Destruktivt tankemønster

[AnonymBruker]

Følgende er sannsynligvis en upopulær mening. Jeg ønsker å høre om andre har opplevd det samme som meg, og om dere i så fall har klart å endre eller bryte mønstrene.

Saken er at jeg hater den etablerte utgaven av meg selv. Virkelig. Jeg er selvfølgelig glad i mine nærmeste, og er oppdratt til å "stå i det" fremfor å stikke av, men når det kommer til livskvaliteten min så er det en kraftig nedadgående spiral. Å velge det bort er ikke noe aktuelt alternativ, og tilværelsen oppleves litt som å sone en dom.

Har samboer og barn. I hverdagen ser jeg bare hensyn og begrensninger. Alt handler om å lytte til andres behov, og livet går altfor fort fra meg, med et kontinuerlig stress med å rekke barnehage og jobb. Der andre ser hverdagslykke, ser jeg et logistikkhelvete som gjør meg stresset. Omstendighetene rundt barn, barnehage etc gjør at jeg aldri kan påta meg overtid, ekstrajobbing, jobbreiser etc helt uten videre. Alt blir et planleggingsprosjekt. 

Jeg savner en tid jeg kunne være med på alt som var gøy.

Jeg har grei inntekt. Likevel klarer jeg ikke å befri meg fra tanken om hvor "velstående" jeg ville vært om jeg slapp å kjøpe bilseter, barneklær og betale barnehageavgift. Med grøss og gru konstaterer jeg hvor mye som går med i dragsuget.

Jeg savner muligheten til å ta ut litt ubrukt ferie og sette meg på et fly til en spennende destinasjon til mest prisgunstige tidspunkt.

Skulle vi ha en hjemmehelg og en av oss blir invitert et sted, blir det den evige regla om "hvem sin tur" det er. Alltid en bismak, da man får dårlig samvittighet på vegne av den som passer barn.

Sannsynligvis er jeg den fødte egoist. Det lever jeg godt med. Jeg skulle bare ønske jeg var så klar over det tidligere. For i dag er jeg ikke meg selv. Jeg befinner meg i et vakuum, der jeg gjør så godt jeg kan for å spille en rolle som god forelder og samboer. Og jeg tror jeg gjør det bra.

Men det er ikke meg. Kun et skall som prøver å opprettholde en fasade. 

Når jeg ser barnløse par blir jeg misunnelig. Kanskje enda mer på de som lever singellivet. Jeg ber en stille bønn om at de prøver å holde ut så lenge som mulig, for det som følger med barn og ansvar er virkelig ikke for alle. Det har kostet meg penger, karrieremuligheter og mye av mitt sosiale liv. For ikke å snakke om at tålmodigheten min er konstant tynnslitt.

Tenk om det fantes en tidsmaskin, der man kunne reist noen år tilbake og valgt en annen "avkjørsel"... 

En liten historie fra virkeligheten litt "mot strømmen" herfra. Hva vil jeg med det? Tja, kanskje det kan få noen til å reflektere over hva livskvalitet og glede er. Kanskje noen kjenner seg igjen og kan fortelle meg hvordan de har håndtert det? Kanskje noen føler for å moralisere og si jeg er en drittsekk? Kjør på (selv om sistnevnte ikke er spesielt konstruktivt)...

 

Anonymkode: 2639a...c4e

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om disse tankene, vit det. Jeg er tobarnsmor og kjenner meg veldig igjen. Det har vært tøffe tak de siste årene med to små barn. Føler jeg har mistet litt av meg selv. Har mistet mye frihet, slik du beskriver. Måtte gi opp karrieren min som sykepleier fordi jeg ikke orket å kombinere den livsstilen lenger med to små barn. Nå er jeg i en omskoleringsprosess, der jeg prøver å finne ut hva jeg vil satse på videre. Livet som tobarnsmor, eller det å være mor i seg selv, er krevende selv om jeg elsker barna over alt i verden. Hadde aldri trodd at småbarnsfasen skulle bli såpass krevende, at hverdagen skulle bli preget av så mye stress og plikter. Det er høye krav til oss foreldre. Vi får lytte til de som sier at det blir bedre jo eldre barna blir. Jeg tror på det, til en viss grad.

Sender deg en klem❤️ Vi er mange som føler det sånn. 

Anonymkode: 4881d...200

[AnonymBruker]

Det eneste jeg reagerer på er det du skriver om at du misliker at barna dine koster penger... Det får meg til å tenke at du kanskje burde tatt en prat med noen for å få hjelp til å sortere tanker og følelser?

