Hvordan er det å være psykolog

[AnonymBruker]

Hei alle psykologer her inne, kan dere svare meg på?

1. Hvordan er det å være psykolog?

2. Er det verdt det med tanke på alle veldig psykiske syke mennesker dere møter?

3. Blir dere selv negativt påvirket av jobben, hvorfor?

4. Er det en jobb hvor du møter mye positivitet?

Anonymkode: 3d55a...480

[AnonymBruker]

Det er på mange måter supert å jobbe som psykolog! Jeg møter mange flotte mennesker, har spennende samtaler med dem og kan bidra positivt til livene deres. Jeg blir ikke trist av å møte mennesker med problemer, det er fortsatt ikke mine problemer. Og man venner seg til det aller meste. Noen ganger er det selvsagt mennesker med historier som treffer meg ekstra hardt, men vanligvis tenker jeg ikke på jobb etter jeg har kommet hjem. Jeg blir negativt påvirket av jobben, men vanligvis ikke av pasientene. Blir derimot negativt påvirket av at jeg har for mange pasienter på lista mi og føler jeg ikke strekker til for alle i den grad jeg burde/ønsker. Jeg synes også det er vanskelig at det går vekk så utrolig mye tid på å skrive journal. Kunne ønske jeg hadde tid til å forberede meg til timene, lese meg opp osv, men det har jeg ikke. Jeg jobber med barn, og synes absolutt det er mye positivitet i timene  Dette gjelder både hos barna og foreldrene. De fleste man møter er helt vanlige, trivelige mennesker. Dersom du vurderer å studere psykologi - faget er utrolig spennende! Lykke til

Anonymkode: b21dc...37c

[AnonymBruker]

Det finnes jo uendelig mange psykologjobber som ikke handler om klinisk arbeid også. Organisasjonspsykologi, samfunnspsykologi osv. Arbeid i kommunen, i PPT, i organisasjoner, i NAV, i næringslivet osv. 

Anonymkode: dd270...83b

[AnonymBruker]

På poliklinikk: stress, stress, stress. For lange lister, for mye press fra arbeidsgiver om å hele tiden ta nye pasienter og avslutte så fort som mulig. 

Jeg blir hverken trist, sliten eller stresset av pasientkontakten, det er det som er givende. Men rammene rundt er krise, og det går på bekostning av god, faglig (og forsvarlig) pasientbehandling. Jeg ser meg om etter ny jobb i skrivende stund. 

Anonymkode: 9765d...88d

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er på mange måter supert å jobbe som psykolog! Jeg møter mange flotte mennesker, har spennende samtaler med dem og kan bidra positivt til livene deres. Jeg blir ikke trist av å møte mennesker med problemer, det er fortsatt ikke mine problemer. Og man venner seg til det aller meste. Noen ganger er det selvsagt mennesker med historier som treffer meg ekstra hardt, men vanligvis tenker jeg ikke på jobb etter jeg har kommet hjem. Jeg blir negativt påvirket av jobben, men vanligvis ikke av pasientene. Blir derimot negativt påvirket av at jeg har for mange pasienter på lista mi og føler jeg ikke strekker til for alle i den grad jeg burde/ønsker. Jeg synes også det er vanskelig at det går vekk så utrolig mye tid på å skrive journal. Kunne ønske jeg hadde tid til å forberede meg til timene, lese meg opp osv, men det har jeg ikke. Jeg jobber med barn, og synes absolutt det er mye positivitet i timene  Dette gjelder både hos barna og foreldrene. De fleste man møter er helt vanlige, trivelige mennesker. Dersom du vurderer å studere psykologi - faget er utrolig spennende! Lykke til

Anonymkode: b21dc...37c

Er ikke det helt vanlig og normalt å bli trist på andres vegne når de har det vondt? 

Anonymkode: 7e44e...613

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er ikke det helt vanlig og normalt å bli trist på andres vegne når de har det vondt? 

Anonymkode: 7e44e...613

Det er normalt å føle med andre, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg selv blir trist. På samme måte som at jeg ikke har kjærlighetssorg selv om venninna mi har det. Men jeg føler absolutt omsorg for pasientene mine, og ønsker å hjelpe dem med å få det bedre.

Anonymkode: b21dc...37c

[Nuttery]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er ikke det helt vanlig og normalt å bli trist på andres vegne når de har det vondt? 

