Mamma snakker ofte om selvmordsforsøket mitt, jeg skulle ønske hun ikke gjorde det

[AnonymBruker]

Jeg er ikke suicidal nå, så jeg håper tråden får stå åpen og ikke blir steng av moderator for jeg trenger sårt råd. 

Jeg forsøkte å ta selvmord for en tid tilbake. Jeg ble heldigvis funnet og fikk hjelp i tide. Min mor snakker om og tar ofte opp mitt selvmordsforsøk. Jeg føler at jeg ikke ønsker hun skal snakke om det lengre og vurderer å snakke med henne om det. Men jeg vil heller ikke begrense henne og gi henne følelsen av at hun ikke kan snakke med meg og at hun må passe på hva hun sier rundt meg. Hun har sagt at hennes største frykt er at jeg skal forsøke igjen og det er vondt å høre.

Hva burde jeg gjøre eller si? Finnes det noen måte jeg kan løse det på uten å måtte snakke med henne om det?

Anonymkode: dc208...d10

[AnonymBruker]

Nei, du må snakke med henne om det - og vise forståelse for at dette er den tingen hun er aller mest opptatt av.

Hun holdt på å miste det eneste som betyr noe for henne, og du må faktisk gi henne tid til å bli tryggere. Men hun må også takle å få beskjed om at hun trenger å gjøre dette uten å snakke om disse tingene med deg.

Hun kan eksempelvis gå til en psykolog. 

Anonymkode: 5e154...180

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, du må snakke med henne om det - og vise forståelse for at dette er den tingen hun er aller mest opptatt av.

Hun holdt på å miste det eneste som betyr noe for henne, og du må faktisk gi henne tid til å bli tryggere. Men hun må også takle å få beskjed om at hun trenger å gjøre dette uten å snakke om disse tingene med deg.

Hun kan eksempelvis gå til en psykolog. 

Anonymkode: 5e154...180

Jeg har ikke inntrykk av at hun snakker om selvmordsforsøket mitt fordi hun har et behov for å snakke om det, det er mer kommentarer som "mormor er bekymret for deg" eller "... for du har jo prøvd å ta selvmord..." eller "det var etter selvmordsforsøket ditt". 

Anonymkode: dc208...d10

[AnonymBruker]

Kan du ikke bare si det rett ut?

«Det var en veldig tung og mørk periode i livet mitt. Jeg føler meg ikke sånn nå, jeg har ikke ønsker eller planer om å ta selvmord. Jeg ønsker å fokusere på positive ting og ikke bli dratt tilbake til fortiden. Hvis du lurer på noe eller trenger å snakke med meg om det så kan du gjøre det, men utenom det ønsker jeg helst at det ikke fokuseres så mye på.» Si det helt rolig og fint, uten anklagende tone eller leie følelser i bunn. Bare vær saklig og ærlig, så skal du se at hun forstår 🙂 

Vil bare si at det er flott at du er blitt så mye bedre, jeg unner deg god helse videre! 

Anonymkode: 6b501...3cd

[Puff]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke inntrykk av at hun snakker om selvmordsforsøket mitt fordi hun har et behov for å snakke om det, det er mer kommentarer som "mormor er bekymret for deg" eller "... for du har jo prøvd å ta selvmord..." eller "det var etter selvmordsforsøket ditt". 

Anonymkode: dc208...d10

Naturligvis har hun behov for å snakke om at barnet hennes forsøkte å ta sitt eget liv! Det er alles foreldres store frykt. Når man blir mor vil man alltid beskytte barnet sitt som man elsker over alt på jord. Jeg ville gladelig gitt mitt eget liv for å redde barna mine. Om en av barna hadde forsøkt å dø, hadde min trygghetsfølelse vært borte i lang, lang tid. Et valg om å ta livet sitt påvirker livene til alle som er glade i deg. 

Veldig bra at du ikke lengre er suicidal! Nå må du nesten bare godta at din mor har det vanskelig og fortjener en ordentlig prat om det som skjedde. Hennes følelse av maktesløshet og sorg vil gå over med tid, men sikkert ikke med det første. Og det må være greit.

