Hvordan skal jeg endre livsstilen min?

[AnonymBruker]

Jeg er så lei nå. Jeg har prøvd i så uendelig mange år, og ikke faen om jeg har klart det. Helt siden jeg var 12 år hadde jeg et ønske om å få en bedre livsstil. Nå er jeg 24 år, og jeg står på stedet hvil. Jeg spiser ikke ordentlig mat, spiser altfor mye godteri. Kostholdet mitt består av enorme mengder sukker og fett. Det er helt utrolig at jeg ikke har diabetes, virkelig. Det eneste positive med kostholdet mitt er vell at jeg drikker lettbrus fremfor vanlig brus, jeg syns sukkerbrus er forferdelig. Jeg sitter på en del kunnskap om kosthold og ernæring som jeg har lest meg opp på, for jeg har jo alltid hatt et ønske om å få et bedre kosthold, men jeg klarer det ikke i praktisk. Jeg har prøvd dette folk snakker om med små endringer, introdusere litt og litt, trekke fra dårlige vaner sakte men sikkert, men alt faller sammen. Når ting går så sakte og er så vagt mister jeg motivasjonen ganske fort. Å endre på alt brått fungerer i en ukes tid, så faller jeg tilbake til de samme, dårlige vanene. 

Det er sjeldent jeg tenker at jeg har lyst på frukt eller grønt, eller noe som er næringsrikt. Selv om jeg ikke er kresen så går jeg for det som er lettvint. Men det hender ofte at jeg ikke har matlyst, og egentlig ikke vil spise noe, men ender opp med å kjøpe godteri, potetgull eller take away av gammel vane. Er flere ganger jeg har handla sjokolade og godteri på butikken og etterpå tenkt at hvorfor, jeg ville jo ikke ha det? Man får jo cravings en gang i blant, men 90% av gangene jeg handler dritt så har jeg ikke cravings på det! Jeg bare gjør det!

Hele livet mitt har jeg også hatet meg selv, helt siden jeg var et barn. Har aldri kunnet fordratt mitt eget ansikt, har grått så mange ganger over mitt eget speilbilde. Det siste året har jeg gitt faen, men det har også kostet. Jeg har gått opp mange kilo, og jeg har gått ifra å være ei som bryr seg om utseendet sitt til ei som ser ut som en uteligger på daglig basis. Har mistet det helt, latt meg selv forfalle. 

Jeg dagdrømmer hele tiden om et bedre liv. Om et liv der jeg spiser næringsrike måltider som jeg liker, om et liv der jeg går tur hver dag og nyter naturens goder. For jeg liker jo å gå tur! Jeg liker å trene! Noe jeg syns er kjempe gøy er å løpe, men pga overvekten min er det stor belastning for knærne, og de gangene jeg har løpt har jeg nesten løpt på meg store skader. Og det er bittert og surt, når jeg liker noe aktivt, men så kan jeg ikke praktisere det fordi jeg er feit. Jeg elsker HIIT cardio øvelser, sånne program med for eksempel lateral jumps, jumping jacks, burpees, jump squats, det er så GØY og jeg føler meg så bra av det, men knærne mine makter det ikke. Det er en forferdelig demper på motivasjonen. Styrketrening er ikke aktuelt siden jeg ikke har tilgang på tyngre vekter. Jeg bor ikke i nærheten av treningsenter.

