jeg var veldig sjenert og forknytt, "skolelys", klumsete, teite klær osv. Hva skal jeg si, det oste lav sosioøkonomisk status av meg, og ungdommer er flinke til å snuse frem slikt. Det letnet en del utover siste året og ble rett og slett bedre da jeg endret stilen min og kom litt ut av skallet sosialt.

(Med dette mener jeg ikke å ta skylden for at jeg ble mobbet, eller unnskylde mobberne, bare forklare hvorfor de gikk etter meg heller enn andre. Jeg var et lett bytte. Alt jeg ville, var å få være i fred.)

Anonymkode: a6d1a...73f

[AnonymBruker]

Jeg har ikke opplevd veldig ille mobbing. Det var mer sånn stille-mobbing. På barneskolen.

Ellers ble jeg mobbet av ei jente en periode på videregående. 

På barneskolen var det noen jenter i klassa som var «de populære». De hadde dyre merkeklær, og fikk bleke håret og bruke sminke sikkert fra sånn 5.klasse. Husker ikke helt. Disse hersa litt med meg. De hadde egne klubber med merkelige regler for hvem som kunne være medlem. Det var enkelt for de å komme med en unnskyldning for hvorfor jeg ikke kunne være med. Dumma jeg meg litt ut, kunne de lage skikkelig drama ut av det. Jeg husker en gang jeg bare skulle «klype kinnet» til ei jente. Jeg skulle late som om jeg var ei tante som kommer og klyper kinnet til tantebarnet sitt. Det var uansett veldig klart hva som var hensikten. Bare lek og tull. Jeg klarte ved et uhell å klype henne i kinnet med neglen så hun fikk et merke. Det ble SKIKKELIG rabalder!! Jeg husker dette var i garderoben før gym, og omtrent alle jentene samla seg i en klynge rundt denne jenta og beskyldte meg for å ha skadet henne med vilje. Jeg sa unnskyld og at det ikke var meningen, men de hørte ikke på meg. Sa det til læreren og fortalte en helt annen historie. Lignende ting kunne de finne på.

Hvorfor var de sånn? Tja. Godt spørsmål. Jeg var ikke populær da. Jeg gikk i arva klær, jeg fikk aldri farge håret. Jeg hadde ikke kule og dyre leker som dem. Også var jeg veldig sjenert og usikker. De visste at jeg ikke turte å stå opp for meg selv og ta igjen. De visste at om de sladra til læreren som i episoden nevnt over, så ville jeg bare se i gulvet og begynne å grine. Jeg klarte ikke å se læreren i øynene og si at de jugde.

 

På videregående kan jeg på en mååååte forstå det, samtidig ikke. Jeg hadde sånn rar klesstil. Farget håret rødt, gikk med fargerike klær. Masse rare smykker, rare sko. Innimellom helt svart osv.. Jeg så nok ganske spesiell ut! Men jeg elsket det da. Fikk noen kommentarer her og der av folk, men jeg brydde meg stort sett ikke. Hva annet kan jeg forvente liksom? De fleste oppførte seg normalt mot meg. Men det var ei jente, som plutselig begynte å ha noe mot meg. Hun gikk i klassen over meg. Jeg hadde havna på en fest en gang, hvor hun var. Hun og noen andre satt og ropte «jævla emo, skal du hjem og kutte deg nå!» og lignende. Jeg ba de stoppe, men de fortsatte bare. Jeg og mine venner stakk derfra. 

Etter det fant hun ut at hun skulle rope «gå og kutt deg da!» og sånt etter meg hver gang hun så meg. Jeg bare overså det. Viste henne fingeren og gikk min vei. Men det var ikke noe gøy. Det var slitsomt.

Men det verste (og etterpå beste?) var da jeg skulle ta bussen til en konsert. Hun jeg skulle dra med kunne ikke bli med likevel, så jeg dro alene. Etter en liten stund stopper bussen, og hvem kommer på? Jo, hun jenta! Sammen med en av mine beste venner fra klassen, som kjente hun jenta fra før. Og et par andre venner av dem.  Altså, greit nok det. Folk får være venner med hvem de vil. Han fra klassen min visste hvordan hu jenta oppførte seg mot meg. Dette hadde jeg fortalt ham mange ganger, og jeg hadde sagt at jeg var lei meg for det. 

