Tar det aldri slutt?

[Anglofil]

Hei.

I morgen er det 1 år siden min kjærlighetssorgen min slo til for fullt, for å si det sånn... Da skrev jeg dette innlegget; http://forum.kvinneguiden.no/viewtopic.php...8306&highlight=, som forklarer hva som skjedde.

Tar det aldri slutt, hva kan jeg gjøre?

Jeg skammer meg over denne sorgen som aldri tar slutt. Jeg føler at det er så mange andre som har mer relevant å sørge over enn det jeg har. All min glede til karate er nesten sparket bort, jeg klarer ikke å gå på treninger, for der er alle treningene. Jeg gjør andre ting innen karate, men å trene har det blitt lite av. Jeg orker og klarer det rett og slett ikke. Jeg føler meg mislykket og jeg kan få voldsomme gråteanfall midt på natta, eller hvis jeg ser en film/hører en sang. Det er helt forferdelig.

Jeg klarer ikke å akseptere at han gjorde det han gjorde. Hadde han vært oppriktig og ærlig, så hadde ikke sorgen vært så stor. Det at han aldri svarte meg når jeg facet ham, sårer mest. Og derfor klarer jeg ikke å glemme. Jeg er ikke sint på hans kjæreste eller deres kjærlighet seg i mellom, fordi jeg ønsker ham alt godt, men kunne han ikke ha skånet meg såpass og gitt meg den verdigheten, at han faktisk hadde dame. Men det fikk jeg vite senere, da jeg møtte dem tilfeldig. Hva gjør man da?

Og jeg har begynt å like 2 andre gutter, og har vel forelsket meg i mer eller mindre i en av dem. Men jeg skammer meg over det, føler meg ikke god nok for denne fyren. Jeg føler han er uoppnåelig og skammer meg for å falle for snille og hyggelige gutter, som samtidig kan såre meg på en slik måte. Noen ganger har jeg problemer med å se meningen med livet, men så ser jeg at det jeg driver med er viktig, familie og venner. Men jeg føler at jeg hele tiden går på en line, og er redd for å falle stygt.

Mvh Yvonne

[smidja]

Vet ikke om det jeg sier kan hjelpe deg. Men våg å være forelsket i andre. Ingen er like, og man må rett og slett ta noen sjanser i livet. Spre ut vingene kjære deg, og våg å fly! Følelsen kan være fantastisk!

[Anglofil]

Er forsåvidt enig i det, men jeg skammer meg over å være forelsket. Jeg føler jeg bare lurer meg selv.

Mvh Yvonne

[Gjest Tristessa]

Nå skjønner jeg at det ikke er så gøy å bli avvist, eller å ikke få følelsene sine gjengjeldt, men jeg synes kanskje du tar litt hardt i. Det virker på meg som om du ikke bare bebreider deg selv, men også han for den situasjonen du referer til. Tro meg, det er ikke kjekt å bli avvist, men det er heller ikke lett å forholde seg til en man trodde var en venn, men som tydeligvis har litt andre hensikter ut over et vennskap.

Forelskelse og kjærlighet er ikke enkle greier, men som med så mye annet her i livet skjer det uventede ting hele tiden. Synes heller ikke du kan bruke mot ham at han ikke har sagt til deg at han hadde kjæreste før du traff dem tilfeldig. Slik jeg oppfatter situasjonen, hadde dere mest kontakt gjennom en felles hobby, stemmer det? Da er det jo ikke alltid man fokuserer så mye på personlige forhold.

Men det er noe med det der å være forelsket og såret, altså... Da blir fornuften like innviklet som kvantefysikk!

[Anglofil]

Nei, hvis du leser ordentlig så sier jeg; Jeg er ikke sint på hans kjæreste eller deres kjærlighet seg i mellom, fordi jeg ønsker ham alt godt.

Problemet er at han aldri virkelig var en venn! Det tok meg 4 år å si det jeg gjorde, men da jeg sa det til ham fikk jeg INGEN respons. INGEN. Hva tror du jeg føler da? Hadde han sagt noe, at han ikke ønsket meg som kjæreste eller at han hadde kjæreste så hadde det vært greit. Men han gjorde ingenting! Hans bestevenn forøvrig kjeftet visstnok ham huden full for hans oppførsel. Han kunne da ihvertfall sagt noe, jeg satt der, pinlig berørt og ventet på svar. Jeg skjønte fort at det var negativt, men han ga INGEN respons. Han kunne vært ærlig, så hadde det ikke vært så vanskelig for meg.

