Ikke fått barn pga. psykisk lidelse?

[AnonymBruker]

Er det noen av dere som egentlig har hatt en drøm om å få barn, men som har valgt å ikke få det pga. psykisk lidelse? 

Føler jeg er i den situasjonen. Har alltid drømt om det og sett for meg meg selv som mor og kone, men når jeg ikke fikser livet, hvordan kan jeg da ta hånd om et barn på en forsvarlig måte? Er det flere der ute som har måttet gitt opp drømmen, eller som har fått det til, selv om dere kanskje har blitt skilt eller alenemor? 

Anonymkode: 1572b...1ed

[AnonymBruker]

Jeg fikk heldigvis barn før jeg ble syk, for hadde aldri turt å få barn hvis jeg allerede var så psykisk syk. Dersom du vurderer barn er det viktigste av alt at du har et trygt og sikkert forhold med mannen din. At dere har vært sammen lenge og at du kan stole på at han kan ta størsteparten av ansvaret. 

Anonymkode: 121c4...26d

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk heldigvis barn før jeg ble syk, for hadde aldri turt å få barn hvis jeg allerede var så psykisk syk. Dersom du vurderer barn er det viktigste av alt at du har et trygt og sikkert forhold med mannen din. At dere har vært sammen lenge og at du kan stole på at han kan ta størsteparten av ansvaret. 

Anonymkode: 121c4...26d

Kan jeg spørre hvilken diagnose du har og hvorda den/de påvirker hverdagen din? 

Foreløpig tenker jeg at det ikke er noen god idé, selv i framtiden. Likevel interessant å høre andres erfaringer på begge sider. Kanskje det kan hjelpe meg til å forsone meg med at dette ikke ligger for meg, selv om det er en trist tanke.  

Har ingen mann i livet mitt, så barn er uaktuelt for øyeblikket også på grunn av dette. Har dog noen år på meg. 

Anonymkode: 1572b...1ed

[AnonymBruker]

19 hours ago, AnonymBruker said:

Kan jeg spørre hvilken diagnose du har og hvorda den/de påvirker hverdagen din? 

Foreløpig tenker jeg at det ikke er noen god idé, selv i framtiden. Likevel interessant å høre andres erfaringer på begge sider. Kanskje det kan hjelpe meg til å forsone meg med at dette ikke ligger for meg, selv om det er en trist tanke.  

Har ingen mann i livet mitt, så barn er uaktuelt for øyeblikket også på grunn av dette. Har dog noen år på meg. 

Anonymkode: 1572b...1ed

Du kjenner deg og din kropp best.

Om du har omsorgsevne og nokk kjærlighet og ett godt hjerte og en stabil mann/samboer du ønsker og ha barn med og han ønsker det samme og dere vet at dere kommer til og klare det så er det ikke noe problem. 

Jeg kjenner mennesker som har vert psykisk syke deprimert men etter at de fikk barn så fant de lykken i barne og ble mye bedre. Men ett godt råd er og forbrede seg psykisk og mentalt. 

Anonymkode: 934db...a04

[AnonymBruker]

jeg har valgt vekk å få barn, pga psyken min. har slitt med angst og depresjoner siden tenårene, noe som fører til isolasjon. hadde ikke hatt samvittighet til å utsatt et barn for dette livet jeg lever. 

Anonymkode: 8bae5...ee6

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn sent pga manglende psykisk helse. Og godt er det, tror ikke jeg hadde taklet mammarollen før nå. Og det er ikke nødvendigvis søvnmangelen, den konstante årvåkenheten man må ha når man passer et barn eller konstant rydde og vaske, men å forholde seg til andre småbarnsforeldre som er krevende. Jeg er ikke noe spesielt sosialt flink, og har sterk sosial angst. Har også andre psykiske plager, men kan uansett ikke ta hensyn til det sånn som før, fordi hensyn til barnet kommer først. Alltid. Heldigvis er pappaen til barnet mitt flink til å avlaste. Hadde ikke gått så bra ellers.
 

Anonymkode: bfa25...6d6

[AnonymBruker]

Ikke få barn før du er frisk nok til å ta vare på dem. Altså at DU skal være frisk nok til å klare det alene, selv om du har mann/kone. Ting kan nedre seg fort, og plutselig sitter du med barn alene, eller at han/hun har hele omsorgen uten at du får sett barna.

Anonymkode: 2248c...ddd