Få kontroll på kostholdet..

[AnonymBruker]

Jeg er på en helt fin vekt nå. Jeg trener nesten hver dag og har 21 i BMI. Dessverre har bulimien begynt å blusse opp igjen. Har vært veldig vekslende i dette med kosthold. Periodevis spiser jeg alt for lite, periodevis alt for mye også kompenserer jeg ved mye trening og oppkast. 

Jeg vil ikke ha det slik. Jeg vil slutte å hige etter å bli tynnere. Jeg vet jeg ikke føler meg tynn nok med BMI på 18-19 heller. Selv om jeg da blir sett på som alt for tynn for omverden. 

Så nå skal jeg nok en gang forsøke å stabilisere vekt og kosthold. Skal verken opp eller ned, men jeg mister kontrollen. De siste tre ukene har jeg vært "bulimisk" ca annen hver dag. Da har jeg jo gjerne spist lite noen dager og gått på en spisesmell de andre dagene. Det er så slitsomt for vanligvis har jeg skikkelig kontroll på matinntaket. Har bare slitt med bulumi i to perioder de siste årene. 

Nå tenker jeg å prøve å spise litt mer i ukedagene slik at kroppen ikke blir så sulten at jeg sprekker, også unne meg noe godt i helgen. Siden jeg trener så mye så kan jeg i utgangspunktet spise 2000 kcal daglig og likevel fortsatt gå ned i vekt. Derfor tenker jeg at 1800-2000 kcal i ukedagene og noe mer i helgene vil holde vekten stabil. 

Men jeg er så redd for at jeg nå går inn i en ny og ukontrollert periode hvor jeg ender opp med å fyke opp i vekt. Hvordan skal jeg klare å kontrollere meg selv når trangen til overspising kommer? Den trangen er mye sterkere enn den er til vanlig når det bare er litt selvdisiplin som skal til. Det blir som å gå inn i en slags transe hvor alle fornuftige tanker forsvinner. 

Hva gjør dere i slike perioder? Jeg vet jeg bare må gjennom noen uker med stabilisering nå hvor kroppen skjønner at nå får den nok og riktig mat slik at cravingen etter alt mulig forsvinner. Så akkurat nå tror jeg at jeg må belage meg på tre tøffe uker. Det vil jo ikke ha gått over innen den tid og merker jeg at jeg har gått ned i vekt så er jeg fort over på å ville mer ned i vekt, så det er en hårfin linje her. Jeg må bare finne den mengde mat som er passelig for meg og mitt aktivitetsnivå, men her sliter jeg siden jeg har hatt et forvrengt syn på lite, nok og mye mat lenge. Det jeg anser som frotsing som fører til at jeg kaster opp er kanskje ikke det andre anser som frotsing. Men det er uansett nok til at jeg over tid vil legge på meg hvis jeg ikke trener så mye som jeg gjør. 

Er egentlig bare ute etter en god metode for å klare å stå i mot den sterke trangen til å spise mye usunn mat disse første ukene når kropp og sinn skal omstille seg. Kan liksom ikke avlede meg med enda mer fysisk aktivitet for jeg trener som sagt hver dag i tillegg til å gå turer. Ellers går det i å strikke og se på serier. Jeg er ikke i jobb så har fryktelig mye tid hvor bulimien får herje fritt med kropp og sinn. 

Dette er ikke en tråd OM spiseforstyrrelsen. Jeg er bare ute etter råd om hvordan jeg kan klare å venne meg til et mer balansert spisemønster. Nye måter å tenke på når trangen blir stor osv. 

Anonymkode: 05f18...801

[AnonymBruker]

Det er ditt behov for kontroll som er problemet. Og ditt negative kroppsbilde. Og inndelingen av mat i sunn og usunn. Og den konfliktskapende forestillingen om at usunn mat på et vis er en belønning for å ta vare på deg selv. Friske mennesker ser logikksvikten og kan rette opp handlignsmønsteret sitt selv, med enkle grep. Du har spiseforstyrrelser, da må du ha profesjonell hjelp.