Mvh Yvonne

[Gjest Tristessa]

Ja, jeg forsto hva du mente, men det virket som om du reagerte på at han ikke hadde sagt noe om kjæresten sin før, jeg oppfattet det ikke som om du var sjalu. Nuvel.

Jeg synes helt ærlig han høres ut som en corny skrue, spør du meg. Satt han bare der og sa ingen ting? Og sa han ingen ting til deg senere heller? Gutter er sære dyr av og til altså... Strengt tatt synes jeg ikke du skal dvele så mye mer ved den hendelsen (selv om sånne ting er vanskelige å la gå) og heller kose deg med å være forelsket i en annen som forhåpentligvis har tungen rett i munnen. En sak er jo at det er ganske uhøflig å oppføre seg på en måte som han gjorde mot deg, men en annen sak er jo at man ikke kan la seg knekke av slike ting heller.

[Anglofil]

Jeg tror nok han ble rimelig overraska, men allikevel.. Jeg gikk etter noen pinlige minutter. Og selvom han ikke fikk sagt noe da, kunne han jo bare ringt og sagt;"Beklager, men jeg har kjæreste".

Det som er vanskelig her, er at jeg la all min tillit til ham, at jeg skulle få et oppriktig svar. Jeg mener jeg fortjener såpass, en forklaring ihvertfall, når det tok meg så lang tid å ta mot til meg. Hadde jeg visst han hadde hatt kjæreste ville jeg ikke sagt det til ham. Men når jeg har betrodd meg til ham, vil jeg gjerne få svar i noe som er så alvorlig for meg.

Jeg prøver, men det er ikke det at jeg vil, men jeg kan rett og slett ikke. Jeg har kommet inn i en vond sirkel og min stolthet er svært sår enda, hvor håpet svinner for hver dag. Kanskje teit og dumt, noen tenker, hvorfor tar hun seg ikke sammen? Men jeg prøver virkelig, jeg klarer bare ikke å stole fullt og helt på blant annet mitt eget hjerte og gutter.

Mvh Yvonne

[Gjest Tristessa]

Jeg skjønner jo at du kunne tenkt deg et ærlig svar, men i og med at han har en kjæreste, vet du jo hva det ville blitt, ville du ikke? Er ikke meningen å være frekk her altså, men det virker jo som om du hadde satt pris på et svar, enten det ville vært positivt eller negativt.

Hvis jeg forstår deg rett, virker det som om du ønsker at du fikk et ærlig svar den dagen du fortalte ham hva du følte. Men nå fikk du ikke det, og det står ikke ikke i din makt å forandre på det som har skjedd, eller andre mennesker for den saks skyld. Det er det som er både veldig enkelt og veldig vanskelig med ting som har skjedd - de kan ikke forandres på noen måte. Det som har skjedd, har skjedd. Selv om det er vanskelig, er det aller beste å bare legge det bak seg. Du fikk ikke et svar, det var dårlig gjort synes jeg, men slik ble det nå.

Selv om det virker uoverkommelig nå, bør du finne ut hva som kunne gjort det enklere for deg å leve med det. Det kan jo være hva som helst i grunn, men selv om det skjer kjipe ting i løpet av livet, må man på en eller annen måte lære seg å la det gå, ellers blir man ganske surrete av å tenke på hva som kunne vært annerledes. Ingen har perfekte liv selv om det kan virke slik, så å dvele over ting som ikke står i ens makt å forandre kommer man ingen vei med. Det er jo ikke din feil at han var slik mot deg, men du kan selv velge å gå videre.

[Gjest Catwoman]

Det at han ikke sa noe kan godt være usikkerhet fra hans side. Eller at han ikke visste hva han skulle si som passet, var redd for å såre deg, også endte det med at han aldri sa noe i det hele tatt.

Når et menneske kommer og forteller deg at h*n er interessert i deg og du ikke gjengjelder følelsene kan det være ganske vanskelig å vite hva man skal si/gjøre faktisk.

