Egoistisk og ansvarsløs, eller ansvar for egen lykke?

[Gjest Anonym nå]

Hei!

Oppveksten min var lykkelig. Jeg hadde det fint, og var glad i familien min. Faren min var pleietrengende, men det gikk fint å hjelpe til hjemme. Etterhvert som jeg ble større, var det akkurat som om mor ble sjalu på meg da jeg fikk mer og mer et selvstendig liv. Hun kunne si ting som "Det er greit for deg, som bare kan leve ditt liv". Hun antydet mer enn en gang at jeg var egoistisk som lot henne sitte alene med far. Hun har selv valgt bort venner og fritidsinteresser, og spiller martyrrollen perfekt.

Jeg flyttet til en annen by for å studere, og har aldri flyttet tilbake til hjembyen min. Jeg lengter av og til hjem, men føler at jeg ikke vil kunne leve mitt eget liv om jeg kommer tett på mor igjen. Far er nå på pleiehjem, men hun føler likevel det samme ansvaret, og bruker fortsatt han som unnskyldning for ikke å skaffe seg et ordentlig liv...

Jeg liker friheten jeg nå har. Jo mer hun antyder at jeg er ansvarsløs som ikke kommer hjem og hjelper henne, jo mindre lyst får jeg til å flytte hjem. I motsetning til henne, orker jeg ikke tanken på å "ofre meg"...

Samtidig lykkes hun utmerket med det hun ønsker - nemlig å gi meg dårlig samvittighet.

Helt ærlig - er jeg egoistisk og ansvarsløs? Er det riktig av meg å prioritere mitt eget liv foran hennes liv?

Hilsen meg

[Mrs. K]

Nei, selvfølgelig skal du ikke ofre deg. Din mor burde heller ikke slutte å leve. Ville faren din ha ønsket det for dere?

Foreldre er vel egentlig de personene som kan gi deg den største skyldfølelsen. Og ofte er det dem som ikke fikk det livet de drømte om.

Din mor drømte nok ikke om å være gift med en pleietrengende mann og hun har sikkert ofret endel gjennom årene. Kanskje hun trenger et dytt i retning begynne-å-gjøre-noe-hun-altid-har-drømt-om? Kurs, en liten reise, male en vegg, gammeldans o.s.v.

Hilsen Trille

[Gjest Gjesta]

Du skriver at faren din er på pleiehjem, så da er det vel ikke så veldig mange forpliktelser som hviler på deg hvis du flytter hjem igjen? Det at du flytter hjem betyr vel at du kan besøke din far i ny og ne, det vil sikkert bety en del for deg i ettertid og det gir moren din en liten pause iblant som hun sikkert trenger.

[Gjest Anonymous]

Det er ikke lett å løsrive seg fra den rollen man har hatt i mange år. man utvisker seg selv. Tror den pleietrengende ikke klarer seg uten den som pleier(mor)

Samme har jeg sett i et par tilfeller med mødre med multihandicappet barn. De har "nektet" hjelp fra annet hold. De skal klare dette selv 24 t i døgnet. det har gått greit da de var små, men de vokser. Det blir tyngre og tyngre.

Lite og mange ganger ingen søvn. Tunge løft osv.

Den hjelpen de har fått har ikke vert "bra nok" i deres øyne for barna. Så går det slik det måtte gå, de kom på instutisjon.Da var mor utslitt,ensom og negativ til alle. Alle andre har jo bare hatt det greit.

Der måtte andre få henne igang igjen. Hun hadde jo ikke levd på mange år. Til dette fikk hun faglig hjelp.

Hun var ingen andre steder enn hos barnet.

Aldri var med på noe,ingen hobbier,ingen ferie,ingen jobb utenfor hjemmet. vennene kuttet henne ut om hun ikke kuttet de ut selv.

[Gjest Anonym nå]

Hei igjen...

