Innvolvere seg i veninnekrangel

[AnonymBruker]

Gjør dere det med barna? 9-11 åringer. Hvis de har en krangel gående over tid og ikke vil ordne opp selv. Skal man da som foreldre blande seg inn eller skal de få ordne opp selv ? 

Anonymkode: 8e574...cf3

[AnonymBruker]

Jeg ville forsøkt å snakke med mitt barn for å prøve å finne ut hva som foregår, og evt prøvd å hjelpe med å  finne måter å løse det på. Men jeg ville ikke tatt kontakt med de andre barna eller foreldrene hvis det bare er en «vanlig» krangel. Hvis det derimot er mistanke om mobbing eller det pågår over veldig lang tid, ville jeg snakket med de andre foreldrene.

Anonymkode: 19648...3ba

[AnonymBruker]

På 16.4.2019 den 23.17, AnonymBruker skrev:

Gjør dere det med barna? 9-11 åringer. Hvis de har en krangel gående over tid og ikke vil ordne opp selv. Skal man da som foreldre blande seg inn eller skal de få ordne opp selv ? 

Anonymkode: 8e574...cf3

Om det er i utgangspunktet venner som plutselig har en "krangel gående over tid" så ville jeg nok forsøkt å veilede i å komme frem til en løsning, ja. Det er utrolig trist når konflikt overtar vennskap og dominerer hverdagen, og det er slitsomt. Jeg ville også nøstet opp i hva konflikten bunner i. Jeg har en datter i samme aldersgruppe og hun har en ganske robust vennegjeng, hvor det ikke er uvanlig med noen konflikter. Denne gjengen har vært bestevenner fra 1 - 5 klasse, og da har det såklart vært noen "humper i vegen" men aldri noe så "stort" at vi foreldre har gjort noen sak utav det, likevel vet jeg at vi og de andre foreldrene korrigerer om vi observerer noe når vi er tilstedet, og jeg synes vi har en ganske åpen dialog hvor vi snakker om ting og tang. Små konflikter kan da bli nevnt, men som regel har barna løst opp i det innen vi voksne har fått tid til å møtes og snakke sammen, (eller sende melding til hverandre om episoden(e)..) 

Hadde det vært en pågående konflikt ville jeg først snakket med mitt barn og fått hennes "versjon", så ville jeg kontaktet foreldrene til det andre barnet og spurt om de har hørt noe og hva isåfall de har hørt. Så kunne vi foreldre samsnakke om dette var noe vi mente vi burde ta opp eller ikke. Hvordan de andre foreldrene reagerer ville vært veldig avgjørende for min videre veiledning. Om de ikke ønsket å involvere seg ville jeg fokusere på hva jeg mente var utelukkende riktig for min datter (altså gitt litt "beng" i det andre barnet, ettersom barnets foreldre heller ikke er interessert i å veilede sammen) - men dette har så langt aldri skjedd, og derfor ville det bli langt mer sannsynlig med "scenario 2"; at vi foreldrene hadde snakket om hva vi skulle si til våre barn, (mest sannsynlig gi perspektiv fra det andre barnet sitt ståsted) og dermed gi barnet forståelse for vennen sine følelser, som forhåpentligvis ville resultert i at begge barn ønsket å "begrave stridsøksen" og bli venner igjen  

Anonymkode: caf12...36b