Du må bare legge det bak deg, det er sikkert lettere sagt enn gjort, men det er vel den eneste muligheten du har, å gå videre med hevet rygg.

Ikke mist motet pga det.

Du var tøff som turde fortelle ham hva du følte, desverre var ikke følelsene gjengjeld. Det betyr ikke at ikke vil finne en annen gutt som forelsker seg i deg. :-)

[Anglofil]

Jeg skjønner jo at du kunne tenkt deg et ærlig svar, men i og med at han har en kjæreste, vet du jo hva det ville blitt, ville du ikke? Er ikke meningen å være frekk her altså, men det virker jo som om du hadde satt pris på et svar, enten det ville vært positivt eller negativt.

Hvis jeg forstår deg rett, virker det som om du ønsker at du fikk et ærlig svar den dagen du fortalte ham hva du følte. Men nå fikk du ikke det, og det står ikke ikke i din makt å forandre på det som har skjedd, eller andre mennesker for den saks skyld. Det er det som er både veldig enkelt og veldig vanskelig med ting som har skjedd - de kan ikke forandres på noen måte. Det som har skjedd, har skjedd. Selv om det er vanskelig, er det aller beste å bare legge det bak seg. Du fikk ikke et svar, det var dårlig gjort synes jeg, men slik ble det nå

Mye mulig, men alt jeg står for sier at jeg fortjener svar og når jeg trodde han var min venn - jo, uansett svar så fortjener jeg det! Nei det forandrer ingenting, men jeg vil høre han si det! Jeg hadde nemlig håp om at vi allikevel kunne være venner, dessuten liker jeg ikke fordi at mennesker er uærlige for meg. Jeg er utrolig glad i ham, tross alt, jeg mener at oppførselen hans burde kunne unnskyldes fra hans side. Alt det jeg står for og min samvittighet mener at det han gjorde var galt, og nettopp derfor er sorgen såpass stor.

Selv om det virker uoverkommelig nå, bør du finne ut hva som kunne gjort det enklere for deg å leve med det. Det kan jo være hva som helst i grunn, men selv om det skjer kjipe ting i løpet av livet, må man på en eller annen måte lære seg å la det gå, ellers blir man ganske surrete av å tenke på hva som kunne vært annerledes. Ingen har perfekte liv selv om det kan virke slik, så å dvele over ting som ikke står i ens makt å forandre kommer man ingen vei med. Det er jo ikke din feil at han var slik mot deg, men du kan selv velge å gå videre.

Mareritt om denne dagen svirrer i hodet mitt. Det er ikke at jeg ikke vil prøve, for det gjør jeg, men hjernen kan ikke, den får ikke bearbeidet det. Jeg bærer denne jernmasken hvor alt er bra, og holder alt for meg selv.

Mvh Yvonne

Endret 23. februar 2008 av Yvonne

[Anglofil]

Det at han ikke sa noe kan godt være usikkerhet fra hans side. Eller at han ikke visste hva han skulle si som passet, var redd for å såre deg, også endte det med at han aldri sa noe i det hele tatt.

Når et menneske kommer og forteller deg at h*n er interessert i deg og du ikke gjengjelder følelsene kan det være ganske vanskelig å vite hva man skal si/gjøre faktisk.

Du må bare legge det bak deg, det er sikkert lettere sagt enn gjort, men det er vel den eneste muligheten du har, å gå videre med hevet rygg.

Ikke mist motet pga det.

Du var tøff som turde fortelle ham hva du følte, desverre var ikke følelsene gjengjeld. Det betyr ikke at ikke vil finne en annen gutt som forelsker seg i deg. :-)

Takk.

Jeg er enig i det, jeg skjønner dette, men allikevel, det tar ikke bort smerten min, men jeg kunne ha hatt noe å lene meg til. Og jeg føler meg tåpelig - selvsagt, normalt burde dette være over. Det er liksom en evighet siden. Jeg er har blitt glad i noen igjen, men er livredd, enkelt og greit. Og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre.

Mvh Yvonne

[Gjest Tristessa]

Siden du lager en slik forutsetning, må jeg nesten bare få den avfeid med en gang. Jeg er ikke en isdronning på noen måte, jeg prøver bare å være litt nøktern overfor deg og ikke dra inn alle mine personlige tristesser siden dette først og fremst er din tråd.