Faglig hjelp er det nok behov for for moren min og... Selv føler jeg ikke at jeg er i stand til å hjelpe henne. Dette dreier seg ikke så mye om min far lenger, men måten mor har valgt å la han bli et problem på. Ja, hun har ofret seg.. Ja hun er bitter. Ingen venner. Ingen hobbyer. Hvordan får man slike i gang igjen? Jeg er så redd for å få det samme ansvaret overfor henne, som hun har hatt for far i alle år... Jeg vil ikke ha negativismen og bitterheten hennes for tett på meg... og føler vel egentlig bare at jeg tar konsekvensen av det livet og de valgene hun burde gjort annerledes... Men det er kanskje egosentrisk av meg. Skulle ønske hun var lykkelig. Men jeg ser ikke min rolle i det...

[Mrs. K]

Du skriver at faren din er på pleiehjem' date=' så da er det vel ikke så veldig mange forpliktelser som hviler på deg hvis du flytter hjem igjen? Det at du flytter hjem betyr vel at du kan besøke din far i ny og ne, det vil sikkert bety en del for deg i ettertid og det gir moren din en liten pause iblant som hun sikkert trenger.[/quote']

Nå er det jo ikke faren, men moren som er problemet, og moren har vel fått en stor pause i og med at mannen er på pleiehjem.

Jeg synes ikke at du skal ha dårlig samvittighet over å velge det liv du ønsker. Det er ganske vanlig at unge mennesker flytter fra hjemplassen i en utdanningssituasjon og mange av dem flytter aldri hjem igjen.

Og nei, jeg aner ikke hva som kan få henne til å komme ut blandt mennesker igjen. Tør hun reise hjemmefra på langhelg evt. sammen med deg. Det kan være fint å tilbringe tid sammen på neutral grunn.

Hilsen Trille

[aline]

det er ikke feil å være litt egoistisk i livet sitt, det er faktisk ganske nødvendig og mange av oss burde bli flinkere til å først tenke på oss selv.

man kan gi så mye mer så lenge man har det godt selv.

skjønner godt at du ikke flytter hjem så lenge du VET at du kommer til å måtte kutte ut mye av ditt eget liv for å ta vare på en mor som egentlig er frisk nok til å ta vare på seg selv.

aner ikke hva slags forhold du har til din mor, men er det mulig for deg å dra på besøk og sette deg ned å prate skikkelig med henne?

fortell henne at hun nå bør begynne å ta ansvar for seg selv, slik hun alltid har tatt ansvar for sin mann. at det nå er på tide hun begynner å leve, fordi mannen hennes får den hjelpen han trenger på hjemmet. og fortell henne også at du gjerne er der for henne underveis når hun trenger noen å prate med og noen å gråte til, men at du er nødt til å også tenke på deg selv og ditt liv.

det kan være vanskelig å foreslå at hun kan søke proffesjonell hjelp dersom hun ikke føler hun klarer dette på egenhånd, det er endel i generasjoner over oss som ikke helt ser godt på det å gå å søke hjelp om personlige/ikke-fysiske ting, men om du kan, si noe?

skjønner godt du har dårlig samvittighet, men fortsett å tenk på deg og ta vare på deg selv, så gir du det du kan til moren din av støtte og hjelp, uten at det går på bekostning av deg selv.

[Kali-]

Hei

Det her var nesten litt trist. Jeg tror nok også at moren din trenger et dytt, samtidig som hun får bestemme selv. Hvis det er noe hun likte å gjøre før faren din ble pleietrengende, kan jo kanskje det være en ide? Bare en shoppingtur med deg - gjerne en gang du er hjemme på tur kanskje - kan jo være nok kanskje...

Jeg hadde det nesten litt på samme måte før da jeg var yngre. Broren min var mye syk og inn og ut av sykehus, og min mor ble så sliten og fikk angst og greier, og i dag er hun ufør og fortsatt redd for å miste kontrollen over situasjoner hun havner i. Det hun gjorde var at broren min og jeg var hos en annen familie (sånn pleie/hjelpe-familie) tredjehver helg, og det tror jeg nok hjalp for mamma og pappa.

Etter at pappa og mamma skilte seg, ble broren min bedre, og mamma var fortsatt vledig mye hjemme og er også ganske bitter overfor pappa at han bare dro på jobb og ikke var så mye med henne - men på den annen side veit jeg at hun ikke slapp han til så mye som han ønsker.