Nå har jeg vært syk den siste uken, og har ikke fått gått tur. Jeg har satt livsstilendringen på vent, fordi jeg føler meg så dårlig. Jeg kan ikke anstrenge meg, da får jeg kraftige hosteanfall og hodepine. Jeg håper jeg snart er frisk, så jeg kan komme i gang igjen, selv om jeg har prøvd mange hundre ganger så kan det vell hende det går denne gangen. Jeg har hatt så mange oppgjør med meg selv, så mange peptalks, jeg har stått å skreket til meg selv i speilet. Bønnfalt meg selv om å faktisk ta meg i nakken og gjøre noe. Men nei, jeg sitter her, og må ned iallefall 20 kg for å ikke være overvektig lenger. Og 20 kg, det er jo så masse! Så mye fett som må bort.... Noen vil vell kanskje påstå at jeg har muskler også. Men for ett år siden tok jeg en slik test med en personlig trener, og muskelmassen var langt ifra høy. Fettprosenten derimot, var på hele 45%. Nesten halvparten av kroppen min er fett! Det er jo helt forferdelig grusomt! For en skam, at jeg ikke har tatt tak i dette. Jeg husker jeg gråt. Treneren min sa at dette er utgangspunktet ditt, dette skal vi endre nå. Men jeg gikk ikke ned ett gram. For jeg klarte ikke følge opp. Heldigvis, har jeg siden da, kun gått opp 3 kg. Det er nøyaktig ett år siden. Jeg veier i dag 94 kg. Jeg har ikke sett 100 tallet, men jeg er redd jeg gjør det en dag. 

Så det positive er vell at jeg på ett år ikke har gått opp mer enn 3 kg. Den største vektoppgangen hadde jeg året før der igjen... Jeg var blind, trøstespiste for mye, holdt meg ikke i aktivitet. Jeg var deprimert (noe jeg fortsatt er), spiste det jeg kom over. Hadde ikke magamål.. Trykte i trynet. Brydde meg ikke. Jeg er stygg og mislykket uansett, at jeg er feit i tillegg gjør ingenting fra eller til. Så ubrukelig som jeg er kan jeg like godt spise meg til døde, på sett og vis er det jo en fin ting for det smaker godt på veien dit? 

Jeg vet dette er absurde, syke tanker og kan være vanskelig for mange å forstå. Men for noen som konsekvent, hele sitt liv, har hatet seg selv, så er det ikke vanskelig å tenke slik. Når noen sier jeg må tenke positivt om meg selv så må jeg le. For jeg vet ikke hvordan jeg gjør det. Hvordan sier jeg til noen som jeg har kalt stygg hele livet at de er pen? De er da meg, jeg er meg, det er meg mot meg.. Hvordan spiller jeg på lag med meg selv når jeg aldri i livet har gjort det? Jeg tenker noen ganger, at jeg kanskje bare er dømt til å være slik. Dømt til å være hun feite. Hun som forfalt, hun som ikke reiste seg igjen. Hun som er så svak at hun ikke klarer å utrette noe. 

Jeg trodde jeg hadde en liten fighter i meg, men hun er borte. Etter mange år med samtaleterapi skulle en tro at noe nådde inn, men jeg sitter her fortsatt, feit, dum som et brød, med depresjon, og livets medisin utenfor døra. Naturen. Som jeg ikke klarer å bruke. Et sunt kosthold vil hjelpe mye, jeg føler meg ofte bedre når jeg spiser bra og får nok mosjon. Men jeg klarer ikke følge opp. For hodet vil ikke, sier at nei, du er ikke verdt det her. Hva driver du med, tror du at du kan bli lykkelig? For det kan du ikke. Du er en taper. 

Noen der ute, som har følt det slik, som har reist seg og blitt et bedre menneske? Som faktisk har klart å ta vare på seg selv? Jeg ønsker å praktisere egenomsorg. Ønsker å ta vare på meg selv, behandle meg selv som et godt og verdifullt menneske! Jeg ønsker å finne verdi i i meg selv, å se at det er verdt å ta vare på kroppen min, sinnet mitt og helsen min. Men jeg klarer ikke se det. Jeg ser alle andre, men jeg er visst usynlig for meg selv. Samtidig som jeg er så tydelig for meg selv. 

Jeg har ressurser, jeg har støtte, men jeg benytter meg ikke av noe.. Jeg bare gråter, syns synd på meg selv, spiser og skammer meg. Det går utover alle i livet mitt, ikke at det er så mange, for jeg kvitter meg med alle. Ingen vil jo ha meg. Sukker og fett er det som holder meg oppe, uten det har jeg jo ingenting. Jeg har kjæreste. Jeg har en mor som er glad i meg. Men kjærlighet vil jeg ikke ha. Jeg vil bare ha mat. For det er det eneste som gjør meg glad... Og søte dyr. Men jeg kan ikke ha hund, jeg bor i en for liten leilighet... Jeg vil ikke være meg mer. 

