Ønsker å bli en så god forelder som mulig, hva er dine beste råd?

[AnonymBruker]

Hva tenker du er viktig for å bli en så god forelder som mulig?
Hvilke rammer og regler tenker du er viktig å ha? Hvilke tema er viktig å snakke om?
Hva gjør/ønsker du å gjøre for dine barn i oppveksten? 
Finnes det noen gode relevante bøker man burde lese? 

Jeg har ingen barn foreløpig og det er nok en del år til jeg eventuelt vil få barn, men jeg tenker likevel en god del på hvordan jeg kan bli en så god forelder som mulig og ønsker gjerne høre andres tanker rundt dette.

Selv har jeg tenkt at det er viktig å tilpasse seg etter barnets alder, være åpen for å prate om det barnet ønsker å snakke om, klare å innrømme feil, å kunne si unnskyld, å kunne diskutere saklig. Jeg ønsker å bli en mor som stiller opp, som kjører de dit det trengs, som de alltid kan ta kontakt med dersom det skulle være noe. Der er sikkert mer, men det er det jeg kommer på nå i alle fall.

Anonymkode: bb063...397

[Sushi]

Jeg synes det viktigste er å tørre å ta ledelsen og sette grenser, samtidig som man gir masse kjærlighet og er tålmodig. (Og ikke minst skjønne at det ikke er noen motsetning mellom å være konsekvent og kjærlig.)

[Gjest nicecar]

Mye omsorg, klare grenser og sørge for å fortjene tilliten til barnet ditt.

[AnonymBruker]

Jeg tror en god forelder, er en forelder som klarer å tillate seg å ikke bare være mamma eller pappa, men også "sin egen person". Som tar vare på barna med kjærlighet omsorg og tydelige og forståelige grenser, men som ikke omgjør seg til et 24/7 åpent servicekontor. 

Tradisjonelt sier man at mors kjærlighet er betingelsesløst, barnet er elsket uansett hva det gjør. Mens fars kjærlighet er retningsgivende, og setter grenser for hva som er lov og ikke. Om man klarer å inneha begge disse egenskapene - elske barnet uansett hva det gjør, men tydeliggjøre at dette ikke betyr at alt barnet gjør er greit - tror jeg man kommer langt.

Men husk å ikke slå deg selv ihjel med dårlig samvittighet om du ikke klarer å bli verdens beste forelder. Barn flest tåler helt fint både oppturer og nedturer, såfremt det er overvekt av oppturer.

Anonymkode: 556b6...08d

[DMS]

Å puste med magen og ikkje bli stressa. Eg er i allefall ein dårlegare forelder når eg vert stressa😉 Så det å takle at ting ikkje alltid går som planlagt er eit godt utgangspunkt, for då klare ein i større grad å sette fornuftige grenser og vise varme og kjærleik, slik dei over skriv ☺️

[Gjest WhisperingWind]

Jeg kan bare snakke for meg selv, men det jeg er opptatt av er:

Å møte barnets følelser

Vise respekt for barnet 

Å forstå at et barn ikke er «vanskelig» eller et «problembarn». Da er det andre ting som ligger bak som må tas tak i

Ikke være stresset og komme inn i en ond sirkel der en blir en forelder som maser og henger seg opp i hva barnet gjør «galt», men fokusere på hva barnet mestrer og positiv forsterkning 

Lytte til barnet og la barnets meninger bli hørt selv om det ikke nødvendigvis får gjennomslag

Gi barnet trygge og stabile rammer, være konsekvent og innse at rollen som foreldre ikke handler om å være barnets venn, men å være barnets trygge havn og klippe

Ikke være redd for å sette grenser. Barn ønsker grensesetting selv om de protesterer. Når de blir eldre er det innafor å forhandle og møtes på halvveien på de tingene som man kan.

Støtte barnet og vise at uansett hva valg barnet tar så er du der. Kanskje barnet gjør noe galt og dumt, men det skal aldri være redd for å komme til oss og vi vil gjøre vårt beste for å hjelpe og støtte barnet uten kjeft eller at barnet føler at vi dømmer det.

Aldri straffe, kjefte eller på noen måte få barnet til å føle seg utrygg, men man kan allikevel være streng, konsekvent og vise hvor skaper står.