Etter noen år ble broren min friskmeldt fra alle sykdommene sine, og kunne da begynne å leve livet sitt normalt, men mamma holdt fortsatt igjen og ville være der "tilfelle noe skjedde". Nå er broren min 22 og bor på vestlandet - mens mamma bor på østlandet der vi kommer fra - og nå har hun også begynt med arbeidstrening. Men det tok laaaang tid. Hun begynte i det små med kermikkurs og tok kontakt med de gamle vennene sine igjen, og noen av dem har hun nå som gode venner. Jeg bor også på vestlandet, og når jeg er hjemme tar jeg gjerne med meg min datter og mora mi på shoppingturer for at hun skal få kommet seg ut litt mer, og det virker som at hun syns det er veldig koselig.

Men hvis hun begynner å gnage på det som skjedde for lenge sida, så sier jeg gjerne at det var før, og at vi må fortsette å leve nå. For vi kan ikke gjøre om det som var, men vi kan ha det som erfaring som vi tar med oss senere i livet. Men jeg kommer aldri til å flytte hjem igjen, for jeg blir ganske sliten av å være i nærheten av mamma til tider. Det er tider jeg har veldig hjemlengsel, men det går over etter en uke eller to der, og da vil jeg bare hjem igjen til roen og freden

Hva om du prøver å ta en skikkelig oppvask med moren din? Si det på en ordentlig måte at hun nå får mye hjelp med din far og at hun må ta vare på seg selv også. Det er trossalt det viktigste for både mannen og barna hennes. Og kanskje også barnebarn? Det er ofte at de ikke ønsker å høre det, men at de faktisk tar det med seg og gjør noe med det etterhvert - når de bare har fått tenkt seg om en stund og fått fordøyd det... Det er hvertfall det jeg har erfart med min mor.

Kan jeg spørre hva som feiler din far?

[Dagoberta]

Hei

Det her var nesten litt trist. Jeg tror nok også at moren din trenger et dytt, samtidig som hun får bestemme selv. Hvis det er noe hun likte å gjøre før faren din ble pleietrengende, kan jo kanskje det være en ide? Bare en shoppingtur med deg - gjerne en gang du er hjemme på tur kanskje - kan jo være nok kanskje...

Jeg hadde det nesten litt på samme måte før da jeg var yngre. Broren min var mye syk og inn og ut av sykehus, og min mor ble så sliten og fikk angst og greier, og i dag er hun ufør og fortsatt redd for å miste kontrollen over situasjoner hun havner i. Det hun gjorde var at broren min og jeg var hos en annen familie (sånn pleie/hjelpe-familie) tredjehver helg, og det tror jeg nok hjalp for mamma og pappa.  

Etter at pappa og mamma skilte seg, ble broren min bedre, og mamma var fortsatt vledig mye hjemme og er også ganske bitter overfor pappa at han bare dro på jobb og ikke var så mye med henne - men på den annen side veit jeg at hun ikke slapp han til så mye som han ønsker.  

Etter noen år ble broren min friskmeldt fra alle sykdommene sine, og kunne da begynne å leve livet sitt normalt, men mamma holdt fortsatt igjen og ville være der "tilfelle noe skjedde". Nå er broren min 22 og bor på vestlandet - mens mamma bor på østlandet der vi kommer fra - og nå har hun også begynt med arbeidstrening. Men det tok laaaang tid. Hun begynte i det små med kermikkurs og tok kontakt med de gamle vennene sine igjen, og noen av dem har hun nå som gode venner. Jeg bor også på vestlandet, og når jeg er hjemme tar jeg gjerne med meg min datter og mora mi på shoppingturer for at hun skal få kommet seg ut litt mer, og det virker som at hun syns det er veldig koselig.  