Men, det verste var: Det var omtrent bare oss på bussen. I en halvtime. Hu jenta satt og ropte stygge ting til meg. HELE turen. Jeg ba henne slutte, rolig. Jeg er ikke sånn som klikker eller tar igjen. Hun stoppa ikke. Det ble bare verre. Så snudde jeg meg mot han i klassa mi og så BEDENDE på han, og liksom «gjør noe med det her! Hallo???» Men han bare så bort. 

SÅ. Vi kom frem til konserten og våre veier skiltes. Etter en stund ser jeg hu jenta gå sjanglende rundt alene. Drita full. Vi var langt hjemmefra og det kan hende hun var litt redd? Fordi hun ikke fant vennene sine. Hun kom i hvert fall bort til meg og spurte om jeg hadde sett de andre? Nei, det hadde jeg ikke, sa jeg. Går det bra med deg?.... Jeg tenkte egentlig at, jeg burde skrike til henne, slå henne i trynet, helle ølen hennes i håret hennes eller noe. Men jeg bare spurte om det gikk bra. Jeg er ikke sånn som tar igjen. Det endte opp med at hun sto og støttet seg til meg en stund til de andre kom bort og fant henne. 

Etter det lot hun meg være.

Anonymkode: 9efc9...3aa

[AnonymBruker]

Var vel litt rar. Hadde ikke gått i barnehage og hadde omtrent ikke sett folk før jeg begynte på skolen, så det ble en dårlig start. Slet med de sosiale kodene og hvordan jeg skulle oppføre meg. Læreren vår i første klasse var også skikkelig slem mot meg, fikk senere vite at hun fikk sparken bl.a på grunn av måten hun oppførte seg på. Hadde aldri venner over lengre tid, fikk komme inn i varmen litt, før jeg ble fryst ut igjen. Husker jeg også kunne finne på å si de merkeligste ting sånn helt utav det blå, som ikke passet inn i settingen i det hele tatt. Det var selvsagt "morsomt". Fikk også stadig høre at jeg var stygg og at ingen kunne være glad i meg. Var generelt ikke god på det med venner, er for så vidt ikke det ennå. Ble ikke godtatt før jeg begynte på vgs, da søkte jeg meg til en skole i en annen by for å få en ny start. Har heldigvis hatt noen venner utenom skolen hele veien, da (naboer, familie).

Anonymkode: 91bf4...40f

[AnonymBruker]

Jeg var for tynn. Det varte på barneskolen. Deretter var det ikke mobbing, men åpenbar misunnelse.

Anonymkode: 8bf20...358

[AnonymBruker]

Fordi jeg var den rare som bodde i fosterhjem.

Anonymkode: 05b14...1a8

[Gjest SeptemberRose]

Antagelig fordi jeg var veldig stille og holdt meg mye for meg selv. Opplevde psykisk mobbing fra jentene og fysisk mobbing fra guttene. 

[AnonymBruker]

Fordi jeg var sjenert og veldig rolig, lett offer antar jeg.

Anonymkode: a6cfe...097

[AnonymBruker]

Jeg var overvektig, mindre pen og veldig sårbar. Var den stygge andungen. Ble mobbet fra 7.-10. klasse. Det var både jenter og gutter som mobbet og de var grusomme. Jeg prøvde flere ganger å konfrontere noen av dem men det hjalp ikke. En episode der det ble fysisk stod bare en faglærer passivt og så på... Jeg lurer på hva som får enkelte til å være så slemme og jeg har mange ganger ønsket å spørre dem hvorfor de mobbet meg. Hva så om jeg var overvektig og mindre pen? 

Anonymkode: 1bf33...d7e

[AnonymBruker]

Ble mobbet for mye gjennom hele barne og ungdomsskolen. Navnet mitt, håret mitt, familien min, fregnene mine..

