Hvordan er det, som voksen, å ha en far?

[AnonymBruker]

Hvordan er det å være voksen og ha en far? Kan noen fortelle hvordan det er i hverdagen, hvordan det påvirker, hva det gir dere, ja, bare hvordan voksenlivet er med en far i livet deres.

Anonymkode: d10e2...67c

[AnonymBruker]

Det er sikkert vanskelig å svare på hvis en ikke vet noe annet enn å ha faren sin. Men hvis du tenker at du ikke hadde faren din nå, hva hadde manglet i livet ditt da, hva hadde vært annerledes?

Anonymkode: d10e2...67c

[AnonymBruker]

Det kommer jo veldig an på hvilken relasjon man har. Jeg er ikke nær min far. Vi sees kanskje hver 3 eller 4 måned, ringes aldri eller har kontakt ellers. Påvirker ikke hverdagen min på noen måte egentlig. Jeg er glad i faren min, men vi er ikke nær som jeg og moren min er. 

Anonymkode: 6f30a...099

[AnonymBruker]

Min far er død, men han var alltid der for meg så lenge han levde. Han var en handyman og hjalp meg mye med praktiske ting som oppussing, bil og boligrelaterte ting. Hvis det var noe jeg lurte på som ung voksen, alt fra forsikringer til hvordan lage hvitsaus, ringe jeg min far. 

Anonymkode: 180b2...2b1

[AnonymBruker]

Det er en mann jeg ser noen ganger i året og snakker med på telefonen innimellom og da snakker vi om maur på badet og hva naboene hans driver med og hva slags dyr som er på fuglebrettet hans. Vi er ikke veldig nære. Han er nok den kjedeligste personen jeg noen gang har møtt. 

Anonymkode: 01711...123

[AnonymBruker]

Jeg har en biologisk far, men vi har ingen kontakt.

Det er ikke av negative grunner, men han sliter åpenbart med å opprettholde normale nære relasjoner og har av den grunn fått mindre og mindre kontakt med oss voksne barn.

Så jeg må dessverre ærlig talt si at jeg ikke vet hvordan det er med en normalt tilstedeværende far. 

Anonymkode: 5d4bf...930

[Zienna]

Jeg har aldri hatt kontakt med min biologiske far, men vokste opp med stefar.  Min stefar betydde enormt mye for meg og mine søsken da vi vokste opp.  Han fikk aldri egne biologiske barn, og en gang spurte jeg ham om det var et savn.  Nei, var svaret, - jeg har jo dere. 
Da min mor døde flyttet han nærmere meg og min familie.  Han har vært en flott morfar for barna mine, og den jeg alltid visste støttet meg.  Han er borte nå.  Jeg fulgte ham gjennom sykdom og var hos ham da han døde. 

Det aller viktigste han lærte meg var at biologi betyr ingenting.  Det er evnen til omsorg som betyr noe!

[AnonymBruker]

Jeg har en far som er hjelpsom, snill og tilstede. Om han har fri passer han ungene mine om de er syke, har planleggingsdag eller lignende. Han hjelper til med oppussing og deltar gjerne på ting som har med ungene å gjøre som fotballkamper for eksempel. Han er også en økonomisk trygghet om det skulle være nødvendig en gang med. Jeg er veldig heldig med pappaen min. 

Mannen min sin pappa døde da mannen min var tenåring og jeg merker godt at han savner den farsrollen i livet.

Anonymkode: 6193b...774

[AnonymBruker]

Min far gikk bort for noen år siden. Og jeg savner han fortsatt, han var alltid snill, morsom og hjelpsom. Ikke bare for oss barna, men også for alle han kjente.

Han sa en gang at en aldri skulle bli uvenner med sine egne barn, og det tror jeg mange burde ha i bakhodet. Ikke bare fedrene.

Anonymkode: 0d2cd...786

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Det er veldig trygt. Pappa er veldig snill, rolig og god. Det er så deilig at han er stabil uansett situasjon. Han hjelper meg også økonomisk, og kjører meg til steder jeg skal. 