Sa jeg noen gang at det var enkelt å komme over triste ting som har skjedd? Det jeg prøver å forklare er følgende er at dette er en lite hyggelig situasjon for deg. Det er vondt å bli skuffet over personer man trodde var annerledes. Men! Den eneste du kan forandre er deg selv. Ikke andre. Det som har vært, har vært.

Du sier at du vil høre ham si det til deg, men det er en fysisk umulighet å gå tilbake i tid. Det går bare ikke, uansett hvor mye du ønsker det. Å ønske er vel og bra det, men å gå og ønske at umuligheter skal gå i oppfyllelse er ikke sunt - av den enkle grunn at man vil bli skuffet fordi det aldri noensinne kommer til å forandre noe. Det er en del av det å leve det, rett og slett.

Alt det jeg står for og min samvittighet mener at det han gjorde var galt, og nettopp derfor er sorgen såpass stor.

Jepp, ser poenget ditt. Du har et markert verdisett, du er glad i ham og håper at han deler samme verdier. Det som er viktig for deg, er ikke like viktig for ham tydeligvis. Men igjen - kan du ikke glede deg over at du i dine øyne er et bedre og mer ærlig menneske enn han, siden du har reagert så sterkt på denne situasjonen?

Du sier at du savner å ha noen å betro deg til - hva med vennene dine? Det er gjerne venner som er i stand til å gi den beste inputen på ulike problemer. Slik jeg forstår det, var han en støttespiller for deg som du var forelsket i. Er du sikker på at forelskelsen ikke har gjort slik at du har tillagt ham gode egenskaper han egentlig ikke har? (Ikke mening å provosere, men ofte er det jo slik... )

Jeg tror ikke det er umulig for deg å komme over dette. Det er "bare" snakk om å finne en vei ut av hengemyren.

Endret 23. februar 2008 av Yvonne

[Gjest Anonymous]

Det er ikke lett å komme over et menneske man er/har vært utrolig glad i. Og når man først forelsker seg igjen, blir man redd for å bli såret enda en gang. Jeg prøver å alltid huske på disse ordene, som har blitt en klisje: Carpe diem! Man lever bare en gang (som man vet om), og man fortjener bare det beste. Da kan man tillate seg å nyte den deilige følelsen av å være forelsket og lykkelig, om det varer i tre måneder eller tre år. :trøste:

[Anglofil]

med enda flere. Dessuten virker mine så mye mindre betydninSiden du lager en slik forutsetning, må jeg nesten bare få den avfeid med en gang. Jeg er ikke en isdronning på noen måte, jeg prøver bare å være litt nøktern overfor deg og ikke dra inn alle mine personlige tristesser siden dette først og fremst er din tråd.

Sa jeg noen gang at det var enkelt å komme over triste ting som har skjedd? Det jeg prøver å forklare er følgende er at dette er en lite hyggelig situasjon for deg. Det er vondt å bli skuffet over personer man trodde var annerledes. Men! Den eneste du kan forandre er deg selv. Ikke andre. Det som har vært, har vært.

Du sier at du vil høre ham si det til deg, men det er en fysisk umulighet å gå tilbake i tid. Det går bare ikke, uansett hvor mye du ønsker det. Å ønske er vel og bra det, men å gå og ønske at umuligheter skal gå i oppfyllelse er ikke sunt - av den enkle grunn at man vil bli skuffet fordi det aldri noensinne kommer til å forandre noe. Det er en del av det å leve det, rett og slett.

Jeg snakker ikke om at man fysisk kan sette tiden tilbake, men å si noe er aldri forsent. Det var derfor jeg var avventende, for å gi ham sjansen. For meg er det enda ikke for sent, men det blir det snart.

Jepp, ser poenget ditt. Du har et markert verdisett, du er glad i ham og håper at han deler samme verdier. Det som er viktig for deg, er ikke like viktig for ham tydeligvis. Men igjen - kan du ikke glede deg over at du i dine øyne er et bedre og mer ærlig menneske enn han, siden du har reagert så sterkt på denne situasjonen?