Anonymkode: 7e44e...613

Det er forskjell på å ha medfølelse for personen, og sympati for situasjonen de står i, enn det å bli personlig trist selv. Skulle man blitt personlig trist av alle skjebnene man møter kunne ingen jobbet i helsevesenet tror jeg. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, Nuttery skrev:

Det er forskjell på å ha medfølelse for personen, og sympati for situasjonen de står i, enn det å bli personlig trist selv. Skulle man blitt personlig trist av alle skjebnene man møter kunne ingen jobbet i helsevesenet tror jeg. 

Jeg er litt den som faller opp i andres «brønn» og stuper med dem ned i dypet. Synes det er så utrolig trist når folk har det vondt. 

Anonymkode: 7e44e...613

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er litt den som faller opp i andres «brønn» og stuper med dem ned i dypet. Synes det er så utrolig trist når folk har det vondt. 

Anonymkode: 7e44e...613

Hvis du jobber som psykolog så kan du ikke holde på sånn. Du blir fort vant til andres tragedier. 

Anonymkode: 6d9b9...f0a

[AnonymBruker]

Du må sitte å høre på andres problemer 24/7, mange triste problemer, men jeg hadde ikke taklet det. Hadde følt at verden var håpløs.

Anonymkode: ec340...fb9

[AnonymBruker]

Tror dere psykologer går til psykolog selv?

Anonymkode: ec340...fb9

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror dere psykologer går til psykolog selv?

Anonymkode: ec340...fb9

Når de har behov for det så gjør de det  

Anonymkode: b21dc...37c

[AnonymBruker]

Mitt inntrykk og erfaring fra psykologer så langt er at de er psykopater. Har sjeldent sett kaldere og "stivere" mennesker enn disse. Min erfaring baserer seg på tre stykker og alle er menn, så jeg vet ikke hvordan kvinnelige psykologer er. 

Det blir sagt at de ikke trenger å være direkte triste som følge av pasientene sine problemer, men de bør vise sympati og forståelse og det er nettopp her jeg har merket at disse psykologene faller helt gjennom. 

Det blir litt som å jobbe som veterinær eller lege og skite totalt i disse skjebnene - da har man på en måte ikke noe der å gjøre. Det er faktisk slik at visse stillinger krever (iallfall uformelt) at man skal vise utstrakt forståelse og sympati med de på bunnen av livet sitt. Greier man ikke dette her, så skjønner jeg ikke hva man har i dette yrket å gjøre når man er så fjern og ikke greier seg å sette seg inn i pasientene sin situasjon. 

Tenk faktisk så sykt det er at jeg ikke har hørt en eneste gang et positivt, oppmuntrende ord fra disse "psykologene"? Alt man får tilbake er "hmm", "å ja", eller så er de stille og noterer noe i boka. Som å snakke til en vegg. 

Det er tydeligvis veldig vanskelig for dem å si: "Jeg synes at det er helt forferdelig det du har vært gjennom og jeg må si at jeg er imponert over at du ennå faktisk lever". Eller noe sånt. Ett eller annet oppmuntrende - ANYTHING. Men, neida. Det er bare "Hmm", "Å ja", eller stillhet. 

Dette vil jeg si skyldes det problematiske opptaket vi har til profesjonsstudier i psykologi. Opptakskravene i Norge er veldig sære i forhold til opptakskravene i andre land. I Norge er det kun karakterer fra videregående som gjelder, og alle karakterene er likestilte uansett fag eller året de ble tatt (første, andre eller tredje år fra videregående). Dette gjør at vi får disse "maskinene og robotene" av noen psykologer som er flinke puggere, men har null forståelse for mellommenneskelige forhold. De valgte bare et yrke hvor de vet at det er A) Garantert 100% sjanse for å få jobb og B) de vil tjene mer enn gjennomsnittet i Norge og C) yrket er også rimelig trygt i og med at det er koblet i stor grad mot det offentlige.

 

 

Anonymkode: 5368b...3ab

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mitt inntrykk og erfaring fra psykologer så langt er at de er psykopater. Har sjeldent sett kaldere og "stivere" mennesker enn disse. Min erfaring baserer seg på tre stykker og alle er menn, så jeg vet ikke hvordan kvinnelige psykologer er. 

Det blir sagt at de ikke trenger å være direkte triste som følge av pasientene sine problemer, men de bør vise sympati og forståelse og det er nettopp her jeg har merket at disse psykologene faller helt gjennom. 

Det blir litt som å jobbe som veterinær eller lege og skite totalt i disse skjebnene - da har man på en måte ikke noe der å gjøre. Det er faktisk slik at visse stillinger krever (iallfall uformelt) at man skal vise utstrakt forståelse og sympati med de på bunnen av livet sitt. Greier man ikke dette her, så skjønner jeg ikke hva man har i dette yrket å gjøre når man er så fjern og ikke greier seg å sette seg inn i pasientene sin situasjon. 

