Vurderer å bryte med familien;/

[AnonymBruker]

Helt siden jeg var liten har jeg hatt et anstrengt forhold til faren min. Husker at det var kjeft, kommandering og nedbryting fra hans side så lenge jeg kan huske. Han er av typen som tar "oppdragelse" veldig alvorlig, av typen barn skal uansett hva adlyde og aldri snakke tilbake. Kan huske mange episoder hvor jeg overhodet ikke gjorde noe galt men likevell ble ropt til og ydmyket forann andre. Eks; en i familien er allergisk mot katt, under et familieselskap begynte personen å reagere fordi katten var i rommet da vi skulle sette oss ned å spise. Jeg tok katten til et annet rom, tok maks 1 min. Da jeg kom tilbake for å sette meg ned fikk jeg kjeft forann alle fordi jeg var den eneste som ikke hadde satt meg ned!? Kan huske uttallige episoder som det, det gjorde at jeg store deler av barndommen og i enda gjør mitt beste for å unngå faren min. Han har en egen evne til å være autoritær, mistenksom og jeg greier aldri å slappe av i samme rom eller hus som han. Min eldre søster slet i perioder psykisk og med selvskading, jeg er overbevist om behandlingen fra faren vår må ha ligget til grunn for det, i hvertfall delvis. 

Noe annet som sliter meg ut er at selv vanlige samtaler raskt kan bli vridd til at jeg på en eller annen måte har vært frekk, uhøflig etc, han kan spørre om jeg har lest xxx avis, så sier jeg at ja, jeg leser den avisa, har abonnement. Da svarer han som regel "javel, UNNSKYLD at jeg spurte da, du trenger ikke ta den tonen."  Eller som i fjor da han ut av det blå sa at han hadde en gave til meg, han hadde bestilt ridetimer, jeg takket men saken er at det er mer en 20 år siden jeg gikk på rideskole, er nesten 30 nå. Så jeg sa jeg skulle se om jeg fikk tid etter hvert (hadde akkurat begynt i ny jobb da). Da fikk jeg slengt tilbake at det "var jo en GAVE, beklager at jeg prøver å være snill etc."

Det er så jævlig slitsomt å hele tiden gå på eggeskal og måtte veie vert ord. Jeg har vært på besøk hos dem i påsken nå, og det har ikke manglet på kritikk og mas. Faren min så 2 ganger at sønnen min så på tegnefilm på PC'n. Ene gangen fordi jeg var i dusjen, og det er den eneste måten å få noen minutter alene, andre gangen mens jeg måtte hengte opp tøy. Alså hallo? Det er snakk om max 1 time til sammen i løpet av 4 dager, jeg er ute med han hele tiden og finner på ting, så nei det er ikke mye skjermtid. Jeg får også hver gang beskjed om at HAN mener jeg skal begynne å trene, og andre mindre snille hint om at jeg må gå ned i vekt. Jeg er så drittlei av maset, jeg er ikke tjukk eller overvektig, spiser sunt og er aktiv. 

Under hele oppveksten hadde vi skjeldent med venner hjem for å leke, tror andre barn raskt merket at våre foreldre var mye mer strenge enn andre, og har i senere år fått høre at ingen av vennenen likte å være på besøk hos oss. Det som plager meg aller mest er at moren vår ALDRI har erkjent eller tatt innover seg at måten faren vår er på ikke er normal. I dag tok jeg det opp med henne, men nei det var det ingen vits i, HUN mener at jeg innbiller meg alt, og at jeg er overfølsom og vanskelig, til tross for at samtlige andre slektinger har kommentert at faren vår var/er urettferdig streng og autoritær.

Jeg beklager hvis jeg skriver rotete, jeg bare vet ikke hva jeg skal gjøre. Har prøvd å snakke med moren min om hvordan jeg har opplevd deler av barndommen, men da får jeg slengt i fleisen at jeg burde være takknemmelig og glad for alt dem har gjort for oss. Ja, vi hadde en bra barndom materielt sett, foreldrene mine tjente bra og vi hadde  ferier til spania, hyttetur på fjellet etc. Men skal man bare godta alt annet?? Min største skrekk er at jeg skal bli sånn som dem, og få barnet mitt til å føle seg uelsket. 

