Hvordan er det å være adoptert?

[Palme]

Er det noen her som er adoptert og som vil fortelle litt om det? 

Vi får mest sannsynlig ikke biologiske barn, og er i tidlig adipsjonsfase. Men jeg ser, hører og leser meg frem til sjokkerende ting. Jeg trodde vi var ferdig med dette med hudfarge og at barna ikke har "ordentlige" foreldre og lignende i dag. 

Vi har i disse påskedager vært sammen med familie og snakket om blant annet adopsjon. Hvor de blant annet sa at de har ikke ordentlige foreldre, ikke noe galt i å adoptere så lenge de ikke går med skaut (?!?!????), beste er jo å adoptere fra noen norske med narkomane foreldre pga hudfargen, ja men den og den er jo ikke ordentlig norsk, hun er jo adoptert. 

Det er riktig nok den eldre garde, men jeg er helt sjokkert. Tenker virkelig folk sånn? 

Derfor lurer jeg på om du er glad for å være adoptert, eller har adoptert selv. Vil gjerne gi eventuelt barn en best mulig barndom, oppvekst og fremtid. 

[AnonymBruker]

Herregud for noen stygge holdninger.. hadde aldri fått høre noe sånt i min familie. De burde skamme seg! Jeg kjenner et par som er adoptert. En fra Korea og en fra Chile. De er akkurat like norsk som meg, og føler seg norsk. Og har en helt vanlig familie her i Norge. 

Anonymkode: 627f0...f45

[SoWhat?]

Jøss for noen uttalelser. Er jo ikke vanlig det der? Vet ikke hvor mange jeg har kjent til som er adoptert. Kommer på to i farta. En norsk og en fra Korea. Vi har alltid sett på adoptivforeldrene som de "ekte" foreldrene. De holdningene du beskriver er nytt for meg. Men høres ut som om de er påvirket av fremmedfrykten osv. Hadde blitt rimelig provosert om jeg hadde hørt på alt det du beskriver! 

[Gjest loveli]

Jeg skal innrømme at jeg alltid tenker på fødeforeldrene til et barn jeg vet er adoptert, det er liksom det første som slår meg når jeg får vite om et barn er adoptert. Tenker på årsaker til hvorfor de måtte adoptere bort og blir litt trist på deres vegne.

Men ut over dette håper og tenker jeg bare at barnet har det godt. Det tenker jeg når jeg ser alle barn sammen med foreldrene sine egentlig. Jeg skulle ønske at jeg ble adoptert bort, mine fødeforeldre burde ikke fått barn. Adopsjonsforeldre er ofte veldig flinke foreldre og har særlig gode forhold til sine barn.

Kjenner vel 10 stk som er adopterte. Noen har vært i fødelandet og hilst på fødeforeldrene sine, mens andre har ikke interesse av dette. Felles for dem alle er at de har vokst opp i trygge, kjærlighetsfulle og velstående familier og lever fine liv med gode karrierer, jobber, fritidsaktiviteter, kjærester og egne vakre blandingsbarn (ikke negativt ladet, men hva skal man ellers kalle det?). 

[AnonymBruker]

En ting å tenke på er en økt sannsynlighet for identitetsproblemer når man adopteres fra andre verdensdeler... f.eks. høyere sannsynliget for trans.

Anonymkode: 348e6...dc6

[AnonymBruker]

"Hvordan er det å være adoptert?"

For meg, adoptert som baby, er det sånn det er. Jeg forstår hva du lurer på, men selve spørsmålet oppleves litt rart. "Hvordan er det å hete Kari?"... 

Men holdningene du fikk servert høres drøye ut, ikke hva man daglig møter. Samtidig viktig å være klar over at det likevel ikke er så uvanlig som man ønsker å tro. Som utenlandsadoptert skiller man seg gjerne ut på utseende uansett hvor norsk man er.

På tross av at venner og bekjente anser meg som like norsk som dem selv, vil det alltid komme spørsmål om hvor jeg kommer fra, fra andre som ikke kjenner til at jeg har norske foreldre og norsk pass og norsk oppvekst. Uskyldig nok, for det å være nysgjerrig i møtet med andre er en ærlig sak. Men det oppleves likevel invaderende og forstyrrende til tider. Det er ikke nødvendigvis det jeg selv ønsker å prate om. Og iallefall ikke dersom jeg svarer "Jeg er norsk" og oppfølgingsspørsmålet raskt er "Men hvor kommer du egentlig fra? Sånn etnisk?" Folk synes seg berettiget til å få stilt nysgjerrigheten sin før vi har rukket å egentlig bli kjent, gjerne helt løsrevet fra en naturlig kontekst. Sånn er det stort sett ikke med andre temaer. 

