Å være syk mamma

[AnonymBruker]

Jeg blir trist av å se alle trådene her inne der mennesker som har ulike sykdommer og evnen til å stå i arbeidslivet og livet som etterhvert har gjort deg ufør. 

Jeg er mamma og jeg er syk, så syk at det er vanskelig for meg å være mamma, alt jeg gjør på en dag er å spare meg opp til å være så god mamma jeg kan i den situasjonen jeg er i. Jeg er heldig for jeg har en mann som står stødig ved min side og sammen har vi funnet en måte å leve på som er «god nok» men ikke slik det var før sykdommen. Sånn som det er nå så er sorgen aller størst for at jeg påfører de i rundt meg bekymringer og uvisshet om femtiden.

Barnet mitt sa her en dag at h*n håper jeg en dag får arbeide igjen, dette var nok barnets utrykk for at det er svært bekymret for meg. Hva skal man gjøre når livet river teppet under føttene dine og setter alt på hodet? Noen som har noe gode råd til en mamma med livet på vent? 

For de som kommer til å kommentere om min omsorgsevne... drit i det, for barnet er godt ivaretatt av meg og resten av familien!!

Anonymkode: c7a59...8f0

[Handful]

Stor klem til deg. For en vond situasjon. Her er mannen syk, og det er ikke lett for noen i familien. Hvil med god samvittighet så du orker å være der så mye du kan for barnet ditt.

[Anonym907654]

Jeg sender masse kjærlighet og en stor styrkeklem til deg. Det er ikke alltid lett å ha sykdom i familien. Barnet er selvfølgelig glad i deg og ser når mamma ikke har det så bra. Vit at du gjør mer enn nok, og det er godt nok! 

Hvil med god samvittighet. Du er flink!

[AnonymBruker]

Godt å høre at du ikke står alene og at både du og barnet har god familie rundt dere. Det er ikke alle forunt!

Styrkeklem ❤️ 

Anonymkode: 45357...144

[AnonymBruker]

Takk for fine svar. 

Anonymkode: c7a59...8f0

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er viktig at barnet ser at du prøver å leve et så godt liv du kan etter de forutsetningene du har. 

Vet ikke om dette kan sammenlignes, men man hører om familier hvor søsken er negativt påvirket av at de har hatt et søsken med ulike sykdommer og utfordringer. De har følt seg oversett og at de har manglet endel av den omsorgen det syke barnet har fått. Så hører man om familier hvor søsken har sett det som en berikelse å ha "spesielle" søsken, hvor de har følt seg inkludert og sett som den _de_ er. 

Man hører også om familier preget av fattigdom, hvor noen syns de har hatt det helt forferdelig pga dette, mens andre tenker tilbake på barndommen som en tid fylt med kjærlighet. 

Jeg tenker at om du gjør så godt du kan, ikke lar fokus være på sykdom og sorg over denne, men det positive i hverdagen, så hjelper dette barnet veldig. 

"Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det" høres flåsete ut for noen. Men det er unektelig noe sannhet i det.

Anonymkode: e05b3...5ad

[AnonymBruker]

Jeg er også en syk mamma, og uten pappaen til barnet mitt (som også er min samboer) hadde jeg ikke kunne klare å ta vare på barnet mitt. Han gjør alt med hun, og hun har det perfekt på grunn av ham.

Jeg «holdt ut» for lenge med smertene mine til jeg til slutt kollapset, og derfor har jeg ingen journal som viser hvor syk jeg har vært de siste 15 årene. Jeg er nå i startfasen av alt, og utredninger tar en evighet. NAV stiller seg kritiske, legen pusher på at «dette her klarer du, du har jo klart deg bra årene før» eh nei? Jeg «klarte meg» ikke, jeg gikk som en maskin og levde ikke til kroppen min sa STOPP!

Føles som en eviglang kamp...

Føler med deg ❤️

Anonymkode: 6b410...fd5

[AnonymBruker]

Jeg er også en syk mamma. Jeg var til og med syk før jeg fikk barn. Tenke seg til...  Og jeg kjenner også at disse trådene som stadig dras opp gjør noe med meg. Samtidig prøver jeg å ikke la det ta tak. Det er så ufattelig mye uvitenhet rundt det å være kronisk syk. Det eneste folk ser i dag er jobb vs sykdom. De ser ikke livskvalitet eller noe annet. Og da blir det så feil. Man kan selvfølgelig være en god forelder selv om man er syk. Som deg, lader jeg opp så jeg kan være der fullt og helt for ungene og alt de trenger. Jeg stiller på foreldremøter, oppvisninger og alt jeg "skal" som mamma. Prøv å hev deg over det og tenk at du er god nok som du er. Barn får med seg ting, det betyr ikke at det er feil. Min eldste kommenterte så fint her en dag at det var så greit at jeg ikke jobbet så mye (jobber bittelitt hjemmefra ved siden av å være ufør), for da kunne de få fridager og slippe å reise i barnehagen når de var syke. Det er vel og den eneste fordelen jeg ser ved å være ufør. 

Anonymkode: 3cb16...1d8

[AnonymBruker]

Vanskelig å si noe klokt, synes jeg, fordi alle situasjoner er så ulike. Noen er stabilt syke over lang tid, kanskje for alltid, men med relativt greit funksjonsnivå. Noen har det samme, men fungerer langt dårligere.  Andre lever med usikkerhet om at tilstanden kan forverre seg eller i verste fall medføre døden. Noen blir syke over tid, noen har medfødte sykdommer, andre blir rammet ut av det blå. Noen sliter mest med tap av inntekt, andre med sosial stigmatisering og fordommer, noen har dårlig samvittighet for barn eller partner, andre savner rett og slett livet slik det var.

Det vi har felles er at ingen av oss kan gjøre annet enn så godt vi kan innenfor de rammene vi har Godt å lese at du har en god familie rundt deg. Livet er fryktelig urettferdig til tider, men det er ofte mange lyspunkter likevel.

Klem fra en annen syk mamma, som likevel er heldig fordi jeg sannsynligvis blir frisk igjen. Det er en luksus jeg ikke lenger tar for gitt, etter å ha vært noen runder i helsevesenet det siste året og sett mange skjebner verre enn min egen. Jeg er takknemlig for at jeg fortsatt har sjansen til å bli bra igjen, selv om livet nok ikke blir helt som det var. Vi får finne vår nye normal og gjøre så godt vi kan!

Anonymkode: f2afa...c72