Mannen min har lenge ment at jeg "bare" burde bryte med dem, men det sitter langt inne, men jeg tenker tanken etter den mislykkede samtalen med moren min i dag. 

Må legge til at jeg ikke var et vanskelig barn på noen måte, jeg sa alltid fra hvor jeg var, fikk gode karakterer i alle fag untatt matte, men turte ikke spørre om hjelp hjemme for da fikk jeg kjeft om jeg ikke skjønte oppgavene og fikk høre at jeg var dum etc. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, vil bare ha minst mulig med dem å gjøre, samtidig som jeg er usikker på å bryte helt er det rette.

Anonymkode: 333b1...e83

[AnonymBruker]

Om familie ikke klarer være slik en familie burde være så er det best å bryte opp. Ikke ødelegge seg selv pga et menneske. Han hørtes forferdelig ut. 

Anonymkode: e4319...89a

[AnonymBruker]

Bryt opp. Jeg måtte det da jeg vokste opp med en mor som ødela meg psykisk og banket meg opp, dro meg etter håret og slo meg mot veggen for hver minste ting. Bryt opp for å få fred.

Anonymkode: e8414...69a

[Sensi]

Hva legger du i å bryte kontakten og hva legger du i å ha minst mulig med dem å gjøre? 

Hva vil være akseptabelt av kontakt med dem for deg? (Hvis du bare skal tenke på deg selv og ikke evt konsekvenser). 

 

[AnonymBruker]

Hvis det er sånn at du aldri greier slappe av i samme rom som din egen far, det er ganske ille. Folk som får meg til å føle meg sånn unngår jeg. Du er vokst opp i dette og tolererer sikkert å bli behandlet på en dårlig måte mens mannen din ser det utenifra. Om tilogmed mannen din mener du bør bryte hadde jeg vurdert det. For han ser det med et mer objektivt blikk. Du er sikkert glad i faren din på din måte. Jeg tenker at familie er ikke familie om familien får deg til å føle deg ille. Men det spørs jo hvor ille dette er da, vanskelig å dømme fra innlegget. 

Anonymkode: b6e54...5bd

[exictence]

Du behøver vel ikke å bryte tvert. Bare ha mindre kontakt med dem. Du kan jo la være å kontakte dem noe særlig, utenom at du husker på deres bursdager og sånt. Vær hyggelig, men la være å kontakte dem.

Endret 22. april 2019 av exictence

[Hjertefisk]

.

Endret 30. mai 2019 av Hypnosee

[Ella Ellefantella]

Du kan jo STARTE med mindre kontakt og se hva som skjer, hvis du er usikker? Hva sier søsteren din?

Ellers mener jeg det er helt innafor å kutte kontakt. Det er bare du som kan passe på deg.

[AnonymBruker]

Hvis du tør, så si ifra. Jeg har selv en stefar som er litt av samme typen, dog ikke like ille. Nå som jeg har blitt mamma har jeg gitt beskjed om at slik nedlatende prat, prat om slanking, irriterte toner osv forholder jeg meg ikke til. Barna fortjener bedre, og skal ikke vokse opp slik. Hvis han og min mor er uenige så er det greit, men da reiser jeg hjem. To ganger har jeg måttet gi beskjed når han har «kjeftet» på meg og sagt at jeg skjønner at vi er uenige, men sånn snakker du ikke til meg en eneste gang til. Andre gangen jeg har gitt beskjed var da han var sur og svarte oss bare kort. Spurte da om han hadde tenkt til å være så sur hele besøket, for da reiser vi hjem igjen.

Hele barndommen har jeg vært redd ham, men nå sier jeg ifra. For barna mine. Han er en flott bestefar, men humøret og sinnet hans er ikke greit. Ta det opp. Hvis det ikke funker - bryt kontakt.

Anonymkode: b3d18...266