alene?

[Gjest Anonymous]

Nå er det blitt slik at det er veldig akseptert med alenemødre i sammfunnet,og har nå kommet i den situvasjon at jeg lurer på om det er der jeg havner selv.......Overskriften holder ikke akkurat det den lover,for det er ikke noe spennende,ikke blir jeg slått,ikke har jeg det spesielt fælt heller,men jeg er kun glad i fyren som en venn.Vi har bodd sammen i 3 år og har 2 barn sammen.Har en hektisk hverdag,men alikevel,noen følelser bør man vel ha?Følelsene forsvant gradvis da jeg gikk gravid med nr 2.Alt som hadde med magen min var ekkelt....Ikke spurte han om det var liv,ikke kjente han på magen,ekstrem liten intresse,dette vedvarte til datteren var 5 mnd.Ikke hjelp å få i det hele tatt.Han bestilte sterilisering uten å snakke med meg.....Hadde dere godtatt dette?Han reiser en del m jobben,savner han ikke.Han invitere folk uten å høre om det går greit. osv masse småting hele tiden,må innrømme jeg har nok kjørt meg litt fast,men gode råd?Og dere som er alene,hva var det som gjorde at dere tok steget å gikk fra hverandre?

[Gjest gotthard]

valget er ditt , bare husk at det er mange som har driti seg ut fordi de hadde en dårlig periode.

tenk på hva du mister ikke hva du kansje kan få,,tenk på hva barna mister men mest av alt så mener jeg at man ikke skal la barna se et forhold som absolut ikke fungerer...

valget er ditt , bare ikke la en dårlig mnd ødelegge et helt liv

[Gjest Anonymous]

Nå er det ikke så enkelt å være alenemor heller. Jeg har vært det i noen år, og kan ikke fatte at folk frivillig blir det når det fins en sjanse til å slippe det. Jeg anbefaler ingen å bli alenemor bare fordi de "kjeder seg" i forholdet. Selvfølgelig skal man ikke bli i et dårlig forhold, heller ikke om man har mistet alle følelser for sin partner. Men jeg anbefaler par med barn å i det minste prøve litt før man gir opp.

[Gjest Violetta]

Hva med samlivsterapi? Du har vel et familievernkontor i kommunen, ta en prat med dem og hør hvilke muligheter du har. Kanskje er ikke problemene så uoverkommelige som du tror?

Ønsker deg uansett lykke til.

[Gjest Anonymous]

Nå er det blitt slik at det er veldig akseptert med alenemødre i sammfunnet,og har nå kommet i den situvasjon at jeg lurer på om det er der jeg havner selv.......Overskriften holder ikke akkurat det den lover,for det er ikke noe spennende,ikke blir jeg slått,ikke har jeg det spesielt fælt heller,men jeg er kun glad i fyren som en venn.Vi har bodd sammen i 3 år og har 2 barn sammen.Har en hektisk hverdag,men alikevel,noen følelser bør man vel ha?Følelsene forsvant gradvis da jeg gikk gravid med nr 2.Alt som hadde med magen min var ekkelt....Ikke spurte han om det var liv,ikke kjente han på magen,ekstrem liten intresse,dette vedvarte til datteren var 5 mnd.Ikke hjelp å få i det hele tatt.Han bestilte sterilisering uten å snakke med meg.....Hadde dere godtatt dette?Han reiser en del m jobben,savner han ikke.Han invitere folk uten å høre om det går greit. osv masse småting hele tiden,må innrømme jeg har nok kjørt meg litt fast,men gode råd?Og dere som er alene,hva var det som gjorde at dere tok steget å gikk fra hverandre?

Tror du det blir bedre om du blir alene? Hva gjør det bedre? Det er vel ganske normalt at livet går i grått under svangerskap? Ofte kan det vare i lang tid.

Om du har gått litt i lås, så er det ikke sikkert han vil ha det slik?

kansje han er gått trøtt for en periode+ kansje han ikke får den responsen hos deg som før. Dette er jo vanlig med folk som har fødd.

Hva er grunnen til steriliseringen? At han ikke vil ha det slik flere ganger?

Er det ikke lett å bare tenke på at det er bare å gå?

Du skriver om alle "feilene" hans, men hva med dine da? Du hadde vel bare glemt de...