Ønsker deg og din mor alt godt videre.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Eldorado skrev:

Naturligvis har hun behov for å snakke om at barnet hennes forsøkte å ta sitt eget liv! Det er alles foreldres store frykt. Når man blir mor vil man alltid beskytte barnet sitt som man elsker over alt på jord. Jeg ville gladelig gitt mitt eget liv for å redde barna mine. Om en av barna hadde forsøkt å dø, hadde min trygghetsfølelse vært borte i lang, lang tid. Et valg om å ta livet sitt påvirker livene til alle som er glade i deg. 

Veldig bra at du ikke lengre er suicidal! Nå må du nesten bare godta at din mor har det vanskelig og fortjener en ordentlig prat om det som skjedde. Hennes følelse av maktesløshet og sorg vil gå over med tid, men sikkert ikke med det første. Og det må være greit.

Ønsker deg og din mor alt godt videre.

Men det må jo Ts selvsagt ikke godta. 

Det at en person nær deg gjør noe drastisk (eller har en alvorlig lidelse) betyr faktisk ikke at de har fortjent å lide seg gjennom dine traumer i ettertid - traumer er noe for psykologer. 

Har moren til Ts traumer hun ikke selv (uten Ts) kan bearbeide så er helsevesenet selvsagt riktig instans. Og det vil være på alle måter naturlig å få traumer. Men å drive å straffe Ts med slike utspekulerte kvinnetypiske stikk om at «det at du (Ts) har en psykisk lidelse går utover meg» - den er både utidig og i 2019 veldig utdatert. Vi vet godt (inkludert Ts mor) at dette ikke har noe som helst med henne å gjøre. Ts mor må lese seg opp om emnet og ellers oppføre seg fint. Som alle pårørende må. Ellers så må de faktisk distansere seg til de får proff hjelp til å oppføre seg fint.

Anonymkode: 9153e...361

[Testosteron]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men å drive å straffe Ts med slike utspekulerte kvinnetypiske stikk om at «det at du (Ts) har en psykisk lidelse går utover meg» - den er både utidig og i 2019 veldig utdatert.

Anonymkode: 9153e...361

Det er ingen straff å snakke med barnet sitt om selvmordsforsøket, og det har ingenting med "utspekulert kvinnetypisk stikk" å gjøre. Det er tvert imot noe enhver normal mor og far ville ha gjort.

[Puff]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men det må jo Ts selvsagt ikke godta. 

Det at en person nær deg gjør noe drastisk (eller har en alvorlig lidelse) betyr faktisk ikke at de har fortjent å lide seg gjennom dine traumer i ettertid - traumer er noe for psykologer. 

Har moren til Ts traumer hun ikke selv (uten Ts) kan bearbeide så er helsevesenet selvsagt riktig instans. Og det vil være på alle måter naturlig å få traumer. Men å drive å straffe Ts med slike utspekulerte kvinnetypiske stikk om at «det at du (Ts) har en psykisk lidelse går utover meg» - den er både utidig og i 2019 veldig utdatert. Vi vet godt (inkludert Ts mor) at dette ikke har noe som helst med henne å gjøre. Ts mor må lese seg opp om emnet og ellers oppføre seg fint. Som alle pårørende må. Ellers så må de faktisk distansere seg til de får proff hjelp til å oppføre seg fint.

Anonymkode: 9153e...361

Hvem er det som straffer noen? Mammaen til ts trenger tydeligvis å snakke om dette, og kanskje hun gjør det på en mindre ok måte, men å dra konklusjonen om at hun vil straffe sin datter blir for drøy! Jo, jeg mener absolutt at det må kunne snakkes om. Det kommer ikke frem i hi at de har snakket gjennom dette sammen. Om det var omvendt, ville nok datter få snakket om dette med sin mor. Greit nok at man ikke skal dra det opp ved hver mulighet man får, men før det er bearbeidet vil det nok dukke opp som samtaletema i tide og utide. Både ts og mor til ts har opplevd noe traumatisk, om jeg er så utrolig lei av at man skal behandle den ene part som om hun/han er laget av glass. Ja, det et vanskelig, og ja, man skal få legge det bak seg, men man må også huske på at det finnes flere å ta hensyn til i en slik vanskelig sak

