Hvor langt strekker man seg

[:-) anna]

Dette er et retorisk spørsmål om parforhold.

Voksne sådan der man har nådd punktet hvor man er hverandres liv og hverdag.

Spørsmålet er rett og slett: hva er man villig til å godta i et parforhold. Hvor langt er man villig til strekke seg

når man:

- har barn sammen

- har etablert seg sammen med huslån og det hele

- elsker partneren sin.

- og partneren ønsker å bli i forholdet deres.

- Alle utveier er prøvd (alvorlige samtaler, samlivskurs o.s.v)

Er man for eksempel villig til å godta:

- at den andre ikke gir "nok" kjærtegn.

- at den andre forelsker seg i noen andre

- at den andre har hatt en one night stand

- at den andre har hatt en lengre affære

- at den andre ikke ønsker å ha sex lengre

- at den andre roter voldsomt med økonomien

- at den andre langt fra tar sin del av husarbeid/tid med barna

Dette var bare de vanskelige problemstillingene jeg kom på i farta.

Jeg spør fordi jeg kom til å tenke på dette en dag.

Når noen her inne spør om råd fordi mannen f.eks har vært utro, er det så lett å svare at hun skal pakke sakene sine og komme seg ut.

Men i virkeligheten skal det jo mye til før man faktisk røsker barna opp med røttene først og reiser hjem til mor. For de fleste av oss ville det å avslutte et parforhold være veldig dramatisk, og handle om en total omveltning av både privatliv, økonomi og følelsesliv for både en selv og barn.

Jeg har heldigvis ikke hatt behov for å vurdere det en gang, men jeg er slett ikkde sikker på hvor min egen grense går. Skal tenke litt og så skal jeg svare selv også.

[Gjest gjest1]

Er man for eksempel villig til å godta:

- at den andre ikke gir "nok" kjærtegn.Ja,Kjærtegn og koz er noe som vil variere etter hvor man er i forholdet og hva hverdagen ellers krever.

- at den andre forelsker seg i noen andre Delvis.... Slikt kan skje, men jeg hadde blitt forferdelig såret.

- at den andre har hatt en one night stand. Vet ærlig talt ikke om jeg hadde klart å stole på ham igjen. Men tror jeg hadde vært villig til å prøve.

- at den andre har hatt en lengre affære NEI!!!

- at den andre ikke ønsker å ha sex lengre Sex og nærhet er viktig for meg, så den hadde vært tung å svelge. I hvertfall hvis det ble helt slutt på alt av kroppskontakt.

- at den andre roter voldsomt med økonomien Slikt kan ordnes. Jeg kan jo heller ta over styringen med pengene.

- at den andre langt fra tar sin del av husarbeid/tid med barna Husarbeidet kan jeg alltids ta selv, men nedprioritering av barna tolerer jeg ikke.

.

Vanskelige spørsmål dette. Men når man står midt i "suppa" med barn og felles økonomi så skal det gangke mye til før jeg avslutter forholdet ja.....

[Trampe]

- at den andre ikke gir "nok" kjærtegn.

- at den andre forelsker seg i noen andre

- at den andre har hatt en one night stand

- at den andre har hatt en lengre affære

- at den andre ikke ønsker å ha sex lengre

- at den andre roter voldsomt med økonomien

- at den andre langt fra tar sin del av husarbeid/tid med barna

- det spørs hva du mener med nok kjærtegn. Slutter han plutselig vil jeg nok stusse på det. Men slike ting går i bølgedaler, kanskje neste uke blir annerledes. Men hvis han plutselig slutter å kjærtegne meg og ikke begynner igjen, vil jeg bli veldig såret. Jeg er er avhengig av kroppskontakt.

- Tja. Slikt kan skje. Det som betyr noe for meg, er hva han gjør med det. Følelser kan være flyktige, men av og til kan man ikke gjøre noe med det. Men det ville tatt lang tid før jeg hadde kommet over det.

- Aldri om jeg hadde godtatt det. Jeg vet at man skal prøve, men jeg hadde ikke klart å stole på han igjen.

- Enda verre enn den forrige. Jeg hadde ikke sett på han igjen, og jeg ville aldri tilgitt han.

- Det vet jeg ikke hvordan jeg hadde taklet. Sex er en viktig del av vårt samliv, så jeg tror ikke jeg hadde taklet det så godt. Det kommer såklart an på hva grunnen er, men jeg tror nok at den ville vært veldig vanskelig.

-Økonomien er en viktig del av det å bo to sammen. Hvis han var en rotekopp og lot meg styre ville det vært greit. Men hvis han ikke greier å se at han har et problem, vet jeg ikke om jeg ville begitt meg ut på den galeien. Det kan fort bære feil vei...slike ting merker man tidlig i et forhold. Noe annet er det hvis det plutselig oppstår et problem - men jeg tror akkurat det er sjeldent.