Anonymkode: 73f57...251

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ditt behov for kontroll som er problemet. Og ditt negative kroppsbilde. Og inndelingen av mat i sunn og usunn. Og den konfliktskapende forestillingen om at usunn mat på et vis er en belønning for å ta vare på deg selv. Friske mennesker ser logikksvikten og kan rette opp handlignsmønsteret sitt selv, med enkle grep. Du har spiseforstyrrelser, da må du ha profesjonell hjelp.

Anonymkode: 73f57...251

Jeg har ikke noe problem med å spise forskjellig mat. Enten det er is, potetgull eller grønnsaker. For min del er det totalen og følelsen av å være mer enn bare litt mett og vissheten og at jeg har spist mer enn jeg planla. 

Denne trangen til å bare slå meg løs og spise alt mulig, som oppstår når jeg kjeder meg eller er deprimert er det som er fryktelig vanskelig å håndtere. Her er jeg jo nødt til å ta kontroll for hvis ikke spiser jeg hele tiden og raser opp i vekt. 

Jeg tror det finnes råd og teknikker jeg kan bruke som ikke kommer fra profesjonelt hold. 

Anonymkode: 05f18...801

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke noe problem med å spise forskjellig mat. Enten det er is, potetgull eller grønnsaker. For min del er det totalen og følelsen av å være mer enn bare litt mett og vissheten og at jeg har spist mer enn jeg planla. 

Denne trangen til å bare slå meg løs og spise alt mulig, som oppstår når jeg kjeder meg eller er deprimert er det som er fryktelig vanskelig å håndtere. Her er jeg jo nødt til å ta kontroll for hvis ikke spiser jeg hele tiden og raser opp i vekt. 

Jeg tror det finnes råd og teknikker jeg kan bruke som ikke kommer fra profesjonelt hold. 

Anonymkode: 05f18...801

Visst finnes det råd og teknikker. Sjekk ut "mindful eating" og "intuitive eating". Les bloggen til Isabel Foxen Duke. Google "what is normal eating". Men akkurat hva som vil hjelpe deg, er vanskelig å si. Og den virkelige jobben er det du som gjør, når du er klar.

Anonymkode: 73f57...251

[AnonymBruker]

Du snakker om kontroll, da er spørsmåler om å telle kcal blir for mye for deg? 

Jeg har ikke bulimi selv, men har vært og er enda overvektig, jeg har til nå klart å gå ned 10 kg med å telle kallrier. Men jeg stoppet med tellingen for 2 kg siden. Jeg har ved å bruke noen mnd med telling fått et veldig godt overblikk over kcal, mengder/porsjoner, ikke minst og innholdet i maten fett/protein/karbohydrat. 

Jeg føler virkelgi jeg har lært noe om kosthold ved å telle kcal og bli veldig obs på hva jeg faktisk spiser. 

Nå vet jeg fra andre at de ikke takler å ha mat så mye på hjernen når de sliter med spiseforstyrrelser, de trenger det motsatte, å la være å tenke for mye. Så du får se om du tenker dette kan være en ting for det å gjøre. 

Jeg legger alltid opp alle måntidene dagen før. Som jeg skrev teller jeg ikke lengre nå da, men jeg la inn alle måltidene, tok et overslag vekt messig av maten og planla dagen. Da så jeg alle måltidene, hadde en klar plan over «dette skal jeg spise i dag». Det gir en kontroll på livet, som man kanskje ikke har om man ikke planlegger. Jeg lærte meg fort hvor mye smør på skiva utgjorde gram messig, hva en skive veide, ca hvor mange gram jeg pleide å forsyne meg av middagen, så overslagene mine på velt ble nermesy presist etter hvert  

Igjen det er ikke sikker en slik kontroll bil fungere for det. Men tenkte jeg kunne nevne det siden du skorver at du ønsker å få «kontroll» over maten  

Håper dette kan hjelpe positivt. 

 

Anonymkode: bd476...b7e

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Visst finnes det råd og teknikker. Sjekk ut "mindful eating" og "intuitive eating". Les bloggen til Isabel Foxen Duke. Google "what is normal eating". Men akkurat hva som vil hjelpe deg, er vanskelig å si. Og den virkelige jobben er det du som gjør, når du er klar.

Anonymkode: 73f57...251

Skal sjekke det ut. Takk. 

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du snakker om kontroll, da er spørsmåler om å telle kcal blir for mye for deg? 

