Tror du at enn aner selv på et vis når man skal dø?

[tussi84]

Jeg stusser litt over dette, for i flere tilfeller har jeg vært borte i at folk har gjort eller sagt merkelige ting i månedene før de dør. Altså jeg tror ikke at de vet datoen og klokkeslettet for når de skal dø, men at de kanskje ubevisst vet at dere tid renner ut snart. For å illustrere eksempler, så har jeg tatt med 3 eks fra min egen familie.

Person A. Var i starten av 80 årene. Skrev brev til et familie medlem uka før hun døde, hvor hun skrev at nå var hun snart ferdig. Hun var ikke syk på det tidspunktet brevet ble sendt. En uke etterpå så døde hun av slag. 

Person 2. Døde i januar 2012. Denne personen var i slutten av 70 årene. Hun var ikke dement men hevdet at hennes mor som døde 30 år tidligere hadde besøkt henne. Hun sa også på høsten 2011 at nå kom til hun å dø snart.. Hun døde brått av hjerte innfarkt noen mnd senere.

Person 3. Et barn. Gikk rundt og fortalte andre at han skulle reise og ikke komme tilbake i ukene før han døde. Han døde i ulykke et par uker senere.

Person 4. Når denne dama var 95 år så hevdet hun at hun hadde hatt besøk av sin avdøde pappa. Denne personen var Også helt oppegående. Hun døde året etter dette hendelsen.

.....

Noen som har lignende ting å fortelle? 

Tror dere at vi vet ubevisst at tiden vår nærmer seg slutten? 

[AnonymBruker]

Jeg tror enkelte vet det i det ubevisste. Gamle og langtidssyke kan få en veldig klar og mer bevisst fornemmelse. Det rare ved det du skrev er barnet som døde i en ulykke. Det virker litt rart

Anonymkode: 16609...008

[AnonymBruker]

En nær slektning var innlagt på sykehus. Vi trodde alle at dette skulle gå bra. En kveld vi var på besøk takket hun for alle fine stunder vi har hatt sammen. To dager senere døde hun.

Anonymkode: e45b7...de3

[AnonymBruker]

Tror det er tilfeldig! Min bestemor tok farvel med oss hvertfall 4 ganger, da hun trodde at nå var det slutten. Hun døde 12 år senere.. 

Anonymkode: f4954...8eb

[SoWhat?]

Det vet jeg ikke. Men når du er så oppe i årene som de du nevner, så er det ikke rart. Jeg har opplevd flere dødsfall, og to selvdrap. Da vet en at ens tid kan komme når som helst. Det er den dagen at DET virkelig går opp for en år en skjønner. Det var tøft det. Men kanskje en får en slags "åpenbaring". Umulig å si. 

[SoWhat?]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror det er tilfeldig! Min bestemor tok farvel med oss hvertfall 4 ganger, da hun trodde at nå var det slutten. Hun døde 12 år senere.. 

Anonymkode: f4954...8eb

🙂

[Gjest Juks]

Har hørt folk som har vært veldig syke (eventuelt sengeliggende), opplever en enorm bedring siste dagene/uken før døden inntreffer. En bekjent av meg hadde vært sengeliggende og pleietrengende i 1 år pga alvorlig kreft. Siste levedøgnet var vedkommende oppe og gikk, og virker tilsynelatende normal. Han pratet igjen for første gang på én måned. Det var som om at han visste hva som nå skjedde. 

Var også vitne til at min oldemor sa: Jeg fikk besøk av min mor. Min tid er nå kommet. Og hun virket svært fornøyd med det. 6 timer senere var hun borte. 

Har også hørt at de som er nær døden (av alderdom og sykdom) ikke opplever angst ovenfor dette. Dem er ikke redd, dem er ikke stresset, dem er heller ikke ukomfortabel. Dem virker tilfredse. 

NB. Dette er min erfaringer i dette, og betyr ikke at det gjelder alle. 

[AnonymBruker]

Min bestefar døde for snart 10 år siden. Siste 2 årene før han døde var han avhengig av å være koblet til oksygen. Og det siste året klarte han ikke å være andre plasser enn hjemme (og på sykehuset). Julaften, 2 mnd før han døde, var han på julemiddag hos oss. Han var i kjempe form og uten å være tilkoblet oksygen i mange timer. Etter jula ble han mye dårligere og det gikk fort nedover. Ganske spesiell opplevelse som vi har snakket om flere ganger i årene etter.

Anonymkode: 1643d...d17

[AnonymBruker]

Hver gang jeg opplever at helsa blir markant bedre kan jeg ikke la vær  lure på om min tid er kommet. Jeg er ikke engang 50.

Anonymkode: a5cf6...b5e

[SoWhat?]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hver gang jeg opplever at helsa blir markant bedre kan jeg ikke la vær  lure på om min tid er kommet. Jeg er ikke engang 50.