[Menchit]

16 timer siden, Eldorado skrev:

Naturligvis har hun behov for å snakke om at barnet hennes forsøkte å ta sitt eget liv! Det er alles foreldres store frykt. Når man blir mor vil man alltid beskytte barnet sitt som man elsker over alt på jord. Jeg ville gladelig gitt mitt eget liv for å redde barna mine. Om en av barna hadde forsøkt å dø, hadde min trygghetsfølelse vært borte i lang, lang tid. Et valg om å ta livet sitt påvirker livene til alle som er glade i deg. 

Veldig bra at du ikke lengre er suicidal! Nå må du nesten bare godta at din mor har det vanskelig og fortjener en ordentlig prat om det som skjedde. Hennes følelse av maktesløshet og sorg vil gå over med tid, men sikkert ikke med det første. Og det må være greit.

Ønsker deg og din mor alt godt videre.

Du sier du ville gladelig gitt ditt eget liv for å beskytte barna, hvorfor er det da så vanskelig å respektere barnet's privatliv? 

Klart foreldre har behov for å analysere om noe slikt, men de skal ikke belaste barnet med det. Alle forstår at folk som forsøker å ta selvmord er i krise, de skal ikke måtte ta ansvar for foreldre eller andre pårørendes følelser før de er klar for det selv. Foreldre må finne andre måter å bearbeide hendelsen på. Egen psykolog eller en nær fortrolig feks.

Det bør holde å forsikre om at selvmordstankene er borte. Selvmordsforsøk er i mange tilfeller forbundet med både skam og dårlig samvittighet, dette bør man virkelig slippe å bli konfrontert med i tide og utide.

 

[Menchit]

15 timer siden, Eldorado skrev:

Hvem er det som straffer noen? Mammaen til ts trenger tydeligvis å snakke om dette, og kanskje hun gjør det på en mindre ok måte, men å dra konklusjonen om at hun vil straffe sin datter blir for drøy! Jo, jeg mener absolutt at det må kunne snakkes om. Det kommer ikke frem i hi at de har snakket gjennom dette sammen. Om det var omvendt, ville nok datter få snakket om dette med sin mor. Greit nok at man ikke skal dra det opp ved hver mulighet man får, men før det er bearbeidet vil det nok dukke opp som samtaletema i tide og utide. Både ts og mor til ts har opplevd noe traumatisk, om jeg er så utrolig lei av at man skal behandle den ene part som om hun/han er laget av glass. Ja, det et vanskelig, og ja, man skal få legge det bak seg, men man må også huske på at det finnes flere å ta hensyn til i en slik vanskelig sak

Mener du virkelig at hvis noen bør deg har forsøkt å ta selvmord, og ikke ønsker å snakke om det så skal denne likevel bli tvunget til å høre på deg fordi hun/han "skylder"deg det? Psykisk sykdom rammer både den syke og pårørende. Men den syke kan ikke forventes å være pårørendes krykke. Enda så urettferdig det kan føles må pårørende respektere ønske fra den som er syk/har vært syk. For mange kan slike samtaler være triggere som sender den det gjelder rett i kjelleren igjen. 

Har selv hatt en veldig mørk periode i livet mitt. Og jeg får klaustrofobi dersom familie forsøker å ta det opp, selv mange år etterpå. Dersom de ikke kan forholde seg til meg uten å diskutere mine verste øyeblikk, en periode jeg skammer meg over og virkelig skulle hatt ugjort så kan jeg ikke ha kontakt med dem. Jeg blir skikkelig dårlig av å bare tenke på det.

Hvorfor skal jeg måtte slite med selvforakt og bli deprimert for å oppfylle deres behov? Da er det vel bedre at de snakker med noen andre enn meg.

Og nei, det er ikke slik at de er redde for meg, de ønske rå snakke om det som har skjedd, og jeg kan forstå det, men dessverre ikke hjelpe til uten at det skader meg.