Tenk faktisk så sykt det er at jeg ikke har hørt en eneste gang et positivt, oppmuntrende ord fra disse "psykologene"? Alt man får tilbake er "hmm", "å ja", eller så er de stille og noterer noe i boka. Som å snakke til en vegg. 

Det er tydeligvis veldig vanskelig for dem å si: "Jeg synes at det er helt forferdelig det du har vært gjennom og jeg må si at jeg er imponert over at du ennå faktisk lever". Eller noe sånt. Ett eller annet oppmuntrende - ANYTHING. Men, neida. Det er bare "Hmm", "Å ja", eller stillhet. 

Dette vil jeg si skyldes det problematiske opptaket vi har til profesjonsstudier i psykologi. Opptakskravene i Norge er veldig sære i forhold til opptakskravene i andre land. I Norge er det kun karakterer fra videregående som gjelder, og alle karakterene er likestilte uansett fag eller året de ble tatt (første, andre eller tredje år fra videregående). Dette gjør at vi får disse "maskinene og robotene" av noen psykologer som er flinke puggere, men har null forståelse for mellommenneskelige forhold. De valgte bare et yrke hvor de vet at det er A) Garantert 100% sjanse for å få jobb og B) de vil tjene mer enn gjennomsnittet i Norge og C) yrket er også rimelig trygt i og med at det er koblet i stor grad mot det offentlige.

 

 

Anonymkode: 5368b...3ab

Da jeg var innlagt som tenåring møtte jeg en kvinnelig psykolog. Verste mennesket jeg har møtt. Helt forjævlig rett og slett. Ikke bare en dårlig psykolog, men et dårlig menneske. Tror terskelen for å avgjøre at en som studerer til å bli psykolog er uegnet for yrket er for lav dessverre. Mange burde ha blitt fanget opp før de i det hele tatt ble ferdig utdannet og startet i jobb.

Anonymkode: ee00c...1f0

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Da jeg var innlagt som tenåring møtte jeg en kvinnelig psykolog. Verste mennesket jeg har møtt. Helt forjævlig rett og slett. Ikke bare en dårlig psykolog, men et dårlig menneske. Tror terskelen for å avgjøre at en som studerer til å bli psykolog er uegnet for yrket er for lav høy dessverre. Mange burde ha blitt fanget opp før de i det hele tatt ble ferdig utdannet og startet i jobb.

Anonymkode: ee00c...1f0

Mente selvsagt for høy.

Anonymkode: ee00c...1f0

[origin]

On 5/1/2019 at 10:02 AM, AnonymBruker said:

Tror dere psykologer går til psykolog selv?

Anonymkode: ec340...fb9

Ja

[AnonymBruker]

På 1.5.2019 den 16.29, AnonymBruker skrev:

Mitt inntrykk og erfaring fra psykologer så langt er at de er psykopater. Har sjeldent sett kaldere og "stivere" mennesker enn disse. Min erfaring baserer seg på tre stykker og alle er menn, så jeg vet ikke hvordan kvinnelige psykologer er. 

Det blir sagt at de ikke trenger å være direkte triste som følge av pasientene sine problemer, men de bør vise sympati og forståelse og det er nettopp her jeg har merket at disse psykologene faller helt gjennom. 

Det blir litt som å jobbe som veterinær eller lege og skite totalt i disse skjebnene - da har man på en måte ikke noe der å gjøre. Det er faktisk slik at visse stillinger krever (iallfall uformelt) at man skal vise utstrakt forståelse og sympati med de på bunnen av livet sitt. Greier man ikke dette her, så skjønner jeg ikke hva man har i dette yrket å gjøre når man er så fjern og ikke greier seg å sette seg inn i pasientene sin situasjon. 

Tenk faktisk så sykt det er at jeg ikke har hørt en eneste gang et positivt, oppmuntrende ord fra disse "psykologene"? Alt man får tilbake er "hmm", "å ja", eller så er de stille og noterer noe i boka. Som å snakke til en vegg. 

Det er tydeligvis veldig vanskelig for dem å si: "Jeg synes at det er helt forferdelig det du har vært gjennom og jeg må si at jeg er imponert over at du ennå faktisk lever". Eller noe sånt. Ett eller annet oppmuntrende - ANYTHING. Men, neida. Det er bare "Hmm", "Å ja", eller stillhet. 

