Barn som "mangler" den ene forelderen

[AnonymBruker]

Flere her som har barn som mangler en forelder? Altså har en mamma eller pappa de aldri har møtt? 

Hvordan takler barna det, og hvor gamle er de? Når startet de å spørre om den andre forelderen? 

Anonymkode: 0ee90...126

[Krabbekrølle]

Dette lurer jeg også på. Har et barn som kommer til å vokse opp uten far og lurer på om noen har noen tips til hvordan man snakker med barnet om det. 

[AnonymBruker]

Pappa er ikke her lenger/med oss lenger. Hvis man vokser opp uten pappa helt fra starten, blir det naturlig. Det er verre å miste en far når man er litt eldre.

Anonymkode: 5c6de...893

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Pappa er ikke her lenger/med oss lenger. Hvis man vokser opp uten pappa helt fra starten, blir det naturlig. Det er verre å miste en far når man er litt eldre.

Anonymkode: 5c6de...893

Ja på små barn er den grei. Men tenker når barnet begynne å lure på hvorfor han eller hun ikke har noen far i livet sitt? Kommer jo et punkt hvor de er så store at de skjønner at de har en far ett eller annet sted der ute. Hvorfan forklare uten at barnet føler seg uønsket (noe som faktisk er tilfelle). 

Anonymkode: 0ee90...126

[AnonymBruker]

Min datter har aldri hatt kontakt med sin biologiske far, ikke som hun kan huske i alle fall. Vi prøvde litt da hun var veldig liten, men han var ikke egentlig interessert og til slutt bestemte jeg at jeg ikke skulle prøve å tilrettelegge for noe som ikke fungerte. 

Min datter har ikke vært så opptatt av det. Jeg har hele tiden ventet på at hun skal spørre og grave, eller at det skulle komme opp som et vanskelig tema, men bortsett fra ved et par anledninger har hun ikke snakket noe særlig om det. Hun vet kortversjonen av historien, og jeg har forklart på snillest mulig måte hva som skjedde, men utover det har hun ikke hatt behov for å gjøre det til et tema. Hun har for øvrig hatt en stefar hele livet, og flere halvsøsken. Min mann ser henne som sin datter, og hun kaller ham for pappa. Tror heller ikke hun tenker over at søsknene hennes "bare" er halve. Hun har hatt mange personer i livet sitt som er glad i henne og følt seg ønsket på den måten. At en dust av en biofar ikke ønsker henne har fått stå på hans regning, liksom, og det er en herlig holdning jeg beundrer hos henne.

Så kom biologisk far plutselig på banen da hun var 16. Han tok kontakt med meg og prøvde å få kontakt med jenta via Facebook. Jeg sa at dette måtte hun velge helt selv, og hun sto helt fritt til å ha kontakt med ham hvis hun ønsket. Hun brukte noen uker på å tenke over det, og landet på at hun ikke ville besvare henvendelsene eller møte ham. Hun er ikke nysgjerrig og har ikke noe behov for å vite noe, hun har sin familie og så vel for seg at hun lett kunne bli skuffet eller viklet inn i noe hun ikke ville komme seg ut av. Og hun vet jo at han var ute av livet hennes i over 15 år uten å løfte en finger for å bli kjent med henne, hvorfor skulle hun gidde å ha kontakt med ham nå?

Alt dette for å si at for min datter har det ikke representert noe stort problem, hun virker å ha et avklart forhold til det.  For andre kan det sikkert være vanskelig. Det kommer an på så mye, ikke minst personlighet. Men jeg har litt tro på å ikke lage et problem dersom det ikke er der, ved å være tydelig og samtidig ikke dramatisere.

Anonymkode: 56991...d7b

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min datter har aldri hatt kontakt med sin biologiske far, ikke som hun kan huske i alle fall. Vi prøvde litt da hun var veldig liten, men han var ikke egentlig interessert og til slutt bestemte jeg at jeg ikke skulle prøve å tilrettelegge for noe som ikke fungerte. 

Min datter har ikke vært så opptatt av det. Jeg har hele tiden ventet på at hun skal spørre og grave, eller at det skulle komme opp som et vanskelig tema, men bortsett fra ved et par anledninger har hun ikke snakket noe særlig om det. Hun vet kortversjonen av historien, og jeg har forklart på snillest mulig måte hva som skjedde, men utover det har hun ikke hatt behov for å gjøre det til et tema. Hun har for øvrig hatt en stefar hele livet, og flere halvsøsken. Min mann ser henne som sin datter, og hun kaller ham for pappa. Tror heller ikke hun tenker over at søsknene hennes "bare" er halve. Hun har hatt mange personer i livet sitt som er glad i henne og følt seg ønsket på den måten. At en dust av en biofar ikke ønsker henne har fått stå på hans regning, liksom, og det er en herlig holdning jeg beundrer hos henne.