Alt det andre kan du se på muligheter for å løse; kan du få barnehageplass nærmere jobb eller nærmere hjemme? Kan du se på muligheter for færre jobbreiser? Kan du ordne avlastning med besteforeldre noen dager så du får reist bort en tur og gjort noe kjekt?

Hvem som skal være hjemme og passe barn en helg? Det bytter dere på annenhver gang. Ikke noe å tenke på, dere unner hverandre såpass og deler likt. 

Lykke til!

Anonymkode: 63934...5cf

[AnonymBruker]

Det vil ikke gjøre tankekverna lettere å høste næring til tankene dine ved å søke likesinnede her inne. Situasjonen din er som den er, og du kan ikke gjøre noe med den, annet enn å forenkle hverdagslogistikken og få mer avlastning slik noen over foreslår. Å velge samlivsbrudd med de påfølgende konsekvenser er noe som ikke frister tenker jeg, men det er greit å tenke gjennom at det faktisk er et reellt valg. Å VELGE familielivet gir deg en følelse av at du har makt over din livssituasjon, du er ikke et passivt offer for noen som tvinger deg til å leke familie.

Hva om du forestiller deg alternativet du har til det livet du lever nå. Forestill deg at du er 40 år og at partneren og barna dine ikke fins. Forestill deg at du har en uendelig frihet til å disponere dagene som du vil. Du kan reise hvor du vil og nesten når du vil. Du har masse penger å bruke bare på deg selv. Dine jevnaldrende venner har falt fra, for de lever familielivet. Til nød kan de klemme deg inn til en kaffe etter jobb og før familiemiddagen, men det er til nød og i ren barmhjertighet, for de vet at du er singel, alene og mest sannsynlig ensom og litt stusslig.

Du, på den annen side, har masse tid til overs etter jobb. Du kan reise på fine ferier men det er flest hverdager. Du kan bli sittende med den kaffen, som kanskje blir til en øl, eller fem, du kan gå ut så mye du vil, møte nye, yngre bekjentskaper som du har det gøy med en stakket stund før de forsvinner. Eller kanskje du ikke finner noen å ha det gøy med, kanskje du overvurderer din attraktivitet. Kanskje er det gøy en periode, men etter hvert blir det tomt. Flyktighet og overfladiskhet kan også bli klaustorobisk.

Er gresset grønnere på den andre siden for deg, når du forestiller deg alternativene på en realistisk måte?

 

Anonymkode: 77738...85e

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det vil ikke gjøre tankekverna lettere å høste næring til tankene dine ved å søke likesinnede her inne. Situasjonen din er som den er, og du kan ikke gjøre noe med den, annet enn å forenkle hverdagslogistikken og få mer avlastning slik noen over foreslår. Å velge samlivsbrudd med de påfølgende konsekvenser er noe som ikke frister tenker jeg, men det er greit å tenke gjennom at det faktisk er et reellt valg. Å VELGE familielivet gir deg en følelse av at du har makt over din livssituasjon, du er ikke et passivt offer for noen som tvinger deg til å leke familie.

Hva om du forestiller deg alternativet du har til det livet du lever nå. Forestill deg at du er 40 år og at partneren og barna dine ikke fins. Forestill deg at du har en uendelig frihet til å disponere dagene som du vil. Du kan reise hvor du vil og nesten når du vil. Du har masse penger å bruke bare på deg selv. Dine jevnaldrende venner har falt fra, for de lever familielivet. Til nød kan de klemme deg inn til en kaffe etter jobb og før familiemiddagen, men det er til nød og i ren barmhjertighet, for de vet at du er singel, alene og mest sannsynlig ensom og litt stusslig.

Du, på den annen side, har masse tid til overs etter jobb. Du kan reise på fine ferier men det er flest hverdager. Du kan bli sittende med den kaffen, som kanskje blir til en øl, eller fem, du kan gå ut så mye du vil, møte nye, yngre bekjentskaper som du har det gøy med en stakket stund før de forsvinner. Eller kanskje du ikke finner noen å ha det gøy med, kanskje du overvurderer din attraktivitet. Kanskje er det gøy en periode, men etter hvert blir det tomt. Flyktighet og overfladiskhet kan også bli klaustorobisk.

Er gresset grønnere på den andre siden for deg, når du forestiller deg alternativene på en realistisk måte?

 

Anonymkode: 77738...85e

det var da veldigt negativt? jeg har vært singel i lange perioder, men man trenger ikke å være stakkarslig for det. jeg fant kjærlighet for litt siden etter å vært uten en mann i 6 år. synes begge deler er ok. og jeg nekter konsekvent å flytte sammen meg han og hans tre barn/tenåringer. jeg har mer enn nok å styre med, om jeg ikke skal inn i familien as(som stemor). nei noen av oss liker fred og ro, og å være selvstendige. men vi er verdt å elske likevel. skjønner godt ts, er en grunn til at jeg har valgt vekk et slik liv!!