Anonymkode: a5cf6...b5e

Ikke tenk sånn. Vær så snill. Det blir litt tvangstanker det. Ikke bra. Var der selv da jeg mistet min nærmeste. Jeg forberedte meg liksom. Uff. Dro til legen og sa at nå måtte jeg ta en hel kontroll på alt, for jeg ville være forberedt. Og han er verdens beste lege og jeg skjønte at han skjønte. Det var sjokk i meg. Det er mer enn tre år siden. Frisk som en fisk her. Du fortjener å bli bedre. Slapp av 🙂

[AnonymBruker]

On 4/16/2019 at 4:37 PM, SoWhat? said:

Ikke tenk sånn. Vær så snill. Det blir litt tvangstanker det. Ikke bra. Var der selv da jeg mistet min nærmeste. Jeg forberedte meg liksom. Uff. Dro til legen og sa at nå måtte jeg ta en hel kontroll på alt, for jeg ville være forberedt. Og han er verdens beste lege og jeg skjønte at han skjønte. Det var sjokk i meg. Det er mer enn tre år siden. Frisk som en fisk her. Du fortjener å bli bedre. Slapp av 🙂

Slapp a. Ingen tvangstanker her, dessuten plager ikke tanken på døden meg.

Anonymkode: a5cf6...b5e

[AnonymBruker]

Jeg tror noen vet det. Hørt mange historier om eldre som ligger ganske syke og som dør rett etter familien har vært der. Mormor ble alvorlig syk og lå på sykehuset en mnd. Vi nærmeste kom langveisfra og ble på sykehuset en stund ettersom hun ble verre. Vi fikk beskjed om at hun kunne dø om en uke eller det kunne gå flere uker, ingen visste. Mamma hadde småbarn hjemme og vi måtte etterhvert reise hjem. Dagen vi dro samlet hele nærmeste familie seg sammen på rommet hennes. Hun hadde alle hun elsket rundt seg. Noen hadde hun ikke sett på flere år. Da jeg og mor måtte dra hvisket jeg til henne selv om hun virket helt neddopet, at nå kan du slippe mormor, det er greit å dra nå. Jeg er ikke kristen men følte jeg måtte si det til henne. Flere av oss dro hjem den kvelden. Noen timer senere døde hun. Jeg liker å tro at hun fikk med seg beskjeden og slo seg til ro med at alle hadde tatt farvel med henne. Det uansett en fin tanke, selv om det kan være tilfeldig at hun døde rett etter de fleste hadde dratt. 

Anonymkode: 1eef6...fff

[AnonymBruker]

Mormoren min ble 84, hun var en skrøpelig dame pga flere forskjellige helseplager og orket ikke gjøre noe spesielt, satt i rullestol når hun skulle steder osv.

Da hun var ung så var hun veldig blid og sprulende og laget alltid masse mat, var veldig glad i det. 

Den siste julen før hun døde så kviknet hun til og laget julemat til hele familien alene, ribbe, medisterkaker, poteter, grønnsaker, ALT stod hun å kokkelerte med hele dagen. Det var riktignok hjemme hos tanten min, så hun var der for å hjelpe hvis hun trengte, men nei, dette skulle hun gjøre selv! Dette kunne hun jo! Helt utrolig... hun var plutselig seg selv igjen. Et par mnd etter så døde hun av nyresvikt. 

Anonymkode: 3a8ff...68a

[Alice123]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror noen vet det. Hørt mange historier om eldre som ligger ganske syke og som dør rett etter familien har vært der.

Anonymkode: 1eef6...fff

Dette har jeg også opplevd med eldre slektinger. De har ringt etter næreste familie, og få timer etter familien har vært der har de dødd.

Ikke helt det samme, men jeg var like ved å dø en gang. Var med i en ulykke hvor jeg ble dødelig skadet, og det tok lang (!) tid før helsepersonell kom. På et tidspunkt forsto jeg bare at "nå dør jeg". Det var (heldigvis) veldig udramatisk, men det bare *poff* kom, som å skru på en bryter.  Jeg forsto bare at jeg skulle dø, på samme måte som man merker at man er sulten eller er trøtt. Helsepersonell kom i tide og jeg overlevde åpenbart, men det var flaks at jeg kom fra det med livet i behold.

(Da jeg kom på sykehuset ble jeg derimot hysterisk av dødsangst)

Endret 24. april 2019 av Alice123

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Alice123 skrev:

Dette har jeg også opplevd med eldre slektinger. De har ringt etter næreste familie, og få timer etter familien har vært der har de dødd.

