Familien er egentlig ikke tilstede

[AnonymBruker]

Ble et langt innlegg dette. Det jeg egentlig lurer på er om det er andre som opplever noe lignende med sin familie og hvordan dere eventuelt har løst det?

Vi bor tett på øvrig familie, i gangavstand til barnas tanter, onkler, fettere og kusiner og besteforeldre på min manns side. Over årene har jeg merket at disse er alle veldig tett sveiset sammen, kanskje så mye at det er litt rart egentlig. De er sammen mer eller mindre daglig. Når vi en sjeldent gang blir invitert oppleves det som om vi er statister. Vi skal bare være der som en bekreftelse på at vi har vært der.

Samtidig blir det bare tydeligere og tydeligere at de har ingen interesse av oss eller våre barn. Om vi er på besøk så snakker de knapt med oss. Det er kanskje et "hei" også snakker de med hverandre. Noen ganger går de f.eks på kjøkkenet for å snakke med dempet stemme om vi sitter i stuen, eller de går ut på balkongen osv. Selv på vinteren har jeg opplevd at de har "bare stukket hodet ut døra" og at vi blir sittende der alene med barna. De er også som sagt sammen på omtrent daglig basis, vi og barna våre blir invitert på et besøk en eller to ganger i halvåret sammen med alle andre fordi da har noen bursdag eller noe slikt.

De spør aldri om hverken oss eller barna, men det er en ikke uttalt forventing om at jeg og mannen min skal ta oss av barna om vi møter dem. De har heller ingen problem med å sende barnas fettere og kusiner på besøk til oss (uten å spørre om det passer), men selv roper de bare etter dem ved porten når de henter og leverer. Jeg har arbeidet i barnehage under studietiden, og ingen foreldre eller besteforeldre leverte og hentet på en sånn måte der. Det var ingen som bare slapp dem inn porten og gikk uten et hei engang slik familien her gjør. Det er egentlig merkelig hvor usynlige vi er, men at vi alltid er gode nok til å være barnevakt.

Uttad virker de som verdens snilleste personer. De er overhygglige og er sånne som hele tiden sier "du må bare si ifra...", "du må bare spørre....". Selv om vi bare får et "hei", av noen, så er det bare smiling fra øre til øre og noe jeg opplever som en så falsk fasade at jeg blir dårlig. Merker dette spesielt godt om vi er i nærheten av folk i nabolaget, slekt, venner osv. Da gjør de seg til og skal være verdens hyggeligste og forteller og skryter av oss. Det er jo også da til tider komisk å høre på dem som ikke aner noe ting om oss beskrive oss til andre. Det er vel egentlig nesten litt tragikomisk når de skal beskrive barna de er onkler,tanter og besteforeldre til og egentlig beskriver fetterne og kusinene som de alltid er med. Av og til lurer jeg på om besteforeldrene begynner å bli lettere demente, men jeg har skjønt at det bare er en måte å få fasaden til å se bra ut på ved å ha noe å si. Tror ikke de skjønner hvor gjennomskulige de er.

Siden de da egentlig ikke kjenner oss eller våre barn noe særlig så er det en del som over årene har startet å reagere. De sier det jo ikke direkte til dem, men etter de har snakket med dem kan de finne på å si "Hva mener de med at X er sånn og sånn? Det stemmer jo ikke i det hele tatt?" selv om det kanskje var skryt av barnebarnet."Når passet de X? Var ikke dere bortreist da?" "Hvorfor forteller de at dere skal på ferie sammen da? Dere er jo aldri med dem på ferie og skulle ikke dere dra til XX da?". Eller min egenopplevde favoritt "Hvilken nye jobb? Du har nå jobbet der i flere år nå har du ikke?". Også "Jøss så fin den nye XX er," om de er i et familieselskap hvorpå andre kan kommentere i etterkant "Hva snakker de om, dere har jo alltid hatt den XX stående der?" osv.

Egentlig opplever de som at vi er helt usynlige i deres øyner. Det virker bare som de prøver å ha alt på det tørre for at fasaden skal holdes, og ellers er vi bare ikke tilstede i deres verden. Tristest er det for barna som alt fra 3 års alderen forsto at bestefar og bestemor ikke egentlig var tilstede. Det er jo grense for hvor lenge du kan kjøpe et barn med godteri og leker om du egentlig ikke bryr deg, spesielt når det er så tydelig at de bryr seg om andre og ikke dem.

Det er også vanskelig å bryte dette her. For vi har prøvd. Vi er så godt sosialisert inn i statist-rollen at det er vanskelig å gjøre noe annet enn å snakke om været. Til å være nær familie så er det jo som å snakke med fremmede. De kan også bli sinte, og enda mer ufyslige, om det pirkes borti fasaden, det er kort mellom de glade smilene fra øre til øre til raseri, blikk og negativt kroppsspråk. Regelrett lyve om oss til andre er heller ikke noe problem, men det har de fleste utenfor "klikken" nå forstått at bare er vas og lytter og forteller oss heller etterpå hva slags merkelige greier de har blitt servert. Vår løsning er hovedsaklig å bare ha minst mulig med dem å gjøre, ha fettere og kusiner på besøk om det passer og sende dem hjem om det ikke gjør det og ellers ikke ta initativ til noe og bare la dem holde på med sitt i sin lille verden. Egentlig har vi jo ingenting med dem å gjøre, og ikke vil vi ha det heller om vi kan unngå det. Vet ikke om de har forstått det, for de har jo ikke noe med oss å gjøre selv om de liker å ha en fasade om at vi er alle så nære og barnebarna og alt er bare elsket og velkommen og på besøk hele tiden.

Anonymkode: 42dd3...47c