-Jeg er nøye med at husarbeid skal deles likt. Late mannfolk finnes det mange av, men jeg kan mase jeg så det ville ikke vært det største problemet. Før eller senere blir han lei og gjør det jeg maser etter. Det er tungvint, men ikke det værste. Det at han ikke tar ansvar for barna er verre. Hva gjør man da, mon tro... Det sier litt om han som person, det er tross alt hans barn også. Synes akkurat det sier noe om hans holdninger. Jeg ville ikke godtatt det.

[Gjest Førstefiolin]

Jeg har tilgitt en lengre affære som min samboer hadde i høst/vinter.

Han var deprimert, følte seg grå og kjedelig og søkte bekreftelse. På helt feil måte, selvfølgelig, men på en eller annen måte kan jeg forstå det han gjorde. Han klarte ikke å snakke med meg om problemene. I ettertid har vi vært nødt til å gå igjennom forholdet vårt, sett på hva som ble feil og om vi faktisk elsker hverandre. Da vi kom fram til at vi elsker hverandre, kunne kampen begynne. Lang, tøff og utmattende. Jeg anbefaler ingen som er i tvil i forhold til følelsene sine å prøve å reparere.

Forholdet varte i tre måneder og hadde begynt å gå over da jeg oppdaget det.

Nå er dette tre måneder siden og nå først begynner jeg å kunne gi litt slipp på de vonde følelsene.

Jeg hadde aldri tatt denne omgangen en gang til og jeg kunne ikke klart å tilgi et en-natts-sidesprang nå. Eller noen gang. Utroskap tror jeg man kan oveleve en gang, om man ikke har et felles syn på at det er ok å ha affærer med andre innimellom.

Når det gjelder kjærtegn, er det en periodeting. Av og til blir det lite og det er akseptabelt. Over lengre tid hadde jeg ikke holdt ut. Det hadde nok ikke han heller.

Å forelske seg i andre kommer begge parter til å gjøre opp til flere ganger i løpet av livet. Det kommer jo an på hva man gjør med det?

Selv om min smboer har vært utro, sier han at han aldri har vært så forelsket som det han var i meg da vitraff hverandre. Jeg tror han. Det kommer av at jeg selv har vært forelsket etter at jeg traff han, men ikke så forelsket som det jeg var i han. Slike forelskelser tror jeg man bare opplever en gang. Kanskje det er derfor vi fortsatt er sammen? At vi begge tror på vår kjærlighet, selv om den har ftt en stygg ripe i lakken.

Jeg hadde fått problemer om han ikke ville ha sex, uten at han fortalte meg årsaken. Naturlig nok.

Økonomi og andre pratiske ting bør kunne ordnes ved kommunikasjon.

[:-) anna]

Så var det meg selv da...

jeg tror ikke jeg evner å tilgi utroskap. Hverken langvarige forhold eller ONS

Så da hadde jeg nok grått og reist.

Om/når han forelsker seg i noen andre håper jeg at han har vett nok til å ikke fortelle meg det, og respekt nok for vårt forhold til å stoppe det før det utvikler seg til noe som helst.

Mangel på kjærtegn og mangel på sex vet jeg ikke om jeg hadde greid å leve med. Men jeg hadde sikkert prøvd i det lengste om alt annet var bra. Rett og slett fordi jeg ville være den eneste som ble skadelidende av det. Og da ville det føles feil å ikke prøve å leve med det av hensyn til barna.

Rot i økonomien/sin del av husarbeidet kan nok være ekstremt slitende. men.... tja

Om han ikke viste at han brydde seg om barna eller tilbrakte tid sammen med dem. tja... mektig provosert hadde jeg i allefall blitt. Og om han ikke skjerpa seg hadde det nok muligens vært begynnelsen på slutten

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Mye av det du nevner er jo ting som utvikler seg over tid. Dermed blir det vanskelig å bestemme hvordan man takler det.

Mht utroskap (ons eller langvarig) - vanskeligere (mye!) å tilgi langvarig forhold enn en ons. Rett og slett fordi jeg da vil tro at det investeres mer i det, en ons kan på en måte "skje" selv om det er unødvendig/galt etc. Et langvarig forhold velger man jo å fortsette.

Økonomi rot og husarbeid og mangel på sex: Typisk ting som går over tid. Og da tror jeg at det absolutt kan gjøre at forholdet tar slutt. Rett og slett fordi man ofte kommer itl et punkt hvor man IKKE lenger kan leve med den situasjonen.

Hvis mannen "plutselig" begynner å rote med økonomien så vil jeg iallfall tro at det "snart" går over. Sånn er det jo med mangel på sex og forsåvidt husarbeid også . Problemet blir på en måte hvor lenge orker man å leve med det?

Nå har jeg faktisk en god veninne som har levd uten sex fra mannen i mange år. Det ekteskapet er nå under oppløsning. Mye pga dette, også fordi mangel på sex understreker generell mangel på nærhet i foholdet.

Paradokset i forhold til det jeg har skrevet er at jeg tror man kan leve med MYE over veldig lang tid. Man unnskylder, man ser at det "koster" økononmisk, for barna etc. å bryte opp, dermed godtar man langt mer enn man trodde man ville før man sto i situasjonen-....

Sissi