Anonymkode: 94387...264

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det vil ikke gjøre tankekverna lettere å høste næring til tankene dine ved å søke likesinnede her inne. Situasjonen din er som den er, og du kan ikke gjøre noe med den, annet enn å forenkle hverdagslogistikken og få mer avlastning slik noen over foreslår. Å velge samlivsbrudd med de påfølgende konsekvenser er noe som ikke frister tenker jeg, men det er greit å tenke gjennom at det faktisk er et reellt valg. Å VELGE familielivet gir deg en følelse av at du har makt over din livssituasjon, du er ikke et passivt offer for noen som tvinger deg til å leke familie.

Hva om du forestiller deg alternativet du har til det livet du lever nå. Forestill deg at du er 40 år og at partneren og barna dine ikke fins. Forestill deg at du har en uendelig frihet til å disponere dagene som du vil. Du kan reise hvor du vil og nesten når du vil. Du har masse penger å bruke bare på deg selv. Dine jevnaldrende venner har falt fra, for de lever familielivet. Til nød kan de klemme deg inn til en kaffe etter jobb og før familiemiddagen, men det er til nød og i ren barmhjertighet, for de vet at du er singel, alene og mest sannsynlig ensom og litt stusslig.

Du, på den annen side, har masse tid til overs etter jobb. Du kan reise på fine ferier men det er flest hverdager. Du kan bli sittende med den kaffen, som kanskje blir til en øl, eller fem, du kan gå ut så mye du vil, møte nye, yngre bekjentskaper som du har det gøy med en stakket stund før de forsvinner. Eller kanskje du ikke finner noen å ha det gøy med, kanskje du overvurderer din attraktivitet. Kanskje er det gøy en periode, men etter hvert blir det tomt. Flyktighet og overfladiskhet kan også bli klaustorobisk.

Er gresset grønnere på den andre siden for deg, når du forestiller deg alternativene på en realistisk måte?

 

Anonymkode: 77738...85e

Er det virkelig nødvendig av deg å rakke ned på damer som er single og nærmer seg 40? Vi er bare søppel vi da, som ikke er verdt en dritt og bare burde utryddes i dine øyne? Hvis du har barn selv, skal du lære de slike holdninger også? Og hva hvis dine barn ender opp som evig single og barnløse, skal du bare kutte kontakten da eller? Skummelt at det finnes folk som kan skrive så ufattelig mye stygt om andre, skam deg! 

Til TS: jeg har ikke barn eller mann og kommer aldri til å få det,så jeg misunner jo livet ditt jeg da. Du har noen å komme hjem til, og noen du får se vokse opp. Kanskje det kan gi deg litt perspektiv? Jeg er liksom ikke ensom sånn sett selv om jeg bor alene, men jeg har ingen å komme hjem til og jeg kommer til å dø alene. Det slipper jo du. 

Kan du ta med deg en venninne, søster e.l på ferie? Enten en helg på spa eller hva du vil. Det tror jeg kanskje kunne gitt deg litt overskudd også. Regner med du har snakket med samboeren din om dette? Han burde jo være forståelsesfull for at dere trenger litt alenetid. 

Anonymkode: 95a70...a6e

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det virkelig nødvendig av deg å rakke ned på damer som er single og nærmer seg 40? Vi er bare søppel vi da, som ikke er verdt en dritt og bare burde utryddes i dine øyne? Hvis du har barn selv, skal du lære de slike holdninger også? Og hva hvis dine barn ender opp som evig single og barnløse, skal du bare kutte kontakten da eller? Skummelt at det finnes folk som kan skrive så ufattelig mye stygt om andre, skam deg! 

Til TS: jeg har ikke barn eller mann og kommer aldri til å få det,så jeg misunner jo livet ditt jeg da. Du har noen å komme hjem til, og noen du får se vokse opp. Kanskje det kan gi deg litt perspektiv? Jeg er liksom ikke ensom sånn sett selv om jeg bor alene, men jeg har ingen å komme hjem til og jeg kommer til å dø alene. Det slipper jo du. 

Kan du ta med deg en venninne, søster e.l på ferie? Enten en helg på spa eller hva du vil. Det tror jeg kanskje kunne gitt deg litt overskudd også. Regner med du har snakket med samboeren din om dette? Han burde jo være forståelsesfull for at dere trenger litt alenetid. 