Anonymkode: 10a93...5dd

[AnonymBruker]

Ja.

Hvorfor? Ja si det...

Barneskolen: Det var en 15 år gammel mongolid gutt som kysset meg (uten min tillatelse). Han banket opp alle gutter jeg snakket med og løp etter meg hver dag i 3 år. Dette ble jeg mobbet for. Så flyttet jeg og ble mobbet for dialekta mi og klærne mine. 

Ungdomsskolen: Dialekt, klær, fordi jeg var for tynn, melketennene som ikke gikk... hadde dobbelt opp med hjørnetenner og måtte trekke de melketennene.. ble også mobbet fordi jeg var glad i dyr. Jeg stakk en gutt som pleide å banke meg med en passer en gang og selvfølgelig ble jeg mobbet for det. Ja og så var det en som fant ut om han mongolide gutten da.

Videregående: Baksnakking, og rykter.. og så var det en som fant ut om den mongolide gutten igjen.. bare de to første årene. Siste året ga jeg opp sosial kontakt og der mobbet de meg bare fordi jeg var så stygg og tynn at jeg måtte være syk.

Anonymkode: 8fb7e...887

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskolen. Jeg var innadvendt, usikker og alvorlig. Hadde en vanskelig start på livet med foreldre som skilte seg, rettssaker og mistanke om seksuelle overgrep fra en som stod meg nær. Jeg ble kalt for «hun stumme». Jeg ble holdt utenfor og baksnakket. Jentene i klassen var de verste. Deltok knapt i gymtimene som jeg ofte skulket. Guttene lugget meg og sa at jeg luktet vondt. Sa fra til lærere, sosiallæreren og rektor, men fikk ingen hjelp. Gråt ut hjemme hos mamma og en eldre dame som broddet i huset ved siden av. Jeg hevdet meg på videregående og stortrivdes for første gang med nye venner. Det endte heldigvis godt 🤗.

Anonymkode: 9b7c7...831

[AnonymBruker]

Fra førskolen til ut første året på videregående. Var vel en slags mobbing de siste årene på videregående og, men mer i form av utfrysning. Det begynte med noe så enkelt som at første dag på førskolen tilfeldigvis var bursdagen min, og til læreren vi hadde der. Derfra bare ballet det på seg. På barneskolen var det mer dytting, sparking, og bare fysisk faenskap. På u-skolen gikk de på at jeg var dum, feit, stygg og lignende. Ble sosialt amøbe fordi jeg var ensom, så det gjorde vel ikke saken bedre heller. 

Anonymkode: b0db3...102

[Patriotpaula]

Hele barneskolen og deler av u-skolen. Vi var få jenter i klassen og jeg lot ikke sjefs-jenta kontrollere meg slik hun gjorde med resten av jentene, det var nok til å bli frosset ut. Videre var ikke klær, sykkelen, skøytene (hadde hockey, kun isdanseskøyter som var bra nok) +++ bra nok... Selvtilliten kom først tilbake på høgskolen... 

[stan]

På 25.4.2019 den 10.48, AnonymBruker skrev:

Har du opplevd mobbing? Hvor lenge pågikk det, og hvordan tok det slutt? Hva var grunnen til at akkurat du ble utsatt for mobbing?

Anonymkode: 91b22...151

Hvordan kan jeg vite det? Jeg tror de følte seg bedre, mer verdifulle når de hadde noen å mobbe. 

Men det som virkelig var irriterende for mobberne var at jeg brydde meg ikke om det. 

[AnonymBruker]

Barneskolen: det startet når jeg flyttet til en ny plass, og jeg begynte i 4.klasse på en ny skole. Ble først mobbet fordi jeg var veldig skoleflink. Fikk også slengbemerkninger etter meg hele tiden, som gikk ut på utseende. Skolen eller mine foreldre gjorde ingenting

Ungdomsskolen: Jeg begynte å gi mer faen i skolen, og håpet på at jeg fikk venner hvis jeg ikke var så skoleflink. Jeg gikk fra 5-6 på prøver og rett ned på 2-3 i karakterer. Men det hjalp ikke, og mobberne begynte å gå mer på utseende mitt - at jeg var bleik og tynn. Gymtimene var et mareritt, som gjør at jeg sliter med å dra treningssenter den dag i dag. 

