Hvorfor jeg er redd for å få venner.

[AnonymBruker]

Jeg har Unnvikende pf og har vendt meg til å være venneløs bortsett fra kjæresten. Allikevel merker jeg at når jeg feks er i familieselskap med noen jeg er trygg på så trives jeg jo. 

Jeg har allikevel veldig mange bekymringer når det kommer til å evt begynne å ta kontakt med mennesker. 

For eksempel et jeg redd jeg skal starte en relasjon som kan føre til ubehageligheter for meg. Jeg er veldig sensitiv og takler lite av konfrontasjon eller drama. Hva gjør jeg feks hvis jeg blir kjent med noen for så å ønske å bryte relasjonen av en eller annen grunn, selv om den personen fremdeles vil være venner? Jeg kommer til å føle meg grusom hvis jeg må såre noen eller risikerer å bli mislikt eller til og med hatet. 

Jeg har forsøkt tidligere å skrive med mennesker over nett pga det føles mer upersonlig og det er enklere å kutte kontakt, men da opplevde jeg st det føltes såpass upersonlig at jeg ikke klarte å få noe nær relasjon til noen. Jeg mistet interessen til å opprettholde kontakt alt for fort. 

Da jeg gikk på ungdomsskole opplevde jeg et scenario hvor jeg ble utnyttet av en jeg trodde var min venn. Hun var veldig hyggelig i starten for så og begynne å kommandere meg rundt. Da jeg stod opp for meg selv ovenfor henne ble jeg heller mobbet. Jeg opplevde også å være med personer som likte meg bedre enn jeg likte dem, slik at jeg stadig måtte forsøke å holde dem på avstand uten å såre eller skape konflikt. En av dem endte med å planlegge "hevn" da hun skjønte at jeg ønsket å kutte henne ut. Det var ekstremt tærende på psyken. Heldigvis er jeg voksen og tryggere på meg selv nå, så drama i slike former håper jeg de fleste på min alder har lagt bak seg. 

Når jeg tenker over alt dette ender jeg ofte opp med å tenke at det enkleste og kanskje beste for meg vil være å holde meg unna relasjoner pga den påkjenningen det muligens kan bli for både meg og dem. Relasjoner er for meg en risikabel investering. 

Anonymkode: ca08d...5eb

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har Unnvikende pf og har vendt meg til å være venneløs bortsett fra kjæresten. Allikevel merker jeg at når jeg feks er i familieselskap med noen jeg er trygg på så trives jeg jo. 

Jeg har allikevel veldig mange bekymringer når det kommer til å evt begynne å ta kontakt med mennesker. 

For eksempel et jeg redd jeg skal starte en relasjon som kan føre til ubehageligheter for meg. Jeg er veldig sensitiv og takler lite av konfrontasjon eller drama. Hva gjør jeg feks hvis jeg blir kjent med noen for så å ønske å bryte relasjonen av en eller annen grunn, selv om den personen fremdeles vil være venner? Jeg kommer til å føle meg grusom hvis jeg må såre noen eller risikerer å bli mislikt eller til og med hatet. 

Jeg har forsøkt tidligere å skrive med mennesker over nett pga det føles mer upersonlig og det er enklere å kutte kontakt, men da opplevde jeg st det føltes såpass upersonlig at jeg ikke klarte å få noe nær relasjon til noen. Jeg mistet interessen til å opprettholde kontakt alt for fort. 

Da jeg gikk på ungdomsskole opplevde jeg et scenario hvor jeg ble utnyttet av en jeg trodde var min venn. Hun var veldig hyggelig i starten for så og begynne å kommandere meg rundt. Da jeg stod opp for meg selv ovenfor henne ble jeg heller mobbet. Jeg opplevde også å være med personer som likte meg bedre enn jeg likte dem, slik at jeg stadig måtte forsøke å holde dem på avstand uten å såre eller skape konflikt. En av dem endte med å planlegge "hevn" da hun skjønte at jeg ønsket å kutte henne ut. Det var ekstremt tærende på psyken. Heldigvis er jeg voksen og tryggere på meg selv nå, så drama i slike former håper jeg de fleste på min alder har lagt bak seg. 

Når jeg tenker over alt dette ender jeg ofte opp med å tenke at det enkleste og kanskje beste for meg vil være å holde meg unna relasjoner pga den påkjenningen det muligens kan bli for både meg og dem. Relasjoner er for meg en risikabel investering. 

Anonymkode: ca08d...5eb

Kjære deg. Du har en unnvikende personlighetsforstyrrelse. En slik diagnose krever behandling og eksponering i trygge former for å bli bedre.

du skriver ingenting om du går i behandling, men om du ikke gjør det, burde du få en henvisning. Samtidig med at du jobber med å bygge opp selvbilde, må du få hjelp til gradevis å tilnærme deg «farlige» sosiale situasjoner.

hvis man har et brukket ben, forventer i gen at du skal gå igjen etter en dag. Det samme gjelder for deg. Du har fått en inngripende diagnose, og du trenger hjelp over tid før du kan forvente av deg selv at du kan inngå gode og normale vennskapsforhold. Det er jo nettopp dette som er din diagnose, og derfor tenker jeg at du må jobbe iherdig med å akseptere at situasjonen er slik nå. 

