Jeg har to store frykter som hindrer meg fra å ville få barn. Hva er deres synspunkter?

[AnonymBruker]

Jeg har to store frykter som hindrer meg fra å ville få barn. Disse fryktene er: 

 

1. At barnet skulle vise seg å ha eller få en alvorlig sykdom eller skade som krever tett oppfølging. Det jeg tenker på som vanskeligst i en slik situasjon er usikkerheten og redselen man da får for å miste barnet. Og tenk om jeg ikke skulle klare å være en tilstrekkelig omsorgsperson for barnet mitt i en slik situasjon?

2. At barnet mitt skulle ende opp med å begå et eller flere alvorlige lovbrudd. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde klart å leve med meg selv dersom dette skulle ha skjedd.  
 

Hva er deres synspunkter på dette? Jeg ønsker gjerne så ærlige svar som mulig. 

Anonymkode: 0f976...e5f

[AnonymBruker]

Man har ingen garantier i livet dessverre. Men risikoen for alvorlig sykdom er lav. Man er redd for barna sine uansett, at noe skal skje dem, ulykker, at de skal oppleve å bli mobbet, i det hele tatt. Det er en del av pakka med å få barn. Dersom du er en person som er veldig bekymret i den grad at det preger hverdagen ville jeg ikke fått barn. At du er så redd for at barnet skal begå alvorlige lovbrudd at du ikke tør å få barn, skjønner jeg ikke helt. Dette har ofte mye med miljø og oppdragelse å gjøre. Det er langt fra min største bekymring med å ha barn. 

Anonymkode: dc736...cad

[Ella Ellefantella]

Mitt synspunkt er at det ikke er så lurt å ikke leve mens man lever, pga frykt.

Bare klin til! Lev! La frykten være frykt, ikke ta hensyn til den! 

Når du ligger på dødsleiet, så kommer din store sorg til å være barnet/ barna du aldri fikk! 

Helt greit å velge bort barn, hvis det er et ønske, ikke hvis det er en irrasjonell frykt!

[AnonymBruker]

Punkt nr 1 er ALLE foreldre redde for. Det er heldigvis lave sjanser for at barna får en alvorlig sykdom/skade, men ja - det skjer, og foreldre som opplever dette får nok krefter de ikke ante de hadde.

Punkt nr 2 tror jeg ikke du skal være så redd for. Så klart, barnet ditt kan ha så uflaks å være til feil sted til feil tid med feil folk, men come on? Vi kan ikke tenke sånn om livet at alt kan gå til helvete. Dessuten, hvis du tenker at barnet ditt skulle gjort noe slikt som ABB så er det uendelig med faktorer som førte han til det valget han tok.

Anonymkode: d2d3b...e25

[AnonymBruker]

Jeg tenker at slike ting kan vi ikke styre. Bekymring nr 1 tror jeg alle som får barn er innom.  Sansynligheten for at man får et friskt barn er mye større for å friskt barn enn et sykt barn. Og jeg tror at får man et sykt barn er det noe man håndterer. 

Nr 2. Her kan man bare oppdra barna så godt som mulig og håpe at de blir lovlydige og fornuftige. 

Anonymkode: fe059...888

[AnonymBruker]

Jeg forstår 1, men ikke 2. Forskning har vist at det er lite foreldre kan gjøre for å forme barna, de blir seg selv uansett. Til og med barn som utsettes for undertrykkelse og krenkelser kan gjøre opprør mot dette ganske tidlig i barndommen og bli helt andre mennesker enn foreldrene. Så du er ikke ansvarlig for avkommets lovbrudd hvis ikke du tar del i dem kriminelle handlingen.

Anonymkode: f8320...812

[AnonymBruker]

1. Er du i et langvarig forhold nå? Har du eller din bedre halvdel sykdommer som mange kan arve fra sine foreldre (bipolar lidelse, ADHD etc.?) Hvor gammel er du? Jo eldre du blir, jo større risiko er det for å få barn som har Downs syndrom, for eksempel. Hvordan er din helse nå? Hvis du ikke er overvektig, så tror jeg det er mindre ting å tenke på, på dette punktet. Mange overvektige får også barn, men det fører gjerne til flere undersøkelser/mer oppfølging under svangerskapet, så vidt jeg vet.