Men hvis hun begynner å gnage på det som skjedde for lenge sida, så sier jeg gjerne at det var før, og at vi må fortsette å leve nå. For vi kan ikke gjøre om det som var, men vi kan ha det som erfaring som vi tar med oss senere i livet. Men jeg kommer aldri til å flytte hjem igjen, for jeg blir ganske sliten av å være i nærheten av mamma til tider. Det er tider jeg har veldig hjemlengsel, men det går over etter en uke eller to der, og da vil jeg bare hjem igjen til roen og freden

Hva om du prøver å ta en skikkelig oppvask med moren din? Si det på en ordentlig måte at hun nå får mye hjelp med din far og at hun må ta vare på seg selv også. Det er trossalt det viktigste for både mannen og barna hennes. Og kanskje også barnebarn? Det er ofte at de ikke ønsker å høre det, men at de faktisk tar det med seg og gjør noe med det etterhvert - når de bare har fått tenkt seg om en stund og fått fordøyd det... Det er hvertfall det jeg har erfart med min mor.

Kan jeg spørre hva som feiler din far?

Synes rådene her så veldig fornuftige ut. Jeg skjønner godt at du får dårlig samvittighet, selv om du egentlig ikke burde føle deg egoistisk som vil ha et eget liv. Håper moren din klarer å begynne å ta mer hensyn til hva hun selv vil, og nyte livet litt

[Gjest Anonymous]

Nei. Jeg synes ikke du er egoistisk. Enhver er ansvarlig for sitt eget liv og sin situasjon, på den måten at man må selv VILLE endre på det man ikke er tilfreds med. Andre kan ikke gjøre jobben for deg.

Men ellers var det mange gode råd over her i de andre innleggene.

[Gjest Anonymous]

det er ikke feil å være litt egoistisk i livet sitt, det er faktisk ganske nødvendig og mange av oss burde bli flinkere til å først tenke på oss selv.  

man kan gi så  mye mer så lenge man har det godt selv.  

skjønner godt at du ikke flytter hjem så lenge du VET at du kommer til å måtte kutte ut mye av ditt eget liv for å ta vare på en mor som egentlig er frisk nok til å ta vare på seg selv.  

aner ikke hva slags forhold du har til din mor, men er det mulig for deg å dra på besøk og sette deg ned å prate skikkelig med henne?  

fortell henne at hun nå bør begynne å ta ansvar for seg selv, slik hun alltid har tatt ansvar for sin mann. at det nå er på tide hun begynner å leve, fordi mannen hennes får den hjelpen han trenger på hjemmet. og fortell henne også at du gjerne er der for henne underveis når hun trenger noen å prate med og noen å gråte til, men at du er nødt til å også tenke på deg selv og ditt liv.  

det kan være vanskelig å foreslå at hun kan søke proffesjonell hjelp dersom hun ikke føler hun klarer dette på egenhånd, det er endel i generasjoner over oss som ikke helt ser godt på det å gå å søke hjelp om personlige/ikke-fysiske ting, men om du kan, si noe?  

skjønner godt du har dårlig samvittighet, men fortsett å tenk på deg og ta vare på deg selv, så gir du det du kan til moren din av støtte og hjelp, uten at det går på bekostning av deg selv.

[Cata]

Helt ærlig - er jeg egoistisk og ansvarsløs? Er det riktig av meg å prioritere mitt eget liv foran hennes liv?

Litt egoistisk kanskje, men slett ikke ansvarsløs. Og den lille fliken av egoisme tror jeg er sunn egoisme - hvis noe kan kalles det. Tror ikke din mor kommer til å få det bedre i det lange løp selv om du flytter "hjem" igjen. Tror det er større sjanse for at du og din mor kommer til å gå rundt og "gnage" på hverandre til forholdet dere imellom forsures helt.

Men hvis du har mulighet til det, så kan du jo reise på besøk en helg i ny og ne (litt hyppigere, men korte besøk er kanskje lettere enn mange lange ferieuker?) - eller som en annen foreslo: invitere mor på langhelg på nøytral grunn.

Og hvis du kan finne en måte å overtale henne til å søke hjelp til selvhjelp på (fastlege, hobbyer, gamle venner???) slik at hun enten kan få profesjonell hjelp eller få i gang litt aktivitet slik at hun kan bygge seg opp et sosialt nettverk igjen så hadde nok det vært det aller beste.

Men jeg tror ikke det er sunt at du "ofrer" deg. Da kan det bli din tur å bli sittende som "bitter, eldre dame" om noen år.

[Gjest Anonym nå]

Tusen takk for mange fine råd. Jeg har tenkt mye denne helga.