Når du derimot har lagt ned tid og krefter i behandling og eksponeringsterapi over tid, er du kanskje klar for å inngå nye vennskap. I tiden imellom kan du kanskje snakke med fastlegen eller psykologen om å få en støttekontakt ? Det ivaretar ihvertfall behovet for menneskelig kontakt mens du bygger deg opp.

masse lykke til med arbeidet. Livet kan bare bli bedre❤️

Anonymkode: a6222...cdc

[AnonymBruker]

Jeg har ikke unnvikende personlighetsforstyrrelse, men jeg kjenner meg veldig igjen i redselen for å havne i en relasjon jeg ikke vil være i og så ikke tørre å si ifra. For jeg vil jo ikke såre noen, og jeg vet ikke om jeg hadde klart å si ifra engang. Dermed er jeg skikkelig redd for å havne i noe jeg ikke kommer ut av og tenker som deg at alt i alt er det vel enklest å bare være for meg selv selv om det ikke er det jeg egentlig vil.

Anonymkode: b35d3...8b1

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Kjære deg. Du har en unnvikende personlighetsforstyrrelse. En slik diagnose krever behandling og eksponering i trygge former for å bli bedre.

du skriver ingenting om du går i behandling, men om du ikke gjør det, burde du få en henvisning. Samtidig med at du jobber med å bygge opp selvbilde, må du få hjelp til gradevis å tilnærme deg «farlige» sosiale situasjoner.

hvis man har et brukket ben, forventer i gen at du skal gå igjen etter en dag. Det samme gjelder for deg. Du har fått en inngripende diagnose, og du trenger hjelp over tid før du kan forvente av deg selv at du kan inngå gode og normale vennskapsforhold. Det er jo nettopp dette som er din diagnose, og derfor tenker jeg at du må jobbe iherdig med å akseptere at situasjonen er slik nå. 

Når du derimot har lagt ned tid og krefter i behandling og eksponeringsterapi over tid, er du kanskje klar for å inngå nye vennskap. I tiden imellom kan du kanskje snakke med fastlegen eller psykologen om å få en støttekontakt ? Det ivaretar ihvertfall behovet for menneskelig kontakt mens du bygger deg opp.

masse lykke til med arbeidet. Livet kan bare bli bedre❤️

Anonymkode: a6222...cdc

Tusen takk for svar.  Det er så fint å vite at det finnes slike som deg der ute som tar deg tid til å gi støtte og gode råd. 

Situasjonen min er nå slik at jeg har allerede vært igjennom den fasen av livet med forsøk på diverse behandling osv. Jeg var første gang hos psykolog som 13-14 og er nå 26. Det har vært mange intense år med arbeidstrening og behandling. 

Jeg har akseptert både min diagnose og livssituasjon og er nå på et forholdsvis godt sted i livet hvor jeg endelig har tid og ro til å utvikle meg, vanskelighetene til tross. Det er kun derfor jeg har tillatt meg selv tanken på eventuelle forsøk på kontakt med andre igjen. 

Jeg får nok uansett fundere litt videre og leke med tanken. Jeg har noen ideer om hva jeg bør ta tak i for å komme nærmere et enda sterkere selvbilde osv blant annet, som vil være viktig før jeg eventuelt tør å ta sjanse på flere relasjoner. 

Anonymkode: ca08d...5eb

[SoWhat?]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar.  Det er så fint å vite at det finnes slike som deg der ute som tar deg tid til å gi støtte og gode råd. 

Situasjonen min er nå slik at jeg har allerede vært igjennom den fasen av livet med forsøk på diverse behandling osv. Jeg var første gang hos psykolog som 13-14 og er nå 26. Det har vært mange intense år med arbeidstrening og behandling. 

Jeg har akseptert både min diagnose og livssituasjon og er nå på et forholdsvis godt sted i livet hvor jeg endelig har tid og ro til å utvikle meg, vanskelighetene til tross. Det er kun derfor jeg har tillatt meg selv tanken på eventuelle forsøk på kontakt med andre igjen. 

Jeg får nok uansett fundere litt videre og leke med tanken. Jeg har noen ideer om hva jeg bør ta tak i for å komme nærmere et enda sterkere selvbilde osv blant annet, som vil være viktig før jeg eventuelt tør å ta sjanse på flere relasjoner. 

Anonymkode: ca08d...5eb

Unnskyld hvis jeg spør vanskelig eller dumt i ditt syn nå. Men hva gjør det med deg at noen kom til å mislike deg? Hvordan kan den personen påvirke livet ditt? Skjønner at det må være vanskelig å ha det sånn, men jeg forstår ikke helt frykten for å bli mislikt så lenge ikke hele nabolaget går i mot en 🙂