Jeg har ikke bulimi selv, men har vært og er enda overvektig, jeg har til nå klart å gå ned 10 kg med å telle kallrier. Men jeg stoppet med tellingen for 2 kg siden. Jeg har ved å bruke noen mnd med telling fått et veldig godt overblikk over kcal, mengder/porsjoner, ikke minst og innholdet i maten fett/protein/karbohydrat. 

Jeg føler virkelgi jeg har lært noe om kosthold ved å telle kcal og bli veldig obs på hva jeg faktisk spiser. 

Nå vet jeg fra andre at de ikke takler å ha mat så mye på hjernen når de sliter med spiseforstyrrelser, de trenger det motsatte, å la være å tenke for mye. Så du får se om du tenker dette kan være en ting for det å gjøre. 

Jeg legger alltid opp alle måntidene dagen før. Som jeg skrev teller jeg ikke lengre nå da, men jeg la inn alle måltidene, tok et overslag vekt messig av maten og planla dagen. Da så jeg alle måltidene, hadde en klar plan over «dette skal jeg spise i dag». Det gir en kontroll på livet, som man kanskje ikke har om man ikke planlegger. Jeg lærte meg fort hvor mye smør på skiva utgjorde gram messig, hva en skive veide, ca hvor mange gram jeg pleide å forsyne meg av middagen, så overslagene mine på velt ble nermesy presist etter hvert  

Igjen det er ikke sikker en slik kontroll bil fungere for det. Men tenkte jeg kunne nevne det siden du skorver at du ønsker å få «kontroll» over maten  

Håper dette kan hjelpe positivt. 

 

Anonymkode: bd476...b7e

Takk for svar.

Jeg kan nok ikke telle kcal. Jeg blir besatt av det på en sykelig måte. Det var da jeg telte kcal at spiseforstyrrelsen var verst. 

Jeg har ikke noe problem med hverdagsmat. Jeg har masse kunnskaper om næringsstoffer, hvor mye kcal ulik mat inneholder og hvor mye jeg må spise for å gå ned i vekt og for å gå opp i vekt. Vel, mest kunnskaper om hvordan gå ned i vekt da restriktiv spising har vært det jeg har slitt mest med, men så har jeg perioder med bulumi. Gjerne etter at jeg har hatt en sulteperiode. 

Det er når jeg sprekker utenom de vanlige måltidene at det går skeis med maten. For da er det bare usunn mat. Som her om dagen da jeg spiste en halv boks pringles og 7 smågodterbiter. Greit nok av og til, men det har blitt tre ganger i uken de siste ukene og det er ved hjelp av mye trening, oppkast og mindre mat de andre dagene som har gjort at jeg ikke har lagt på meg. 

Jeg må på en måte omstille kroppen til at jeg skal verken opp eller ned i vekt og at jeg ikke skal bruke mat for å regulere følelser. Mest av alt er det å finne en god metode for å stå i mot når jeg er i "bulumi-modus". For det blir en avhengighet. En slags rus med all den maten. Hvordan stå i mot når trangen er som verst. 

Sånn ellers spiser jeg veldig sunt. Med litt godt som iskaffe eller en wanted cookie-is innimellom. 

Anonymkode: 05f18...801

[AnonymBruker]

Kostholdsplan, og holde seg til kun den. En god start er en tur til fastlegen.

Anonymkode: e780d...2e6

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kostholdsplan, og holde seg til kun den. En god start er en tur til fastlegen.

Anonymkode: e780d...2e6

Ja. Burde kanskje satt opp en kostholdsplan. Lage ukemeny for alle måltidene. Jeg har pleid å bare spise tre måltider, men da har jeg gått ned i vekt, så tenkte kanskje øke til fire måltider. 

Jeg får allerede psykiatrisk hjelp, men det har vært lite fokus på spiseproblemene. Det jeg vet er at det er mye de samme tingene som gjør at jeg tyr til andre destruktive strategier som er mer alvorlig, som når jeg begynner med maten. Det er nok derfor jeg har blitt verre med spiseforstyrrelsen igjen for jeg prøver hardt å ikke gjøre de andre tingene. 