Videregående: Byttet skole når jeg startet på VG2, da ble det slutt på mobbingen. Men da var jeg såpass skadet mentalt at jeg sleit med å få venner, og jeg forsto ikke de sosiale spillereglene som du lærer deg i løpet av sekundærsosialiseringen. 

Alt av apparat sviktet meg, både foreldre og skolevesen. Jeg kommer også fra et hjem der det har vært omsorgssvikt, som gjorde at jeg måtte klare meg selv under oppveksten. 

Til tross for traumer har jeg et godt liv i dag, har egen leilighet, samboer, utdanning og jobb. Men det var vært en lang vei for å komme meg dit. Har vært i behandling/samtaleterapi hos psykolog. Min relasjon til familien er helt ødelagt, har ingen kontakt med min nærmeste familie pga. alt som skjedde i min oppvekst. 

Anonymkode: aff86...77a

[AnonymBruker]

Sent barneskole og deretter litt diffust ut på ungdomsskolen. Ble mobbet fordi jeg er stygg og fordi jeg hadde dårlig selvtillit. 

Nå i voksen alder er jeg fortsatt mindre pen (takknemlig for sminke), heldigvis har selvtilliten kommet seg og jeg klarer meg fint. 

Anonymkode: bae37...7fd

[AnonymBruker]

På grunn av en psykopat som likte å plage andre. Mobbere er psykopater som nyter sadismen. Pure and simple.

Anonymkode: fca5b...d71

[AnonymBruker]

1-7 trinn. Hadde ingen venner, men familiemedlemmer som ville at jeg skulle skaffe meg noen (som gjorde alt verre). Skulket mye. Paranoid. Utfryst i klassen, ingen ville være med meg pga en gruppe som latterligjorde meg og som viste jeg ikke var til å være med.

8-9 trinn. Ingen venner. Paranoid. Skulket masse.

10 trinn. 2 fraværsdager. Viste seg at ingen i klassen var farlige og til å stole på. Alle hadde sitt og seg selv til å tenke på. Gode lærere som jeg aldri snakket til om mine problemer. 

 

1vgs. Utbrent. 1 fraværsdag. Stress, depresjon, paranoia all over again. Ble gjenforent med en two-faced person fra barneskolen som brakte mye av det vonde tilbake. Fortalte klassen min historie om mobbing bare for å få dårlig samvittighet over det. Hvorfor være et offer? Two-faced person begynte å skifte holdning til meg og se ned på meg.

2vgs.  Two-faced person lattertilgjør meg daglig. Snakker til meg som om jeg er et stakkarslig dyr uten forsvarsmekanisme. Tok en dag med seg en elev fra barneskolen vi gikk på som jeg pleide å være livredd på. Ropte navnet mitt og smilte til meg og jeg gjorde ingenting. De andre elevene så på min og hennes interekasjon med hverandre som en joke, at vi tullet med hverandre. Jeg sa ikke ifra ettersom jeg ikke ville ødelegge det gode miljøet i klassen og fordi en av kontaktlærerne er venn med foreldrene til two-faced person. Men gikk ut året med 5,1 i snitt da.

 

Jeg vet ikke hvorfor. Var nok et lett offer, men hadde min grense. En dude jaget meg på barneskolen med nål og da han startet å gjøre det mot søstrene mine, sprang jeg etter han med et rompebrett og slo han med det. Jenta, vennen til two-faced person jeg var redd for, dro jeg i t-skjorten oppe i halsen og drylte henne ned i bakken. 

Anonymkode: d9df5...07c

[Zaga]

Ble mobba hele barneskolen, ungdomsskolen og på vidregående. Sikkert fordi jeg er en pingle som ikke tør å si ifra. Har møtt mye utfrysning og utestengning i voksen alder også. Hadde to venninner i 13 år som plutselig stengte meg helt ute uten at jeg vet hvorfor. Men jeg er aldri bra nok for noen så..