Anonymkode: dde8f...f8e

[Yuumi]

Kjenner jeg får vondt av å lese det du skriver. Noe av det du skriver er slik jeg tenker om meg selv også. Ikke hele tiden, jeg er min egen bestevenn en gang i blant også. 

Ta tak i psyken først. Du må etablere en metabevissthet, tenk over alle tankene dine, og rett på dem hver gang de egentlig bare lyver. Slik som 'jeg er ikke verdt noe, alle andre er verdt noe.' For en fallgruve det er. Hvorfor er du mindre verdt enn alle andre, og hvordan vet du hvordan andre har det? Alle har fasader som vi viser når vi er ute, det trenger ikke bety at livet er så glansbilde som det blir fremstilt.

Begynn med å bare tenke over tankene dine, og vær rasjonell. Still spørsmål til dine negative tanker. 

Klem til deg ❤️ Skulle ønske jeg hadde noen ord som kunne trylle oss bedre. 

[AnonymBruker]

Det var veldig langt, men jeg tror du gjør som de fleste andre: setter likhetstegn mellom "sunn mat" og "mat du bør spise", og da får du selvfølgelig ikke lyst på det som du definerer som sunn mat, du spiser den maten du har lyst på, og den maten er den maten du tenker på som usunn, så da synes du at du er en svak person, og så trenger du noe å trøste deg med, og det som er lettest tilgjengelig og gir raskest lindring, er mat du liker, men som du ikke synes du bør spise, og så spiser du litt på trass og litt fordi du tenker at du er svak, og litt for at du tenker at det har jo ingen hensikt å prøve noe annet. Og sånn går no dagan. 

De som vil endre livsstilen sin, bare gjør det. Jeg har ennå til gode å se noen be om hjelp til å gjøre det, eller annonsere at de skal gjøre det, og så gjøre det.

Anonymkode: 2d96a...a67

[AnonymBruker]

Huff, dette var vondt å lese. Jeg tror også at du må få hjelp med psyken, og at du bruker mat som medisin/trøst/selvskading. Ser at du har forsøkt samtaleterapi og at det likevel ikke gav resultater. 

Det som er positivt er at du liker å trene og at du dersom du går ned i vekt vil klare det, siden det da ikke vil skade kroppen når du blir lettere.

Jeg vil gi deg to råd: Flytt til et sted der du kan ha dyr. Dyr er veldig bra medisin og en hund er jo ypperlig fordi da vil du måtte gå tur, dessuten vil du jo sikkert bry deg såpass mye om hunden at den vil gi automatikk i å være i aktivitet. 

Andre rådet er å be om hjelp fra noen av de som støtter deg. Hvis noen andre drar deg med og kanskje ønsker å gå ned i vekt så vil dere kunne hjelpe hverandre med vektnedgangen. 

Lykke til! 

Anonymkode: adb84...b7a

[Sandum.PT]

Huff, så trist å lese. Sender varme tanker din vei.

Det er nok ikke noe lett svar på akkurat dette, men at du trenger mer kyndig oppfølging synes jeg kanskje. Jeg tror også som andre her at dette sitter i psyken. Du skriver at samtaleterapi ikke har hjulpet - hva med å prøve en annen samtalepartner? Det er forskjell på folk, også når det gjelder psykologer og terapeuter. Kanskje kan en annen person hjelpe mer eller nå tak i noe som andre ikke har klart.

Hva med å finne noen som spesialiserer seg på akkurat dette med hvordan tanker, følelser, kropp og helse henger sammen?

Jeg ønsker ikke å gi noen andre spesifikke råd over internett enn akkurat dette da jeg føler det er litt for mange fallgruver i et slikt begrenset kommunikasjonsmedium og en så komplisert sak.