Anonymkode: 05f18...801

[AnonymBruker]

Du kan få kostplan av psykologen/psykiateren. Da trenger du ikke å vurdere hvor mange måltider du skal ha, hva du bør spise osv.

Anonymkode: e780d...2e6

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du kan få kostplan av psykologen/psykiateren. Da trenger du ikke å vurdere hvor mange måltider du skal ha, hva du bør spise osv.

Anonymkode: e780d...2e6

Sant det. Jeg sitter likevel igjen med problemet mitt. Hvordan kontrollere meg når ulvehungeren kommer. Når timene på kvelden blir lange og jeg mister fornuften. Jeg har jo som oftest planlagt hva jeg skal spise hver dag, men så går jeg likevel på en smell. 

Anonymkode: 05f18...801

[AnonymBruker]

Ts- dette var som å lese meg selv skrive.

Men jeg har hatt det slik i nesten 10 år da.

Masse mat med oppkast gir meg også en rus. Men ødelegger mye for både meg selv og rundt meg.

Jeg har jo nylig hatt en periode selv, nå i påsken.

Det som fungerer for meg er

Å ha det bra.

Med en gang jeg kjeder meg eller ikke har det bra så tyr jeg til mat.

Så vanskelig, men så enkelt.

Vanskelig fordi jeg etter denne perioden planlegger en ny sulten-periode.

Men tror denne desperate planleggingen gir seg så fort jeg kommer tilbake til normale trakter og fokuserer på å ha det gøy. 

Har du en hobby eller en lidenskap du elsker?

Det var den som reddet meg. Før hadde jeg spise og kroppsroblemer 24/7, nå har jeg det bare 70%, til tider mindre enn det.

Det er godt når jeg blir påminnet på at jeg er flott og elsket uansett hvor mye jeg veier og hvor mye jeg har spist.

Men jeg må ut av hodet mitt for å klare det.

For hodet mitt er min største fiende. 

Prøver å tenke at det er ingen krise at jeg har lagt på meg 1 kilo i påska.

Men det er vondt å se seg i speilet.

Men livet er mye lengre enn dette her jeg er fanget i nå.

Jeg må lære å ikke dvele ved fortid. Fortid er fortid og jeg må nødt å se fram.

Det er vanskelig. 

Hvem regulerer følelsene mine om ikke maten gjør det? Det er en avhengighet. 

 

Derfor,

Har du noe i livet ditt du virkelig elsker å gjøre?

Anonymkode: 46847...ee8

[AnonymBruker]

Jeg ber mods om å ikke stenge denne tråden. Værsåsnill. 

Anonymkode: 46847...ee8

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts- dette var som å lese meg selv skrive.

Men jeg har hatt det slik i nesten 10 år da.

Masse mat med oppkast gir meg også en rus. Men ødelegger mye for både meg selv og rundt meg.

Jeg har jo nylig hatt en periode selv, nå i påsken.

Det som fungerer for meg er

Å ha det bra.

Med en gang jeg kjeder meg eller ikke har det bra så tyr jeg til mat.

Så vanskelig, men så enkelt.

Vanskelig fordi jeg etter denne perioden planlegger en ny sulten-periode.

Men tror denne desperate planleggingen gir seg så fort jeg kommer tilbake til normale trakter og fokuserer på å ha det gøy. 

Har du en hobby eller en lidenskap du elsker?

Det var den som reddet meg. Før hadde jeg spise og kroppsroblemer 24/7, nå har jeg det bare 70%, til tider mindre enn det.

Det er godt når jeg blir påminnet på at jeg er flott og elsket uansett hvor mye jeg veier og hvor mye jeg har spist.

Men jeg må ut av hodet mitt for å klare det.

For hodet mitt er min største fiende. 

Prøver å tenke at det er ingen krise at jeg har lagt på meg 1 kilo i påska.

Men det er vondt å se seg i speilet.

Men livet er mye lengre enn dette her jeg er fanget i nå.

Jeg må lære å ikke dvele ved fortid. Fortid er fortid og jeg må nødt å se fram.

Det er vanskelig. 

Hvem regulerer følelsene mine om ikke maten gjør det? Det er en avhengighet. 

 

Derfor,

Har du noe i livet ditt du virkelig elsker å gjøre?