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke inntrykk av at hun snakker om selvmordsforsøket mitt fordi hun har et behov for å snakke om det, det er mer kommentarer som "mormor er bekymret for deg" eller "... for du har jo prøvd å ta selvmord..." eller "det var etter selvmordsforsøket ditt". 

Anonymkode: dc208...d10

Jo, men mormoren din er jo bekymret for deg.

Og for en forelder så er det virkelig det aller verste som kan skje - det var vekk alt livsgrunnlag en har selv. For henne er nok dette en gigantisk tidslinje i livet.

For deg er det kanskje noe du angrer på, kanskje det er noe du er glad for at du ikke føler lengre - kanskje du skjems - og du har lyst til å komme videre.

Men din mor kommer aldri til å komme videre fra den angsten hun konstant kommer til å gå med. Det er en mor/fars aller verste mareritt. 

Men - du har faktisk rett på å gå videre - og jeg synes du skal ta en prat med henne om formuleringene. Be henne om å tone det ned, og si at du faktisk ønsker å komme deg videre i livet. Og at det blir vanskelig om dette hele tiden skal bringes opp.

Anonymkode: 5e154...180

[AnonymBruker]

Hun er sikkert redd for å 'feie det under teppet' aKa unngå temaet. Så istedet snakker hun for mye om det. 

Synes du skal på en rolig måte fortelle henne at du har behov for å fokusere på andre ting, og derfor ikke vil bli mint på det hele tiden. Legg gjerne til at du har det bra og setter pris på at hun bryr seg om deg. 

Anonymkode: ba4f8...e6c

[AnonymBruker]

For en mor er det verste som skal skje at hennes barn dør. Det er der største marerittet. Når det i tillegg er selvpåført så er det omtrent hinsides det som er mulig å overleve for en mor.

Din mor har fått ett traume. Ett dypt arr i sjelen som hun trenger å bearbeide. Hun er traumatisert og trenger å prate om det. Men å prate med deg om det hjelper nok ikke, da opplever hun følelsene av å miste deg igjen og igjen og igjen. 

Vær forståelsesfull for traumene hun har blitt påført og råd henne til å søke hjelp hos fastlegen for å bearbeide det. Legen vil kunne sende henne videre i systemet så hun blir lært redskaper til å leve med opplevelsen og traumene det gå ho.

Anonymkode: a40b4...303

[The Kitten]

På 20.4.2019 den 21.25, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke inntrykk av at hun snakker om selvmordsforsøket mitt fordi hun har et behov for å snakke om det, det er mer kommentarer som "mormor er bekymret for deg" eller "... for du har jo prøvd å ta selvmord..." eller "det var etter selvmordsforsøket ditt". 

Anonymkode: dc208...d10

Hvis hun har så behov for å snakke med noen om det så får hun bestille time hos psykolog. 

[AnonymBruker]

Er det en mulighet for at dere kan dra inn en tredjepart og snakke sammen om det? Mulig at det kan bli litt lettere å få satt ting i litt mer perspektiv? 

Anonymkode: 3ecfe...dd6

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det en mulighet for at dere kan dra inn en tredjepart og snakke sammen om det? Mulig at det kan bli litt lettere å få satt ting i litt mer perspektiv? 

Anonymkode: 3ecfe...dd6

Hvem tenker du at det skulle vært? Noen som jobber innen psykiatri eller noen andre? Jeg går til psykolog, men jeg tenker at det kanskje kunne være feil å bruke han i dette tilfellet?

Anonymkode: dc208...d10

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvem tenker du at det skulle vært? Noen som jobber innen psykiatri eller noen andre? Jeg går til psykolog, men jeg tenker at det kanskje kunne være feil å bruke han i dette tilfellet?

Anonymkode: dc208...d10

Ja tenkte en som jobber innenfor psykiatrien. Om det er en som du allerede føler deg trygg på? Om det da kanskje kan være lettere for deg å ha den personen tilstede når du forteller moren din hvordan du opplever dette? Kanskje den kan være med på å gi moren din noen verktøy for hvordan hun kan bearbeide dette? 

Men det må du jo selvfølgelig kjenne på helt selv. 

 

Anonymkode: 3ecfe...dd6