Alltid vise barnet hvor høyt det er elsket og at barnet alltid kan være trygg på at vi alltid vil elske det uansett hva det måtte være.

La barnet være er barn og ikke ha for høye forventinger eller presse barnet på en slik måte at det føler seg mislykket. Prøv heller å fokusere på de tingene barnet er sterk på og heller jobbe med de tingene barnet ikke er like sterk på på en oppmuntrende måte så det ikke mister motivasjonen. La barnet vite at det er bra som det er og at alle ikke er like flinke til alt og det er helt ok så lenge en prøver så godt en kan.

Sikkert mer, men det var det jeg kom på nå 😊

 

[AnonymBruker]

Være forutsigbar. Det er trygt, og godt. Er man forutsigbar så er man både stabil i humør og passe fast i rammer, rutiner og regler. 

Så vær forutsigbar for et lite barn, samtidig som du er varm og god. 

Og husk at ingen mødre er perfekte. De fleste av oss er bare gode nok. Og det er, faktisk, godt nok. 

Anonymkode: 80f25...8cb

[AnonymBruker]

For meg er det viktig å få tid med barnet. Legge vekk skjerm og ha fokus på barnet eller det vi gjør. Vil at hun skal oppleve å bli sett og ikke ha foreldre som alltid har et øye på en skjerm.

Ta barnets følelser på alvor. Ikke alltid like lett denne, men prøver å vise forståelse og anerkjenne barnets følelser.

Forholde seg rolig og ikke la følelsene dine ta overhånd. Jeg kan være streng og bestemt, men kjefter aldri. Prøver også å unngå å bli stresset. For meg hjelper det å ha i bakhodet at et lite barn ikke vræler på butikken fordi det er gøy, men kanskje fordi de er slitne etter en lang dag i barnehagen og ikke klarer å sette ord på følelsene.

Det viktigste tror jeg er å vise omsorg og kjærlighet. Vil lære henne at hun er god nok og at hun er verdt å elske. 

Anonymkode: 3c06f...eb3

[jabx]

En ting å tenke på er at barnet er et menneske - et selvstendig individ. Man bør tenke seg om: Ville jeg behandlet en voksen på samme måte som jeg behandler barnet mitt nå? Ville jeg snakket til en voksen og likestilt som jeg snakker med barnet mitt nå?

Det betyr ikke at du faktisk skal behandle barnet som en voksen. Men det betyr at man kan tenke seg om hvordan man ville gjort hvis man skulle behandlet en voksen med respekt i en lignende situasjon. Så må det tilpasses barnets alder og funksjonsnivå.

For å ta et eksempel: Ville du slått en voksen som ikke hørte på deg, for å få vedkommende til å føye seg? Neppe. Vel, hadde du gjort det så hadde du vært en psykopat. Så da slår du selvsagt ikke et barn heller. (Ikke at jeg tror du kommer til å gjøre det, men jeg ønsket å bruke et tydelig eksempel.)

Et moteksempel: Ville du løftet en voksen som nektet å bli med deg? Nei. Men det ville du kanskje gjort med et barn. Og det er helt greit, så lenge du har dette med respekt mot enkeltindividet i bakhodet. Så lenge du tenker deg om og er bevisst på hva du gjør og hvorfor du gjør det. I utgangspunktet er det respektløst og ufint å løfte noen andre, men med barn så er det enkelte ganger nødvendig. (Men det er aldri, aldri nødvendig å utøve fysisk vold (utsette barnet for pine for å påvirke det til å gjøre noe).)

Endret 17. april 2019 av jabx

[AnonymBruker]

Du kan aldri vite hvordan det vil bli å være forelder til akkurat ditt/dine barn, så vær åpen for å lære noe nytt hele veien, både om deg selv og barna.

Perfekte foreldre finnes ikke, det viktigste er å være ok. Vær pålitelig og snill, vis omsorg når det trengs og vær bestemt når det trengs. Si unnskyld hvis du har vært helt dust, da lærer barna å gjøre det samme. Ikke prøv alt for hardt, det blir bra folk av de aller fleste. 

Vær deg selv, på godt og vondt. Barn trenger å lære at voksne er hele mennesker de óg. 