Du sier at du savner å ha noen å betro deg til - hva med vennene dine? Det er gjerne venner som er i stand til å gi den beste inputen på ulike problemer. Slik jeg forstår det, var han en støttespiller for deg som du var forelsket i. Er du sikker på at forelskelsen ikke har gjort slik at du har tillagt ham gode egenskaper han egentlig ikke har? (Ikke mening å provosere, men ofte er det jo slik... )

Jeg tror ikke det er umulig for deg å komme over dette. Det er "bare" snakk om å finne en vei ut av hengemyren.

Jeg har andre gode venner, men de forstår ikke, enten fordi de ikke er i samme stadie i livet som meg, eller fordi de ikke klarer å sette seg helt inn i det.

Når det gjelder hans egenskaper - ja, jeg ser helt klart at jeg tilla han mange egenskaper han hadde, som han i realiteten ikke har. Men det skal sies at det var en grunn til at jeg ventet i 4 år, fordi jeg skjønte såpass - jeg måtte være sikker. For jeg var blitt overbevist om at hans følelser var gjengjeld. Men dengang ei. Jeg er glad i ham, på en litt annen måte nå, og jeg ser vi aldri hadde gått sammen, verdimessigsett og politisk. Men man vet aldri. Det er kanskje det som gnager mest, at jeg ikke fikk sjansen. Men men, that's life..

Mvh Yvonne

Endret 23. februar 2008 av Yvonne

[Gjest Sukkerert]

Ja, det går over. Tenk på det.

Den første kjærlighetssorgen er intens. Jeg tror og håper at en ikke lar seg såre like lett når en er eldre.

Bruk tid på venner. Ikke "plei sorgen". Se på andre fyrer.

Mange går og har gått gjennom det samme som deg. Du er ikke alene. Men snart er det over og du kommer til å tenke annerledes på det.

[Gjest Anonymous]

Jeg snakker ikke om at man fysisk kan sette tiden tilbake, men å si noe er aldri forsent. Det var derfor jeg var avventende, for å gi ham sjansen. For meg er det enda ikke for sent, men det blir det snart.

Kanskje han regner med at du har forstått det selv nå - at det aldri vil bli dere og at han dermed ikke ser noen grunn til å rippe opp i det. Kanskje ønsker han bare å unngå problemet, kanskje syns han det er pinlig å skulle snakke om det og vil helst unngå det?

Jeg forstår ikke helt hva det er du ønsker av ham. Det å ikke si noe er klart nok svar; han vil ikke ha noe forhold til deg.

Det er ikke sikkert det er så enkelt for ham heller, å takle dette.

Og; er det hans ansvar å trøste deg for at du er ulykkelig forelsket i ham?

[Anglofil]

Å si nei er faktisk ikke mitt ansvar, jeg mener faktisk han bare kan si det, for meg er det feigt å vike unna. Jeg er villig til å møte ham og høre ham si det, siden han tross alt var en venn. En venn er ærlig og til å stole på, det er derfor det heter venner. Jeg mener å aldri gi meg noe konkret svar, satte meg på vent. Jeg er ikke så dum at jeg ikke skjønner tegninga, men ærlighet mener jeg man kan forlange. Når det tok mot til meg, så skjønner jeg ikke hvorfor ikke han kan det.

Mvh Yvonne

[Usikker]

Jeg tror og håper at en ikke lar seg såre like lett når en er eldre.

Det trodde jeg også - men antakelig regner du meg som eldre i denne sammenheng (45), og jeg kan love deg at følelser - og kjærlighetssorg kan gjøre like vondt - og være like intenst som i "ungdommen".

Følelser har vi uansett alder. Hva vi føler - og hvor sterkt vi føler avhenger nok mer av hva slags person vi er - og ikke så mye av alder.

Tror jeg!

til trådstarter.

[Anglofil]

Tusen takk

For meg er dessverre sånn at det er alt eller ingenting. Jeg elsker med hele mitt hjerte, og jeg faller like vanskelig inn i en forelskelse som jeg kommer ut av den. Husk at jeg var forelsket i denne personen i over 4 år. Jeg har vanskeligheter å bli forelsket, men skjer det, så skjer det ordentlig.

Mvh Yvonne

[Gjest Anonymous]

Jeg har veldig vondt av deg.

Kanskje han tror at det har "gått over", og at saken dermed er ute av verden?