Dette vil jeg si skyldes det problematiske opptaket vi har til profesjonsstudier i psykologi. Opptakskravene i Norge er veldig sære i forhold til opptakskravene i andre land. I Norge er det kun karakterer fra videregående som gjelder, og alle karakterene er likestilte uansett fag eller året de ble tatt (første, andre eller tredje år fra videregående). Dette gjør at vi får disse "maskinene og robotene" av noen psykologer som er flinke puggere, men har null forståelse for mellommenneskelige forhold. De valgte bare et yrke hvor de vet at det er A) Garantert 100% sjanse for å få jobb og B) de vil tjene mer enn gjennomsnittet i Norge og C) yrket er også rimelig trygt i og med at det er koblet i stor grad mot det offentlige.

 

 

Anonymkode: 5368b...3ab

Jeg også har vært borte i noen slike. Det var vanskelig å få til et samarbeid og en en samtale når det blir så stivt og få tilbakemeldinger.
 

Anonymkode: db21a...eaf

[AnonymBruker]

Jeg syntes jobben er tøff, ikke nødvendigvis pga pasientkontakten direkte men pga at alt var lang tid, mange mennesker som skal samkjøre seg rundt pasienten, mye uenighet om hva pasienten trenger mellom tjenestene og man jobber bare i motbakke ingen blir enige og ting tar så lang tid. Bruker enormt mye tid på at andre tjenester skal forstå pasientens behov, på å finne gode fosterhjem eller institusjoner. Et eksepel på itmattende situasjoner er feks om de trenger omsorgsbolig men ikke får, og er innlagt men burde vært i omsorgsbolig i stedet men står uten og ikke får den hjelpen som ville vært best for med

Det er en lite takknemlig jobb, jeg jobber med tunge pasienter som i liten grad takker, og jeg har forsåvidt lite direkte kontakt med pasientene så jeg får ikke nyte stort av oppturene og suksesshistorier heller.. Alle jeg jobber med har øynene 100% på pasienten så det er sånn sett en lite takknemlig når jeg ikke får nyte oppturene siden jeg har en litt perifer stilling, men heller aldri får takk for jobben jeg faktisk gjør. 

Noen ganger blir jeg lei meg på pasientens vegne, særlig om de er urettferdig behandlet eller når de er veldig unge og jeg må lese om overgrepshistorikken deres. Kan tenke på jobben min når jeg er hjemme, men oftest er det da igjen relatert til når situasjonen rundt psienten som ikke er god nok og pasienten ikke får det den trenger, det gnager på meg og jeg kan bekymre meg en del. 

Jeg er introvert, så jobben min tapper meg mye for energi, bruker meg opp sosialt på jobb og trenger mye å være alene etter jobb. Jeg er glad i jobben min, men kjenner av og til på ønsket om å gi opp for det er litt overveldende med problemene som aldri tar slutt. Jeg vil dog ikke at barna mine skal bli psykologer, vil faktisk aldri anbefale noen å bli det. Man må tåle mye vondt, og jeg ønsker ikke noen jeg er glad i å måtte forholde seg til så mye vondt som det jeg må

Anonymkode: ff38d...562

[AnonymBruker]

På 1.5.2019 den 16.29, AnonymBruker skrev:

 Dette vil jeg si skyldes det problematiske opptaket vi har til profesjonsstudier i psykologi. Opptakskravene i Norge er veldig sære i forhold til opptakskravene i andre land. I Norge er det kun karakterer fra videregående som gjelder, og alle karakterene er likestilte uansett fag eller året de ble tatt (første, andre eller tredje år fra videregående). Dette gjør at vi får disse "maskinene og robotene" av noen psykologer som er flinke puggere, men har null forståelse for mellommenneskelige forhold. De valgte bare et yrke hvor de vet at det er A) Garantert 100% sjanse for å få jobb og B) de vil tjene mer enn gjennomsnittet i Norge og C) yrket er også rimelig trygt i og med at det er koblet i stor grad mot det offentlige.

Anonymkode: 5368b...3ab

Her tror jeg du er ved kjernen av problemene med dagens psykologer. Så har du et par stykker på hvert kull som skiller seg ut, tenker selv, og blir knallgode.

Anonymkode: b040c...3f4

[Gjest Fjeud]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Her tror jeg du er ved kjernen av problemene med dagens psykologer. Så har du et par stykker på hvert kull som skiller seg ut, tenker selv, og blir knallgode.

Anonymkode: b040c...3f4

Selvfølgelig vet noen tullinger på kvinneguiden hva man må gjøre for å få gode psykologer