[AnonymBruker]

Takk for at dere tok dere tid til å lese innlegget. Det ble veldig langt, men når jeg først begynner å skrive (og klage), så klarer jeg ikke slutte. Jeg skal forsøke med ny psykolog nå om en uke, faktisk. Mine tidligere psykologer har vært hyggelige, de har vært dyktige og profesjonelle. Men jeg klarer selv ikke følge opp. Mye av problemet ligger i mitt hode og i min vilje. Tror jeg. Det virker iallefall slik. Jeg vet alle triksene, jeg vet hva som skal til, jeg vet hva som trengs av meg, hva som må gjøres og hva som ikke må gjøres, men likevel gjør jeg det ikke. Det er så rart. 

 

Anonymkode: dde8f...f8e

[Sandum.PT]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at dere tok dere tid til å lese innlegget. Det ble veldig langt, men når jeg først begynner å skrive (og klage), så klarer jeg ikke slutte. Jeg skal forsøke med ny psykolog nå om en uke, faktisk. Mine tidligere psykologer har vært hyggelige, de har vært dyktige og profesjonelle. Men jeg klarer selv ikke følge opp. Mye av problemet ligger i mitt hode og i min vilje. Tror jeg. Det virker iallefall slik. Jeg vet alle triksene, jeg vet hva som skal til, jeg vet hva som trengs av meg, hva som må gjøres og hva som ikke må gjøres, men likevel gjør jeg det ikke. Det er så rart. 

 

Anonymkode: dde8f...f8e

Been there, done that. Vært større enn det som var sunt selv. Hadde all kunnskap. Sertifisert personlig trener, bachelorgrad og spesialisering i fysisk aktivitet og helse. Men å gjennomføre er noe annet enn å ha kunnskapen, og er noe man ikke nødvendigvis kan lære seg annet enn å ta den vanskelige veien å faktisk erfare det.

Har også hatt forskjellig resultat av forskjellige psykologer. Ikke samme problemstillingen, men er åpen nok til at jeg kan si at jeg slet med angst en god del fra jeg var ca. 10 år og fram til jeg var omtrent 18. Så kom det tilbake igjen noen år senere, ganske kraftig. Jeg følte mye bedre hjelp av psykolog nummer 2 enn den jeg prøvde når jeg var 15 år. Så det har absolutt noe å si å finne rett person. Nå er jeg helt kvitt problematikken, 100 %, selv om jeg er litt engstelig av meg til tider

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at dere tok dere tid til å lese innlegget. Det ble veldig langt, men når jeg først begynner å skrive (og klage), så klarer jeg ikke slutte. Jeg skal forsøke med ny psykolog nå om en uke, faktisk. Mine tidligere psykologer har vært hyggelige, de har vært dyktige og profesjonelle. Men jeg klarer selv ikke følge opp. Mye av problemet ligger i mitt hode og i min vilje. Tror jeg. Det virker iallefall slik. Jeg vet alle triksene, jeg vet hva som skal til, jeg vet hva som trengs av meg, hva som må gjøres og hva som ikke må gjøres, men likevel gjør jeg det ikke. Det er så rart. 

Anonymkode: dde8f...f8e

Men er du sikker på det da? Veldig mange mennesker er unødvendig ambisiøse på egne vegne. Og tror det bare er én måte å gjøre en ting på.

Og det er forresten ingen triks.

Anonymkode: 2d96a...a67

[AnonymBruker]

Har du snakket om dette med følelser rundt mat og tanker om egen kropp/utseende i samtaleterapien?

Jeg kjenner igjen «gamle meg» og det høres ut som du har et vanskelig forhold til mat og kropp. For meg gikk det bedre etter lang tid med oppfølging og samtaler med psykolog på spiseforstyrrelse-enhet. 

Det finnes ikke noe mirakelkur mot spiseproblemer, og dette vil kreve hard jobbing. Dette er noe du virkelig må ønske å ta tak i for at behandling skal fungere. Det er ikke sikkert at det går, men jeg tror at å ta dette opp med psykolog er et steg i riktig retning. 