[FactsOverFeelings]

Bedre enn under oppvekst, men vi kan fremdeles ikke være nær hverandre for lenge.
Vi er for like, men samtidig så alt for ulike.
Prates vel ca 1 gang pr mnd via telefon, og møtes 1 gang i året når min søster samler familien for ett eller annet fjas med ungene hennes.

Jeg tror ikke forholdet vi har er "normalt" på noen som helst måte, men så skulle aldri mine foreldre fått lov til å få unger i en rettferdig verden.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er sikkert vanskelig å svare på hvis en ikke vet noe annet enn å ha faren sin. Men hvis du tenker at du ikke hadde faren din nå, hva hadde manglet i livet ditt da, hva hadde vært annerledes?

Anonymkode: d10e2...67c

Er ikke dette litt rart svar da? Tror du ts hadde skrevet innlegget om hun hadde hatt en far? 

Anonymkode: 0f1e3...cc4

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Er ikke dette litt rart svar da? Tror du ts hadde skrevet innlegget om hun hadde hatt en far? 

Anonymkode: 0f1e3...cc4

Åja haha, så det nå, du er ts. 

Anonymkode: 0f1e3...cc4

[Zouk]

Har et bedre forhold til min far nå som godt voksen enn jeg hadde da jeg var barn og ungdom.  Han og jeg ligner hverandre, både av utseende og personlighet.  Vi har samme form for humor, skjønner hverandres tenkemåte og trives i hverandres selskap.  Han er interessert i mitt liv og jeg kan spørre om hjelp til praktiske ting hvis jeg trenger det.  Å vite at han er i verden gjør meg trygg. gruer meg til den dagen han blir borte.  

[AnonymBruker]

Faren min bor i en annen by enn meg. Han har vært gift på ny i mange år og har fått et nytt kull med barn som nå er voksne (som jeg etter hvert har fått et nært forhold til). Jeg savnet han mye i ungdomsårene, følte han ikke var til stede for meg slik han var med sin «nye familie». I voksen alder har vi snakket mye om alt dette, vi har et nært forhold, han er en viktig sparringspartner og rådgiver når det gjelder jobb og samliv. I perioder kan jeg snakke med han på telefon hver dag, men som regel snakkes vi en gang i uka eller annenhver uke. Han sier alltid han er glad i meg og stolt av meg, og han leser meg som en åpen bok. Pappa er en av de veldig få jeg gråter foran. Jeg har et nært forhold til mamma også, men gråter omtrent aldri foran henne. 

Anonymkode: e6376...fb2

[Titania]

Pappa er en mann jeg har et litt ambivalent forhold til, på noen måter. 

Vi har omtrent alltid hatt et greit forhold hele oppveksten - jeg har alltid vært pappajente, og har flere trekk som er felles med han enn mamma, om man kan si det på den måten. Men samtidig han han litt psykopatiske (?) tendenser. Ting SKAL være på hans måte, og er det snakk om et system han ikke er vant til å være borti (NAV, f.eks - som jeg dessverre har vært fast i litt for lenge), så "er det bare å fikse". Uansett hva det gjelder - selv om det jo ikke alltid er sånn. 

 

Men samtidig er han fantastisk i den form at han alltid stiller opp om det er noe. Ble påkjørt for 8 år siden, og da kjørte han fra København til sykehuset i Fredrikstad samme dag for å passe på myggen (som jeg så fint kalles, etter barne-tv da jeg var liten  ). Mens mamma som bor i Moss ikke fikk noen til å kjøre henne, og hun kunne ikke ta toget, stakkars. Selv om hun kan ta det alle andre steder. 