Anonymkode: 46847...ee8

Hei og takk for svar.

Jeg har slitt med dette i mange år jeg også, men selve den bulimiske delen startet for først tre år siden, etter lang tid med sulting, overtrening og undervekt. 

Kjedsomhet og å ikke ha det bra er to farlige faktorer ja. Dessverre har jeg det ikke bra og jeg kjeder meg mye. Bor alene og har lite nettverk. Jeg har fylt dette tomrommet med langt dårligere ting enn mat tidligere, men jeg kan jo ikke begynne med det igjen. 

Eneste "lidenskap"/hobby jeg har er å trene. Og hunder. Har dessverre ikke økonomi til å kjøpe meg ny hund nå. Livet mitt er ganske fastlåst for tiden. 

Det er så sant alt det du sier. Og det er en avhengighet ja. Jeg har bare lyst til å ha et normalt forhold til mat. Har lyst til å være frisk nok til å jobbe slik at tiden min fylles mer opp, men ja. Jeg sliter med å finne noe mer å fylle tiden min med. 

Anonymkode: 05f18...801

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei og takk for svar.

Jeg har slitt med dette i mange år jeg også, men selve den bulimiske delen startet for først tre år siden, etter lang tid med sulting, overtrening og undervekt. 

Kjedsomhet og å ikke ha det bra er to farlige faktorer ja. Dessverre har jeg det ikke bra og jeg kjeder meg mye. Bor alene og har lite nettverk. Jeg har fylt dette tomrommet med langt dårligere ting enn mat tidligere, men jeg kan jo ikke begynne med det igjen. 

Eneste "lidenskap"/hobby jeg har er å trene. Og hunder. Har dessverre ikke økonomi til å kjøpe meg ny hund nå. Livet mitt er ganske fastlåst for tiden. 

Det er så sant alt det du sier. Og det er en avhengighet ja. Jeg har bare lyst til å ha et normalt forhold til mat. Har lyst til å være frisk nok til å jobbe slik at tiden min fylles mer opp, men ja. Jeg sliter med å finne noe mer å fylle tiden min med. 

Anonymkode: 05f18...801

Jeg også, hadde en tidsperiode på flere år først med kun over- og underspising med overtrening først, før det bikket over til bulimi.

Du vet, jeg har også hatt andre avhengigheter tidligere. Det var som om når jeg sluttet med disse, så sto jeg igjen med spiseproblemene. Jeg har også bodd alene og vært sosialt isolert. Det var da spiseproblemene sto på som verst. Jeg var ikke noe snill med kroppen min.

Men husk at du er sterk, som har lagt de andre farligere tingene bak deg. Du har klart å slutte med det. Klapp deg selv på skulderen. For du fortjener ros, langt langt mer enn du selv tror.

Det er vondt å føle at livet står stille, at man er fange i sitt eget sinn.  Jeg husker at stillheten føltes så høylytt. 

Men det som er er at det trenger ikke være slik for alltid. Det skal ikke være slik for alltid. Tror du på det selv? At ting vil bli bedre?

Du liker trening og hunder. Bra! Du vet hva du liker.  Ikke tenk for mye på hva du ikke kan enda, for alt du har klart så langt er mer enn bra nok.

Lediggang er roten til alt vondt. Mye vonde tanker. 

Når er det du føler at ting er OK? Når tankene om mat, kropp og trening er borte, og du bare flyter i din sone? Kan du gjøre mer av det?

 

Anonymkode: 46847...ee8

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg også, hadde en tidsperiode på flere år først med kun over- og underspising med overtrening først, før det bikket over til bulimi.

Du vet, jeg har også hatt andre avhengigheter tidligere. Det var som om når jeg sluttet med disse, så sto jeg igjen med spiseproblemene. Jeg har også bodd alene og vært sosialt isolert. Det var da spiseproblemene sto på som verst. Jeg var ikke noe snill med kroppen min.

Men husk at du er sterk, som har lagt de andre farligere tingene bak deg. Du har klart å slutte med det. Klapp deg selv på skulderen. For du fortjener ros, langt langt mer enn du selv tror.

Det er vondt å føle at livet står stille, at man er fange i sitt eget sinn.  Jeg husker at stillheten føltes så høylytt. 

