Mannen "tør" ikke å være alene med sin egen sønn?

[AnonymBruker]

Vi har to fellesbarn og jeg har ett bonusbarn. Bonusbarnet er myndig og har stiftet egen familie for et par år siden, mens våre fellesbarn fremdeles bor hjemme da de er under 18 år. Jeg har en god relasjon til bonusbarnet og har vært i livet hans siden han var 9 år gammel. Mor og jeg har også en meget god relasjon og alt som handlet om samarbeid, økonomi, ferier, samvær o.l gikk gjennom meg siden far har jobbet en god del. Bonusbarnet har uttalt at jeg er "faren" han alltid hadde ønsket seg og at det var først da far og jeg kom sammen at bonusbarnet fikk et bedre forhold til sin far. 

I hvert fall, i alle år har min mann alltid spurt meg om jeg kan ringe/ta opp ting med hans sønn. For eksempel ang bursdagsbesøk hvert år spurte jeg min mann om hva slags besøk sønnen hans ønsket. Da sa alltid min mann at "Kan ikke du ringe han å spørre?". Om jeg spurte om hvorfor ikke mannen min kunne ringe selv og høre med sin egen sønn fikk jeg alltid vage svar. Angående julefeiring, 17.mai og andre feiringer har min mann aldri kontaktet sin sønn og det ender opp med at det er jeg som må ringe og avtale. Da min bonussønn skulle flytte ut sa min mann at han skulle hjelpe til. Han lagde avtale med sin sønn (på oppfordring fra meg), men han klarte aldri å holde avtalen så det endte med at jeg måtte hjelpe med flytting til tross for at min mann visste jeg var opptatt med jobb, studier og små barn.

Min mann har kun vært alene med sin sønn 1 eneste gang og da tvang jeg han til det. Da ba jeg min mann reise ut til sin sønn for å hjelpe til med huset, men min mann kom tilbake etter 2 timer "Fordi det var ingenting å gjøre". Når jeg snakket med bonussønn og spurte om alt var ferdig forstod han ikke hvorfor faren bare kom en svipptur innom for å så dra igjen "fordi han skulle på jobb" hadde han satt til sin sønn. Han kan også finne på og lyge om at han har pratet med sønnen sin. Jeg snakker daglig med bonussønn og får vite om faren har ringt eller ikke... forstår ikke hva det er å lyve om? 

Om min mann vil reise på besøk til sin sønn får han alltid meg til å ringe og avtale med sønnen hans. Igjen i dag sa han at: "skal vi ikke dra på besøk til x og de i morgen?". Jeg sa at det kan vi godt og at han bare må avtale med sin sønn når vi skal komme. Da sa min mann at det er bedre at jeg ringer fordi jeg våkner tidligere enn min mann. Jeg sa at siden klokken bare er 21.00 så kan han ringe og avtale med sin sønn nå også reiser vi ut i morgen. Mannen sa at han var opptatt og at det var bedre om jeg gjorde det (?). Altså, vi så på samme serien begge to og var like lite opptatt. Det endte med at jeg måtte avtale, som vanlig. Han nektet å ringe. Har mange fler eksempler, men synes dette er så rart. Er mange ganger min mann har vært på vei til sin sønn (Igjen, på min oppfordring), men har snudd fordi han "hadde noe annet å gjøre". Når det gjelder våre to barn er han en fantastisk flott far og gjør mye gøy med de både alene og sammen med andre. 

Jeg har oppfordret min mann i alle år til å være alene med sin eldste sønn, men han klarer det ikke. Enten tar han med våre barn, tar med meg, tar med moren til sønnen sin eller andre. Jeg har spurt han om han ikke tør å være alene med sønnen sin og da får jeg bare til svar at "det er sønnen min. Selvsagt vil jeg være alene med han". Jeg har tilrettelagt alene-ferier, alene-helger and you name it, men alltid har det kommet noe i veien.... noen med lignende erfaringer? Forstår ikke hva problemet er.. i tillegg ble far veldig skuffet siden bonussønn alltid ringer meg først og forteller om nyheter som for eksempel graviditet, babykjønn, huskjøp o.l.. Jeg har sagt at grunnen til at bonussønn gjør dette er fordi at jeg viser interesse for hans liv. Jeg ringer og bryr meg, tilbyr meg når jeg har mulighet, hjelper til når de trenger det og er en støtte og en samtalepartner. Da kan ikke far bli skuffet over at jeg får nyhetene før han. Må sies at jeg er like glad i bonusbarnet som mine egne barn, så det er ingen sjalusi eller slem-stemor som påvirker far her. 

Anonymkode: 42da1...d00

[AnonymBruker]

Så merkelig! Er han usikker på om han er faren? Sånn helt seriøst. Kanskje han har vært redd før, og det ligger fortsatt i underbevisstheten til far? Det er jo veldig merkelig! 

Anonymkode: 20be9...f96

[Missyyy]

Ekstremt merkelig.

Når du spør han om hvorfor svarer han virkelig bare vagt?

Ha en samtale med han hvor du presser det ut av han og at samtalen ikke skal slutte før han har fortalt deg hva problemet er. Og fortell han at du er foratåelsesfull, og at du bare vil hjelpe og forstå hvorfor han er som han er.

[Gjest O.G.]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så merkelig! Er han usikker på om han er faren? Sånn helt seriøst. Kanskje han har vært redd før, og det ligger fortsatt i underbevisstheten til far? Det er jo veldig merkelig! 

Anonymkode: 20be9...f96

Den der var stygg.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Så merkelig! Er han usikker på om han er faren? Sånn helt seriøst. Kanskje han har vært redd før, og det ligger fortsatt i underbevisstheten til far? Det er jo veldig merkelig! 

Anonymkode: 20be9...f96

Seriøst? Dette er hvor avansert du er? 

Det er ganske vanlig at menn overlater kontakten til husets Mamma. Men han har tydeligvis et mer anstrengt forhold enn som så.  Da han ikke er villig til å innrømme dette overfor deg så er det lite du kan gjøre.

Det virker jo som om det er noe som har festet seg hardt i mannen.

Anonymkode: 8670e...da0

[AnonymBruker]

Det er tydelig at han er utilpass når de må være alene. Hvordan går praten mellom de når du er tilstede? Ler de sammen bare de to, er fortrolige osv.

Anonymkode: 551f4...c72

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp i en typisk kjerne familie mor, far og 2 barn. Jeg har hatt en kjempefin oppvekst og alt det der, men jeg unngår eller oppsøker i allefall ikke situasjoner der jeg er alene med min far. Rett og slett fordi han er en mann av få ord, og veldig vanskelig å holde igang en samtale med. Føler ofte det blir pinlig stillhet og sånn har det vært i allefall siden jeg var i tenårene. Når jeg var liten var jeg pappa jente. Er vi flere samlet går praten lettere og da er ikke snakkingen avhengig av meg. Kan være en sånn grunn enkelt og greit. Virker jo som han vil besøke han bare andre er med. 

Anonymkode: 57ab1...b52

[AnonymBruker]

Jeg har også hatt en bra oppvekst. To foreldre, enebarn. Men, som voksen har jeg problemer med å være alene med foreldrene mine. Jeg vet ikke hvorfor. Min far er også en mann av få ord. Mulig det er derfor. Kan fort bli pinlig stille. Min mor derimot er ikke en kvinne av få ord, så vet ikke helt hva som har skylden der. Det er jo tydeligvis et eller annet galt i forholdet vårt, men jeg vet ikke hva. Litt trist.

Anonymkode: 026f1...f1c