Når man først er gravid, så skal man ta tran og folat (tror det er det det het, det er så lenge siden jeg var gravid. Sistnevnte er en liten tablett man får kjøpt på apoteket) daglig. Dette gjør man for å forebygge, det samme gjelder det å ikke drikke alkohol/røyke under graviditet, og å følge kostholdsrådene som blir gitt fra myndighetene når man er gravid. Det er noe man bør være mer forsiktig med å spise da, og noe bør man kun ta i mindre, gitte mengder.

 

2. Man utvikler seg selv også, når man er foreldre. Det finnes mange kurs man kan ta. Ulike organisasjoner har dette, og det er kanskje ingen dum idé å ta noen av disse før man blir gravid heller, selv om de fleste ikke gjør det. Søk opp type foreldre for barn/barnevernet/familievernkontoret i ditt område, og sjekk hva de har å tilby. Med første barnet blir det gjerne en bratt læringskurve spesielt det første året, hvis man ikke er vant med barn. Slik var det for meg. Ingen barn blir født med en bruksveiledning som kommer ut samtidig. Det er smart å ta turen til biblioteket for å lese seg opp på foreldrebøker. Etter hvert som barnet vokser, finnes det ulike bøker for de ulike alderstrinnene, der du som forelder kan forstå barnet best mulig ut fra alderen. Alle mennesker må ta konsekvenser for sine lovbrudd, det gjelder oss voksne også. Du er forhåpentligvis et fornuftig menneske som ikke begår lovbrudd, så det gjelder bare å snakke med barnet om etikk tilpasset nivå når det blir mulig. Det finnes for øvrig mange bøker for barn som voksne kan lese for dem, om dette temaet. Du kan også søke råd hos andre foreldre i din omgangskrets. Etter hvert blir man tryggere på seg selv i rollen som forelder. Det er viktig å være tydelig på hva man mener ovenfor barnet, slik at man blir en trygg omsorgsperson. 

Anonymkode: 81c71...ee7

[skruf]

Jeg tenker at man kan ikke tenke sånn. Man kan ikke slutte å leve, ingen kjenner morgendagen. 

Ja, man kan risikere å få et sykt barn, det vet man jo ikke. Men hvis man får det så tar man det derifra. Heldigvis har hjelpeapparatet blitt mye bedre nå for tiden enn hva det var tidligere, nå har man bedre rettigheter, både økonomiske og praktiske. 

Og om det potensielle barnet skulle begå et lovbrudd eller to i fremtiden er ikke et ankepunkt for å ikke få barn tenker jeg. Sånn vet man jo aldri. 

Mine barn er friske, eller, yngste har hatt noen fysiske utfordringer grunnet prematur fødsel, men likevel har de møtt på noen humper i livet. Man har ingen garantier for noe som helst, man må bare stå i det til man kommer seg igjennom det. 

Selv om livet ikke alltid har vært greit så har jeg aldri ville vært foruten barna mine. 

[AnonymBruker]

Jeg forstår at du har disse tankene. Sykdom er nok noe alle foreldre frykter, samtidig som man tilpasser seg situasjonen. Å få barn i seg selv gjør at man må endre på livssituasjonen, og mennesker er veldig tilpasningsdyktige om det i sjeldne tilfeller skal være aktuelt. 

Det med lovbrudd har jeg aldri tenkt over, så det kan jeg ikke ta stilling til.

Anonymkode: fb250...78d

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i frykten til Ts, og slet mye da jeg var yngre pga alle fæle scenarioer jeg så for meg med alle jeg bryr meg om.  Med årene har jeg funnet ut at det har sammenheng med mitt behov for å ha kontroll på alt i livet, noe som selvfølgelig er helt umulig. Katastrofetenkingen min har sammenheng med at jeg må "være forberedt" på alt det jeg ikke kan styre.  Jeg har fremdeles slike tanker, men de plager meg ikke lenger i samme grad nå som jeg skjønner hvorfor jeg har dem   

Anonymkode: 9f57f...935

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår 1, men ikke 2. Forskning har vist at det er lite foreldre kan gjøre for å forme barna, de blir seg selv uansett. Til og med barn som utsettes for undertrykkelse og krenkelser kan gjøre opprør mot dette ganske tidlig i barndommen og bli helt andre mennesker enn foreldrene. Så du er ikke ansvarlig for avkommets lovbrudd hvis ikke du tar del i dem kriminelle handlingen.

Anonymkode: f8320...812

Det her er totalt feil. Vi voksne mennesker er produkter av oppveksten vår. Arvede personlighetstrekk spiller også en stor rolle.