Anonymkode: 95a70...a6e

Så enig med deg. Dere single damer over 40 er like bra som oss med mann og barn. Det ene er ikke bedre enn det andre nødvendigvis. Kommer an på så mye. ❤️

Anonymkode: 4881d...200

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det virkelig nødvendig av deg å rakke ned på damer som er single og nærmer seg 40? Vi er bare søppel vi da, som ikke er verdt en dritt og bare burde utryddes i dine øyne? Hvis du har barn selv, skal du lære de slike holdninger også? Og hva hvis dine barn ender opp som evig single og barnløse, skal du bare kutte kontakten da eller? Skummelt at det finnes folk som kan skrive så ufattelig mye stygt om andre, skam deg! 

Til TS: jeg har ikke barn eller mann og kommer aldri til å få det,så jeg misunner jo livet ditt jeg da. Du har noen å komme hjem til, og noen du får se vokse opp. Kanskje det kan gi deg litt perspektiv? Jeg er liksom ikke ensom sånn sett selv om jeg bor alene, men jeg har ingen å komme hjem til og jeg kommer til å dø alene. Det slipper jo du. 

Kan du ta med deg en venninne, søster e.l på ferie? Enten en helg på spa eller hva du vil. Det tror jeg kanskje kunne gitt deg litt overskudd også. Regner med du har snakket med samboeren din om dette? Han burde jo være forståelsesfull for at dere trenger litt alenetid. 

Anonymkode: 95a70...a6e

Hvor ser du at jeg rakker ned på damer som er single og 40, kaller de søppel, at de ikke er verdt en dritt og bør utryddes? Tror du bør sitere teksten min for jeg klarer virkelig ikke å se at jeg signalisererer en slik holdning til damer i den livssituasjonen. Til informasjon er jeg 39 år, singel og har barn alene. Misunner også ts familielivet hun/han har med en ekstra voksenperson i husholdningen.

Mitt innlegg var et forsøk på å få ts til å sette pris på det hun har.

Tror du må roe deg ned, puste med magen og evt lese innlegget mitt en gang til.

Anonymkode: 77738...85e

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det virkelig nødvendig av deg å rakke ned på damer som er single og nærmer seg 40? Vi er bare søppel vi da, som ikke er verdt en dritt og bare burde utryddes i dine øyne? Hvis du har barn selv, skal du lære de slike holdninger også? Og hva hvis dine barn ender opp som evig single og barnløse, skal du bare kutte kontakten da eller? Skummelt at det finnes folk som kan skrive så ufattelig mye stygt om andre, skam deg! 

Til TS: jeg har ikke barn eller mann og kommer aldri til å få det,så jeg misunner jo livet ditt jeg da. Du har noen å komme hjem til, og noen du får se vokse opp. Kanskje det kan gi deg litt perspektiv? Jeg er liksom ikke ensom sånn sett selv om jeg bor alene, men jeg har ingen å komme hjem til og jeg kommer til å dø alene. Det slipper jo du. 

Kan du ta med deg en venninne, søster e.l på ferie? Enten en helg på spa eller hva du vil. Det tror jeg kanskje kunne gitt deg litt overskudd også. Regner med du har snakket med samboeren din om dette? Han burde jo være forståelsesfull for at dere trenger litt alenetid. 

Anonymkode: 95a70...a6e

"Skrive ufattelig mye stygt om andre", "skam deg" etc! Herre gud du tar jo helt av

Anonymkode: 77738...85e

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så enig med deg. Dere single damer over 40 er like bra som oss med mann og barn. Det ene er ikke bedre enn det andre nødvendigvis. Kommer an på så mye. ❤️

Anonymkode: 4881d...200

Selvsagt er single like bra folk som ikke- single. Det er ikke det tråden handler om. Den handler om at ts føler seg fanget i en livssituasjon.

TS bør vri hjernen til å tenke mer rasjonelt om sin situasjon. Ikke tenk på alt du ikke har og alt du er frarøvet- da er du dømt til depresjon. Tenk heller på hvilke muligheter du har til å ta valg som gir deg livet du drømmer om innenfor de rammene du lever. Sett deg konkrete mål.

 

Anonymkode: 77738...85e

[AnonymBruker]

jeg tenker at ts er sliten og utmattet. da er det lett å tenke destruktivt(det gjør jeg). som noen nevner vil det nok gjøre godt med avlastning; spør familie, venner evt betale noen. det kan bidra til restituering, og få et annet perspektiv på ting. når man konstant kjemper, er kortisolet skyhøyt og man klarer ikke å slappe av. en time er ikke nok; prøv å få en dag eller mer innimellom.

Anonymkode: 94387...264