Fortell meg at trassen går over!

[AnonymBruker]

Dette blir langt, beklager på forhånd.

Jeg har en ekstremt trassete treåring. Hun blir snart fire, og oppførselen hennes har vart i omtrent et år. Hun takler ikke å slå seg, da hyler hun så høyt hun kan og kaster det hun måtte få tak i. Fjernkontroller og nettbrett har fløyet i veggene, og det er bare flaks at hun ikke har knust et vindu eller truffet TV. Hvis hun snubler på gulvet og faller, selv uten å slå seg, blir hun illsint. Hun misliker overganger fra en situasjon til en annen, og må protestere, selv om vi har vært i forkant og hun vet at overgangen kommer. Tannpuss kan være et herk, da hopper hun opp og ned, løper av sted og så videre. Å forlate huset om morgenen kan gå helt galt, for eksempel hvis hun hadde bestemt at pappa skulle gå bak henne i trappa og pappa allerede var gått. Da kan hun hyle en halvtime. Hun kan slå seg totalt vrang hvis hun ikke får godteri på en tirsdag eller hvis jeg har på gul bukse og hun også plutselig vil ha gul bukse, som hun aldri har hatt. Da hyler hun som en brannalarm kjempelenge, og er svært vanskelig å roe. Hun kan helt uten forvarsel slå til en av oss, og le av det. 

Samtidig kan hun være rolig som bare det. Hun har et velutviklet ordforråd og god motorikk. Hun har omsorg for barn, spesielt yngre barn. Hun har god konsentrasjonsevne. Barnehagen er ikke bekymret. De ser noe av det vi snakker om, men det er hjemme hun virkelig tar det ut. Vi har god kontakt med bhg og har prøvd tipsene vi har fått derfra, men det fungerer ikke. 

Vi har prøvd et utall konsekvenser, men hun kjemper alltid. Hun får svært sjelden viljen sin. Vi er ressurssterke foreldre som har eldre barn og god erfaring, men hun her sprenger alle grenser. Vi kan kjøre en konsekvens 16 ganger, og hun kjemper likevel den syttende. Det går liksom aldri over, hun gir seg aldri. Et eksempel er å spise middag. Kaster hun mat på gulvet med vilje må hun tørke opp eller forlate bordet. Hun må allikevel kaste mat på gulvet, nekte å ta det opp, hyle og ødelegge måltidet for andre før hun til slutt tørker opp og spiser ferdig. Denne prosessen kan ta 30 minutter. Selv om hun vet konsekvensen, hun har gjort dette femti ganger, så må hun teste. Stemningen er god rundt bordet, hun spiser og er i godt humør, og så kan hun feste blikket på en av oss og slippe en gaffel med spaghetti og tomatsaus ned på gulvet. Bare for å se om det skjer denne gangen også.

Vi har også prøvd å overse negativ atferd og belønne positiv atferd, men det ser ut som om hun er nødt til å teste noe så fort hun får ros. Etter ros og high-five er veien kort til neste hyleanfall. Det er ikke slik at vi går og hakker på henne hele tiden og korrigerer alt, vi må velge våre kamper og holde på dem, f.eks tannpuss og ikke plage katten. Hvis vi skulle korrigert henne hver gang hun f.eks. kaster noe i veggen hadde vi ikke gjort annet, og da er det vanskelig å ha et positivt fokus i hverdagen.

Å samtale med henne i fredstid fungerer fint, hun reflekterer godt og vet hva som er rett og galt, men plutselig kommer et nytt «sinneanfall» og da er all fornuft borte. 

Vi er mye ute, hun aktiviseres hver dag. Hun har et fornuftig kosthold, og legger seg til fornuftig tid. Hun bruker ikke for mye skjerm, en liten halvtime nå og da. Vi leker mye med henne, men hun leker også fint alene. Hun liker å tegne, men hvis en strek blir feil kan hun krølle arket eller spontant tegne på bordet med vilje i sinne, for så å hyle fordi hun ikke ville at arket skulle bli krøllete. Det er så mye som går galt, og det er så vanskelig å forhindre eller være i forkant. 

Kan noen være så snille og fortelle meg at dette går over? Eller oppdrar jeg et monster? Vi er utslitte alle mann, og den dårlige samvittigheten gnager. Det er vondt å glede seg til ungen legger seg, og grue seg til helgen. Jeg vet ikke om vi tør å bestille ferie til sommeren, og vi kvier oss for å dra på besøk til andre. Det tærer på de eldre barna, og det tærer på meg og pappaen. Har noen andre erfaringer med ekstremt trassige barn? 

Anonymkode: 54bad...ad0

[AnonymBruker]

Jentungen her var tilsvarende det du beskriver. Jeg var helt alene om å takle alt dette. Kunne være ca 5 raserianfall før vi nådde bhg om morgenen. Beintøft. og lite råd som virket. Samarbeidet mye med bhg her også, var mest med meg hun var sånn. Nå er hun åtte år og ja det har gått over! Men det tok sine år dessverre. Enda kan hun bli rasende hvis noe ikke går helt som hun hadde tenkt og så for seg. Men ikke på samme måte, heldigvis. Jeg merket at når vi var på tur så gikk det faktisk bedre her, husker jeg grudde meg, men ikke ett anfall da vi var på første tur med overnatting da var hun fire. Det meste går over, men noen perioder er virkelig værre enn andre. Har dessverre ingen råd, annet enn hold ut det kommer bedre tider. Høres ut som om dere gjør veldig mye bra.

Anonymkode: 9476b...7be

[AnonymBruker]

Hold ut, og ikke slutt å sette grenser. Gir du etter for trass blir du aldri kvitt trassen, da barnet lærer at det funker og hen får det som hen vil.