Men det som er er at det trenger ikke være slik for alltid. Det skal ikke være slik for alltid. Tror du på det selv? At ting vil bli bedre?

Du liker trening og hunder. Bra! Du vet hva du liker.  Ikke tenk for mye på hva du ikke kan enda, for alt du har klart så langt er mer enn bra nok.

Lediggang er roten til alt vondt. Mye vonde tanker. 

Når er det du føler at ting er OK? Når tankene om mat, kropp og trening er borte, og du bare flyter i din sone? Kan du gjøre mer av det?

 

Anonymkode: 46847...ee8

Tusen takk for at du deler. Det er litt godt å lese om noen som har hatt/har det på samme måte. Noen ganger er jeg fristet til å falle tilbake for å slippe å ha disse spiseproblemene, men det var jo en grunn til at jeg sluttet med slikt og det må jeg aldri glemme. 

Jeg sliter med å tro på at ting kan bli bedre. Jeg går i behandling og gjør de rette tingene for å få det bedre, men innerst inne tror jeg at jeg har kommet til et punkt nå hvor jeg ikke kommer så mye videre fra. Jeg vet liksom ikke hvordan det er å leve et bedre liv. 

Det er litt rart, for selv om treningen er på et sykelig nivå, så er det også noe jeg setter ordentlig pris på, men jeg kan jo ikke trene hele tiden. Også har jeg det bra de få gangene jeg er med et par av mine venninner, men som begge dessverre ikke bor i byen min lenger. Til sist står jeg igjen med skriving, musikk og husarbeid. 😛 Jeg føler liksom jeg gjør alt jeg kan for å ikke ha for mange timer. Nå for tiden gjør jeg ofte mer i løpet av en dag enn hva som egentlig er godt for meg. Jeg brenner lyset i begge ender, men alternativet er å sitte enda mer i ro foran TV og slik bli gradvis mer og mer deprimert igjen. 

Jeg har så lyst å føle på mestring. I perioder hvor jeg spiser lite så føler jeg på dette. I perioder som nå føler jeg det motsatte. Skulle jo helst funnet noe annet å føle mestring i, men jeg vet ikke hva det er. 

Jeg er fanget i mitt eget sinn, min egen destruktivitet og jeg vet ikke hvordan slippe fri. Ikke bare fra den makten mat og kropp har over meg, men tankene og annen trang jeg har. Skulle ønske jeg var en litt enkel sjel som ikke hadde konstant hardkjør i hodet hele tiden. Å kunne sitte på et berg og bare nyte solen for eksempel. Jeg klarer det ikke. Må alltid ha noe som okkuperer sinnet mitt. 

Anonymkode: 05f18...801

[Ild]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

For min del er det totalen og følelsen av å være mer enn bare litt mett og vissheten og at jeg har spist mer enn jeg planla. 

Du skriver at du spiser mindre enn du forbrenner og deretter overspiser.

Hvis jeg var deg, så ville jeg regnet ut hvor mye kalorier jeg hadde trengt for å holde vekta hver dag og så spist eksakt dette i tre uker, og så tre nye uker og så videre helt til kroppen din stoler på deg. Ville ikke spist mindre i uka og spart opp ekstra til helgen. Med 2000 kalorier har du nok til å kose deg hver dag også i helgen. Og kanskje kan du spise mer med all din trening? Jeg har også bmi på 21 og jeg spiser 2500 kalorier hver eneste dag.

Du sier at du ønsker å beholde din bmi på 21, så det er ingen grunn for deg til å spise mindre eller trene mer enn du gjør i dag.

 

 

[AnonymBruker]

29 minutter siden, Ild skrev:

Du skriver at du spiser mindre enn du forbrenner og deretter overspiser.

Hvis jeg var deg, så ville jeg regnet ut hvor mye kalorier jeg hadde trengt for å holde vekta hver dag og så spist eksakt dette i tre uker, og så tre nye uker og så videre helt til kroppen din stoler på deg. Ville ikke spist mindre i uka og spart opp ekstra til helgen. Med 2000 kalorier har du nok til å kose deg hver dag også i helgen. Og kanskje kan du spise mer med all din trening? Jeg har også bmi på 21 og jeg spiser 2500 kalorier hver eneste dag.