Ikke helt det samme, men jeg var like ved å dø en gang. Var med i en ulykke hvor jeg ble dødelig skadet, og det tok lang (!) tid før helsepersonell kom. På et tidspunkt forsto jeg bare at "nå dør jeg". Det var (heldigvis) veldig udramatisk, men det bare *poff* kom, som å skru på en bryter.  Jeg forsto bare at jeg skulle dø, på samme måte som man merker at man er sulten eller er trøtt. Helsepersonell kom i tide og jeg overlevde åpenbart, men det var flaks at jeg kom fra det med livet i behold.

(Da jeg kom på sykehuset ble jeg derimot hysterisk av dødsangst)

Var det en god, dårlig eller normal følelse å tro at du skulle dø? Var det greit liksom? 

Anonymkode: 3a8ff...68a

[Alice123]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Var det en god, dårlig eller normal følelse å tro at du skulle dø? Var det greit liksom? 

Anonymkode: 3a8ff...68a

Det var bare en annerkjennelse. Men jeg gjorde en bevisst handling i å ikke få panikk (jeg ville ikke dø alene og redd). Mine tanker tror jeg var de vanlige; elsket jeg nok, var jeg snill nok? 

Så tenkte jeg på familien min og alle jeg elsket, og at jeg var takknemlig for å ha hatt så mange mennesker i livet mitt, og håpet jeg hadde gitt like mye kjærlighet som jeg hadde fått. Det hele var veldrig rolig og fint. Jeg tenkte "nå skal jeg dø, men jeg jeg vil ikke dø alene og redd, så jeg skal ikke være lei meg eller redd, jeg skal bare dø og sånn er det".

Da de fant meg var jeg minutter, eller sekunder, fra å miste bevisstheten for alltid. I ettertid har jeg syntes det var veldig fint at mine siste tanker dreide seg om kjærlighet og takknemlighet.

Men jeg må understreke at da jeg kom på sykehuset skrek og gråt jeg bortimot to døgn i strekk (uansett hvor mye dop de ga meg). I ettertid har jeg forstått at det var ren dødsangst jeg tillot meg å føle siden jeg ikke skulle dø alikevel.

Endret 24. april 2019 av Alice123

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Alice123 skrev:

Det var bare en annerkjennelse. Men jeg gjorde en bevisst handling i å ikke få panikk (jeg ville ikke dø alene og redd). Mine tanker tror jeg var de vanlige; elsket jeg nok, var jeg snill nok? 

Så tenkte jeg på familien min og alle jeg elsket, og at jeg var takknemlig for å ha hatt så mange mennesker i livet mitt, og håpet jeg hadde gitt like mye kjærlighet som jeg hadde fått. Det hele var veldrig rolig og fint. Jeg tenkte "nå skal jeg dø, men jeg jeg vil ikke dø alene og redd, så jeg skal ikke være lei meg eller redd, jeg skal bare dø og sånn er det".

Da de fant meg var jeg minutter, eller sekunder, fra å miste bevisstheten for alltid. I ettertid har jeg syntes det var veldig fint at mine siste tanker dreide seg om kjærlighet og takknemlighet.

Men jeg må understreke at da jeg kom på sykehuset skrek og gråt jeg bortimot to døgn i strekk. I ettertid har jeg forstått at det var dødsangst.

Hmm, må være en spesiell opplevelse. Hva skjedde egentlig? 

Anonymkode: 3a8ff...68a

[Alice123]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hmm, må være en spesiell opplevelse. Hva skjedde egentlig? 

Anonymkode: 3a8ff...68a

Bilulykke (ikke rus, høy fart eller tilsvarende. En ren, meningsløs, ulykke). Deler av kroppen min ble knust.

Der og da var det en veldig naturlig opplevelse. I ettertid har det også vært veldig naturlig. Jeg holdt på å dø, men gjorde det ikke.

 

[AnonymBruker]

Min mormor som døde i 1999, jobbet store deler av livet på gamlehjem. Hun kunne fortelle om litt av hvert. Blant annet eldre pasienter som lå for døden, og plutselig smilte og så opp i luften og sa "Mamma, der er du jo". Kort tid etter døde de. Akkurat som noen kjente og kjære på den andre siden kom og tok de imot, i det de sa farvel til denne virkeligheten.

Det ga meg på en måte håp. ❤️

Anonymkode: 7ab7c...a35

[AnonymBruker]

jeg er 27, men føles som det nærmer seg slutten.
Jeg er frisk, men kommer meg ikke i jobb og går bare hjemme og er ikke brukandes til noen ting. har asperger og lever ikke livet i det hele tatt. har forferdelig lav intelligens, da jeg ikke lenger vet hvordan man gjør ting. har ikke noe nettverk, og mister alle som kommer inn i livet mitt pga aspergersen. så, kan like gjerne død og har vurdert å begynne med stoff, da er jeg i det minste lykkelig siste tiden.

Anonymkode: 92d04...115