Også lurt å sette ord på følelser for barnet og lære det å uttrykke seg verbalt og med ord fremfor hyling og ødeleggelse av objekter. Og et barn får aldri for mye kjærlighet.

Sier ikke at du ikke gjør dette, men bare gjør det. Da vil det gå over.

Anonymkode: ed0f6...252

[AnonymBruker]

Høres kjent ut  kjenner en gutt på omtrent samme alder som er helt lik. Moren hans måtte rett og slett ta seg ei pause i blant og sende han hjem til bestemor. Hos hennes trasser han ikke, det er kun hennes grenser han skal tøye. Ingen gode råd, men tror nok dere bare må stå i det og fortsette å gi konsekvenser for slik oppførsel, så blir det nok bedre. Går over etterhvert  

Anonymkode: 48a53...be3

[AnonymBruker]

Det går over, men det kan også være en ide å melde seg på et foreldreveiledningskurs. For eksempel cos. Om ikke annet enn for å få en annen forståelse over trassen hennes. Alle foreldrene burde bli tilbudt ett eller ennet type kurs, for vi alle har godt av det.

Anonymkode: 0584e...e82

[Gjest NotYou]

2åringen her har truffet dette. Kjenner igjen alle beskrivelsene dine. Har også en på 7 og ei på 4, men de har aldri vært i nærheten like trassige. Han kan få sinnsyke raseriutbrudd med hyling. Han har fremdeles ikke ‘utagert’ med å kaste noe eller lignende, men jeg kan tippe at det lett kan komme. Her fungerer avledning og belønning aller best. Vi unngår rett og slett mye for å slippe å ta sjansen på et utbrudd. Han er f.eks ikke med på butikken lengre. Da ender det med å bære han ut hylende fordi han ikke hører etter. 

Trappesituasjon gjennkjenner jeg også. Vi pleier å avlede mye før vi skal gå ned i yttergangen. Et scenario kan være; Gå mot trappa, og da spør mamma om han vet hvor den gule lua er. Han svarer nede, og mamma spør, hvor da, i skuffen, ligger den på hundeburet, eller kanskje den ligger ned i skoa di? Jeg holder liksom praten i gang samtidig som han går i trappa. Vi må gå foran i tilfellet han ramler, men han nekter å bli holdt, så jeg babler og babler for å unngå at noe skal «bli feil»  Å ja, jeg håper også dette går over!!

[AnonymBruker]

Å kjære!Det er som å lese om mitt lille søte troll på snart 4.Vi har også jevnlige samtaler med bhg(der han forøvrig oppfører seg eksemplarisk)

Prøver å sette grenser,samtidig forståelse for alle følelser.Men han er så sta og viljesterk at det hjelper ikke snakke bestandig.Har han bestemt seg for å gå med joggesko på vinteren gir han seg aldri.Å komme seg i bhg om morgenen ender alltid med en kamp uten like(også leggesitusjoner,spising osv)

Han ligger langt fremme verbalt og motorisk.Veldig empastik og omsorgsfull,men det er desverre jeg og pappan som får trassen.

Vil tipse deg om boken «how to talk so little kids will listen».Har den som lydbok

 

Anonymkode: 9855c...444

[AnonymBruker]

Tusen takk for tips om bok, den skal jeg sjekke ut. Jeg har faktisk tatt et foreldreveiledningskurs, fikk det gjennom en privat bhg min eldste gikk i. En ansatt i barnehagen holdt på med en sertifisering, og kurset foreldrene som et ledd i denne. Mener det gikk over seks leksjoner, husker ikke hva det het. Det er noen år siden, men dog. Men ingen tips og triks derfra hjelper på vesla her... 

Vi unngår også mye. Lar være å besøke andre, går på eggeskall når andre er på besøk her hjemme. Butikken har fungert greit, hun liker å være med der og har ikke slått seg vrang der foreløpig. Det er hjemme det er verst, og når vi er f.eks. på besøk hos familie over noen dager. Første dagen går eksemplarisk, men de neste blir som hjemme. Og vi kan jo ikke la være å være hjemme heller... 

Avledning funker av og til, men stort sett ikke. Hvis hun halvveis i trappa plutselig bestemmer at hun skulle gå først, og de eldre søsknene allerede er halvveis påkledd i yttergangen, kan jeg jo ikke kommandere de ut av skoene og opp igjen bare fordi vesla skal få bestemme. Da kan vi av og til leke oss ned trappa, hvem kommer først, synge litt, på med sko, trallalala ut i bilen. Når hun så er på plass i setet kommer hun plutselig på at hun ikke gikk ned først, og da hyler hun hele veien til barnehagen likevel. 

Hun nekter å øve på ting. Hun prøvde å gå på ski i vinter, falt en gang og hylte helt til hun fikk av seg skiene. Det hjalp ikke at søsknene datt med vilje rundt henne for å vise at man faller når man går på ski, vi prøvde å motivere henne og støtte henne, men hun nektet plent. Vi prøvde å få henne med flere ganger, men hun slo seg så vrang at det var umulig å få på henne skiene i det hele tatt. Så da snøen gikk skulle hun plutselig gå på ski, og hylte da fordi snøen var borte. 

Jeg går i meg selv hele tiden og lurer på hva jeg har gjort feil, hvordan ble hun slik, hva kommer det av, men jeg finner ikke ut av det. Hun gjør det jo så vanskelig for seg selv, det må være innmari vanskelig å være henne. De andre ungene har aldri vært i nærheten. Mellomste hadde et par trassanfall, men han lærte jo av det og ga seg. Hun her har en vilje fra en annen planet. 

Anonymkode: 54bad...ad0