Du sier at du ønsker å beholde din bmi på 21, så det er ingen grunn for deg til å spise mindre eller trene mer enn du gjør i dag.

 

 

Godt poeng. Det er bare det med å tørre det og å stole på at å spise mer ikke gjør at jeg går opp i vekt. I mitt hode har det blitt slik at jeg tror jeg legger på meg av alt mulig. Selv om jeg vet det ikke er slik. Har tenkt på å få snakket med ernæringsfysiolog for å få hjelp til å se rasjonelt på mengdene jeg spiser. For jeg spiser stort sett ganske sunt, men spiser for lite i noen perioder og for mye i andre. 

Anonymkode: 05f18...801

[AnonymBruker]

Det virker også på meg som et av problemene dine er tillit - tillit til behandlerne dine, til at verden henger sammen, og til deg selv. For meg var kaloritelling - på MFP, jeg hadde tidligere brukt Grete Roede, men det ble feil, jeg skal forklare nærmere - i utgangspunktet et hjelpemiddel til å gå ned i vekt, men det ble fort en utmerket hjelp til å se rasjonelt på mengdene jeg spiser (godt sagt). Det hjalp meg å opparbeide tillit til at jeg fikk i meg nok (jeg har vokst opp med overspising, så mett=stappmett) og at jeg likevel ikke fikk i meg for mye (sånn at jeg faktisk gikk ned i vekt). Det hjalp meg også til å se rasjonelt på hva jeg spiste - Grete Roede er ivrige på å fortelle deg hva du skal spise - gir deg gullstjerner for å ta tran, som om du er en liten unge - det gikk etterhvert opp for meg at jeg ikke aksepterer å bli behandlet på den måten, jeg er i stand til å, og jeg må, ta selvstendige avgjørelser om hvorvidt jeg spiser sunt nok (jeg spiser fet fisk minst 5 dager i uka - trenger jeg tran da - nei).

Jeg gikk over fra fettfattig til lavkarbo, noe som var et kjempestort fremskritt samtidig som det var en omvei - det var kjempeskummelt å skulle spise mer fett og salt, men jeg ble så glad i mat av det, og trygg, og jeg lærte etterhvert at det å spise ikke er så vanskelig som man gjerne skal ha det til. Ernæring er komplekst, for det er mange måter å sette et kosthold sammen til å bli fullverdig, men det er noe helt annet enn at det er komplisert. 

Senere, mye senere, begynte jeg å veie meg hver dag, jeg skulle ønske jeg hadde gjort det fra dag 1, det gir meg innsikt i daglige vektsvingninger, som kombinert med kunnskapen om at 1 kg fettvev=7000 kalorier, fjerner angsten for at jeg skal legge på meg uten å vite om det, uten å klare å stoppe det. Nå er veiing noe jeg bare gjør mens morgenkaffevannet koker. (Er trenden økende, kutter jeg ned på godteriene, måltidene røres ikke.)

Enda senere enn det, begynte jeg å interessere meg for periodisk faste - lenge var jeg veldig opptatt av å "ikke spise utenfor spisevinduet mitt" - og nå hører jeg hvor idiotisk det høres ut - "faste" er å ikke spise, "periodisk" er av og på, og svært få spiser konstant - men da det gikk opp for meg hva den egentlige meningen var - ideen er nemlig utmerket (ikke spis så mye, og det er lettere å unngå om du ikke spiser hele fordømte tiden) - å spise til faste tider skaper en forutsigbarhet og en rytme i hverdagen, og man oppdager at det ikke er så farlig om man spiser 2 eller 10 måltider, eller frokost klokka 6 eller 12 - som igjen skaper trygghet, en trygghet om at man får mat, en trygghet om at man ikke kollapser selv om man må vente litt på mat, en trygghet om at verden ikke kollapser selv om man spiser kake på en tirsdag. Å vente på mat i en verden som bugner av mat, oppøver selvdisiplinen og impulskontrollen, og kanskje overraskende: matlysten blir bedre samtidig som mat ikke lenger er en besettelse. Forutsatt at du faktisk spiser nok, og mat du liker og selv har valgt. Dette styrker også selvtilliten. 

Anonymkode: 73f57...251