Prøv å forstå hva som ligger bak når det er vanskeligheter. Barn klarer ikke alltid å uttrykke med ord hva som er problemet, så prøv å se det fra deres side også. 

 

Anonymkode: e034f...fe7

[AnonymBruker]

Vil på det sterkeste anbefale denne boken:

https://www.adlibris.com/no/bok/how-to-talk-so-kids-will-listen-listen-so-kids-will-talk-9781451663884

Den tar for seg hvordan møte barns følelser, hvordan løse konflikter og hvordan klare å vise egne følelser og sette grenser på en måte som ikke skader barnet eller eskalerer situasjonen.

Anonymkode: eb313...783

[AnonymBruker]

Å opplære dem til å bli tenkende selvstendige mennesker som kan ta egne gjennomtenkte valg. Og ikke roboter som er tro kopi av foreldrene sine. Sistnevnte vil ellers slite veldig psykisk da de er avlet opp til å danse etter mammas og pappas pipe bare at de blir hjernevasket og ser det ikke selv - iallefall ikke før det har gått mange år . I en familie må det være rom for diskusjoner og ytre sine selvstendige meninger. Alt for mange tør ikke si sine foreldre i mot og later som om alt er greit. Foreldrene legger ordene i munnen på dem. Meningsforskjeller er bra og gjør barna bedre rustet til å klare seg uten mor og far når de skal ut av redet. Det er den beste ballast du kan gi ditt barn. 

Anonymkode: 6ef80...027

[AnonymBruker]

Velg den beste faren til dem. Han som er snill, omtenksom, smart, lojal, frisk og enig med deg. En som drar lasset med deg som forelder, og deler byrder og gleder, som ikke er en byrde selv. En som komplimenterer deg og kan lære barna det du ikke er verdensmester i. 

Anonymkode: de60f...137

[AnonymBruker]

Mye svada her. Jeg stemmer for TID. Tid med barnet ditt. Ikke eviglange barnehagedager, og mest mulig alenetid.

Anonymkode: f8933...386

[Duftavsommerregn]

På 17.4.2019 den 16.39, AnonymBruker skrev:

Hva tenker du er viktig for å bli en så god forelder som mulig?
Hvilke rammer og regler tenker du er viktig å ha? Hvilke tema er viktig å snakke om?
Hva gjør/ønsker du å gjøre for dine barn i oppveksten? 
Finnes det noen gode relevante bøker man burde lese? 

Jeg har ingen barn foreløpig og det er nok en del år til jeg eventuelt vil få barn, men jeg tenker likevel en god del på hvordan jeg kan bli en så god forelder som mulig og ønsker gjerne høre andres tanker rundt dette.

Selv har jeg tenkt at det er viktig å tilpasse seg etter barnets alder, være åpen for å prate om det barnet ønsker å snakke om, klare å innrømme feil, å kunne si unnskyld, å kunne diskutere saklig. Jeg ønsker å bli en mor som stiller opp, som kjører de dit det trengs, som de alltid kan ta kontakt med dersom det skulle være noe. Der er sikkert mer, men det er det jeg kommer på nå i alle fall.

Ta vare på barnet ditt, vær der for det hele tiden og gi det masse kjærlighet, men også sette grenser! Ikke kav med at du ikke vet så mye, det meste gir seg selv, og noe alle foreldre må igjennom. Ta dag for dag, og du arbeider deg raskt opp erfaring som kan brukes til neste barn kommer   Alle foreldre er igjennom den prosessen, og har du oppegående foreldre så kan de alle triksene og gi råd. Men du må finne din vei! Barn tar hele livet ditt de neste 14 årene minst! Og da begynner det virkelig harde  Ungdomsårene til barnet ditt blir de hardeste, men er også morsomt. Da må man virkelig være "fredsmegler" på heltid. Men for en glede og velsignelse det har vært å gå igjennom alle disse årene.

[AnonymBruker]

Noe av det viktigste i tillegg til selvfølgeligheter som tolmodighet, trygghet og det å møte og anerkjenne barnets følelser det vil jeg si er se din egen kapasitet. Ikke få flere barn en at du klarer å følge opp alle på en god måte. 

Anonymkode: 4f206...5d0