Anonymkode: 4c502...eae

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så igjen i alt du skriver, bare at for meg gir det utslag i å spise lite, anoreksi. Jeg tenker at det at du har kjæreste er en stor fordel. Kan han ha ansvaret for å kjøpe inn maten? Og bestemme hva som er til middag? Jeg tror på det å starte i det små. Ikke kjøpe inn alt godteriet, men bare litt. Ingen annen endring først. Når du er vant til mindre godteri, kan du begynne å gå en kveldstur hver dag. Lag ukeplaner hvor du skriver opp hva du skal spise og når, samt denne turen. Du kan krysse av etter hvert måltid osv. 

Sender deg en klem, du er verdt noe!

Anonymkode: e0987...252

[AnonymBruker]

Skulle tro jeg hadde skrevet dette innlegget. Våget meg for første gang på lenge inn på dette underforumet, fordi jeg MÅ ta tak nå. Men jeg er på samme sted som deg. Bare 10 år eldre. Kjenner meg igjen i hvert eneste ord, hver eneste bokstav. Har dessverre ingen tips, håper du får noen gode råd her. 

Anonymkode: fa70d...c0c

[Gjest WhisperingWind]

Har du prøvd psykolog? Det virker som om maten er trøst og terapi fremfor kos. Du trenger å finne en annen måte å deale med følelsene enn mat.

Om du blir motivert til mer bevegelse med hund så er det MANGE som trenger hundpassere som kan gå turer for dem. Da ka;n du tjene noen kroner i bonus.

Jeg tror iallefall at om du oppsøker profesjonell hjelp så vil du være langt på vei til en bedre livsstil. En som kan hjelpe deg å ikke føle skam og mislykkethet.

[AnonymBruker]

Hva gjør du på i hvedagene? Om du spiser bare for å spise, så tenker jeg kanskje du har en hverdag der du er mye hjemme eller har lite som skjer, og du får derfor tid til å spise mye? Det kan virke som om du spiser pga følelser i dette tilfelle. Kanskje følelser av kjedsomhet, eller selvforakt eller trøstespising. Det virker litt som om du spiser fordi du mangler stimuli, at du trenger at noe skjer/ føle noe, fordi det skjer så lite annet og du føler kanskje deg mye nedfor? Så å spise blir da noe annerledes, noe som får deg til å føle deg litt annerledes og det blir noe å fokusere på, noe å gjøre. 

Så ville jeg også kastet sjokoladen med en gang jeg kom hjem. Selv om du har brukt penger på det, så er det bedre å kaste det enn å skade deg selv ved å spise det. Med en gang du har et sterkt øyeblikk, ta godteriet ut av posen og kast det i restavfallet. 

On 4/24/2019 at 3:16 PM, AnonymBruker said:

Sukker og fett er det som holder meg oppe, uten det har jeg jo ingenting. Jeg har kjæreste. Jeg har en mor som er glad i meg. Men kjærlighet vil jeg ikke ha. Jeg vil bare ha mat. For det er det eneste som gjør meg glad... Og søte dyr. 

Anonymkode: dde8f...f8e

Dette er for øvrig samme holdning enkelte alkoholikere har til alkohol. Mulig du må begynne behandle problemet som avhengighet. Kanskje lese om hvordan alkoholikere går frem for å bli friske og se om det er lærdom der du kan ta med deg?

Anonymkode: b23c6...7bd

[AnonymBruker]

Det finnes møter etter samme prinsipp som for anonyme alkoholikere, men for overspisere i Oslo, kanskje flere steder i landet også?

Du skriver godt! Jeg håper du tillater deg å nå målet ditt - you can do it.

Anonymkode: dce1a...acd

[AnonymBruker]

Få fastlege til å henvise deg til overvektsklinikken. Der finner de ut om de har noen tiltak for deg, og regelmessig oppfølging hos helsetjenesten er en god støtte for mange. Ellers høres det ut som om du har mange uvaner, og vaner er vanskelig å endre. Jeg anbefaler å endre en og en vane. Velg den ut bare én ting som skal endres og fokuser på den i et par måneder/ til den har endret seg naturlig før du går på neste. Eksempel: godteri og chips bare én gang i uka. Ellers kan også psykiatrien muligens hjelpe deg også. Håper du får det bedre 💕

Anonymkode: ef11c...7c3