Så kom biologisk far plutselig på banen da hun var 16. Han tok kontakt med meg og prøvde å få kontakt med jenta via Facebook. Jeg sa at dette måtte hun velge helt selv, og hun sto helt fritt til å ha kontakt med ham hvis hun ønsket. Hun brukte noen uker på å tenke over det, og landet på at hun ikke ville besvare henvendelsene eller møte ham. Hun er ikke nysgjerrig og har ikke noe behov for å vite noe, hun har sin familie og så vel for seg at hun lett kunne bli skuffet eller viklet inn i noe hun ikke ville komme seg ut av. Og hun vet jo at han var ute av livet hennes i over 15 år uten å løfte en finger for å bli kjent med henne, hvorfor skulle hun gidde å ha kontakt med ham nå?

Alt dette for å si at for min datter har det ikke representert noe stort problem, hun virker å ha et avklart forhold til det.  For andre kan det sikkert være vanskelig. Det kommer an på så mye, ikke minst personlighet. Men jeg har litt tro på å ikke lage et problem dersom det ikke er der, ved å være tydelig og samtidig ikke dramatisere.

Anonymkode: 56991...d7b

Dere må ordne dette med arv til henne om dere ikke har gjort d. Når dere er borte har hun fprtsatt et liv å leve sammen med søsken. Husk at arv kan splitte opp en familie

Anonymkode: c7b91...3b5

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min datter har aldri hatt kontakt med sin biologiske far, ikke som hun kan huske i alle fall. Vi prøvde litt da hun var veldig liten, men han var ikke egentlig interessert og til slutt bestemte jeg at jeg ikke skulle prøve å tilrettelegge for noe som ikke fungerte. 

Min datter har ikke vært så opptatt av det. Jeg har hele tiden ventet på at hun skal spørre og grave, eller at det skulle komme opp som et vanskelig tema, men bortsett fra ved et par anledninger har hun ikke snakket noe særlig om det. Hun vet kortversjonen av historien, og jeg har forklart på snillest mulig måte hva som skjedde, men utover det har hun ikke hatt behov for å gjøre det til et tema. Hun har for øvrig hatt en stefar hele livet, og flere halvsøsken. Min mann ser henne som sin datter, og hun kaller ham for pappa. Tror heller ikke hun tenker over at søsknene hennes "bare" er halve. Hun har hatt mange personer i livet sitt som er glad i henne og følt seg ønsket på den måten. At en dust av en biofar ikke ønsker henne har fått stå på hans regning, liksom, og det er en herlig holdning jeg beundrer hos henne.

Så kom biologisk far plutselig på banen da hun var 16. Han tok kontakt med meg og prøvde å få kontakt med jenta via Facebook. Jeg sa at dette måtte hun velge helt selv, og hun sto helt fritt til å ha kontakt med ham hvis hun ønsket. Hun brukte noen uker på å tenke over det, og landet på at hun ikke ville besvare henvendelsene eller møte ham. Hun er ikke nysgjerrig og har ikke noe behov for å vite noe, hun har sin familie og så vel for seg at hun lett kunne bli skuffet eller viklet inn i noe hun ikke ville komme seg ut av. Og hun vet jo at han var ute av livet hennes i over 15 år uten å løfte en finger for å bli kjent med henne, hvorfor skulle hun gidde å ha kontakt med ham nå?

Alt dette for å si at for min datter har det ikke representert noe stort problem, hun virker å ha et avklart forhold til det.  For andre kan det sikkert være vanskelig. Det kommer an på så mye, ikke minst personlighet. Men jeg har litt tro på å ikke lage et problem dersom det ikke er der, ved å være tydelig og samtidig ikke dramatisere.

Anonymkode: 56991...d7b

Har hun ikke noe kontakt med annen familie på farssiden sin, altså besteforeldre, tanter, onkler, søskenbarn osv? 

Spør bare fordi jeg er nysgjerrig. 

Anonymkode: 72868...601

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har hun ikke noe kontakt med annen familie på farssiden sin, altså besteforeldre, tanter, onkler, søskenbarn osv? 

Spør bare fordi jeg er nysgjerrig. 

Anonymkode: 72868...601

Nei, overhodet ingen kontakt. Hun vet ikke hvem de er engang, jeg møtte bare den aller nærmeste familien noen få ganger selv.

Aldri vært et savn, vi har mer enn nok slekt på min og stefars side.

Anonymkode: 56991...d7b