Poenget mitt er at jeg har dessverre en opplevelse og mye erfaring med at ja; nordmenn anser adopterte som fullverdig norske: Men man har likevel et annet blikk på det man potensielt tror er fremmed. Så inntil jeg har besvart et par spørsmål og således etablert en forståelse for hvorfor jeg svarer at jeg er norsk; så er jeg ikke det. Jeg må liksom yte litt ekstra for at folk skal kunne gi meg den anerkjennelsen. 

Jeg er hva de ser. Noe litt fremmed av utseende, som skiller seg fra hopen av nordmenn som steretypisk norske, og jeg er definert som eksotisk. Som er en pen betegnelse på "fremmed". Og som i seg selv skaper en form for ekskludering. 

Dette gjelder forøvrig ikke bare i Norge. Men her på bjerget går det kanskje litt i kryss med delvis fremmedfiendtlige holdninger som at man ønsker det rene norske utseendet uberørt. Sånn sett er jeg jo en ødeleggende faktor i enkeltes øyne. Selvom de "ikke har noe imot adopterte altså, du er jo helt norsk, bare ikke utenpå...". Og det er jo dessverre endel litt gufne strømninger i omløp, med ønske om "rent Europa", "rent *putt-inn-hvilket-som-helst-land-og/eller-'rase'*". 

Ellers har jeg aldri, og kommer nok heller ikke til å få; noe behov for å dra tilbake til fødelandet. Ingen interesse på noe vis. Heller ingen aversjon, bare et land jeg ikke føler noe tilknytning til. De berømmelige røttene mine, har jeg her i Norge. Dra en babyplante opp av jorda, sett den i helt ny potte med ny jord, vann og stell den; og se hva som skjer...

Jeg synes det er litt vanskelig å svare på, om jeg er glad for å være adoptert. Jeg er glad for å være meg, og kanskje det hadde vært mer komplisert enn om jeg ikke hadde blitt adoptert? Eller ikke? Aner ikke! Men jeg er glad for at livet har gitt meg et utvidet perspektiv på mangfold og inkludering. 

Anonymkode: 28ca0...c8a

[AnonymBruker]

Nydelig svar fra ab...c8a over. 

Min bestevenninne er adoptert, og jeg er selv adoptivmamma. Venninnen min har ofte stønnet over at hun blir tillagt en hel masse følelser hun ikke har. "Føler du deg ikke litt koreansk? Er du ikke nysgjerrig på dine biologiske foreldre?" Og når hun sier at hun ikke har noen særlig tilknytning til fødelandet og ikke er interessert i å finne ut noe mer, får hun av og til spørsmål om hun fortrenger noe... det er hun ganske lei av!

For noen er det jo veldig viktig å finne ut mest mulig om sin bakgrunn, for andre spiller det ingen rolle. Noen synes det er totalt uproblematisk å være adoptert, andre føler seg rotløse hele livet. Vi mennesker er så forskjellige. Som adoptivmamma tenker jeg at min viktigste jobb er å være lydhør for den opplevelsen og de tankene min sønn vil ha når han vokser opp.

Slike uttalelser og holdninger du skriver om i HI har jeg aldri møtt på, TS, selv om det nok var litt uvant for min bestemor på 88 å få et barnebarn med røtter i Sør-Afrika. Men hun er kjempestolt oldemor og nåde den som slenger med leppa Jeg hadde nok slitt med å holde hodet kaldt hvis jeg hadde fått slike kommentarer fra nær familie (skjønt, når de i ramme alvor mener at det er enklere å ha barn med rusbakgrunn enn et annerledes utseende kan du kanskje trøste deg med at de ikke vet helt hva de snakker om...). Men som ab over kommenterer er det nok vanlig å møte "mild"/misforstått rasisme i større eller mindre grad, så dette er noe vi må være obs på når sønnen vår vokser til.

Så kommer det nok litt an på hvor man bør også. I et mer sammensatt område vekker man mindre oppsikt som adoptert enn på et lite sted.

Lykke til videre, TS. Å bli mamma er stort, uansett hvilken måte man blir det på. Vi angrer litt på at vi ikke adopterte tidligere, for nå er toget gått for å gjøre det igjen, og jeg skulle ønske sønnen min hadde et søsken med samme bakgrunn (vi har to eldre biologiske barn, så han har jo søsken). Skulle gjerne gjort det igjen!

Anonymkode: 5937b...440