Vi har selvfølgelig et ansvar for å velge våre holdninger og verdier, men mye av den vi er i dag (snakker om voksne) er på grunn av oppveksten vår.

Anonymkode: d2d3b...e25

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det her er totalt feil. Vi voksne mennesker er produkter av oppveksten vår. Arvede personlighetstrekk spiller også en stor rolle.

Vi har selvfølgelig et ansvar for å velge våre holdninger og verdier, men mye av den vi er i dag (snakker om voksne) er på grunn av oppveksten vår.

Anonymkode: d2d3b...e25

Oppveksten har mye å si. Men jeg har en fetter som vokste opp i en bydel der størsteparten av ungene begynte med rus. Og det var barn av gode ressurssterke ordentlige foreldre, andre hadde foreldre som ikke var så mye til stede. Men de var en hel gjeng og når normen er at mange ruser seg så blir det press og påvirkning. 

Personligheten har og mye å si. Barn reagerer helt forskjellig på samme oppvekst. Vi er tre søstre og 2 av oss har veldig orden på økonomien, fester lite, kommer ikke borti tull. Siste røyker hasj jevnlig, har fyllekjørt flere ganger og suser noe veldig med økonomien. Det er ikke noe vondt i henne men alt er litt kaos og hun er så utrolig ulik meg og søster nr to. Merkelige greier. Hun kan ikke ha arvet personligheten fra foreldrene våre for de er veldig ordentlige. 

Anonymkode: 509df...5d4

[Gjest hind]

Det siste der høres for meg ut som litt av et påskudd for å slippe å få barn, for det er jo du selv som former barnet til å bli et lovlydig og godt menneske. Det første er noe alle som venter bekymrer seg for og en risiko man må ta havis man skal få familie. Vi har jo ingen garanti for å gå friske gjennom livet noen av oss. Hvis du ikke vil ha barn er det vel bare å forbli barnløs? Du trenger ikke å finne akseptable grunner en gang, det er bare å si at du ikke vil. Om noen år er det sikkert flere barnløse enn det er foreldre, så du blir ikke alene.

[AnonymBruker]

Har du noen arvelige sykdommer som gjør at du er redd for dette?

Anonymkode: 14826...988

[AnonymBruker]

Synspunkt nr 2 synes jeg er vanskelig å forstå. Ja, du kan risikere at barnet ditt blir den neste Breivik, men altså... 

Nr 1 skjønner jeg veldig godt, og det er det som er vårt største ankepunkt mot å prøve på barn nr 2... Vårt første (og foreløpig eneste barn) var så krevende selv UTEN at det hadde funksjonshemninger eller diagnoser av noe slag, at vi ikke ser hvordan vi skulle taklet det om vi fikk et barn med spesielle behov. 

Anonymkode: f157a...869

[AnonymBruker]

1. Den tanken har nok alle som blir gravide. Men det er utrolig hva man klarer hvis man faktisk står i situasjonen. Når det er sagt, så er det heldigvis de færreste barn som blir født med alvorlige diagnoser. Jeg har alltid sagt at jeg kom aldri til å takle et barn med spesielle behov. Jeg har en som er prematur, med alt det innbærer. Dårlig hørsel og syn, adhd, tett oppfølging fra fysioterapeut i lange perioder osv. Men det har faktisk gått veldig bra altså. Man bare gjør det uten å tenke over det. Nå er det ikke de verste tingene et barn kan ha, men likevel. 

 

2. Den frykten har jeg og. Og jeg tror egentlig mange har den uten at de snakker høyt om den. Men det eneste vi kan gjøre er å gjøre vårt beste og håpe at vår veiledning gjør at de tar riktige valg i livet. Selv den beste kan havne utpå om den får feil venner. 

Anonymkode: 5f785...f77

[AnonymBruker]

On 4/22/2019 at 8:27 AM, AnonymBruker said:

Jeg forstår 1, men ikke 2. Forskning har vist at det er lite foreldre kan gjøre for å forme barna, de blir seg selv uansett. Til og med barn som utsettes for undertrykkelse og krenkelser kan gjøre opprør mot dette ganske tidlig i barndommen og bli helt andre mennesker enn foreldrene. Så du er ikke ansvarlig for avkommets lovbrudd hvis ikke du tar del i dem kriminelle handlingen.

Anonymkode: f8320...812

Nei, forskning viser absolutt det motsatte!

Anonymkode: 1cbd8...444