Jeg tror nok mor og jeg hadde hatt godt av å ha en ordentlig prat om dette, men jeg finner det veldig vanskelig.

Jeg er vanligvis en veldig åpen person, som sier det jeg mener og føler- og skværer opp med folk istedenfor å gå og gnage på ting. Jeg har også et tilsynelatende godt forhold til mor... men akkurat dette temaet er veldig sårt for oss begge. Jeg føler det er uhyre vanskelig å ta inn over meg det "tragiske" livet hun har hatt (eller har valgt å få...), og derfor liker jeg ikke å snakke så mye om det. Jeg tror det provoserer henne at jeg viker unna de gangene hun begynner å klage. Kanksje skjuler all klagingen et egentlig behov for å snakke om alt som har skjedd, men jeg vil liksom ikke høre det... ( Det er mye i denne historien jeg ikke vil gå inn på her, men det er ingen tvil om at fortiden inneholder mer enn nok elemtenter for bitterheten hennes). Akkurat dette skammer jeg meg litt over, men jeg blir bare så utrolig lei meg når jeg tenker på det livet hun har fått. Jeg vil jo bare at hun skal være lykkelig, og glatter kanskje litt for mye over det som ikke er eller har vært bra...

Min strategi er hele tiden å tenke løsninger... tenke fremover... Så når hun klager over ditt og datt, prøver jeg å komme med forslag til løsninger. Si hva hun kan gjøre som kanskje kan gjøre ting bedre. Da blir hun sint. Sier at jeg ikke skjønner noenting av hvordan hun har det - eller har hatt det. Jeg har lyst til å skrike - si at fortid er fortid - og at hun må ta tak i sitt eget liv og gjøre det beste av de +/-30 årene hun har igjen. De gangene jeg prøver å få henne til å se fremover, slenger hun bare til meg at det er lett for meg å si slike ting - jeg som "har meldt meg ut av familien" og "bare tenker på meg selv"...

Kanskje burde jeg gått inn på alt det som er vondt, pratet med henne om det. Grått med henne. For at hun virkelig skal skjønne at jeg skjønner. Kanskje vil hun da skjønne mer av meg og... Jeg vet ikke. Kanskje jeg skal prøve. Kanskje er det anerkjennelse for sin egen sorg hun er ute etter... mer enn noe.

Jeg kommer nok aldri til å flytte hjem pga henne. Til det har hun lært meg for mye om prisen man tar når man ofrer seg for andre. Men kanskje jeg kan vise henne mer at jeg bryr meg og er der for henne - om ikke alltid fysisk...

Avslutningsvis vil jeg komme med et lite, naivt hjertesukk: Lykkelige foreldre burde være en menneskerett....

[Gjest ego]

Ja, lykkelige foreldre burde være en mennskerett...

men vi er alle forskjellig i hvordan vi takler livets opp og nedturer. Og vi velger ofte selv hvordan livet vårt blir, bevisst eller ubevisst.

Etter en evig lang barndom hvor jeg hele tiden fikk høre hvilken egoist jeg er og hele tiden sammenligning med hvor flinke og hjelpsomme mine venninner var så flyttet jeg langt av gårde og kommer aldri til å flytte til hjemstedet mitt noen gang.

Min mor ville skilles men ble av økonomiske årsaker, og jeg får høre "alt er jo så lett for deg, du har jobb og klarer deg selv, det var ingen støtteordninger på min tid, og bla bla bla...". Hun har lagt opp sitt liv etter min fars luner og kan ikke dra noe sted alene.

Jeg har vokst som menneske etter at jeg flyttet hjemmefra, mine meninger som ikke stemte ihop med min fars og som derfor var helt gale, er ikke så gale allikevel. Jeg fikk lov til å være meg selv, jeg trengte ikke å strekke meg etter noe som aldri var bra nok allikevel. Og det er lettere å omgås mine foreldre når jeg vet at jeg skal reise hjem til meg selv igjen etter en stund.

Vi har ansvar for vår egen lykke, jeg har også lettere for å ha en forståelse for min mors situasjon når jeg slipper å leve oppi den til daglig.