Skulle feire jul hos han i fjor - men heldig som jeg var, fikk jeg gallesteinsutløst bukspyttkjertelbetennelse og ble lagt inn på sykehuset på kvelden på julaften, og var innlagt til 2. nyttårsdag. Selv om jeg var i form til å ta bussen, kjørte han tur-retur Skåne-Sarpsborg for at jeg skulle slippe å sitte på bussen. 5 dager etter vi kom hjem fra han, skulle jeg operere bort galleblæra - da kom han igjen, kun for å kjøre meg til og fra sykehuset. Og så, helgen etter fikk jeg ny runde med bukspyttkjertelbetennelse, og gav han beskjed om at DU TRENGER IKKE KOMME. Svaret var "det kan du bare drite i og si, fatter og bobilen er allerede på vei oppover". Og det er det jeg setter så pris på med han. Han har sine egne helseutfordringer å tenke på, men er det noe, så stiller han opp og viser at han virkelig er der, sammenlignet med mamma som gir totalt faen og har mer enn nok med å syte over sine problemer, som i mange tilfeller egentlig ikke er det. 

[Mæn40]

Interessant tråd.

 

Faren min døde for 15 år siden. Besøkte han rett før kreftbehandling, som ikke var vellykket. Da hadde jeg ikke sett han på 5 år. Han betalte for førerkortet og stilte opp med penger iblant,  men å si at jeg hadde en farsfigur i livet, ville vært en sterk overdrivelse. 

Han ville ikke at noen skulle se han syk og svak, så han ville ikke ha besøk før han ble frisk igjen. 

Tror siste gang jeg gråt var i begravelsen hans. Lærte ihvertfall  å holde "svakhet" for meg selv...

 

Edit: ser nå at jeg ikke kvalifiserte til å svare på spørsmålet... 🙄

Endret 12. april 2019 av Mæn40

[AnonymBruker]

Aldri hatt en far. Har klart meg helt fint. 

Anonymkode: 3dabf...967

[AnonymBruker]

Har alltid hatt et godt forhold til begge mine foreldre, og valgte som voksen og ferdig utdannet å flytte til hjembyen min. Har etablert meg med hus i samme gate som foreldrene mine bor (de bor fremdeles i barndomshjemmet mitt). Har kanskje vært mest pappajente fordi jeg nok er mer lik ham enn mamma. 

Pappa er alltid klar til å diskutere et jobbproblem eller praktisk problem. Vet jeg har hatt dem økonomisk i bakhånd selv om jeg kun har benyttet meg av det to ganger. En gang et lite lån som student, og en gang da de selv tilbød meg tilleggssikkerhet da jeg tok opp lån for å kjøpe hus. Fikk lån uansett, men oppnådde lavere rente. 

Har fått hjelp til både barnepass og praktisk hjelp. Han er en flott bestefar. Passet ikke  ungene så mye da mine barn var små, fordi da var foreldrene mine enda selv i full jobb. Vi har hytte sammen og det fungerer utmerket. Kan ikke huske å ha kranglet med pappa siden jeg var tenåring. 

Pappa er en flott og stødig fyr, og vi har stor respekt for hverandre. Han har aldri lagt seg oppi eller kritisert mine livsvalg, barneoppdragelse osv. Kan stikke innom hverandre bare for å ta en kopp kaffe og en prat om stort og smått. 

Jeg håper jeg har pappa i mange år framover ❤️

Anonymkode: a3ae9...bde

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en pappa som bodde i ulike lang i min oppvekst. Var med han mest på sommeren, siden jeg da hadde ferie og kunne reise til han.

Han flyttet til min hjemby da jeg var rundt 11år og da hadde jeg samvær 50/50 med mamma og han. Hsr alltid vært nærere mamma, men etter at hun døde er det ekstra godt å ha pappa. 

Vi bor 10min fra hverandre, ser hverandre flere ganger i uken. Har faste middagsavtaler, reiser på ferier og hytteturer sammen og har en veldig god, trygg og åpen kommunikasjon. Pappa er en kjempe viktig person i mitt liv. 

Jeg er nå 31år.

Anonymkode: a639b...253